Hvordan er livet med alene omsorg for tenåring?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er tungt. Vi er så forskjellige. Han synes jeg bare maser . Han vil aldri sitte sammen med meg . Gå en tur eller finne på noe hyggelig. Tenåringen vil Bare game. Dagen lang å være med venner. 
Jeg føler meg ofte som en hushjelp.
Jeg trives ikke så godt  i den rollen. 
Hvordan er det for dere andre med tenåringer? 
 

Anonymkode: 0035d...546

[AnonymBruker]

Helt vanlig tenåring  Vær på tilbudssiden, men balansen mot masing er hårfin.

Våre tenåringer 14 og 16 må lage middag hver sin dag. De må også spise middag med familien dersom de ikke har en annen avtale. 

De blir av og til med når jeg går tur med hunden, men ikke alltid lette å få i tale.

De sitter mye inne på rommet sitt, men dukker opp på kjøkken og stue, med eller uten kompiser, på de "rareste" tidspunkt. Eldstemann hadde kom med 3 kompiser for å bake pepperkaker med meg før jul. Surprice! De kan plutselig spørre om en av oss vil bli med på kino, da slipper de å betale selv. siden de lager middag, gjør de det sammen med en kompis, som da spiser med oss.

Ikke vær hushjelp, gi ansvar og oppgaver. Vær interessert i gamlingen.

 

Anonymkode: dafdf...f4e

[AnonymBruker]

Jeg er alene 100% med tre tenåringsgutter. Har vært alene med dem siden yngste var 2, så er forsåvidt vant til å være alene. Jeg tror du får like mange svar som personer som svarer, for tenåringer er like forskjellige som andre folk😉 To av mine er fotballgutter, og har vært det siden småtrinnet på barneskolen. Den tredje er mer "gamingtypen" og ikke så interessert i idrett. Ellers er de stort sett greie og rolige alle tre, og det har ikke vært noe ungdomsopprør her i huset. Det er jeg glad for, for jeg tror det kunne blitt heftig å takle alene.. Likevel merker jeg godt at de er i en frigjøringsprosess, og er både mer ute og mer på rommet enn før. Sånn er det bare. De to eldste har helgejobb, og ellers går det i skole, trening og henging med kompiser. Det jeg synes er mest utfordrende er at vi bor landlig, og det er mye logistikk og kjøring. Og så er det jo et med vanlig grensesetting/innetid osv. Jeg har hatt en tanke om frihet under ansvar, og føler det har gått greit så langt. Og har vært bevisst på å prate sammen, helt siden de var små. Den eldste er nå over 18, og da har vi gått over fra å spørre om lov til å si fra. Så lenge han bor hjemme ønsker jeg f.eks å vite om han kommer hjem eller om han overnatter borte. Det begrunner jeg med at man tar hensyn når man bor sammen, og at de sikkert hadde likt at jeg gav beskjed hvis det var meg (selv om jeg er snart 50). Jeg vet at jeg er heldig ift at ingen har utfordringer av noe slag, og jeg vet heller ikke hvordan det hadde vært med f.eks tre jenter i stedet.. Venninner med jenter forteller om mer drama, men det varierer også veldig.. Jeg tenker at man må øve seg på å gi gradvis slipp, og heller finne ting å gjøre på som man selv er interessert i. De skal jo ut og fly, og det er veldig rart siden livet har kretset omkring dem siden de ble født💕

Anonymkode: b71a2...6e5

[AnonymBruker]

Syns det har vært svært tungt å bo alene med en tenåring. Ingen tredjeperson som kan "avlede" hvis det oppstår hissige situasjoner. Og ja, slike situasjoner oppstår iblant. Lite og ingen respekt fra tenåringen, jeg har tidvis vært redd for at hen skulle gå løs på meg fysisk. Har vært en redd liten mamma i flere år, inni meg, men prøvd å ikke vise det utad. 
 

De som er to foreldre skjønner ikke hvordan vi som er alene med en tenåring har det i hverdagen. 

Anonymkode: f37ad...72d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg synes det er tungt. Vi er så forskjellige. Han synes jeg bare maser . Han vil aldri sitte sammen med meg . Gå en tur eller finne på noe hyggelig. Tenåringen vil Bare game. Dagen lang å være med venner. 
Jeg føler meg ofte som en hushjelp.
Jeg trives ikke så godt  i den rollen. 
Hvordan er det for dere andre med tenåringer? 
 

Anonymkode: 0035d...546

Han er i løsrivelse fase. Så du må på en måte slutte å diktere det han skal gjøre. Og  begynne med dialog. 

Start med en prat der du forteller han at du skjønner han er på vei inn i voksen livet, og at måten dere snakker sammen på nå ikke er så god for noen av dere. Pg prøv å få til en dialog om hvordan han opplever deg om dagen og hva han ønsker. 

Snakk litt om viktigheten av at ting går litt rundt og at du er mammaen han og ikke hushjelp og at han må finne litt tid til å ha litt orden på sitt,  så det ikke blir kaos. 

