Enkle barn vs krevende barn

[AnonymBruker]

Denne diskusjonen er vel like gammel som menneskeheten, og står på stedet hvil. De med krevende barn argumenterer høyest for at de med enkle barn ikke forstår eller i det hele tatt kan forså deres situasjon. Og det er sikkert mye i det.

Men jeg ser også, både i egen krets og her inne, at de som definerer barna sine som krevende har en helt urealistisk forestilling om hva et enkelt barn er. De later til å tro at det betyr et liv på en rosa sky, der man hverken har bekymringer eller blir slitne. Det er mye arbeid med barn, enkelt og greit.

Det er ikke slik at det finnes to sorter barn, og man enten er heldig eller uheldig. De aller fleste barn er ett eller annet sted innenfor normalen, noen litt på den enkle siden og noen heller mot den krevende. Barna veksler også litt over tid og ikke minst etter situasjon. Og samspillet mellom foreldre og barn påvirker også. Det er ikke uten betydning hvordan man som foreldre håndterer en situasjon, hvotdan man møter barnet.

Det er ikke nødvendigvis sånn at alle som opplever barna som enkle gjør alt riktig og at alle som opplever barna sine som krevende gjør alt feil. Men min erfarig er også at det er ikke alle som mener å ka enkle barn har barn som andre opplever som enkle og at de som mener å ha krevende barn har barn som skiller seg ut på noen som helst måte. 

Min svigerinne er et godt eksempel, hun mener hun har ekstremt krevende barn. Hun er totalt utslitt og periodevis sykemeldt. Barna hennes er som alle andre barn, men forventningene hennes er totalt urealistiske og håndteringen hennes er det en god del å hente på.

Hun hadde lest seg fram til at samsoving var best, men våkner av den minste bevegelse og lyd. Eldstebarnet sov også veldig lett. De vekte hverandre gjennom hele natten og var begge totalt utslitt hver morgen. Vi måtte avlaste, heldigvis flaskebaby, babyen våknet bare to-tre ganger om natta hos oss. Men samsovingen fortsatte, med stadig hyppigere behov for avlastning.

Hun startet et stort bleieavvenningsprosjekt på en langt fra klar toåring mens hun hadde en baby på 4 måneder, for så å bli totalt utslitt selvfølgelig. Uten å innse at hun måtte gi opp bleieavvenningen. Vi måtte gripe inn for å stoppe henne.

Hun kan ikke gå ut av et rom uten hyl og skrik fra begge barna (nå 3 og 1,5) som får henne til å avbryte det hun skulle. Hvilket får henne til å gråte over hvor lite egentid hun får. Barnas far er gjerne tilstede og kunne håndtert situasjonen, men får ikke sjansen da hun ender opp med å ta de. Det har resultert i at faren ikke har noe selvtillit på å trøste egne barn og blir totalt hjelpeløs. 

Hun greier ikke komme seg ut døra med to barn om morgenen, og har måttet få spesialavtale på jobb om at hun kommer "når hun kan". Når vi passer de små tar det meg en drøy halvtime fra jeg vekker barna til jeg er ute av porten i barnehagen. Det er ikke verre enn å ta den ene til badet fir morgenstell og påkledning, så den andre. Til slutt jakke og sko funnet frem dagen før. Men nei, barna vil leke når de er hos mor, og hun greier ikke å få de til å forstå at det ikke passer uten at det ender i utbrudd. Hvorfor skulle det ende på en annen måte, utbruddene funker jo? Og stadige krangler om strømpebukse eller ikke, og barn som ikke vil ha den grønne jakka osv. 

Vi har et barn med Down Syndrom. Vi har vært utrolig heldige med få tilleggsdiagnoser, og opplever at ting går greit. Også på skolen greier hun seg fint, og er i ordinær undervisning med assistent mesteparten av tida. Hun blir nok ikke fullt ut selvstendig noen gang, men vil kunne få et fullverdig liv også som voksen tror vi. Men vi sliter med å finne barnevakt om vi skal noe, hun er jo så "krevende". Noe vi absolutt ikke opplever. Ja, hun har noen legendariske sinneutbrudd fra tid til annen nå som hun har kommet i puberteten. Men det går jo over og ting blir bra igjen. Hun er av det kortsinte slaget.

