7,5 åring med separasjonsangst

[AnonymBruker]

Hei! Min jente på 7,5 år har det siste halvåret slitt med litt separasjonsangst. Det var verre for et halvt år siden, så det har blitt bedre, men hun er fortsatt en del redd for feks å gå på skolen hver morgen, selv om hun trives godt der. Det er ikke gråting eller mye vegring, men hun sier daglig "jeg er redd" som om det har blitt en uvane. Men så kan hun feks begynne å synge sekundet etterpå eller tulle eller ja... være seg selv som vanlig. I starten da hun begynte med det, pratet vi masse om det og helsesykepleier ble etter hvert også dratt inn. Så vi har fulgt det opp fra dag 1. 

I barnehagen og i 1. Klasse var ikke dette noe problem. Hun var mer selvstendig og trygg i seg selv som 6 åring sammenlignet med nå.

Vi vet at hun trives på skolen, hun er veldig godt likt av mange og har mange venner og alltid noen å leke med. Stadig vekk får hun spørsmål om de kan komme på besøk eller om hun kan bli med de hjem. Hun vil sjeldent dette. I første klasse ville hun det hele tiden og det var aldri noe problem. Overnatting var heller ingen problem. Nå er overnatting uaktuelt. Hun har heller ikke besøkt en venn siden den dagen hun plutselig fikk angst (sosialangst eller separasjonsangst)

Hun er vant til å bli passet på av besteforeldre og overnatte der, det har hun gjort mye av siden hun var liten. Dette er fortsatt mulig å gjøre, men det er litt vegring hver gang jeg skal levere henne til besteforeldre, men det går fort over og hun er blid og fornøyd. Samme gjelder når hun er på skolen. Læreren beskriver henne som veldig blid og glad og omsorgsfull. Flink i timene, gjør som hun får beskjed om osv. En flott jente. Så jeg har konkludert med at hun har separasjosnangst... for det handler stort sett om at jeg ikke er der og da blir hun redd eller lei seg, men som går fort over også.

Vi har snakket mye om det hjemme. Hun har feks. Vært redd for at det skal skje meg noe. Dette har vi snakket om og snakker fortsatt om, men jeg må også begrense det litt og veilede henne til andre ting når det blir for mye i de tankene.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg kjenner at som alenemor (jeg er 100% alene, barnefar har ikke vært i bildet siden hun var bitteliten) trenger litt innspill fra flere.. 

Jeg savner helt ærlig 6år gamle henne som var så tøff. Hun kan fortsatt være i bursdager uten meg, det går som regel fint. Så det jo kunne vært verre. Men jeg kjenner jo at som mor, så blir jeg litt bekymret for den plutselige endringen til at hun helst ikke vil møte venner i fritiden når hun før syns det var det morsomste på jord.. 

Er det flere skolebarn her som ikke liker å ha venner på besøk etter skolen? Er det "normalt"? Skal jeg bare akseptere at hun ikke vil være sosial i fritiden, så lenge jeg vet hun er sosial og har venner på skolen?

Hun stiller også veldig mange spørsmål om livet og reflekterer mye om alt mellom himmel og jord etc. Hun er også en veldig følsom jente. Men samtidig er hun veldig utadvent også egentlig og når hun først er varm i trøya, er hun så trygg og tøff som det bare går an :P

Gjerne del deres erfaringer eller tips/råd 😊

Anonymkode: b7c1d...df4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Hei! Min jente på 7,5 år har det siste halvåret slitt med litt separasjonsangst. Det var verre for et halvt år siden, så det har blitt bedre, men hun er fortsatt en del redd for feks å gå på skolen hver morgen, selv om hun trives godt der. Det er ikke gråting eller mye vegring, men hun sier daglig "jeg er redd" som om det har blitt en uvane. Men så kan hun feks begynne å synge sekundet etterpå eller tulle eller ja... være seg selv som vanlig. I starten da hun begynte med det, pratet vi masse om det og helsesykepleier ble etter hvert også dratt inn. Så vi har fulgt det opp fra dag 1. 

I barnehagen og i 1. Klasse var ikke dette noe problem. Hun var mer selvstendig og trygg i seg selv som 6 åring sammenlignet med nå.

