Han frykter en framtid uten samliv

[AnonymBruker]

Vi har hatt tøffe utfordringer i forholdet vårt for å si det mildt. Når jeg var 26 måtte de fjerne og rekonstruere brystene mine, og han var en helt utrolig støtte. Vi viste ikke en gang om rekonstruksjon kom til å være mulig, når jeg følte meg helt nede og tenkte han kom aldri til å se på meg som attraktiv igjen hjalp han meg å se meg selv via hans øyne.

Jeg trodde det kom til å være det verste vi har gått igjennom, men nå er det hans tur og jeg hadde ærlig talt heller gått igjennom det samme på nytt enn det han går igjenom nå. Jeg gjør så godt jeg kan å være en støtte for han, jeg skjønner samtidig at han er oppriktig redd fordi selv om vi har funnet det beste alternativet for behandlig. Som også vil gi han største sjanse til kunne fungere relativt normalt når alt er over. Er det en sjanse for at vi ikke vil kunne ha et ordentlig samliv etter dette er over. Det er selvfølgelig ikke den viktigste tingen, for meg handler det om å skal få han igjennom dette slik at vi kan fortsette å dele livet sammen. Resten får vi finne ut av og ta som det kommer.

Men han hadde en skikkelig knekk når vi holdt på igår. Han spurte om vi kunne gjøre det fordi han følte seg i nok ok form og med usikkerhetene vet vi ikke når neste gang kunne bli. Det gikk fint og jeg tror det var en nærhet vi begge hadde godt av, føltes fantastisk å se han glemme seg bort en liten stund. Noen timer senere på kvelden derimot når han var påvirket av medisin slo det han at det kanskje var siste gang, iallefall siste gang uten utfordringer, og det har allerede vært utfordringer som gjor at vi hadde satt samlivet på pause.

Jeg prøvde å forsikre fra mitt ståsted at han var der for meg på mitt verste, og at uansett resultat kommer jeg til å være der for og elske han like mye som jeg gjør nå, vet bare ikke hvor mye det hjalp. Han var redd i tillegg til fylt av skam, skyldfølelse for å ha måttet se han være så svekket.

Hans største frykt er at det kom til å påvirke forholdet vårt i lengden til det punkte at jeg ikke kom til å klare mer uten et samliv. Han har det så vondt, det var mer han sa som jeg ikke klarer å nevne fordi det var så grussomt. Han er den siste som fortjener å skal må igjennom dette på toppen slite med slike tanker. Alt jeg ønsker å gjøre er å berolige han på samme måte som han gjorde for meg, men føler at jeg feiler. Han var virkelig et mirakel, og han har aldri tatt nok kreditt for det han gjorde fordi han så på det som en selvfølge. Hvordan kan jeg få han til å innse at det gjelder meg også når det kommer til hvordan jeg ser på han?

Anonymkode: c3ad5...793

[AnonymBruker]

Hei, det virker som dere har noen tøffe tak men at dere er der for hverandre❤️ 

Anonymkode: 3e6b3...578

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, det virker som dere har noen tøffe tak men at dere er der for hverandre❤️ 

Anonymkode: 3e6b3...578

Takk:)

Skulle bare ønske jeg kunne gjøre noe med ekstra belastningene, spesielt redsel når det kommer til redesel for samliv. Det har vært en stor del av forholdet vårt, men han burde ikke tenke på det.

Anonymkode: c3ad5...793

[PM75]

Bare fortsett å være der for han. Dere to virker å ha noe helt unikt og spesielt sammen! 

[17.11]

Jeg tror han bare må gå gjennom denne sorgprosessen. Alt du kan gjøre er å være klippen hans, som nå, og det er ikke så rent lite.

[AnonymBruker]

PM75 skrev (18 timer siden):

Bare fortsett å være der for han. Dere to virker å ha noe helt unikt og spesielt sammen! 

Han er uten tvil det beste som har skjedd meg, og jeg vet han føler det samme fordi han har sagt det tidligere, men akkurat nå føler jeg ikke at jeg strekker til.

17.11 skrev (18 timer siden):

Jeg tror han bare må gå gjennom denne sorgprosessen. Alt du kan gjøre er å være klippen hans, som nå, og det er ikke så rent lite.

Det er kanskje sant, klarer bare ikke å la være å tenke jeg ikke gjør nok i forhold til hva han gjorde for meg. 

Anonymkode: c3ad5...793