Til dere med mer krevende barn: Ja, jeg vet at svigerinnen min er noe for seg, og at hun egentlig har ganske enkle barn. Hun venter nr tre nå og jeg lurer på hvordan det skal gå om hun får et barn som faktisk er på den krevende siden, eller til og med bare mer midt på skalaen. Jeg mener ikke at dere alle er slik. Poenget mitt er at det ikke nødvendigvis er en lineær greie hvor krevende et barn er og hvor krevende foreldrene opplever barnet. 

Og jeg mener også at selv om man ikke kan endre et barns personlighet, så er det mye som går på tillært oppførsel og samspillet mellom barn og voksen. Og her er det mye å hente. 

Anonymkode: 80209...ba7

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som sier jeg har enkle barn. Men ene hadde kraftige raserianfall i noen år som vi måtte få profesjonell hjelp til. En annen var en krevende baby som ikke sov, var vanskelig å få i mat og måtte bli bært og underholdt hele tiden , men det har jeg glemt siden den tiden er forbi 🙂 Det har jo vært ting, med både tøffe sykdomsperioder (både alvorlige og mindre alvorlige diagnoser, som blodforgiftning, reflux, flere operasjoner og matallergier, for å nevne noe..). 
 

Likevel, jeg ser jo hvordan andre med krevende barn har det. Og våre er ikke sånn. De står opp om morgenen, går på skolen, går på fritidsaktiviteter (hender vi må lokke med premie, men), de gjør lekser etter litt masing, de spiser alt vi serverer dem, de viser stor glede over alt vi finner på (kan krangle seg i mellom, men det går an å snakke med dem så blir de venner igjen). De tar nei for et nei og maser ikke i det uendelige som vi ser andre barn kan gjøre. I hovedtrekk har vi det veldig harmonisk hjemme, men selvsagt er det krangling og gråt som hos andre. Har vært (ekstremt) krevende perioder, men ikke krevende barn, nei. Får høre fra bhg/skole også at de er veldig greie. 

Anonymkode: 56078...e97

[AnonymBruker]

Jeg har ett krevende og ett lett.

Det krevende er rigid. Feks var vi på ett kjøpesenter, og han ville ha prime. Det vil ikke vi kjøpe til våre barn i småskolen. Det resulterte i at vi måtte vente 1,5 time på barnet som gikk i vranglås. 

Barnet kan legge seg på sofaen og nekte å legge seg. Da tar det tid der man må lirke og lure. Barnet er for stort til at man kan ta det under armen. 

Dette er bare noen eksempler. 

ofte er det jo slik at barn oppfører seg mye enklere hos andre, og andre kan lettere få barn til å gjøre ting foreldrene sliter med. Vår familie sier også at dette barnet er krevende, fordi det kan være ekstremt rigid. Feks besteforeldre som har hatt mange barnebarn, har aldri sett noe slikt.

BArnet har ingen diagnoser.

Det enkle barnet vårt responderer helt annerledes. Det barnet kan også trasse, være rampete,etc, men i en annen mildere utgave. Barnet forstår når nok er nok på en måte. 

 

Anonymkode: 02259...9e7

[AnonymBruker]

Jeg har en av hver. Og det mest krevende er godt innenfor innen normalen, fordi det går an å kommunisere med ham og det også er perioder hvor han er enkel å ha med å gjøre. Han er bare en viljesterk type med masse nysgjerrighet og utforskingstrang, egenskaper han også har utrolig mye nytte av.

Faktisk er jeg tidvis mer bekymret for det enkle barnet. Han som alltid gjør som han skal og har mange venner. Han har nemlig en tendens til å være for medgjørlig. Vil han én ting og andre noe annet, gir han seg i de fleste tilfeller. Med ham er jobben å få ham til å gi beskjed om egne behov, og i blant ta noen kamper.

