Redd for livet etter barn? Er 39 uker på vei..

[AnonymBruker]

Førstegangs her, er 29 år gammel og babyen er ønsket av meg og mannen. Graviditeten har stort sett vært veldig fin og er ikke så aller verst nå heller, selv om jeg definitivt er mindre fysisk kapabel til å gjøre ulike ting. Jeg sover stort sett godt for eksempel. 

Nå som det kan skje "når som helst" og babyens bevegelser er såpass synlige så kjenner jeg mer og mer på en slags engstelse og klump i magen. Er ikke redd for selve fødselen tror jeg, men livet etter. Jeg har det såpass bra nå med friheten til å gjøre akkurat som jeg vil, og dette vil brått endre seg. Det hjelper ikke med alle bloggene og innleggene og beskriver nyfødttiden som et helvete, at de "mister" seg selv og alt det der. Tror det å ikke vite når jeg skal føde også stresser meg. Går rundt hver dag og prøver holde huset i orden i tilfelle det skulle skje noe. Det er liksom tanken på det jeg ikke vet om, er skremmende som f. 

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på. Kanskje noen som leser det her har tenkt de samme tankene før barn? Ble dere positivt overrasket? Jeg orker ikke å lese om mareritt erfaringer kjenner jeg 😖 

Anonymkode: ac596...34d

[AnonymBruker]

Jeg følte det helt likt som deg. Et etterlengtet barn som var svært ønsket, men i svangerskapet ble jeg nok mer og mer redd for å få barn, mest fordi jeg var redd for friheten jeg mister.

Babyen min er fem uker nå. Det er mindre frihet, det er sinnsykt slitsomt, det er mer slitsomt en jeg så for meg. Men klisjé som det er så føler jeg stort sett at det er verdt det. Tidvis angrer jeg meg, men jeg har blitt lovet at det er helt normalt. Det er mye hormoner og en stor omveltning i livet. 

Derimot, når alt er som på det beste så er jeg så glad for å ha gutten min at jeg kan finne på å grine av lykke. Jeg klarer å glede meg til fremtiden med han og det vi skal gjøre senere i livet hans.  Og jeg ser frem til dagen hvor vi får mer av friheten vår tilbake.

Dine følelser nå er helt normale, men det er lurt å snakke med noen om det likevel. 

Lykke til med innspurten! ❤️

Anonymkode: 29f41...105

[AnonymBruker]

Ser for tiden mange unge kvinner 25-30 som triller på barnevogn , de ser veldig fornøyde og oppegående ut.

Anonymkode: a0b2f...905

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ser for tiden mange unge kvinner 25-30 som triller på barnevogn , de ser veldig fornøyde og oppegående ut.

Anonymkode: a0b2f...905

Trilletur var noe jeg trodde ville være kjedelig, men det er så koselig når babyen er rolig i vogna. Da kjenner jeg på en skikkelig stolthet over å vise frem babyen min. ❤️

Anonymkode: 29f41...105

[AnonymBruker]

Jeg følte meg heller ikke klar i ukene før, og jeg tenkte også at livet egentlig var litt over - selv med planlagt graviditet. Trodde ikke jeg kom til å få tatt en dusj igjen, eller drikke en kopp varm kaffe.🤪 Man vet jo ikke hva man går til.😅 Jeg husker det var så spennende og nytt de første ukene etter at hun kom. Man svever gjerne litt - slik var det i hvert fall for oss. Barselboblen❤️ Jeg dusjer og har drukket mange varme kopper kaffe. Ja, livet blir snudd på hodet, og ja, det blir litt mindre søvn og energien strekker kanskje ikke til. Bare husk at dere tross alt er to om oppgaven, og at dette er midlertidig. Og etter hvert så får man gjerne mer tid for seg selv, igjen. Kveldene når barnet sover f.eks, og pappan her i huset tok gjerne datteren for en time eller to mens jeg kjørte meg en tur på senteret e.l. Han lot meg også sove utpå flere ganger enn det han fikk - fordi han så at jeg trengte det. Det fine med det er at jeg satt/setter såå mye mer pris på alenetiden sammenlignet med før. Man tenker jo ikke over det like mye når man er barnløs. Alt blir verdsatt, før ble det tatt for gitt. Det samme gjelder alt annet i livet. De små ting. En kopp kaffe. Å se ting gjennom små barns øyne.❤️ Og ikke minst alt barnet lærer og mestrer! Det er så spennende å følge med på. 🙂 Husker jeg ble rørt til tårer første gangen hun lo i fanget mitt. Det er så mange fine øyeblikk! 

