Hva forvente av partner som gravid

[AnonymBruker]

Heisann. Førstegangs her, i uke 20 nå. Jeg og samboeren min har planlagt graviditeten i et års tid, og fra vi sluttet på prevensjon tok det ikke lange tiden før den satt. Yey! 
Jeg gleder meg altså så fælt. Barnet er superhøyt ønsket, og jeg synes det er så spennende å være gravid. Slet med grusom kvalme frem til uke 12, men etter det løsnet alt og jeg føler meg freshere enn noen gang. Ingen plager (enn så lenge 😅).
 

Men, så til det jeg lurer på. Jeg savner veldig entusiasme fra samboeren min. Vi har et godt forhold, vært sammen i flere år og koser oss masse sammen. Jeg vet ikke om dette er fordi han er en enkel mann, men det virker som han ikke bryr seg så veldig. Aldri spørsmål om hvordan jeg har det, svært lite snakk rundt «hvordan det kommer til å bli», ingen spørsmål eller noe. Tok det opp med han, og da sier han bare ting som «joda, men det er så lenge til» osv. Tror ikke han skjønner det helt selv egentlig. 
 

Lurer på - hvor mye (kall det gjerne)interesse fikk du fra din mannlige partner i graviditeten? Er de bare sånn eller? Synes det er så rart, da det er noe av det største man kan oppleve. Han er med på UL, og flink til å hjelpe til hjemme og sånne ting, men…. Aldri et spørsmål om barnet i magen. 

Anonymkode: 9c047...191

[AnonymBruker]

Gratulerer med graviditeten 😊 

Mannen min var veldig engasjert. Gråt da vi var på den første ultralyden, og snakket med babyen gjennom magen hver kveld, og lyttet på at hun snurret rundt der inne. 

Anonymkode: be249...b31

[AnonymBruker]

Gratulerer med baby på vei 😍

Kanskje han ikke greier å forstå det før han har barnet i armene? Det var ikke sånn her. Mannen var med på alle ultralyder og var like entusiastisk over det vi så. Han tok initiativ til å handle inn møbler og male og designe barnerom. Han var rett og slett veldig klar til å bli pappa😅  han tok på magen og var interessert om jeg kjente noe osv. Interessert i å finne navn og gjette kjønn osv.Men akkurat da jeg fant ut jeg var gravid så var det ikke noe emosjonelt utbrudd eller noe sånt, bare å ja så bra😅

Anonymkode: 29e9e...1a5

[AnonymBruker]

Er det så mye å lure på om barnet i magen da? Annet enn det man får vite på ul? Du roper vel ut om det begynner å sparke, og klarer å si fra dersom noe føles feil? Ikke noe frekt ment, men som mann tenker jeg sånn. 

Anonymkode: 357e7...776

[AnonymBruker]

Det er nok mer virkelig for han når magen blir større og han kan kjenne bevegelse med hånda. Min mann er også ganske rolig, sier at dette går nok fint og vi fikser dette her. 

Han er veldig opptatt av å få ting i orden da. Handler utstyr og ordner klart. Men han var knapt med på en eneste konsultasjon.

Anonymkode: 80080...353

[AnonymBruker]

Min var ikke superengasjert i graviditetene. Planlagte barn, gla for at det klaffet og var med på å snakke når jeg tok det opp. Men viste lite interesse/iniativ selv for snakke om, se for seg, planlegge 😅 Vi snakket litt om hvorfor. For hans del ble det litt "abstrakt" at det var en baby inni der + han forholder seg til sånn ting faktisk er. Ordner ting som må ordnes f.eks men har ikke ett behov for å "dagdrømme" slik som jeg hadde.

Endret seg veldig når barna ble født. Han er en veldig engasjert og flink pappa og mann😊

 

 

Anonymkode: 56a5e...048

[AnonymBruker]

Vil si det kommer an på formen din og situasjonen deres. Med førstemann hadde vi ingen andre småbarn å ta hensyn til, og formen min var mye bedre enn med andremann. Da forventet jeg ikke så mye😅 når jeg gikk ut i permisjon tok jeg mesteparten av husarbeid (han tar seg av handling og bilen), så tok jeg en dupp de dagene jeg trengte det og var good. Nå når jeg er høygravid med andremann forventer jeg at han skal passe førstemann litt mer (typ hente/levere i barnehagen de dagene jeg har sovet dårlig ) eller ta han med ut i helgene. Han har også fått ansvaret for å holde badene rene😅

Anonymkode: c2e4c...dc4

[AnonymBruker]

Den beste lærepenge jeg har fått i livet: ikke ha forventninger. Det er roten til all skuffelse.

Anonymkode: 50274...209

[AnonymBruker]

Menn et vel litt enklere. Noen mer ivrig enn andre. Min et engasjert, men ikke over kill engasjert. Må bli med overalt, hadde ikke takla. Mista i oktober, skam på oppfølging kontroll nå idag. Men sendte mannen vekk noen dager på guttetur/mc tur. Så tar jeg meg av det praktiske. Graviditet er herlig, men og litt blææææ. Løsner aldri helt hos meg... før ungene er ute 🤣🤣.. 