Men altså, jeg er jo enig i trådstart. Noen barn er enklere enn andre, og noen foreldre har urealistiske forventninger. Men så skal man også være ydmyk overfor det faktum at ting er vanskelige for ulike mennesker av en grunn, og at vi utenfor ikke har oversikt over dem. For eksempel har jeg mange tøffe stunder nå som eldstemann er tenåring og tidvis ganske avvisende. Jeg har en familiehistorie som gjør meg sårbar for avvisning, og gir meg for lett i en del situasjoner fordi jeg har denne bagasjen. Det jobber jeg med. Men sånn er livet. Vi har ulike ressurser og svakheter, og gjør vel så godt vi kan

Anonymkode: 21680...261

[Beloved]

Jeg har fått først et normalt barn, så et superenkelt barn og så et som var veldig krevende de første 2 årene (men nærmer seg normalt nå). De har fått samme oppdragelse og like mye nærhet (og det var MYE!) alle sammen. Det finnes "enkle" og "krevende" barn, det er ikke bare foreldre som gjør feil.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Denne diskusjonen er vel like gammel som menneskeheten, og står på stedet hvil. De med krevende barn argumenterer høyest for at de med enkle barn ikke forstår eller i det hele tatt kan forså deres situasjon. Og det er sikkert mye i det.

Men jeg ser også, både i egen krets og her inne, at de som definerer barna sine som krevende har en helt urealistisk forestilling om hva et enkelt barn er. De later til å tro at det betyr et liv på en rosa sky, der man hverken har bekymringer eller blir slitne. Det er mye arbeid med barn, enkelt og greit.

Det er ikke slik at det finnes to sorter barn, og man enten er heldig eller uheldig. De aller fleste barn er ett eller annet sted innenfor normalen, noen litt på den enkle siden og noen heller mot den krevende. Barna veksler også litt over tid og ikke minst etter situasjon. Og samspillet mellom foreldre og barn påvirker også. Det er ikke uten betydning hvordan man som foreldre håndterer en situasjon, hvotdan man møter barnet.

Det er ikke nødvendigvis sånn at alle som opplever barna som enkle gjør alt riktig og at alle som opplever barna sine som krevende gjør alt feil. Men min erfarig er også at det er ikke alle som mener å ka enkle barn har barn som andre opplever som enkle og at de som mener å ha krevende barn har barn som skiller seg ut på noen som helst måte. 

Min svigerinne er et godt eksempel, hun mener hun har ekstremt krevende barn. Hun er totalt utslitt og periodevis sykemeldt. Barna hennes er som alle andre barn, men forventningene hennes er totalt urealistiske og håndteringen hennes er det en god del å hente på.

Hun hadde lest seg fram til at samsoving var best, men våkner av den minste bevegelse og lyd. Eldstebarnet sov også veldig lett. De vekte hverandre gjennom hele natten og var begge totalt utslitt hver morgen. Vi måtte avlaste, heldigvis flaskebaby, babyen våknet bare to-tre ganger om natta hos oss. Men samsovingen fortsatte, med stadig hyppigere behov for avlastning.

Hun startet et stort bleieavvenningsprosjekt på en langt fra klar toåring mens hun hadde en baby på 4 måneder, for så å bli totalt utslitt selvfølgelig. Uten å innse at hun måtte gi opp bleieavvenningen. Vi måtte gripe inn for å stoppe henne.

Hun kan ikke gå ut av et rom uten hyl og skrik fra begge barna (nå 3 og 1,5) som får henne til å avbryte det hun skulle. Hvilket får henne til å gråte over hvor lite egentid hun får. Barnas far er gjerne tilstede og kunne håndtert situasjonen, men får ikke sjansen da hun ender opp med å ta de. Det har resultert i at faren ikke har noe selvtillit på å trøste egne barn og blir totalt hjelpeløs. 

