Livet etter samlivsbrudd. Sliter

[Mammafranord]

Hei. 
 

Hvordan bli kjent med seg selv? er ikke av dem som er så glad i å være alene.

- Etter 7,5 år i forhold med unge i 7 av dem rundt meg hver dag, så aner jeg ikke hvem jeg er uten dem. Når jeg ikke har ungene føler jeg at jeg bare svever rundt i et ubehagelig tomrom som spiser meg opp. Mat for angsten og depresjonen. Jeg hadde omtrent ingen egentid eller barnevakt. Hvordan takle det mye livet? Lære seg å trives i sitt eget selskap, selvpleie osv. Jeg tror jeg har generalisert angst, helseangst og noe sosial angst. Fordi jeg kjenner kroppen er omtrent alltid i vaktmodus. Grubler og bekymringer meg mye. 


Jeg har aldri vært helt alene i voksen alder. Gått fra den ene kjæresten til den andre (men hadde kun lange forhold). I november i fjor gikk jeg og eksen min fra hverandre etter 7,5 år sammen. Vi har to barn på 7 og snart 3 år. Kjøpt hus sammen og startet å pusse opp. Vil si vi hadde et elsk/hat forhold. Det som toppet det hele var at jeg oppdaget at han hadde laget Tinder bruker. I tillegg hadde han skrevet med jenter og fått nudes gjennom masse av våre år. Men jeg var og er så redd for å være alene og kjenne på ensomheten at jeg liksom ble i forholdet. Har slitt med angst så lenge jeg kan huske omtrent og har havnet nede i en depresjon som jeg prøver å komme meg ut av. Først var det bare veldig godt å komme seg bort, men etter noen mnd kommer savnet av å være en familie, være to om ting og gjøre ting sammen med ungene. Er vel kanskje en vanlig fase i sorgprosessen etter samlivsbrudd. Han er av den sorten som heller ikke hadde noen filter, og sa ofte mye sårende ting og er veldig kvass. Har ofte blitt trykt ned. Månedene etter har fått til 50/50 fordeling av ungene, jobb og henge med en ny venn. Men så ble æ helt utslitt. Har fortrengt alt etter bruddet og ikke fått bearbeidet ting. Har rushet rundt og ikke følt. Plutselig kom alt som kastet over meg. Endte opp i akutt time hos ambulant team hvor jeg måtte ha samtale. Var så langt nede at jeg til og med hadde pakker bagen tilfelle jeg ble lagt inn. Jeg ville ikke dø, men jeg ville få en seng å ligge i og noen som kunne lage meg mat og at æ for en stund kunne få slippe alt. Men de sa det gjør depresjonen enda værre. Merkedagene etter bruddet som bursdager, 17.mai, turn oppvisning osv er kjempehardt å komme seg gjennom. Da vi var sammen så kunne jeg støtte meg mye på han. Som å sende han på butikken, leke med ungene, jeg kunne legge meg å slappe av litt på soverommet om jeg trengte å koble av. Blir fort sliten fordi jeg bruker så mye energi på å håndtere angsten som igjen tar livsgleden fra meg.

 

[AnonymBruker]

Mammafranord skrev (16 minutter siden):

Hei. 
 

Hvordan bli kjent med seg selv? er ikke av dem som er så glad i å være alene.

- Etter 7,5 år i forhold med unge i 7 av dem rundt meg hver dag, så aner jeg ikke hvem jeg er uten dem. Når jeg ikke har ungene føler jeg at jeg bare svever rundt i et ubehagelig tomrom som spiser meg opp. Mat for angsten og depresjonen. Jeg hadde omtrent ingen egentid eller barnevakt. Hvordan takle det mye livet? Lære seg å trives i sitt eget selskap, selvpleie osv. Jeg tror jeg har generalisert angst, helseangst og noe sosial angst. Fordi jeg kjenner kroppen er omtrent alltid i vaktmodus. Grubler og bekymringer meg mye. 