Skal dog ikke rosemale, det har vært veldig tøft i perioder, men man kommer seg igjennom! Kommunikasjon er utrolig viktig. Og man har gjerne familie som kan hjelpe (vår bor mange timer unna, har likevel fått mye hjelp/avlastning). Vår datter er forresten 2 år, og vi skal snart prøve på nr 2. 😊 Og jeg ser faktisk frem til det.😅 Det blir sikkert tidvis kaos og ganske slitsomt, men det er kaos med mening og kan ikke sammenlignes med noe annet.❤️ 

Anonymkode: 4ffa3...8e7

[AnonymBruker]

Når baby kommer så blir hverdagen deres så altoppslukende og ensporet at du rett og slett ikke har energi til å tenke på hvordan livet var før. Alt kommer til å handle om å dekke den lilles behov. Da slår biologi og beskyttelsesinstinktet inn. 

Husk at mange av de følelsene av anger og sorg over endring og at man har "mistet seg selv" er normale, men at de blir forsterket av søvnmangel og slitenhet. Mitt mantra når jeg gikk gjennom barseltiden var alltid "dette har vi valgt- deal with it".

Det er så mye fint med et skapt, fantastisk lite liv som gjør at vi klarer å balansere hvor elendige vi føler oss.

Anonymkode: ac2a5...8a9

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke livet med baby og barn ble så altoppslukende og at jeg «mistet meg selv». Det er også til en viss grad hva man gjør det til og hvilke forventninger man har. Hvilke forventninger man har til hverandre om man er to. Jada, så ble det bæsj opp etter ryggen rett før man skal ut, eller mange søvnløse netter - men jeg prøvde fokusere på å være der og da. Ikke tenke at «ah, jeg kunne jo sovet» eller bruke energi på «jeg er sååå trøtt» . Vi snakket mye sammen om hva vi ønsket, også for oss selv som enkeltpersoner og som par. Både hvordan få tid til egentid, og være sammen som par; og hva som måtte til. Hvor mye hver av oss måtte bidra. Hvordan avlaste hverandre. Det var ingen «herlighet, du er jo i permisjon, du skal ta nettene» her. Mannen min stilte opp selv om han jobbet. Senere kunne jeg ta netter selv om jeg jobbet. Vi avlastet hverandre. Det var veldig mye mer annerledes og mye mer positivt enn alle andre skulle ha det til for min del. Hørte bare negative historier, med «bare vent» og «nå er livet over». Og vi fikk et enda sterkere forhold også- vi begynte ta mer hensyn til hverandre og hjelpe hverandre mer og mer. 

Anonymkode: 96499...985

[AnonymBruker]

Det er på ingen måte mulig å forestille seg det du har i vente. Det er så altoppslukende! Samtidig er kjærligheten for barnet så dyp og inderlig at du gladelig ofrer både fritid og søvn.

Skal ikke lyve, det er blytungt å «mist seg selv», men det er verdt det ❤️ 

Pleier å si at jeg fikk installert «mamma 1.0» under fødsel og det gjorde meg til en superversjon av meg selv som greier å stå i det utroligste!

Anonymkode: a27c4...7a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er på ingen måte mulig å forestille seg det du har i vente. Det er så altoppslukende! Samtidig er kjærligheten for barnet så dyp og inderlig at du gladelig ofrer både fritid og søvn.

Skal ikke lyve, det er blytungt å «mist seg selv», men det er verdt det ❤️ 

Pleier å si at jeg fikk installert «mamma 1.0» under fødsel og det gjorde meg til en superversjon av meg selv som greier å stå i det utroligste!

Anonymkode: a27c4...7a4

👏🏻👏🏻👍🏻👍🏻

Anonymkode: 3e152...168

[AnonymBruker]

Tenkte mye av det samme - pg fryktet at jeg skulle bli den som gjorde mest og var redd ingen skulle ta meg i mot hvis JEG ble for sliten. Det gikk så langt som at hver gang jeg kjørte bil de siste ukene før fødsel, tenkte jeg at det var min siste sjanse til å gjøre noe drastisk (kjøre ut) uten at det fikk konsekvenser for et barn som levde, fordi hvordan skulle jeg vel fikse alt det der…

Altså, det var bekmørkt!