Hun greier ikke komme seg ut døra med to barn om morgenen, og har måttet få spesialavtale på jobb om at hun kommer "når hun kan". Når vi passer de små tar det meg en drøy halvtime fra jeg vekker barna til jeg er ute av porten i barnehagen. Det er ikke verre enn å ta den ene til badet fir morgenstell og påkledning, så den andre. Til slutt jakke og sko funnet frem dagen før. Men nei, barna vil leke når de er hos mor, og hun greier ikke å få de til å forstå at det ikke passer uten at det ender i utbrudd. Hvorfor skulle det ende på en annen måte, utbruddene funker jo? Og stadige krangler om strømpebukse eller ikke, og barn som ikke vil ha den grønne jakka osv. 

Vi har et barn med Down Syndrom. Vi har vært utrolig heldige med få tilleggsdiagnoser, og opplever at ting går greit. Også på skolen greier hun seg fint, og er i ordinær undervisning med assistent mesteparten av tida. Hun blir nok ikke fullt ut selvstendig noen gang, men vil kunne få et fullverdig liv også som voksen tror vi. Men vi sliter med å finne barnevakt om vi skal noe, hun er jo så "krevende". Noe vi absolutt ikke opplever. Ja, hun har noen legendariske sinneutbrudd fra tid til annen nå som hun har kommet i puberteten. Men det går jo over og ting blir bra igjen. Hun er av det kortsinte slaget.

Til dere med mer krevende barn: Ja, jeg vet at svigerinnen min er noe for seg, og at hun egentlig har ganske enkle barn. Hun venter nr tre nå og jeg lurer på hvordan det skal gå om hun får et barn som faktisk er på den krevende siden, eller til og med bare mer midt på skalaen. Jeg mener ikke at dere alle er slik. Poenget mitt er at det ikke nødvendigvis er en lineær greie hvor krevende et barn er og hvor krevende foreldrene opplever barnet. 

Og jeg mener også at selv om man ikke kan endre et barns personlighet, så er det mye som går på tillært oppførsel og samspillet mellom barn og voksen. Og her er det mye å hente. 

Anonymkode: 80209...ba7

Ja du har et godt poeng. Husker jeg var på et oppreningsenter, der noen hadde barn og noen ikke. Så var det en av de barnløse som lurte på hvordan det var å ha barn med vår sykdom. Så vi drodla jo litt på ting som kan skje og kræsje litt med sykdommen. Og hun sa, hennes barn skulle ikke bli sånn. Så jeg lurte på. Men du , tror du at barn kommer ferdig oppdratt ut av hullet...? Nei det hadde hun ikke tenkt på, at det vi snakket om var en del av barneoppdragelsen. Og at den ofte byr på ting man aldri har tenkt på.  Ble mange artige historier da. 

Men ja, jeg også tenker mange leser , samsoving er bra. Også funker det egentlig ikke for dem. Men tviholder på det, fordi det er så bra. Også resulterer det i dårlig søvn for alle. Selv om samdoving er bra og fungerer for noen.  Så er ikke det gitt at det funker for alle. 

Jeg hadde ikke klart å være mamma med samsoving, fordi jeg sover dårlig med noen på meg, og blir ikke meg selv med langvarig dårlig søvn. Da tar jeg dårlige avgjørelser og blir surere enn jeg og andre har godt av. Så definitivt bedre mamma med barn i egen seng

Anonymkode: 61779...cc0

[AnonymBruker]

Har tenkt litt over dette med "enkle" og "krevende" barn selv, og opplever også at det skillet er så utrolig ulikt fra person til person. Vi opplever at det er motsatt det du forteller i HI. 🙈

