Er jeg FOR familiekjær?

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år gammel og skilsmissebarn (?). Da jeg var liten gråt jeg alltid da jeg dro fra den ene forelderen til den andre. Jeg gråt også alltid da vi kom hjem fra ferie, fordi jeg var lei meg for at turen var over. Og jeg følte på en trang til å besøke familiemedlemmer som hadde vært med på turen så fort som mulig etter. I et forsøk på å "fortsette" det gode minnet. Det samme gjaldt dersom jeg besøkte bestemor - etter å ha vært der i 2 dager så gråt jeg når jeg skulle hjem og skrev brev til henne. 

Dette er mange år siden, og nå bor jeg i en annen by enn min familie. Når enten mamma eller pappa kommer på besøk en helg så får jeg en skikkelig nedtur når de drar. Jeg blir ordentlig emosjonell og føler på et helt ekstremt savn etter at de har dratt. Jeg føler meg skikkelig rar som er 24 år og gråter når jeg kommer hjem etter å ha fulgt dem til toget. 

Er det noen andre som har opplevd lignende i voksen alder, eller har jeg et problem? Jeg er veldig familiekjær, men det må da finnes grenser?

Anonymkode: c00fe...d92

[AnonymBruker]

Er det bare med familie du blir trist, eller avskjeder generelt?

Mange får jo forlatt-følelse uansett nesten når man sier hadet etter å ha tilbragt tid med noen man liker å være med. 

Men om du selv føler deg overveldet av din egen reaksjon, så kan det jo være fint å få snakket med noen om det

Anonymkode: 984f8...544

[AnonymBruker]

Jeg synes det er en fin ting. Du bryr deg om dine nærmeste, og savner dem når de ikke lengre er i nærheten. Tenker at det er ganske normalt. Bedre enn å være avstumpet og ikke føle noe.

Anonymkode: 942be...c76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det bare med familie du blir trist, eller avskjeder generelt?

Mange får jo forlatt-følelse uansett nesten når man sier hadet etter å ha tilbragt tid med noen man liker å være med. 

Men om du selv føler deg overveldet av din egen reaksjon, så kan det jo være fint å få snakket med noen om det

Anonymkode: 984f8...544

Det er bare med familie jeg får slike reaksjoner. Primært moren og faren min. Jeg blir liksom helt tom og det eneste jeg vil er å dra sammen med dem. Det er veldig rart. Går liksom fint så lenge jeg ikke besøker dem/de besøker meg, men med en gang jeg møter dem igjen så kommer det.

Ja, du sier noe der. Det hadde nok vært greit å ha noen å snakke med det om. 

Anonymkode: c00fe...d92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes det er en fin ting. Du bryr deg om dine nærmeste, og savner dem når de ikke lengre er i nærheten. Tenker at det er ganske normalt. Bedre enn å være avstumpet og ikke føle noe.

Anonymkode: 942be...c76

Ja, det er jo egentlig en fin ting. Problemet er bare at jeg blir så utrolig lei meg og nedfor når jeg må dra/de drar. Det tar noen dager faktisk før jeg føler meg som meg selv igjen. Det er en veldig rar og vond følelse. 

Anonymkode: c00fe...d92

[AnonymBruker]

Tror aldri noensinne jeg har grått når jeg har tatt avskjed med familien. Føler ikke noe særlig savn heller. Er 31 nå og har vært sånn siden jeg var barn. Men jeg er og har alltid vært hjemmekjær, liker meg hjemme (som barn gjaldt det huset til foreldrene mine, nå i voksen alder gjelder det mitt eget hus). 

Kanskje du bare er veldig følsom? 

Anonymkode: 0f21d...b8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror aldri noensinne jeg har grått når jeg har tatt avskjed med familien. Føler ikke noe særlig savn heller. Er 31 nå og har vært sånn siden jeg var barn. Men jeg er og har alltid vært hjemmekjær, liker meg hjemme (som barn gjaldt det huset til foreldrene mine, nå i voksen alder gjelder det mitt eget hus). 

Kanskje du bare er veldig følsom? 

Anonymkode: 0f21d...b8d

Ja, jeg tror jeg er ekstremt følsom. Har alltid vært det - hele livet. Men trodde at ting skulle roe seg når jeg ble eldre. Det har det dessverre ikke gjort. 

Anonymkode: c00fe...d92

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som der er stadig traumatisk for deg å skilles fra familien. Det er traume for deg. Det du beskriver virker ekstremt. 

Anonymkode: 38817...2de

[AnonymBruker]

Jeg er 26 år, og sånn kan jeg også føle det og begynne å gråte når jeg sier farvel familien når jeg reiser tilbake til studie landet eller farvel til kjæresten som bor i en annen by. 

Tror ikke det er unormalt. Kanskje vi bare føler mer enn mange andre. 

Anonymkode: 7c2a1...1c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er 26 år, og sånn kan jeg også føle det og begynne å gråte når jeg sier farvel familien når jeg reiser tilbake til studie landet eller farvel til kjæresten som bor i en annen by. 

Tror ikke det er unormalt. Kanskje vi bare føler mer enn mange andre. 

Anonymkode: 7c2a1...1c3

Godt å vite at jeg ikke er alene om det, selv om jeg ikke unner noen å bli lei seg/gråte. Det er nok kanskje som du sier ja - at noen føler mer enn mange andre. 

Anonymkode: c00fe...d92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det kan høres ut som der er stadig traumatisk for deg å skilles fra familien. Det er traume for deg. Det du beskriver virker ekstremt. 

Anonymkode: 38817...2de

Ja, det kan nok være at det ligger mer der enn det jeg er klar over..

Anonymkode: c00fe...d92