Så kom babyen, mye ble som forventet (jeg må ta det meste av omsorgsoppgaver av ulike årsaker) men livet har en helt annen mening enn før og det gjør meg lykkeligere å leve for noe annet enn kun meg selv og mitt. Skikkelig klisje, men sant. 
 

Den overveldende morsfølelsen, kjærligheten og lykkefølelsen som beskrives av noen over her ville jeg ikke forventet med en gang forresten. Det er helt normalt at det kan ta uker før den kommer. Men den kommer!♥️

Anonymkode: b9b37...825

[AnonymBruker]

Jeg fødte netopp og er også førstegangs. Husker at jeg gledet meg bare til babyen kom i slutten for jeg hadde grusom halsbrann, det var vondt og smerter under ribbeina, bekkenet var dårlig og jeg kunne nesten ikke gå turer, og ingen sko som passet. Alt forsvant/og eller ble bedre med en gang hun kom ut.

Nå er jenta vår 3 uker. Jeg har aldri vert en baby person, liker ikke skriking, sikkel og hadde 0 interesse av barn og babyer før jeg fikk min egen. Nå er babyen min det nydeligste og viktigste jeg har. Det hender jeg blir irritert eller trist når hun gråter og ingenting jeg gjør er godt nok. Da gir jeg henne til far, tar bikkja og går ut for å lufte meg en kjapp tur. Men alle de små tingene gir meg glede, se på henne når hun sover, lager grimaser, strekker seg osv. Nå gleder vi oss til hun har skikkelig øyekontakt og begynner å smile til oss.

Det som plaget meg mest etter fødsel var alt som jeg hadde glemt/ikke viste at jeg trengte/det kunne vi skaffe ved behov. Vaskeklutene våre føltes gigantiske og klønete til baby, så mannen var ute å kjøpte noen tynne små som var lettere å vaske og ikke tok så stor plass + gulpekluter. Jeg hadde ikke ammeinnlegg, så det ble mye drypping  og flekker på soverom/bad, lekkasje gjennom klær osv. Kjøpte først engangs, men det føltes ikke riktig eller behagelig før jeg fikk ammeinnlegg i ull. Også passet selvfølgelig ikke mine normale eller amme bh’er, endte opp med å kjøpe XXL, det største jeg fant i butikken for det var så vondt og sensitivt men ble bare mye søl uten bh og innlegg. Nå må jeg skaffe en bæresele så fort som mulig for når mannen går tilbake på jobb så har jeg ingen som kan passe på henne når jeg lager mat, pusser tenner eller vasker meg, vaske klær osv. Legger jeg henne fra meg når hun ikke er i dyp søvn så skriker hun hysterisk og blir rød som en tomat og det er stressende for oss begge.

Det jeg vil frem til er at det er mange små ting eller «hjelpemidler» som kan gjøre dagene lettere så du kan kose deg med baby. Jordmor sa at vi ikke skulle bruke smokk de første ukene etter fødsel. Men mannen min måte ut å kjøpe smokk på dag 4 fordi jeg hadde mye smerter og kunne ikke ha henne på puppen hele tiden. Hun har et stort sugebehov og bruker gjerne meg som smokk hele dagen hvis hun får lov.

Kanskje fokuser og ta vare på parforholdet den siste tiden nå før fødsel? Gå på kino, bowling, besøk, restaurant eller noe annet hyggelig som du er i form til nå mens dere er 2. For når babyen kommer så må slike ting settes litt til side, ihvertfall i begynnelsen

Anonymkode: 78a81...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Førstegangs her, er 29 år gammel og babyen er ønsket av meg og mannen. Graviditeten har stort sett vært veldig fin og er ikke så aller verst nå heller, selv om jeg definitivt er mindre fysisk kapabel til å gjøre ulike ting. Jeg sover stort sett godt for eksempel. 