Barnet mitt er hva jeg vil kalle "enkelt". Sover godt, spiser så godt som alt, rolig som nyfødt, og er generelt veldig trygg og harmonisk nå som han snart er to år. Sta som et esel, men staheten bruker han også til noe produktivt. Humøret går fra 0 til 100 i alle retninger, men jeg opplever at det er lettere å vite hvor man har han fordi han enten er kjempeglad eller kjempesint. Det er ikke noe tvil om han er fornøyd eller misfornøyd med noe. Men vi har enkelte familiemedlemmer, venner og bekjente som mener han er et "krevende" barn fordi han blir veldig sint når han først er bittelitt misfornøyd med noe, og er så sta som han er. Han er født med en øyesykdom som gjør at han er nesten blind. Det har medført mye ekstra for oss foreldrene, blant annet i form av utallige besøk på sykehus og hos diverse instanser for oppfølging og møter, operasjoner, øyedråper døgnet rundt i mange måneder og styr med tilrettelegging og tilpasninger overalt hvor han måtte befinne seg, og det vil det alltid gjøre. Flere mener at han er "krevende" fordi han ser veldig lite. Men for oss er ikke barnet i seg selv krevende, det er situasjonen som er krevende.

Anonymkode: 68efe...f4f

[AnonymBruker]

Jeg er i grunn enig med deg, håndtering av episoder spiller absolutt inn på hvordan barna fortsetter å agere. Likevel vil jeg også si at det er stor forskjell på å passe barn og å være forelderen. De aller fleste barn tar seg sammen når de er med andre. Selv mitt barn med autisme gjør det. Så kommer han hjem og knekker totalt sammen fordi det har vært for krevende å være sammen med noen der han må "maskere" i så stor grad. Derfor er jeg ekstremt lite glad i "jammen hos meg går det sååå fint". Det har jeg fått høre altfor mye av folk som ikke ser etterspillet og forstår sammenhengen. 

Ellers vil jeg også si som flere her at jeg har ett krevende barn og ett enkelt barn. Det krevende barnet har vært det fra start. Helt fra han var knøttliten baby. Og jeg synes jeg har gjort ting riktig i oppdragelsen. Og jeg synes at andre med krevende barn gjør ting feil. Når de feks sitter og brøler fra sofaen i stedet for å reise seg og gå bort til barnet. Når de sier hva barnet ikke skal gjøre i stedet for hva det skal gjøre. Når de sier "oppfør deg pent" uten å presisere hva det egentlig er. Osv. Mens de igjen sitter helt sikkert og tenker at de har gjort en god jobb og reagerer på meg og tenker "ikke rart at hun har et krevende barn, slik hun diller med han". Det er en never ending diskusjon. 

Anonymkode: b651c...1d5

[AnonymBruker]

Jeg syntes mine var enkle barn. Det betyr ikke masse utfordringer.  Jeg hadde en Emil i Lønneberget gutt, som var overalt, og fant på de utroligste ting. Og kunne knapt slippe øynene vekk uten at en katastrofe skjedde.   Men de sov godt på natt og vi hadde god kommunikasjon.  Et helvete å ha med på butikken.  Men de5 var jo min og bestemor sin feil, da vi skjemte de litt vel bort  i begynnelsen.  Og selvfølgelig drit kjedelig for dem.  Andre ville nok ha sagt de var krevende kanskje.  Nr 2 var mye roligere. Men hadde flere bekymringer der egentlig,  da det var liten egenvilje å spore. 

Viste seg begge hadde adhd etterhvert.  Og den mest urolige er den som klarer seg best. Maaaaassse erfaring på veien, når man er kronisk prøvsom

Anonymkode: 61779...cc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Denne diskusjonen er vel like gammel som menneskeheten, og står på stedet hvil. De med krevende barn argumenterer høyest for at de med enkle barn ikke forstår eller i det hele tatt kan forså deres situasjon. Og det er sikkert mye i det.

Men jeg ser også, både i egen krets og her inne, at de som definerer barna sine som krevende har en helt urealistisk forestilling om hva et enkelt barn er. De later til å tro at det betyr et liv på en rosa sky, der man hverken har bekymringer eller blir slitne. Det er mye arbeid med barn, enkelt og greit.

Det er ikke slik at det finnes to sorter barn, og man enten er heldig eller uheldig. De aller fleste barn er ett eller annet sted innenfor normalen, noen litt på den enkle siden og noen heller mot den krevende. Barna veksler også litt over tid og ikke minst etter situasjon. Og samspillet mellom foreldre og barn påvirker også. Det er ikke uten betydning hvordan man som foreldre håndterer en situasjon, hvotdan man møter barnet.

