Jeg vil ikke jobbe

[AnonymBruker]

Så du vil være en snylter på samfunnet? Bli hjemmeværende du, men da burde gubben din forsørge deg, ikke skattebetalerne! 

Anonymkode: 0e028...c96

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke?

Det er da bare å slutte å jobbe og justere ned forbruk og bolig. Stemmeretten er det ingen som vet om du benytter.

Hvis mannen din er enig, så er det vel bare å kjøre på. Det kan jo hende han har lyst til å la være å jobbe og være husfar?

Anonymkode: 1077c...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Om du leser denne tråden så ser du hatet. " jeg respekterer ditt valg , MEN...." står det i mange sine innlegg. Og dette men betyr at respekten er ikke der likevel. DU ser det du vil se, vi som er tradisjonelle ser alle disse " men".

Anonymkode: ffcf5...a21

Du mener det er hat at jeg skriver jeg respekterer deg, men jeg ville ikke klart det eller valgt det samme. Wow. Da må du lese definisjonen på hat i ordboka. 

Anonymkode: e390f...4f8

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er nettopp det, du «forklarer» så mye. Forskjellen på deg og meg er at jeg har tiltro til at de fleste kvinner forstår både «hvordan det var før» og hva man ofrer ved å være hjemme et år eller to eller tre. Jeg tror ikke de er korka dumme. Man ofrer jo noe ved å satse på utdanning og karriere også (som jeg selv har gjort). Mange trives ikke så godt i det jaget. Karrierekvinner har for eksempel 50 % økt risiko for å dø av brystkreft, sammenliknet med andre kvinner. Men det kan man jo ikke si til en karrierekvinne. «Har du tenkt på at du kan dø av det?» Men til hjemmeværende kan man male fanden på veggen så mye man vil. «Har du tenkt på xxx». 

Jeg mener forøvrig (nei, jeg skal ikke «forklare» deg) at ikke alt var verre før. På 60-70 tallet kunne man leve fint på en arbeiderklasse-inntekt og kjøpe både hus, hytte og bil. Tempoet var lavere, man hadde mye kontakt med naboer, venner og familie og hjalp hverandre. Langt færre psykiske problemer osv.

Ikke at jeg vil tilbake - for det går ikke - men det er da noe litt barnslig over å tro at vi i Norge i 2023 har funnet den helt optimale samfunnsmodellen av alle samfunn til alle tider.Om 100 år vil de le av det.

Hvis man først skal kritisere andre kvinner for å velge «feil» så kan man da like godt irritere seg over at kvinner jobber fulltid i lavtlønnsyrker isteden for å velge høytlønnsyrker - nå som vi alle kan velge. Du ser ikke mange husmødre som klager over dårlig råd her på KG, men det er flust av lavtlønte kvinner som lever i fattigdom sammen med høytlønte menn.

Anonymkode: 70ceb...e0a

Forklarer? Jeg bruker fagkunnskapen jeg besitter. Du har lov å være uenig, noe du har poengtert gjennom flere innlegg nå. 
Hovedpoengene for å unngå å falle tilbake i gamle kjønnsrollemønster er altså likestilling, likelønn og like muligheter. Hvordan samfunnet ser ut om hundre år vet ingen av oss, forhåpentligvis er lønnsgapet mellom menn og kvinner tettet igjen, i det minste. 
Patriarkalske samfunnsstrukturer tar tid å endre, første steg er å tenke over hvorfor det alltid er kvinnene som kjenner på at de ønsker å jobbe deltid eller være hjemmeværende. Jeg har til gode å høre en mann si at han ønsker å sysle hjemme med husvask og klesbretting mens han venter på at kona skal komme hjem fra jobb. 
Vi må snu denne tankegangen, og å heie frem kvinner som ønsker å være hjemmeværende, føler jeg blir å gå baklengs inn i fremtiden altså.

Angående det du skriver om at det var langt færre psykiske problemer før, så stemmer nok ikke det. For det første så har vi et helt annet fokus på psykisk helse i dag. Vi tar det på alvor, vi snakker om det og anerkjenner for eksempel at depresjon er en sykdom. I tidligere tider feide man psykiske plager under teppet. Det snakket man ikke om, det var skamfullt, og det var best om «det gikk over av seg selv». 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det som kritiseres i denne tråden er en feilaktig oppfatning av fortiden, ikke hva kvinner velger i dag. Hele poenget til oss som kritiserer historiesynet til ts er jo at i dag kan man faktisk velge - det kunne man ikke før. 