Nå som det kan skje "når som helst" og babyens bevegelser er såpass synlige så kjenner jeg mer og mer på en slags engstelse og klump i magen. Er ikke redd for selve fødselen tror jeg, men livet etter. Jeg har det såpass bra nå med friheten til å gjøre akkurat som jeg vil, og dette vil brått endre seg. Det hjelper ikke med alle bloggene og innleggene og beskriver nyfødttiden som et helvete, at de "mister" seg selv og alt det der. Tror det å ikke vite når jeg skal føde også stresser meg. Går rundt hver dag og prøver holde huset i orden i tilfelle det skulle skje noe. Det er liksom tanken på det jeg ikke vet om, er skremmende som f. 

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på. Kanskje noen som leser det her har tenkt de samme tankene før barn? Ble dere positivt overrasket? Jeg orker ikke å lese om mareritt erfaringer kjenner jeg 😖 

Anonymkode: ac596...34d

Prøv å ikke stress. Er helt normalt å få sånne tanker, det er en stor omveltning i livet å få barn. 
 

Snakk sammen på forhånd hvilke forventninger dere har til hverandre… Jeg og samboer var flinke på å dele ansvaret, gi hverandre egentid og prioritere hverandre når vi hadde mulighet. I permisjonen kosa jeg meg masse, trente hver dag, gikk på fjellturer (baby i bæresele), kafébesøk med venner som også hadde baby, jeg dro på babysang og barseltreff. Bakte litt ekstra og hadde gjester som kom for å møte barnet. 
 

Nettene delte vi hvem som tok hva. Samboer var flink til å ta babyen om natten og gi melk på flaske , jeg pumpet meg på kvelden og etter amming på morningen. Ammet gjennom dagen, men vi ga også litt flaske innimellom så far kunne være med babyen mens jeg trente, handla osv. Du mister ikke deg selv hvis du prioriter deg selv. Husk at for å være en god mor må du ta vare på deg selv 😊 Ikke ha dårlig samvittighet for å etterlate far litt alene med babyen, da knytter de bånd og far blir fortere trygg i rollen også. La han slippe til, selvom det kan være vanskelig å la andre ta oppgaver knyttet til barnet. Vi delte på helgene, så vi hadde en morgen hver hvor vi kunne sove så lenge vi ønsket😊 Far var også flink til å gå på trilleturer når babyen skulle sove, da fikk jeg litt tid alene til å slappe av. 
 

Dere finner deres egne rutiner og rytme på ting, men det er viktig å kommunisere, vise forståelse for at begge kan være slitne, og gi hverandre litt ekstra med omsorg. 

Anonymkode: 121fa...2b7

[Rotemor]

Du skal bare holde på gleden og forventningene. Hvordan realiteten blir for deg skal du være positiv til.

Folk fremstiller av og til det negative som en del av bearbeidelsen. Det er mye av alt: lykke, forventinger, smerter, ønsker om mer energi etc etc. 

[AnonymBruker]

Det blir jo en helt ny hverdag, det kan man ikke legge skjul på. Men for min del ble det på ingen måte så krise som folk skal ha det til. «Bare vent, nå får du aldri sove igjen» har aldri vært en greie her. Heller ikke «nå får du aldri drukket varm kaffe eller dusjet igjen». Folk er fryktelig flinke til å være negative mot de som skal bli foreldre (har det blitt en slags tradisjon tro?), men lukk ørene. Det blir gjerne hva man gjør det til. Her dusjer jeg enten mens pappaen har henne eller så sitter hun i vippestolen og ser på. Hun kan helt fint ligge på gulvet og leke litt alene (det var vi veldig bevisste på fra start, det er viktig at de får ligge å tenke alene også når det går, og ikke bare bli stimulert av oss hele tiden). I starten sov hun hele tiden omtrent, så det var jo regelrett kjedelig, i tillegg fikk jeg henne i desember når det var 20 blå her så trilling utegikk. 

Anonymkode: f195a...0a1

[AnonymBruker]

Jeg hadde et slitsomt første svangerskap, med mye kvalme og lite søvn og energi. Mot slutten var jeg utmattet, og skjønte ikke hvordan det skulle gå å ha et spedbarn. Jeg ville bare sove. Og folk sa at nå kom jeg ikke til å sove ordentlig på flere år. 