Det er ikke nødvendigvis sånn at alle som opplever barna som enkle gjør alt riktig og at alle som opplever barna sine som krevende gjør alt feil. Men min erfarig er også at det er ikke alle som mener å ka enkle barn har barn som andre opplever som enkle og at de som mener å ha krevende barn har barn som skiller seg ut på noen som helst måte. 

Min svigerinne er et godt eksempel, hun mener hun har ekstremt krevende barn. Hun er totalt utslitt og periodevis sykemeldt. Barna hennes er som alle andre barn, men forventningene hennes er totalt urealistiske og håndteringen hennes er det en god del å hente på.

Hun hadde lest seg fram til at samsoving var best, men våkner av den minste bevegelse og lyd. Eldstebarnet sov også veldig lett. De vekte hverandre gjennom hele natten og var begge totalt utslitt hver morgen. Vi måtte avlaste, heldigvis flaskebaby, babyen våknet bare to-tre ganger om natta hos oss. Men samsovingen fortsatte, med stadig hyppigere behov for avlastning.

Hun startet et stort bleieavvenningsprosjekt på en langt fra klar toåring mens hun hadde en baby på 4 måneder, for så å bli totalt utslitt selvfølgelig. Uten å innse at hun måtte gi opp bleieavvenningen. Vi måtte gripe inn for å stoppe henne.

Hun kan ikke gå ut av et rom uten hyl og skrik fra begge barna (nå 3 og 1,5) som får henne til å avbryte det hun skulle. Hvilket får henne til å gråte over hvor lite egentid hun får. Barnas far er gjerne tilstede og kunne håndtert situasjonen, men får ikke sjansen da hun ender opp med å ta de. Det har resultert i at faren ikke har noe selvtillit på å trøste egne barn og blir totalt hjelpeløs. 

Hun greier ikke komme seg ut døra med to barn om morgenen, og har måttet få spesialavtale på jobb om at hun kommer "når hun kan". Når vi passer de små tar det meg en drøy halvtime fra jeg vekker barna til jeg er ute av porten i barnehagen. Det er ikke verre enn å ta den ene til badet fir morgenstell og påkledning, så den andre. Til slutt jakke og sko funnet frem dagen før. Men nei, barna vil leke når de er hos mor, og hun greier ikke å få de til å forstå at det ikke passer uten at det ender i utbrudd. Hvorfor skulle det ende på en annen måte, utbruddene funker jo? Og stadige krangler om strømpebukse eller ikke, og barn som ikke vil ha den grønne jakka osv. 

Vi har et barn med Down Syndrom. Vi har vært utrolig heldige med få tilleggsdiagnoser, og opplever at ting går greit. Også på skolen greier hun seg fint, og er i ordinær undervisning med assistent mesteparten av tida. Hun blir nok ikke fullt ut selvstendig noen gang, men vil kunne få et fullverdig liv også som voksen tror vi. Men vi sliter med å finne barnevakt om vi skal noe, hun er jo så "krevende". Noe vi absolutt ikke opplever. Ja, hun har noen legendariske sinneutbrudd fra tid til annen nå som hun har kommet i puberteten. Men det går jo over og ting blir bra igjen. Hun er av det kortsinte slaget.

Til dere med mer krevende barn: Ja, jeg vet at svigerinnen min er noe for seg, og at hun egentlig har ganske enkle barn. Hun venter nr tre nå og jeg lurer på hvordan det skal gå om hun får et barn som faktisk er på den krevende siden, eller til og med bare mer midt på skalaen. Jeg mener ikke at dere alle er slik. Poenget mitt er at det ikke nødvendigvis er en lineær greie hvor krevende et barn er og hvor krevende foreldrene opplever barnet. 

Og jeg mener også at selv om man ikke kan endre et barns personlighet, så er det mye som går på tillært oppførsel og samspillet mellom barn og voksen. Og her er det mye å hente. 

Anonymkode: 80209...ba7

Barn er en refleksjon av sine foreldre.