Anonymkode: 1214c...9ff

Jeg er såå enig i dette! 

Anonymkode: d5404...7c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Det som kritiseres i denne tråden er en feilaktig oppfatning av fortiden, ikke hva kvinner velger i dag. Hele poenget til oss som kritiserer historiesynet til ts er jo at i dag kan man faktisk velge - det kunne man ikke før. 

Anonymkode: 1214c...9ff

Egentlig ikke. Det er nesten praktisk umulig å velge å være hjemme i mange år, grunnet boligpriser, sosialt press, kvinners rettigheter hvis man ikke arbeide

Mine forfedre var fra Lofoten. Der jobbet de som fiskere med jordbruk ved siden av- som store deler av Norge gjorde. Det var flere som bodde utenfor byene, enn i byene. Det var jo ikke slik at menn hadde mange muligheter de heller. De dro på havet for å få inn penger til familien, og damene tok seg av dyrene og ungene. De sendte ikke kona ut på havet under skreifiske nei- men det vet jeg heller ikke om hun egentlig ville på den tiden- Det var svært mange som ikke kom seg hjem fra havet heller. Kona og ungene var trygt hjemme. Min mormor var helt ødelagt over hvor mye hun hadde bedt for min morfar når han var på havet og bekymret seg. 

Det høres ut som om menn i gamle Norge var full av muligheter. De hadde jo ikke det. Det kostet penger å gå på skole, og det var de færreste som gjorde det. Min morfar var faktisk et unntak og ble sendt til Trondheim for å ta kapteinutdannelse. Han foreldre hadde spart penger til det....De fleste hadde derimot ikke den luksusen. 

Så det er noe med den fortiden du presenterer som heller ikke stemmer. Hvem kunne egentlig velge før i tiden?

Samtidig; Og dette tror jeg er viktig og grunnen til at TS og mange sliter; Man jobbet med ulike ting. Du stod opp, tok av deg unger og dyr. Du gikk i fjøset og foret dyra. Du strikket, du laget mat, du gikk på beite, tok regnskap for gården, dro på fisketur, samlet krabber om sommer, hæsjet og samlet hele slekta på rømmegrøt som takk ...hele livet virket litt mer meningsfylt enn å sitte på et pokkers kontor og trykke på en pc blant fremmede. Det er noe veldig meningsløst med det som kunne bare ete meg opp. Jeg hadde en interessant prosjektjobb og den var meningsfull, ettersom vi bygget noe av det mest innbringende i Norge; oljeplattformer. Det var spennende jobb. Men jeg savnet barna mine, natur, det å følge årstider som mine forfedre gjorde. 

Anonymkode: 77f34...987

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det er på et vis trist at man ikke har et reelt valg, samtidig vet jeg ikke helt hvordan det skulle blitt rettferdig her i verden at bare noen jobber mens andre friske ikke gjør det.

 

Selv skulle jeg så inderlig ønske at full stilling tilsvarte dagens 60% i antall timer (ca 24 timer pr uke) og at jeg kunne fordelt timene på kun to eller tre dager. Jeg er så innerst i helvete lei og sliten av å jobbe fullt, være aleine med tre barn og ha alt ansvaret hjemme. Har spurt meg selv så mange ganger om dette liksom skal være alt med livet; jobb og slit og alltid trøtt? Og aldri i krone til overs til å oppleve noe? SÅÅÅÅÅ LEI!!

Anonymkode: cbfd5...447

Fritidskort til dine barn?

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke tenkt meg å sluttet å jobbe☺️ For da hadde jeg kjedet meg i hjel😜 For glad i folk og trenger å føle på at jeg ikke bare er mamma. 
Trenger å utvikle meg og ha utfordringer, men kunne tenkt meg å jobbe 80%. Fri en dag i uka, men jeg har ikke økonomi til det. 
 