For oss var spedbarnstiden helt nydelig. Trilleturer, turer i skogen med babyen i bæretøy, helt ok søvn, en rolig baby som smilte mye etter at de første smilene kom, ikke mye gråt og mye glede. Jeg opplevde å ha mye frihet. Fri fra jobb, og en baby som var lett å ta med seg over alt. Dette varierer jo veldig, og det blir absolutt ikke slik for alle. Men en kan altså godt oppleve babytid som lite slitsom og veldig koselig også. For meg var det definitivt mye mer slitsomt å være gravid. 

Anonymkode: 9e513...8c7

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg ikke barn, men sambo gjorde, så jeg gjorde et godt gjennomtenkt valg på å få barn i en alder av 37 år. Jeg evaluerte livet mitt/vårt, det har vært utrolig innholdsrikt og jeg kom fram til at jeg kunne leve med at livet var «over» med en baby inn i bildet.

Nå er baby 9 mnd, noen tanker: 

Jeg ble ikke stormforelsket, følelsene kom over tid. For meg var det kun overlevelse det gikk på i starten, babyen sover og spiser kun i starten, og livet handler om mat og søvn for hele familien. Jeg hadde sambo hjemme i 6 uker etter keisersnitt, jeg hadde ikke klart det uten han. Var evig bekymret for at babyen ikke var frisk, googlet hver et tegn. Det var viktig å støtte hverandre, jeg var utrolig emosjonell og var ikke utenfor huset første 14.dagene. Totalt boble! Vi måtte delamme, og gjorde dette i 3 mnd før vi gikk over til kun flaske. Jeg og sambo har delt alt ansvar siden baby ble født, inkl flasker på natt, vil anbefale det om dere har lyst og mulighet! Baby er like trygg på oss begge, og det har gjort at vi har kunnet reist og vært borte uten problem. Jeg var feks 5 dager i Spania mens far og baby var hjemme når baby var 7 mnd. Jeg syns det er slitsomt med baby da jeg er dårlig på å multitaske. Jeg liker å sette av tid til alt, enten det er hvile, husvask, lesing, trening osv. Nå må dette skje med fokus på våken baby eller når han sover, eller når pappaen har han da. Vi mimret litt i går over gamle livet, kom opp slike minnevideoer på iPhone. Jeg gråt litt, vi var alltid på jakt på gode opplevelser og all fritid ble brukt på det (reising, friluft, lære oss ting sammen, bruke hele dagen på å stelle i stand til selskap, nyte badestampen i Hagen osv). Nå går dagene i mye rutine, det er travelt med barn! Klesvask nesten hver dag, støvsuge hver dag, vaske spisesonen på kjøkkenet etter hvert måltid (fast føde fra baby er 6mnd, kjøkkenet ser ut som en slagmark🙈), fasilitere for soving, morgenstell/kveldsstell, lek (huff, det tar livet av meg🙈🙈🙈). Vi gleder oss enormt til barnehagestart og mer tid til oss som par, vi har ikke hatt mye sex de siste mnd nei! Eller bare chillet, eller bare vært sammen uten lille prinsen vår i monitor. Fokuset blir lett baby, blir godt å finne «oss» igjen! Vi flyttet baby på eget rom da han var 6 mnd, det var litt sårt, en epoke var over, men også veldig godt! Ellers har vi vært mye på tur med babyen, vært i «syden», roadtrips og er nå på camping i Sverige! Vi ser så fram til han blir større og vi kan vise han verden, det er det som holder meg oppe når ting er litt trått! Masse lykke til, bruk intuisjonen deres, skap dere et liv som dere ønsker! Ikke tenk på andre, hva passer dere? 

Anonymkode: 86fd9...c35

[AnonymBruker]

Jeg tenkte det samme før fødsel, og dessverre forsvant ikke tankene i det barnet ble født, så de første ukene ble tunge. Men så fant jeg ut hvordan jeg kunne tilpasse det livet jeg hadde hatt til akkurat mitt barn sine behov og da snudde det. 
Jeg sier ikke dette for å skremme, men på å forberede deg på at selv om det ikke plutselig snur på magisk vis så betyr det ikke at du trenger å gå og kjenne på det for alltid. 
Vi har lite avlastning og har nå to barn og et liv som oppleves meningsfylt der vi tar med oss barna på det vi vil gjøre selv og har aldri følt oss fanga(bortsett fra den aller første tida med eldste, fram til jeg tok tak)

 

Anonymkode: 09622...c7c

[AnonymBruker]

Jeg Ble gravid for første gang som 26 år. Jeg tenker sånn her og dette er mitt personlige syn på hva jeg tenker rundt det og bli mamma og få barn. For meg virker det som om at vi blir mer og mer egoistiske og selvopptatte i denne verden her hvor jaget etter status utdanning penger det største huset den fineste bilen og hvor drevet du er på hamstehjulet er oppskriften på lykke.