Anonymkode: 92a77...aa3

[Kjempeliten]

Samme her. Han virket nesten irritert da babyen sparket og jeg spurte om han ville kjenne. Var vi på senteret og jeg ville innom HM for å se på babyklær, syns han det var kjedelig. 

Men nå har vi en 1 mnd gammel datter, og han er en kjempeflink pappa. Da jeg var innlagt på barsel så kom han når besøkstiden startet og dro når den var slutt. Selv om jeg sa til han at han kunne dra hjem hvis han kjedet seg. 

Noen skjønner det bare ikke før ungen er ute!

[AnonymBruker]

Det er helt normalt! Vi planla også barnet, men jeg er klart mye mer engasjert i alt med baby enn det samboer er. Det er jeg som har handlet inn alt, malt og stelt i stand alt. Jeg har alle babyappene, jeg drar på alle kontrollene osv. Men, så er det noe med det at det er vi som bærer barnet, og konstant påminnes 24/7 at vi har en baby inni der. Mannen føler jo ikke det samme. Tenk deg litt om venninnen din er gravid - du spør kanskje litt, men du blir ikke med på alt og investerer like mye. Men, når det er sagt, så gjør menn sine ting. Her i hus ble han med på ultralydene, selv om han hadde jobb. Han satt klistret til skjermen, stilte masse spørsmål. Han vil beholde alle brosjyrer vi kommer over og har funnet ut at han leser de på do😂 Han snakker med kolleger og kompiser litt her og der. Og når det kommer til meg så er det lite «hvordan går det», men han gjør alt jeg ber om. Massasje, mat/cravings osv. Så slik det høres ut som du forteller, har dere det veldig fint, han hjelper til, det er bare ikke like altoppslukende for han enda🙊

Anonymkode: 635d5...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er det så mye å lure på om barnet i magen da? Annet enn det man får vite på ul? Du roper vel ut om det begynner å sparke, og klarer å si fra dersom noe føles feil? Ikke noe frekt ment, men som mann tenker jeg sånn. 

Anonymkode: 357e7...776

Ja, det kan høres ut som du og mannen min tenker ganske likt her 😅

TS

Anonymkode: 9c047...191

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Min var ikke superengasjert i graviditetene. Planlagte barn, gla for at det klaffet og var med på å snakke når jeg tok det opp. Men viste lite interesse/iniativ selv for snakke om, se for seg, planlegge 😅 Vi snakket litt om hvorfor. For hans del ble det litt "abstrakt" at det var en baby inni der + han forholder seg til sånn ting faktisk er. Ordner ting som må ordnes f.eks men har ikke ett behov for å "dagdrømme" slik som jeg hadde.

Endret seg veldig når barna ble født. Han er en veldig engasjert og flink pappa og mann😊

 

 

Anonymkode: 56a5e...048

Takk for at du deler. Dette virker det som er mye av det samme min mann tenker. Jeg er helt sikkert på han blir verdens beste pappa, det er ikke det. Men jeg er så overrasket over hvor lite interesse han viser nå for graviditeten

 

TS

Anonymkode: 9c047...191

[Splittbinders]

Dette er ikke helt uvanlig, er mitt inntrykk.

For han er det langt mindre konkret foreløpig. Du kjenner det jo både på og inni egen kropp og kan ikke unngå å bli ganske opptatt av det. Men det gjør ikke han. Dere er fortsatt dere to, for han har lite forandret seg. Bortsett fra at magen din vokser, og formen kanskje svinger. Han lurer kanskje på lite, fordi han ikke vet hva han skal lure på?

 

[AnonymBruker]

Det var liknende her. Jeg tror det ble litt abstrakt for ham, pluss at han ikke hadde sett frem til, og vært veldig opptatt av graviditet hele livet sånn som meg. Jeg lastet ned alle appene og syns det var så spennende å lese om hvordan embryoet utviklet seg fra uke til uke. Drev og fortalte hvilken frukt/grønnsak baby var på størrelse med nå osv. Han sa for det meste bare "åja" og det var det liksom.

Det var først når magen ble stor og han kunne kjenne babyen sparke at det ble litt mer interessant for ham

Nå er babyen straks 6 måneder og han er skikkelig "på". 

Anonymkode: a95fc...58a

[Gjest EmKay]

Du er nok ikke alene her. Det var det samme med min mann, og selv om han selv følte han burde være med entusiastisk og interessert og hadde dårlig samvittighet for det, synes han det var vanskelig fordi han nok ikke helt klarte å forstå at det faktisk snart kom et barn. Selv spark i magen synes han var lite interessant, babynavn orket han ikke snakke om, og innkjøp ville han ikke ta del i. Hele babygreien ble for abstrakt og "langt frem i tid". Ikke klarte han å ha sex heller etterhvert som magen vokste, det ble for rart for ham. Han var veldig nøye på meg, at jeg ikke skulle løfte for tung, måtte hvile nok, vondtene mine osv, men selve babyen ble han ikke interessert i før kanskje de siste 2-3 ukene av svangerskapet når jeg ble innlagt på sykehus og han skjønte at ting kanskje ikke ville gå på skinner.