Anonymkode: ed49a...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Egentlig ikke. Det er nesten praktisk umulig å velge å være hjemme i mange år, grunnet boligpriser, sosialt press, kvinners rettigheter hvis man ikke arbeide

Mine forfedre var fra Lofoten. Der jobbet de som fiskere med jordbruk ved siden av- som store deler av Norge gjorde. Det var flere som bodde utenfor byene, enn i byene. Det var jo ikke slik at menn hadde mange muligheter de heller. De dro på havet for å få inn penger til familien, og damene tok seg av dyrene og ungene. De sendte ikke kona ut på havet under skreifiske nei- men det vet jeg heller ikke om hun egentlig ville på den tiden- Det var svært mange som ikke kom seg hjem fra havet heller. Kona og ungene var trygt hjemme. Min mormor var helt ødelagt over hvor mye hun hadde bedt for min morfar når han var på havet og bekymret seg. 

Det høres ut som om menn i gamle Norge var full av muligheter. De hadde jo ikke det. Det kostet penger å gå på skole, og det var de færreste som gjorde det. Min morfar var faktisk et unntak og ble sendt til Trondheim for å ta kapteinutdannelse. Han foreldre hadde spart penger til det....De fleste hadde derimot ikke den luksusen. 

Så det er noe med den fortiden du presenterer som heller ikke stemmer. Hvem kunne egentlig velge før i tiden?

Samtidig; Og dette tror jeg er viktig og grunnen til at TS og mange sliter; Man jobbet med ulike ting. Du stod opp, tok av deg unger og dyr. Du gikk i fjøset og foret dyra. Du strikket, du laget mat, du gikk på beite, tok regnskap for gården, dro på fisketur, samlet krabber om sommer, hæsjet og samlet hele slekta på rømmegrøt som takk ...hele livet virket litt mer meningsfylt enn å sitte på et pokkers kontor og trykke på en pc blant fremmede. Det er noe veldig meningsløst med det som kunne bare ete meg opp. Jeg hadde en interessant prosjektjobb og den var meningsfull, ettersom vi bygget noe av det mest innbringende i Norge; oljeplattformer. Det var spennende jobb. Men jeg savnet barna mine, natur, det å følge årstider som mine forfedre gjorde. 

Anonymkode: 77f34...987

Dette, 1000x dette!! Du satte riktige ord på det jeg tenker. Jeg føler jeg kaster bort livet på å sitte på kontoret og trykke på en pc. Det er så vanvittig meningsløst. Samtidig skal jeg måtte overlate det vakreste i livet til fremmede i bhg 8 timer av dagen for å få lov til p møte opp i min meningsløse tilværelse på jobb.

Hjemme kan jeg være mamma, renholder, kokk, konditor, snekker, syerske, dyrepleier, gartner osv osv. Dagene hjemme har så vanvittig mye mer mening og variasjon, ikke minst fordi alt jeg gjør hjemme settes i direkte sammenheng med at jeg gjør det for de jeg elsker høyest av alt!

Og ja, før noen kommer med «bytt jobb kortet». Jeg har jobbet 10 år på institusjon med å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon. Skal innrømme at det ga mye mer mening å jobbe da. Av helsemessige årsaker er jeg nå stuck i kontorjobb og kan virkelig ikke fatte at det er slik man skal leve.

TS

Anonymkode: f6e8d...138

[Gjest sjirafff]

Tenk å være så privilegert (og historieløs) at man ikke vil ha stemmerett....

[Gjest Anonymus Notarius]

Det er da ingen lover som hindrer deg i å være hjemmeværende. Det eneste du trenger (akkurat som tidligere tiders kvinner trengte) er en mann som er villig til å forsørge deg.

Folk på 50-tallet hadde ikke noe høyere lønninger som gjorde at de kunne forsørge kona, de hadde bare et veldig mye lavere forbruk. Så dersom dere setter næring etter tæring, er det ingenting som hindrer dere i å leve slik hvis dere ønsker.