 

Men så snart vi blir mødre så sitter vi der med skjegget i postkassa og de aller fleste kjenner jeg klager og syter på hvilke helvete og omveltning det var og bli mamma. Men vet dere hva jeg tror ?? SÅNN er det. Du kan IKKE få i pose og sekk og bringe ett menneske til verden ig forvente at livet ditt ikke skal bli satt på vent. I 18 år har du ansvar for og oppdra og ta deg av et barn som er fullt og like avhengig av mor.som den er av far.  Vi er blitt altfor selvsentrert hårsåre sytete og tolerer ikke at det er sånn det har vært til alle tider og bli mamma. Du velger alt selv du velger om du ønsker barn eller ikke Men man kan ikke tro at det skal være lett. 

 

Da hadde utallige mange ikke sett verdien i og ha barn. Vi må slutte og være så jævla selvopptatte om dagen. Det er  min mening. Jeg går ikke til personangrep men det er mitt syn på hvor utakknemlig vi er blitt i denne verden. Mødre taklet og få flere før uten og tenke over at livet skulle engang bli satt på vent. Men det so. Faktisk er feil at folk tror det skal bli lettere etter barn. Sånn er det overhodet ikke. Det skal være tøft det skal være tårer du skal gjennom det meste som vi mødre gjør. Det er egentlig en del av livet. Men vi svartmaler hele reisen med baby fødsel og noen lyver på seg om hvor fantastisk det er. Det er tøft det er sannheten. Men du vil  forstå hvor verdt det det er bare av og se babyen din smile til deg. Sånne øyeblikk det gir meg tusen ganger mer lykke enn ig scrolle gjennom ig, vite at naboen har mer enn meg. Eller at venninna mi tok seg utdanning men er barnløs. 

 

Vi må se verdien i det vi har og det vi er omringet med. Jeg råder deg til og ta alt sånn som det kommer. Det vil være blodet, svette tårer mange søvlnøse netter men det er en del av mamma rollen.  Husk at du har familien din du har venner og HS og lege du kan prate dette med om. Der jeg kommer fra er ikke dette en gang en mulighet for kvinner. Tenk på alt du kan gjøre gjennom alt det som du opplever på veien. Det er tøft det skal være tøft og vi.må klare og innse det og hjelpe så klart de som føler det kam bli for tøft. Alt i alt tror jeg vi er mer rustet til og håndtere rollen en. Hva vi faktisk tror. 

 

Du får det til. Ta det som det kommer. Nyt tilværelsen nå og heller gled deg til det som kommer. Forsøk og ikke bruke sosiale.medker den første tiden. Jeg har det ikke I det hele tatt men det ka t a fra deg mye oppmerksomhet og få deg til og føle deg enda mer nedenfor. Verden ville vært et mye bedre sted uten all internett. Snu på  ting som bekymrer deg. Alle er vi forskjellige.  Og husk. This too Shall pass!

Anonymkode: 4c559...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Førstegangs her, er 29 år gammel og babyen er ønsket av meg og mannen. Graviditeten har stort sett vært veldig fin og er ikke så aller verst nå heller, selv om jeg definitivt er mindre fysisk kapabel til å gjøre ulike ting. Jeg sover stort sett godt for eksempel. 

Nå som det kan skje "når som helst" og babyens bevegelser er såpass synlige så kjenner jeg mer og mer på en slags engstelse og klump i magen. Er ikke redd for selve fødselen tror jeg, men livet etter. Jeg har det såpass bra nå med friheten til å gjøre akkurat som jeg vil, og dette vil brått endre seg. Det hjelper ikke med alle bloggene og innleggene og beskriver nyfødttiden som et helvete, at de "mister" seg selv og alt det der. Tror det å ikke vite når jeg skal føde også stresser meg. Går rundt hver dag og prøver holde huset i orden i tilfelle det skulle skje noe. Det er liksom tanken på det jeg ikke vet om, er skremmende som f. 