Jeg har aldri vært helt alene i voksen alder. Gått fra den ene kjæresten til den andre (men hadde kun lange forhold). I november i fjor gikk jeg og eksen min fra hverandre etter 7,5 år sammen. Vi har to barn på 7 og snart 3 år. Kjøpt hus sammen og startet å pusse opp. Vil si vi hadde et elsk/hat forhold. Det som toppet det hele var at jeg oppdaget at han hadde laget Tinder bruker. I tillegg hadde han skrevet med jenter og fått nudes gjennom masse av våre år. Men jeg var og er så redd for å være alene og kjenne på ensomheten at jeg liksom ble i forholdet. Har slitt med angst så lenge jeg kan huske omtrent og har havnet nede i en depresjon som jeg prøver å komme meg ut av. Først var det bare veldig godt å komme seg bort, men etter noen mnd kommer savnet av å være en familie, være to om ting og gjøre ting sammen med ungene. Er vel kanskje en vanlig fase i sorgprosessen etter samlivsbrudd. Han er av den sorten som heller ikke hadde noen filter, og sa ofte mye sårende ting og er veldig kvass. Har ofte blitt trykt ned. Månedene etter har fått til 50/50 fordeling av ungene, jobb og henge med en ny venn. Men så ble æ helt utslitt. Har fortrengt alt etter bruddet og ikke fått bearbeidet ting. Har rushet rundt og ikke følt. Plutselig kom alt som kastet over meg. Endte opp i akutt time hos ambulant team hvor jeg måtte ha samtale. Var så langt nede at jeg til og med hadde pakker bagen tilfelle jeg ble lagt inn. Jeg ville ikke dø, men jeg ville få en seng å ligge i og noen som kunne lage meg mat og at æ for en stund kunne få slippe alt. Men de sa det gjør depresjonen enda værre. Merkedagene etter bruddet som bursdager, 17.mai, turn oppvisning osv er kjempehardt å komme seg gjennom. Da vi var sammen så kunne jeg støtte meg mye på han. Som å sende han på butikken, leke med ungene, jeg kunne legge meg å slappe av litt på soverommet om jeg trengte å koble av. Blir fort sliten fordi jeg bruker så mye energi på å håndtere angsten som igjen tar livsgleden fra meg.

 

Klem til deg ❤️ Mange vil nok mislike meg form mine meninger her, men jeg tror at det av og til kan være bedre å være med en mann som egentlig ikke er «god nok» enn uten( om man har barn spesielt, og hovedsakelig på kort sikt kanskje ). Vert i nokså lignende situasjon. Vi hadde det ikke bra sammen da det ble slutt. Han  bidro ekstremt lite med ungen, og valgte kamerater/fest over oss. Jeg gikk ifra, men var ikke forbredd på det som kom etterpå bruddet . Alle hadde jo sagt det var mye bedre å være alene enn i ett kjipt forhold? For meg var det ikke det. Endte opp med at jeg ble helt desperat, og ønsket han tilbake( med tanke om at han måtte gjøre noen endringer selvsagt), ønsket bare familien tilbake så utrolig mye… .  Nå prøver vi igjen; men jeg tror jo ikke det vil gå…. M
Jeg sier absolutt ikke at det er den beste løsningen å starte på nett… nevner det mer for å si at man fort kan idealisere hvordan ting var.., og ett brudd nå kan kanskje være bedre på sikt.. kanskje du finner en ny som stiller mer opp for deg og barna? Samtidig tror jeg bare man må anerkjenne hvor ille det er for de fleste etter ett brudd med barn( brudd generelt også)… hele hverdagen man har hatt blir jo snudd på hodet, og det blir ett nytt rollebytte fra når man er alene vs når man har barna… 

Noe som hjalp meg rett etter bruddet: 

- prøv å legg hyggelige planer som var vanskelig å få til med han( for å klare å se noen fordeler med deling og fylle tomheten etter barnet)

- prøv å date andre? Evt bare chat med litt andre menn.. av og til må man bare se at det finnes flere…

- prøv å normalisere dritt oppførselen hans( om du tenker mye på det). Utrolig mange menn som går til steget om å prate med andre, og sende nudes.. IKKE greit.. men selv de med de peneste, rikeste og mest vellykka damene kan gå til det steget… ( mer for å ikke ta det personlig) 

- gå på arenaer hvor du IKKE kan prate om det. Selvsagt viktig å snakke med folk rundt deg, men samtidig kan det være fint å være i settinger hvor det faktisk ikke er noe arena.. kun for å få en pause fra tankene..( om mulig) 

- blir det for tungt? Søk hjelp. Gå til fastlegen og si symptomene dine… kan hjelpe å ha noen som ikke er i omgangskretsen å snakke med.:.. ( jeg følte iallefall at jeg slet på relasjonene mine, og trengte noen helt nøytrale)…

 

sier ikke dette er fasiten, men prøvd å formulere min erfaring sånn nogenlunde😅

Anonymkode: de359...312

[Gjest CamillaCollett]

Kjære deg, her tror jeg det er mye av depresjonen som snakker, og ikke «bare» samlivsbruddet. Du trenger hjelp. Da tenker jeg psykisk helsehjelp, men også hjelp av familie og venner. Snakk med dem. Det blir bedre enn dette, det lover jeg!