Krevende barn har foreldre som ikke har en stabil tilknytning. Feks som prøver for hardt, brenner seg ut helt og så avviser barna TOTALT fordi de ikke har klart å sette grenser tidligere. Disse barna er desperate etter positiv oppmerksomhet fra mamma og er derfor på mamma HELE tiden fordi plutselig kan det snu.

Det samme med mødre som er emosjonelt utilgjengelig. Barna blir helt gale etter dem. 
 

Alt handler om tilknytning og forutsigbarhet. 

Anonymkode: caa37...7c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barn er en refleksjon av sine foreldre.

Krevende barn har foreldre som ikke har en stabil tilknytning. Feks som prøver for hardt, brenner seg ut helt og så avviser barna TOTALT fordi de ikke har klart å sette grenser tidligere. Disse barna er desperate etter positiv oppmerksomhet fra mamma og er derfor på mamma HELE tiden fordi plutselig kan det snu.

Det samme med mødre som er emosjonelt utilgjengelig. Barna blir helt gale etter dem. 
 

Alt handler om tilknytning og forutsigbarhet. 

Anonymkode: caa37...7c6

Dette stemmer nok ofte, men ikke alltid. Man kan få krevende barn uten at man gjør alt feil. Og man kan få enkle barn selvom man gjør mye feil. 

Anonymkode: 56078...e97

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

Barn er en refleksjon av sine foreldre.

Krevende barn har foreldre som ikke har en stabil tilknytning. Feks som prøver for hardt, brenner seg ut helt og så avviser barna TOTALT fordi de ikke har klart å sette grenser tidligere. Disse barna er desperate etter positiv oppmerksomhet fra mamma og er derfor på mamma HELE tiden fordi plutselig kan det snu.

Det samme med mødre som er emosjonelt utilgjengelig. Barna blir helt gale etter dem. 
 

Alt handler om tilknytning og forutsigbarhet. 

Anonymkode: caa37...7c6

Ingenting handler om lynne, medfødt temperament el lign. Alt handler om tilknytning og forutsigbarhet, ja.

Anonymkode: 4fb0f...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette stemmer nok ofte, men ikke alltid. Man kan få krevende barn uten at man gjør alt feil. Og man kan få enkle barn selvom man gjør mye feil. 

Anonymkode: 56078...e97

Det betyr ikke at man gjør noe «feil». Men at man tar med seg selv inn i relasjonen og det former ALLTID barnet.

»enkle» barn kan ha utrygg tilknytning fordi foreldrene bruker skam og trussel feks. 

Anonymkode: caa37...7c6

[AnonymBruker]

Du har mye rett i det du skriver. Høres ut som din svigerinne har kjørt seg fast i et uhensiktsmessig spor. 
Samtidig vil barn gjerne oppføre seg «bedre» til de som ikke er de nærmeste omsorgspersoner, det er også et faktum. 
 

Tror denne diskusjonen er litt mer fastlåst i vår tid, siden veldig mange kun har ett eller to barn. Hadde folk fått tre-fire, ville de bedre sett denne variasjonen selv. Jeg har fire, og det er to jeg vil karakterisere som «enkle». En vil jeg si har vært krevende, hun er ene halvpart av et tvillingpar(så forskjellene ble ekstremt tydelige) og av og til tenker jeg at det har vært mer styr, jobb og utfordringer med dette barnet enn med tre andre tilsammen. Da med i beregningen at det minste barnet mitt nok ikke er nevrotypisk. Det tror jeg ikke mitt «urolige» barn er heller, men nå er hun voksen og har nektet noen form for utredning i tenårene. Men hun er arbeidssom, meget sosial og klarer seg meget fint. 
 

Og så er det noe med hvordan foreldrenes personlighet matcher barnet. Hvis foreldrene er rolige mennesker og får et barn over snittet aktivt og viljesterkt, kan det nok bli vanskelig. Eller motsatt, et rolig barn i en «hyperaktiv» familie.