Jeg vet ikke helt hva jeg lurer på. Kanskje noen som leser det her har tenkt de samme tankene før barn? Ble dere positivt overrasket? Jeg orker ikke å lese om mareritt erfaringer kjenner jeg 😖 

Anonymkode: ac596...34d

Jeg ble positivt overrasket.  Da det ble mye bedre enn alle skrekkhistorier jeg hadde lest og hørt. På en annen side så var jeg også forberedt på et helvete. Jeg var litt stressa for det samme selv. Og alt man ble bombardert med av råd.  I min familie er der u snitt 4barn pr, familie.  Så jeg spurte flere gamle tanter med godt voksne barn. Og spurte dem om hvilke råd de skulle ønske de visste om på første mann.

Man kan lett gå i fella å styre litt for mye og slite ut seg selv og ungen på å være en perfekt mamma fra første dag. Istedenfor å ta det med ro å heller bli kjent med ungen, når det gjelder vridinger på kroppen,  lyder osv. 

Følte mye mer ro etter å ha snakket med folk som har erfaring med 4 unger, og opplevd alle faser med alle 4. Og takknemlig for det. Tantene syntes også det var stas å bli spurt.  

Ett av dem var å skille natt og dag med en gang.  Lev normalt etter barnet er lagt, da hører de deg, og det er trygt.  Så mine sov i stua på dagen og seng på natt.  Og de gikk egentlig raskt inn i en slags døgnrytme, der de sovnet lett igjen etter mating på natten ikke på dagtid.  

Så skrike netter ol hadde vi ikke, iallefall minimalt av. 

Hører flere sier at nyfødte ikke tar rutiner fra dag en. Men ikke helt enig. De er allerede som nyfødt vant til nattero. 

Ingenting roer lettere ned et barn med stryking på ryggen utsiden på armen og utsiden på lårene. Slik det er for dyr, så er det slik for mennesker også at disse punktene er de tryggeste. Så jeg strøk heller på dem der, fremfor å ta de opp i sutrefase i innsving. Tok de selvsagt opp når det ikke hjalp, eller så tegn til å roe seg ned.  Lage minst mulig styr iht lyder og alle bevegelser på natt var alltid rolig. Hvisking fungerer også svært bra.   Og unngå synd på deg lyder. Da det faktisk kan gjøre de trygge og tro noe er galt. Av og ul i visse settinger er jo det ok. Men ikke ved feks legging. 

Jeg var åpen på at jeg hadde ønsker. Men samtidig åpen for andre ting om det man ønsker ikke fungerer. 

For selv med gode råd, er barn forskjellige, og har forskjellige behov. Så plan a, b og c er lurt å ha i bakhånd.  Og Ingenting virker med en gang,  et og et steg om gangen . Ved å øke litt på tid mellom hver gang.

Feks når de skal ha flaske,  og ikke vil ha tuten. Så prøv litt og litt mer hver gang. Før man bytter. Du ser det tydelig når det bare er å glemme den flaska. På første byttet jeg mange, men endte opp med at den første ble godtatt til slutt. Så på neste prøvde jeg litt mer gradvis. Og latet som vi skulle amme for så å putte inn tåteflaske tuten. Plutselig så funket det. 

Så smøre seg litt med tålmodighet,  bevare roen . Føle seg som dritt mamma er helt normalt innimellom.  

Ta ril deg kun råd du føler passer deg. Ikke ta imot  harde påstander, på andres erfaring. Registrer dem, og ta det frem om du trenger det. Da ditt barn ikke er lik barnet til den som forteller. 

Selv vokste jeg opp med store bråkete søsken.  Og tenker med det at små barn venner seg fort til det som er normalt i deres hus. Så unger kan fint lære å sove godt med litt lyd rundt seg

Anonymkode: def68...4d9

[AnonymBruker]

Du kan fint ta med deg baby rundt om kring. Men ikke kjør deg selv ut på det. Også må man jo tenke litt på hvor man tar barnet med. Om veninder skal ha veninde fest, kan du jo spørre om du og baby kan være med på maten og så dra igjen.  Nivå på festen når som regel de nye høyder etter maten og da bør ikke du og baby være der. 

Anonymkode: def68...4d9