[Mammafranord]

CamillaCollett skrev (49 minutter siden):

Kjære deg, her tror jeg det er mye av depresjonen som snakker, og ikke «bare» samlivsbruddet. Du trenger hjelp. Da tenker jeg psykisk helsehjelp, men også hjelp av familie og venner. Snakk med dem. Det blir bedre enn dette, det lover jeg!

Jeg er henvist til psykolog, har startet nedtrappingsplan med lege hvor jeg går en gang i uka nå. Har ellers en veldig fin arbeidplass hvor jeg stortrives som tilrettelegger hele veien for meg nå. Enig takknemlig der. Det er bare så fryktelig vanskelig å vende seg til det nye livet med oppdeling av barna. Har slitt med angst i mange år av og på og en del depresjon har kommet ja nå siste tiden. Men jeg er på vei opp. Føles bare så forbanna vanskelig og meningsløst av å til

[Mammafranord]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Klem til deg ❤️ Mange vil nok mislike meg form mine meninger her, men jeg tror at det av og til kan være bedre å være med en mann som egentlig ikke er «god nok» enn uten( om man har barn spesielt, og hovedsakelig på kort sikt kanskje ). Vert i nokså lignende situasjon. Vi hadde det ikke bra sammen da det ble slutt. Han  bidro ekstremt lite med ungen, og valgte kamerater/fest over oss. Jeg gikk ifra, men var ikke forbredd på det som kom etterpå bruddet . Alle hadde jo sagt det var mye bedre å være alene enn i ett kjipt forhold? For meg var det ikke det. Endte opp med at jeg ble helt desperat, og ønsket han tilbake( med tanke om at han måtte gjøre noen endringer selvsagt), ønsket bare familien tilbake så utrolig mye… .  Nå prøver vi igjen; men jeg tror jo ikke det vil gå…. M
Jeg sier absolutt ikke at det er den beste løsningen å starte på nett… nevner det mer for å si at man fort kan idealisere hvordan ting var.., og ett brudd nå kan kanskje være bedre på sikt.. kanskje du finner en ny som stiller mer opp for deg og barna? Samtidig tror jeg bare man må anerkjenne hvor ille det er for de fleste etter ett brudd med barn( brudd generelt også)… hele hverdagen man har hatt blir jo snudd på hodet, og det blir ett nytt rollebytte fra når man er alene vs når man har barna… 

Noe som hjalp meg rett etter bruddet: 

- prøv å legg hyggelige planer som var vanskelig å få til med han( for å klare å se noen fordeler med deling og fylle tomheten etter barnet)

- prøv å date andre? Evt bare chat med litt andre menn.. av og til må man bare se at det finnes flere…

- prøv å normalisere dritt oppførselen hans( om du tenker mye på det). Utrolig mange menn som går til steget om å prate med andre, og sende nudes.. IKKE greit.. men selv de med de peneste, rikeste og mest vellykka damene kan gå til det steget… ( mer for å ikke ta det personlig) 

- gå på arenaer hvor du IKKE kan prate om det. Selvsagt viktig å snakke med folk rundt deg, men samtidig kan det være fint å være i settinger hvor det faktisk ikke er noe arena.. kun for å få en pause fra tankene..( om mulig) 

- blir det for tungt? Søk hjelp. Gå til fastlegen og si symptomene dine… kan hjelpe å ha noen som ikke er i omgangskretsen å snakke med.:.. ( jeg følte iallefall at jeg slet på relasjonene mine, og trengte noen helt nøytrale)…

 

sier ikke dette er fasiten, men prøvd å formulere min erfaring sånn nogenlunde😅

Anonymkode: de359...312

Tusen takk for det lange fine svaret ❤️ skal svare deg i morgen. Er nettopp lagt meg:)

[AnonymBruker]

Mammafranord skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for det lange fine svaret ❤️ skal svare deg i morgen. Er nettopp lagt meg:)

Bare å si om du er uenig.. alle er jo forskjellige…. Men kjente meg igjen i noe.. . God natt, sov godt! 🥰

Anonymkode: de359...312