Jeg var kjempeskuffet og følte meg veldig alene, spesielt med tanke på at det var et tungt svangerskap, så det ble en litt tøff periode for oss. For kontekst hadde vi da vært sammen i 13-14 år og han har alltid vært en helt fantastisk og støttende partner. I boblen min slet jeg også med å klare å sette meg inn i hvordan han hadde det. 

Men når barnet kom var det andre boller. Han var en enorm støtte under fødselen og er en helt fantastisk pappa og partner. Nå er jeg gravid igjen, og håper at svangerskapet blir litt annerledes nå som vi allerede har et barn og han vet hva som kommer.

[kaleidoskop]

Altså JEG klarte ikke å skjønne at det var en unge inni der før den kom ut 😂 så jeg skjønner at det ikke er så lett for mange menn. Han blir nok en super pappa 

[AnonymBruker]

12 hours ago, EmKay said:

Du er nok ikke alene her. Det var det samme med min mann, og selv om han selv følte han burde være med entusiastisk og interessert og hadde dårlig samvittighet for det, synes han det var vanskelig fordi han nok ikke helt klarte å forstå at det faktisk snart kom et barn. Selv spark i magen synes han var lite interessant, babynavn orket han ikke snakke om, og innkjøp ville han ikke ta del i. Hele babygreien ble for abstrakt og "langt frem i tid". Ikke klarte han å ha sex heller etterhvert som magen vokste, det ble for rart for ham. Han var veldig nøye på meg, at jeg ikke skulle løfte for tung, måtte hvile nok, vondtene mine osv, men selve babyen ble han ikke interessert i før kanskje de siste 2-3 ukene av svangerskapet når jeg ble innlagt på sykehus og han skjønte at ting kanskje ikke ville gå på skinner.

Jeg var kjempeskuffet og følte meg veldig alene, spesielt med tanke på at det var et tungt svangerskap, så det ble en litt tøff periode for oss. For kontekst hadde vi da vært sammen i 13-14 år og han har alltid vært en helt fantastisk og støttende partner. I boblen min slet jeg også med å klare å sette meg inn i hvordan han hadde det. 

Men når barnet kom var det andre boller. Han var en enorm støtte under fødselen og er en helt fantastisk pappa og partner. Nå er jeg gravid igjen, og håper at svangerskapet blir litt annerledes nå som vi allerede har et barn og han vet hva som kommer.

Akkurat sånn var min mann også, heeelt lik! 

Anonymkode: 2d0ff...577

[AnonymBruker]

Mannen her var superflink til å håndtere det praktiske i begge graviditeter. Han hadde stålkontroll på vogner, bilstoler, ny bil med nr to etc. Men jeg tror ikke han forsto helt at det faktisk skulle komme et nytt menneske og bo sammen med oss i slutten av min tjukkasperiode. Med eldstemann var han våken hele natta nøyaktig et døgn før fødselen startet, fordi han hadde innsett at han skulle bli far og ble helt på tuppa. Så når fødselen startet sov han sååååå godt 😂😂😂 Han har vært verdens beste pappa siden dag en, og er en mye mer tålmodig og naturlig forelder enn jeg er, så mangelen er interesse for barnet underveis i graviditeten handlet nok bare om at det er så absurd at hjernen ikke klarte å forstå det. 

Lykke til med alt som kommer! Det blir bra det her, sjø! 

Anonymkode: 876b1...e05

[AnonymBruker]

Min mann er veldig opptatt av gutten i magen, han vil kjenne på og snakker til han, handler inn og gjør masse bra. Han er veldig på så jeg ikke skal gjøre noe galt, og det er litt irriterende. Han blir bekymret hvis jeg trener feks, men jeg trener uansett. Han hadde helst sett at jeg ikke jobbet, men jeg må jobbe for min egen del. Jeg har vært så frisk som en fisk hele tiden. Jobbet lange vakter osv. Men min mann, han er gravid han! Sliten hele tiden, vondt i rygg, i føtter, sover dårlig, kvalm. Alt jeg "burde" hatt har han.  Dermed de gangene jeg feks er sliten etter 13 timer på jobb er han for sliten til å massere føttene mine. Han innselv at han har disse placebo (?) symptomene. Han forstår ikke at jeg ikke liker å ha stor mage da, han synes det er koselig, men jeg synes ikke det. Det er kjempe merkelig. Så jeg synes jo at han gjør alt det praktiske bra, men ikke at jeg kan be om så ekstra mye omsorg da. 

Det eneste jeg har sagt og forlangt er at under fødsel, får han skjerpe seg litt. Da orker jeg ikke hører at han er sliten, da får han heller dra hjem og sove, mens jeg igjen "jobber". 

Anonymkode: 7869b...23c