[Gjest Anonymus Notarius]

~white lady~ skrev (56 minutter siden):

Forklarer? Jeg bruker fagkunnskapen jeg besitter. Du har lov å være uenig, noe du har poengtert gjennom flere innlegg nå. 
Hovedpoengene for å unngå å falle tilbake i gamle kjønnsrollemønster er altså likestilling, likelønn og like muligheter. Hvordan samfunnet ser ut om hundre år vet ingen av oss, forhåpentligvis er lønnsgapet mellom menn og kvinner tettet igjen, i det minste. 
Patriarkalske samfunnsstrukturer tar tid å endre, første steg er å tenke over hvorfor det alltid er kvinnene som kjenner på at de ønsker å jobbe deltid eller være hjemmeværende. Jeg har til gode å høre en mann si at han ønsker å sysle hjemme med husvask og klesbretting mens han venter på at kona skal komme hjem fra jobb. 
Vi må snu denne tankegangen, og å heie frem kvinner som ønsker å være hjemmeværende, føler jeg blir å gå baklengs inn i fremtiden altså.

Angående det du skriver om at det var langt færre psykiske problemer før, så stemmer nok ikke det. For det første så har vi et helt annet fokus på psykisk helse i dag. Vi tar det på alvor, vi snakker om det og anerkjenner for eksempel at depresjon er en sykdom. I tidligere tider feide man psykiske plager under teppet. Det snakket man ikke om, det var skamfullt, og det var best om «det gikk over av seg selv». 

For ikke å snakke om at amerikanske husmødre gikk rundt som zoombier på antidepressiva på 50-60-tallet... Fordi de syntes tilværelsen var så meningsløs.

[Anim92]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det som kritiseres i denne tråden er en feilaktig oppfatning av fortiden, ikke hva kvinner velger i dag. Hele poenget til oss som kritiserer historiesynet til ts er jo at i dag kan man faktisk velge - det kunne man ikke før. 

Anonymkode: 1214c...9ff

Hæ?

Det er ekstremt lite valgfrihet i dagens samfunn, når det kommer til å være husmor vs arbeidende kvinne. Å jobbe er det eneste alternativet for storparten.

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (1 time siden):

Forklarer? Jeg bruker fagkunnskapen jeg besitter. Du har lov å være uenig, noe du har poengtert gjennom flere innlegg nå. 
Hovedpoengene for å unngå å falle tilbake i gamle kjønnsrollemønster er altså likestilling, likelønn og like muligheter. Hvordan samfunnet ser ut om hundre år vet ingen av oss, forhåpentligvis er lønnsgapet mellom menn og kvinner tettet igjen, i det minste. 
Patriarkalske samfunnsstrukturer tar tid å endre, første steg er å tenke over hvorfor det alltid er kvinnene som kjenner på at de ønsker å jobbe deltid eller være hjemmeværende. Jeg har til gode å høre en mann si at han ønsker å sysle hjemme med husvask og klesbretting mens han venter på at kona skal komme hjem fra jobb. 
Vi må snu denne tankegangen, og å heie frem kvinner som ønsker å være hjemmeværende, føler jeg blir å gå baklengs inn i fremtiden altså.

Angående det du skriver om at det var langt færre psykiske problemer før, så stemmer nok ikke det. For det første så har vi et helt annet fokus på psykisk helse i dag. Vi tar det på alvor, vi snakker om det og anerkjenner for eksempel at depresjon er en sykdom. I tidligere tider feide man psykiske plager under teppet. Det snakket man ikke om, det var skamfullt, og det var best om «det gikk over av seg selv». 

Vi har tydeligvis helt ulike syn på verden. Jeg synes det er flott at folk velger ulike liv og livsstiler. Jeg har tiltro til at de velger det som er best for dem. I perioder av livet kan det være helt fint å hoppe ut av hamsterhjulet. Vi er alle ulike. Noen tåler enorme mengder stress, andre tåler lite. Noen har for eksempel barn med spesielle behov som krever veldig mye oppfølging. Bare les alle trådene her på KG med totalt utslitte kvinner som aldri får satt seg ned i fem minutter i løpet av dagen. Som ender opp med å gå på veggen, utbrente og utkjørte.
Hvorfor er du så opptatt av at alle skal velge akkurat det samme som deg? At ingen skal få jobbe redusert eller la være en periode? 