* Når jeg beskriver mine to enkle barn, mener jeg enkle i betydningen ikke store søvnproblemer, kan sitte i ro, og ikke minst at de tar til seg veiledning og ikke gjør stikk imot fordi de absolutt må finne ut av det selv. Som min «rolige» tvilling sa; «Mamma sier jeg er så rolig inni huset» 

Når det er sagt, er det ikke nødvendigvis noen ubetinget fordel å være rolig og litt passiv. Ser jo at den andre tvillingen har fordeler nå nettopp pga sin «sult på livet».

Anonymkode: 5ad99...fc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Barn er en refleksjon av sine foreldre.

Krevende barn har foreldre som ikke har en stabil tilknytning. Feks som prøver for hardt, brenner seg ut helt og så avviser barna TOTALT fordi de ikke har klart å sette grenser tidligere. Disse barna er desperate etter positiv oppmerksomhet fra mamma og er derfor på mamma HELE tiden fordi plutselig kan det snu.

Det samme med mødre som er emosjonelt utilgjengelig. Barna blir helt gale etter dem. 
 

Alt handler om tilknytning og forutsigbarhet. 

Anonymkode: caa37...7c6

Det der er tull. Teorien din forklarer ikke hvorfor mine to nå voksne jentetvillinger hadde forskjellig temperament fra dag en. 
 

Hørte tom forskjell på skrikinga på føden. Den ene hørtes sint ut, brølte fra magen liksom, men den andre (rolige) gråt stille, sånn sårt. 
Men det er klart at tendenser kan forsterkes i samspill med andre. Jeg opplevde at det at tvillingene var så forskjellige gjorde at det skjedde en polarisering, akkurat som de rendyrket hver sin side. Utrolig merkelig og fascinerende.

Anonymkode: 5ad99...fc4

[AnonymBruker]

Jeg leste HI med stor interesse siden jeg har fundert en del på dette siden jeg fulgt med på mange tråder her på KG som omhandler frustrasjoner ang livet etter at en fikk barn. 
Jeg har flere barn, med stor aldersforskjell mellom eldste til den yngste.
Den yngste er elev på VGs . 
Det som slår meg,  etter min oppfatning, er at det har vært en trend på i de siste årene at barna helt fra starten av får lov å ta styringen på hvordan foreldrene tilpasser seg barna. 
En skal selvfølgelig ta hensyn til barna utvikling og personlighet , men å la de de styre hvor lenge en skal amme, hvor de skal sove, når de skal slutte med bleier osv er foreldrenes oppgaver. 
Holder en på sånn må en bli fryktelig usikker på mors og farsrollen, og en får en vanskelig hverdag uten tid til seg selv som et voksent individ.
Jeg hadde aldri overlevd som menneske om jeg skulle overlate styringen fullt og helt til en småtass som ikke visste hva rutiner var 

Anonymkode: 5bec1...f77

[AnonymBruker]

Jeg har et såkalt krevende barn. Alt virker normalt, barnet er bare veldig viljesterkt, aktivt, nysgjerrig og gjør mye utav seg.  Barnet slet veldig med søvn som baby, men nå våkner det stort sett én gang i løpet av natta. Jeg har problemer med å sovne igjen, så det er egentlig det verste med å bli vekket. Hovedproblemet mitt er at jeg står i alt alene, fordi barnefar har store psykiske problemer han nekter å ta tak i. Han mistet kontrollen da vi fikk barn. Han er hyggelig mot barnet når de er sammen, men det er ikke mange minuttene om dagen. I tillegg har vi ikke familie i nærheten, så jeg får kun avlastning hvis besteforeldrene kommer på overnatting. De dagene hvor jeg har overskudd til å virkelig være skikkelig pedagogisk er barnet på sitt greieste. 

Noen ganger er det andre omstendigheter som gjør et krevende barn mer krevende. Jeg hadde hatt det mye lettere hvis jeg hadde hatt et enkelt barn, men jeg hadde også hatt det mye lettere hvis jeg hadde hatt et krevende barn, som nå, og en tilstedeværende barnefar. 

Anonymkode: e9b99...c10