Vi vet at hun trives på skolen, hun er veldig godt likt av mange og har mange venner og alltid noen å leke med. Stadig vekk får hun spørsmål om de kan komme på besøk eller om hun kan bli med de hjem. Hun vil sjeldent dette. I første klasse ville hun det hele tiden og det var aldri noe problem. Overnatting var heller ingen problem. Nå er overnatting uaktuelt. Hun har heller ikke besøkt en venn siden den dagen hun plutselig fikk angst (sosialangst eller separasjonsangst)

Hun er vant til å bli passet på av besteforeldre og overnatte der, det har hun gjort mye av siden hun var liten. Dette er fortsatt mulig å gjøre, men det er litt vegring hver gang jeg skal levere henne til besteforeldre, men det går fort over og hun er blid og fornøyd. Samme gjelder når hun er på skolen. Læreren beskriver henne som veldig blid og glad og omsorgsfull. Flink i timene, gjør som hun får beskjed om osv. En flott jente. Så jeg har konkludert med at hun har separasjosnangst... for det handler stort sett om at jeg ikke er der og da blir hun redd eller lei seg, men som går fort over også.

Vi har snakket mye om det hjemme. Hun har feks. Vært redd for at det skal skje meg noe. Dette har vi snakket om og snakker fortsatt om, men jeg må også begrense det litt og veilede henne til andre ting når det blir for mye i de tankene.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg kjenner at som alenemor (jeg er 100% alene, barnefar har ikke vært i bildet siden hun var bitteliten) trenger litt innspill fra flere.. 

Jeg savner helt ærlig 6år gamle henne som var så tøff. Hun kan fortsatt være i bursdager uten meg, det går som regel fint. Så det jo kunne vært verre. Men jeg kjenner jo at som mor, så blir jeg litt bekymret for den plutselige endringen til at hun helst ikke vil møte venner i fritiden når hun før syns det var det morsomste på jord.. 

Er det flere skolebarn her som ikke liker å ha venner på besøk etter skolen? Er det "normalt"? Skal jeg bare akseptere at hun ikke vil være sosial i fritiden, så lenge jeg vet hun er sosial og har venner på skolen?

Hun stiller også veldig mange spørsmål om livet og reflekterer mye om alt mellom himmel og jord etc. Hun er også en veldig følsom jente. Men samtidig er hun veldig utadvent også egentlig og når hun først er varm i trøya, er hun så trygg og tøff som det bare går an

Gjerne del deres erfaringer eller tips/råd 😊

Anonymkode: b7c1d...df4

Min var slik. Vet ikke hvem som gråt mest den dagen hun startet på skolen. Hun ville ikke gjøre noe alene. Måtte ha med mamma på nesten alt 

Men det gir seg. Plutselig så finner de ut av at de vil ting selv. Gi det bare litt tid

Anonymkode: 6662b...f5d

[AnonymBruker]

Min er nå 10 men slet med dette i andre klasse. Hun fikk noen samtaler med helsesøster og rådet var å anerkjenne følelsene, men ikke dulle. Ville hun ikke på skolen så ble hun fulgt på skolen uten noe om og men. Samme på sfo også.

Gikk over i tredje klasse ut av det blå. Men erfaring at jo lenger man pratet om det og mer vi fokuserte på det så ble det bare verre. Kort og konsist hver gang det skjedde noe.

Anonymkode: 3606b...720

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Min jente på 7,5 år har det siste halvåret slitt med litt separasjonsangst. Det var verre for et halvt år siden, så det har blitt bedre, men hun er fortsatt en del redd for feks å gå på skolen hver morgen, selv om hun trives godt der. Det er ikke gråting eller mye vegring, men hun sier daglig "jeg er redd" som om det har blitt en uvane. Men så kan hun feks begynne å synge sekundet etterpå eller tulle eller ja... være seg selv som vanlig. I starten da hun begynte med det, pratet vi masse om det og helsesykepleier ble etter hvert også dratt inn. Så vi har fulgt det opp fra dag 1. 

I barnehagen og i 1. Klasse var ikke dette noe problem. Hun var mer selvstendig og trygg i seg selv som 6 åring sammenlignet med nå.

Vi vet at hun trives på skolen, hun er veldig godt likt av mange og har mange venner og alltid noen å leke med. Stadig vekk får hun spørsmål om de kan komme på besøk eller om hun kan bli med de hjem. Hun vil sjeldent dette. I første klasse ville hun det hele tiden og det var aldri noe problem. Overnatting var heller ingen problem. Nå er overnatting uaktuelt. Hun har heller ikke besøkt en venn siden den dagen hun plutselig fikk angst (sosialangst eller separasjonsangst)

Hun er vant til å bli passet på av besteforeldre og overnatte der, det har hun gjort mye av siden hun var liten. Dette er fortsatt mulig å gjøre, men det er litt vegring hver gang jeg skal levere henne til besteforeldre, men det går fort over og hun er blid og fornøyd. Samme gjelder når hun er på skolen. Læreren beskriver henne som veldig blid og glad og omsorgsfull. Flink i timene, gjør som hun får beskjed om osv. En flott jente. Så jeg har konkludert med at hun har separasjosnangst... for det handler stort sett om at jeg ikke er der og da blir hun redd eller lei seg, men som går fort over også.