Jeg vet ikke hva slags omgangskrets du har (tydeligvis veldig tradisjonell), men jeg kjenner flere par der hun har forsørget ham en periode og omvendt. Ingen big deal. Med kostnadsnivået vi har i dag så er det ingen fare for at horder av kvinner skal rømme fra arbeidslivet, så det kan du ta helt med ro. I tillegg blir man jo kritisert sønder og sammen samt latterliggjort og nedsnakket av besserwissere («sysle med husvask og klesbretting»). 
Kanskje de ikke bare bretter klær hele dagen men gjør ting du ikke kan forestille deg? Starter firma (slik jeg gjorde), studerer, holder på med musikk, foto eller kunst, er engasjert i sport eller frivillighet, leser masse, pusser opp huset, følger opp et alvorlig sykt barn, dyrker grønnsaker, starter en sosial mediekonto, dyrker en hobby som kan utvikler seg til noe mer… folk er ganske kreative heldigvis.

At noen  (få) velger å ta et år eller fem pause fra arbeidslivet uten å belaste staten er ikke å støtte patriarkatet eller skru klokka tilbake. Det er å leve sitt eget liv. 
 

Anonymkode: 70ceb...e0a

[Jdz]

Anim92 skrev (2 minutter siden):

Hæ?

Det er ekstremt lite valgfrihet i dagens samfunn, når det kommer til å være husmor vs arbeidende kvinne. Å jobbe er det eneste alternativet for storparten.

Men kjøpekraften i dag er langt høyere enn da kvinner flest var hjemmeværende. Med andre ord, å jobbe er det eneste alternativet for de fleste som ønsker materiell velstand. Er du villig til å gå tilbake til levestandarden familier flest hadde på 50-tallet, så kan man fint overleve på én inntekt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det høres ut som om menn i gamle Norge var full av muligheter. De hadde jo ikke det. Det kostet penger å gå på skole, og det var de færreste som gjorde det. Min morfar var faktisk et unntak og ble sendt til Trondheim for å ta kapteinutdannelse. Han foreldre hadde spart penger til det....De fleste hadde derimot ikke den luksusen. 

Så det er noe med den fortiden du presenterer som heller ikke stemmer. Hvem kunne egentlig velge før i tiden?

Men i en familie med både gutter og jenter, ble guttene prioritert dersom noen skulle få gå lengre på skole. Min mormor var flinkest på skolen av søsknene, men det var guttene som ble prioritert til å få gå lengre på skolen siden det ikke var penger til å gi alle muligheten.

Anonymkode: 1077c...0ea

[AnonymBruker]

Anim92 skrev (6 minutter siden):

Hæ?

Det er ekstremt lite valgfrihet i dagens samfunn, når det kommer til å være husmor vs arbeidende kvinne. Å jobbe er det eneste alternativet for storparten.

Justerer man ned forbruket, så er det fullt mulig. På 50-tallet kjøpte man ikke nye klær støtt og stadig, og man reiste heller ikke på utenlandsferier flere uker i året, hvert år.

Anonymkode: 1077c...0ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så du vil være en snylter på samfunnet? Bli hjemmeværende du, men da burde gubben din forsørge deg, ikke skattebetalerne! 

Anonymkode: 0e028...c96

Voks opp

Anonymkode: 98b79...337

[Yodas]

Jeg tolker innlegget i trådstart først og fremst som et hjertesukk fra en som synes tilværelsen er slitsom, og et uttrykk for en (kanskje litt urealistisk) drøm om å slippe noe av slitet. Jeg tror ikke det var et forsøk på å argumentere seriøst for at alt var bedre i 1950, eller i 1750. Jeg tror heller ikke hun tar til orde for å avskaffe stemmeretten. Så mange av dere som svarer kan roe ned et par hakk.