At han spiller og er mye med venner er helt vanlig, og han må få lære å disponere tiden sin selv iht plikter og fritid selv. Hvis all kommunikasjon går på at du dikterer alt fra stort til smått . Så er du for han kun plagsom. Og tenåringer trenger også klemmer, bare aldri vis det til noen. 

Anonymkode: 86725...ccd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er alene 100% med tre tenåringsgutter. Har vært alene med dem siden yngste var 2, så er forsåvidt vant til å være alene. Jeg tror du får like mange svar som personer som svarer, for tenåringer er like forskjellige som andre folk😉 To av mine er fotballgutter, og har vært det siden småtrinnet på barneskolen. Den tredje er mer "gamingtypen" og ikke så interessert i idrett. Ellers er de stort sett greie og rolige alle tre, og det har ikke vært noe ungdomsopprør her i huset. Det er jeg glad for, for jeg tror det kunne blitt heftig å takle alene.. Likevel merker jeg godt at de er i en frigjøringsprosess, og er både mer ute og mer på rommet enn før. Sånn er det bare. De to eldste har helgejobb, og ellers går det i skole, trening og henging med kompiser. Det jeg synes er mest utfordrende er at vi bor landlig, og det er mye logistikk og kjøring. Og så er det jo et med vanlig grensesetting/innetid osv. Jeg har hatt en tanke om frihet under ansvar, og føler det har gått greit så langt. Og har vært bevisst på å prate sammen, helt siden de var små. Den eldste er nå over 18, og da har vi gått over fra å spørre om lov til å si fra. Så lenge han bor hjemme ønsker jeg f.eks å vite om han kommer hjem eller om han overnatter borte. Det begrunner jeg med at man tar hensyn når man bor sammen, og at de sikkert hadde likt at jeg gav beskjed hvis det var meg (selv om jeg er snart 50). Jeg vet at jeg er heldig ift at ingen har utfordringer av noe slag, og jeg vet heller ikke hvordan det hadde vært med f.eks tre jenter i stedet.. Venninner med jenter forteller om mer drama, men det varierer også veldig.. Jeg tenker at man må øve seg på å gi gradvis slipp, og heller finne ting å gjøre på som man selv er interessert i. De skal jo ut og fly, og det er veldig rart siden livet har kretset omkring dem siden de ble født💕

Anonymkode: b71a2...6e5

Der med frihet under ansvar er veldig viktig. Har kjørt det på min. Og har vært svært lite ansvarsfull før vi kjørte hardt på det. Etter det fortalte han selv hva han gjorde galt,  også istedenfor å sette pekefinger, snakket vi mer om hvordan løse det evnt gjøre ting godt igjen.  Han syntes ikke det var så kult selv etterpå

Anonymkode: 86725...ccd

[AnonymBruker]

Han nekter å skru av pc en hvis jeg sier han skal hjelpe til feks støvsuge . Pc en står alltid på når han er hjemme.Det plager meg enormt.Han kommer aldri ut i stua, bare når jeg sier nå må du skru av PC-en for kvelden. Da kommer han ut for å spise kveldsmat og legge seg. Han sitter aldri å bare prater uten at tv en er på , ser på tlf eller gamer. Skal det være sånn? 

Anonymkode: 0035d...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg synes det er tungt. Vi er så forskjellige. Han synes jeg bare maser . Han vil aldri sitte sammen med meg . Gå en tur eller finne på noe hyggelig. Tenåringen vil Bare game. Dagen lang å være med venner. 
Jeg føler meg ofte som en hushjelp.
Jeg trives ikke så godt  i den rollen. 
Hvordan er det for dere andre med tenåringer? 
 

Anonymkode: 0035d...546

Jeg er alene med en tenåring, på mange måter syns jeg det er litt godt å være alene om det. Han sitter ikke hele tiden oppå meg, men kommer til meg når han har lyst. Vi har litt felles interesser, som kanskje gjør det enklere. Har hele tiden prøvd å oppdatere meg litt på hva han liker, så jeg kan vise interesse for hva han er opptatt av. 

Han blir ikke med på søndagsturen men blir med på kino, bowling, kafe eller bare sitte ute i hagen med meg. Men tenker jo at de fleste i denne alderen holder på å løsrive seg, så jeg skal bare være en trygg grunn for han egentlig. Åja jeg kan også være masete, husmor og verdens teiteste men det hører med 😅

Anonymkode: f88c5...a8a

[AnonymBruker]

Syns livet med tenåring er litt ensomt... For det har vært bare han og jeg,og han har vært med meg på alt. Nå er det rommet og gaming som gjelder. Han blir ikke med på noen ting lenger,så jeg må enten gå alene,eller bli hjemme jeg også.  Alt er kjedelig... Er han med venner blir jeg faktisk glad,for han er så mye inne på det rommet at jeg blir litt gal. Vet det er normalt,og vet at jeg også hadde en periode hvor jeg var minst mulig sammen med foreldrene mine,men jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg litt "ensom og forlatt"...

Anonymkode: 9a1e8...4e1