Vi har snakket mye om det hjemme. Hun har feks. Vært redd for at det skal skje meg noe. Dette har vi snakket om og snakker fortsatt om, men jeg må også begrense det litt og veilede henne til andre ting når det blir for mye i de tankene.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg kjenner at som alenemor (jeg er 100% alene, barnefar har ikke vært i bildet siden hun var bitteliten) trenger litt innspill fra flere.. 

Jeg savner helt ærlig 6år gamle henne som var så tøff. Hun kan fortsatt være i bursdager uten meg, det går som regel fint. Så det jo kunne vært verre. Men jeg kjenner jo at som mor, så blir jeg litt bekymret for den plutselige endringen til at hun helst ikke vil møte venner i fritiden når hun før syns det var det morsomste på jord.. 

Er det flere skolebarn her som ikke liker å ha venner på besøk etter skolen? Er det "normalt"? Skal jeg bare akseptere at hun ikke vil være sosial i fritiden, så lenge jeg vet hun er sosial og har venner på skolen?

Hun stiller også veldig mange spørsmål om livet og reflekterer mye om alt mellom himmel og jord etc. Hun er også en veldig følsom jente. Men samtidig er hun veldig utadvent også egentlig og når hun først er varm i trøya, er hun så trygg og tøff som det bare går an

Gjerne del deres erfaringer eller tips/råd 😊

Anonymkode: b7c1d...df4

Helt vanlig utviklingstrinn det der. Man er bevisst døden, at man kan miste de rundt osv 

Anonymkode: 51ece...22c

[AnonymBruker]

Åh tusen takk for svarene deres! Det hjelper så mye å høre at flere har opplevd det og at det faktisk gikk over. Jeg håper det vil gjelde min datter å. Det er ikke gøy som mor å se henne ha så mye undring og frykt for ting hun var så glad i før. 2.klasse året har vært litt tøft for henne. 

Fikk litt ro i sjela mi her av kommentarene deres, så takk for innspillene ❤️

Anonymkode: b7c1d...df4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Min er nå 10 men slet med dette i andre klasse. Hun fikk noen samtaler med helsesøster og rådet var å anerkjenne følelsene, men ikke dulle. Ville hun ikke på skolen så ble hun fulgt på skolen uten noe om og men. Samme på sfo også.

Gikk over i tredje klasse ut av det blå. Men erfaring at jo lenger man pratet om det og mer vi fokuserte på det så ble det bare verre. Kort og konsist hver gang det skjedde noe.

Anonymkode: 3606b...720

Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive.

Ja, det fant jeg ut med tiden.. i starten pratet vi masse om det og jeg prøvde å møte henne på sine behov og ønsker så mye som mulig. Men så fant jeg ut at jeg også måtte sette en grense et sted og ikke snakke oss "høl i huet" på de tingene og være litt bestemt også.. og det hjalp. Så som du sier, kort og konsist!

Så fint å høre at det gikk over for din. Håper virkelig det samme for min!

Anonymkode: b7c1d...df4

[AnonymBruker]

Hei, skriver dette lenge etter at du publiserte det, så håper alt er bedre. Jeg var sånn selv.. allerede fra da jeg var 4år og hadde nylig startet i barnehagen, helt til barneskolen. Jeg husker seperasjonsangsten fra barndommen som om det var igår. jeg klarte aldri å forlate mamma, jeg gråt, dro aldri i bursdager, møtte aldri venner, hadde aldri overnattinger, og måtte til og med ha mamma på skolegården i 1 klasse i over lenger periode… var redd for å bli forlatt, og pleide å gjemme meg bak mamma og si «jeg er redd» når andre barn spurte om jeg ville leke. 
 

Jeg hadde lenge noen som alltid passa på meg - / og en ekstra lærer. Tror jeg også ble sendt til en barnepsykolog for å snakke. Dette tror jeg er noe som hjalp meg, og nå er jeg 20 år og elsker å være alene. Vær tålmodig, isåfall så håper jeg at det er bedre☺️ 

Anonymkode: 57b53...6ae