 

Jeg har full forståelse for det som uttrykkes i trådstart. Hadde jeg hatt ubegrenset med penger, så hadde jeg heller ikke jobbet. For de fleste av oss er ikke nødvendigvis jobben så spennende eller utviklende, det er noe vi gjør for å tjene penger for å forsørge familiene våre. Jeg drømmer ikke om å bake eller stryke skjorter, men skulle gjerne vært hjemme kl 14:30 hver dag og servert mat til barna når de kom hjem fra skolen, for deretter å hjelpe dem med lekser, kjøre dem til fritidsaktiviteter osv. Siden tiden fra 14:30 - 22 går med til å være sammen med barna, og jeg ikke orker å gjøre noe som helst etter at barna er i seng, skulle jeg gjerne hatt tiden mellom 8 og 14:30 (dvs når barna er på skolen) til egentid, trening, husarbeid, div. ærender osv. Det hadde vært deilig å slippe den dårlige samvittigheten som følger med en jobb man føler man ikke presterer så godt i. Og det hadde vært deilig å prestere litt bedre på hjemmebane, dvs å holde huset såpass ryddig at barna ikke skammer seg over å ta med venner hjem, og å passe på at skittentøykurven ikke flommer over. Men dette er jo bare en drøm, og ikke realistisk. Vi trenger pengene, og da må vi jobbe.

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Egentlig ikke. Det er nesten praktisk umulig å velge å være hjemme i mange år, grunnet boligpriser, sosialt press, kvinners rettigheter hvis man ikke arbeide

Mine forfedre var fra Lofoten. Der jobbet de som fiskere med jordbruk ved siden av- som store deler av Norge gjorde. Det var flere som bodde utenfor byene, enn i byene. Det var jo ikke slik at menn hadde mange muligheter de heller. De dro på havet for å få inn penger til familien, og damene tok seg av dyrene og ungene. De sendte ikke kona ut på havet under skreifiske nei- men det vet jeg heller ikke om hun egentlig ville på den tiden- Det var svært mange som ikke kom seg hjem fra havet heller. Kona og ungene var trygt hjemme. Min mormor var helt ødelagt over hvor mye hun hadde bedt for min morfar når han var på havet og bekymret seg. 

Det høres ut som om menn i gamle Norge var full av muligheter. De hadde jo ikke det. Det kostet penger å gå på skole, og det var de færreste som gjorde det. Min morfar var faktisk et unntak og ble sendt til Trondheim for å ta kapteinutdannelse. Han foreldre hadde spart penger til det....De fleste hadde derimot ikke den luksusen. 

Så det er noe med den fortiden du presenterer som heller ikke stemmer. Hvem kunne egentlig velge før i tiden?

Samtidig; Og dette tror jeg er viktig og grunnen til at TS og mange sliter; Man jobbet med ulike ting. Du stod opp, tok av deg unger og dyr. Du gikk i fjøset og foret dyra. Du strikket, du laget mat, du gikk på beite, tok regnskap for gården, dro på fisketur, samlet krabber om sommer, hæsjet og samlet hele slekta på rømmegrøt som takk ...hele livet virket litt mer meningsfylt enn å sitte på et pokkers kontor og trykke på en pc blant fremmede. Det er noe veldig meningsløst med det som kunne bare ete meg opp. Jeg hadde en interessant prosjektjobb og den var meningsfull, ettersom vi bygget noe av det mest innbringende i Norge; oljeplattformer. Det var spennende jobb. Men jeg savnet barna mine, natur, det å følge årstider som mine forfedre gjorde. 

Anonymkode: 77f34...987

Dette er også sant. Jeg blir litt oppgitt av folk som hele tiden snakker om «patriarkatet» og «patriarkalske samfunnsstrukturer.»

Ja, jeg skjønner at de lærer det på universitetet, men har ofte lurt på om dette er noe overdrevet. Tenker at det like gjerne er et spørsmål om klasse. 
 

Mine forfedre kommer fra samme bakgrunn som dine, bare litt lenger sør. Det var ikke sånn at oldefar hadde alle muligheter, mens oldemor var hans slave. Han var bla mannskap på seilskuter, så nær en slavetilværelse en hvit mann kunne komme. Fikk jo sett litt av verden da. Oldemor hadde ikke det behovet, så han kom da hjem. 
 

Det siste avsnittet ditt, der er du spot on. Jeg er sykepleier og en pasient er en fantastisk eldre dame. Sterk både fysisk og psykisk. Noe glemsk, men snart 100. Reflekterte over hva som gjør at hun er så spesiell, og kom til at det er livet hun har levd. Meningsfylte aktiviteter. Akkurat slike som du beskriver. 
 

Vi får ikke leve livene våre slik de er ment. Det r problemet.