Dyktig datter og håpløs sønn

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har et dilemma jeg bare må lufte med dere, kanskje noen andre har vært i samme situasjon. Jeg har en datter som er 26 år, og en sønn som er 28 år. Vi som foreldre har alltid vært super støttende og lagt til rette for at de skal kunne ta utdanning, få en solid jobb og skape seg et flott liv. Vi var tidlig tydelig på at gode resultater på skolen vil betale seg i form av at vi sponser førerkort, bosted under utdanning og ellers økonomisk støtte hvis de trenger det. Alt for at de skal få det så bra som mulig. Dette har vi vært harde på.
Datteren min har alltid vært utrolig dyktig og flink, både på skole og ellers i livet. Hun fikk meget gode karakterer på ungdomsskole og videregående, og fikk derfor førerkort av oss. Hun gikk rett videre på universitet og tok en utdanning som jurist med meget gode resultater. Hun har nå fått seg en utrolig flott jobb i et ettertraktet konsulent byrå. Vi har støttet henne, og bidratt med kapital til både bil og leilighet som følge av hennes harde arbeid. 
Min sønn kan jeg dessverre ikke si det samme om, på noen som helst måte. Allerede på ungdomsskolen var resultatene mangelfulle, og dette fortsatte på videregående. Han har vært en vanskelig og utfordrende gutt å håndtere. Dette har jo selvfølgelig ført til at han ikke har fått samme økonomiske støtte som søsteren sin. Han har aldri tatt høyere utdanning, og jobber per i dag på en eller annen butikk i nærområdet. Han har altså valgt det livet vi absolutt forsøkte å unngå at han skulle velge. Han leier en liten leilighet og jobber i en mindre betalt jobb. Det til tross for at vi har lagt alt til rette for han. I tillegg har han ofte sinneutbrudd mot oss som foreldre, og kan si fryktelig stygge ting til oss. 
Jeg er utrolig fortvilet, og kan ikke forstå hvordan vi har kunnet oppdra så forskjellige barn. Min datter kommer ofte på middag med sin kommende mann, og skal snart få sin første sønn sammen. Jeg blir så stolt, og det er så hyggelig når de kommer. Min sønn derimot, kommer såvidt innom for å si hei. I tillegg er han da ofte misfornøyd og i dårlig humør. Det er jo forståelig med tanke på hvilket liv han lever, men han burde holde det unna oss. Ikke har han en dame heller, i en alder av 28 år. Er det for sent å gjøre noe med min sønn? Jeg vil jo ikke at vi skal ha det sånn i all evighet.

Jeg er klar over at dette ble et litt oppstykket og rotete innlegg, men håper kanskje noen kan komme med noen gode råd. Hilsen en fortvilt mor. 

Anonymkode: 95481...a67

[Gjest takinova]

Ja, har et råd til deg. Be din sønn om unnskyldning for at du går rundt og ser ned på ham og hans liv.

[Bacteria]

Tror dette er tull faktisk. Ingen er så overflatiske som det der… håper jeg.

[K.B.]

Du høres ut som en forferdelig mor som ikke bare har en favoritt, men tydelig gjør dette klart for barna dine. Skjønner sønnen din godt jeg.

Endret 1. juni 2023 av K.B.

[BobbySocks]

Han er sur mot deg fordi du ser ned på han. Ikke rart han ikke liker deg.

[AnonymBruker]

Dere høres materialistiske ut.

Aksepter barna dine og gi dem kjærlighet for mennesker de er og dritt i jobb, eiendom, bil og status.

Anonymkode: 1b802...61c

[AnonymBruker]

Første feilen; dere tror barna deres er like. 
 

Dere har «lønnet» den flinke, og gitt mindre til den «mindre flinke». Her har dere lagt opp til å feile! 
 

Har selv barn (noen år yngre enn dine), men samme aldersforskjell. Datteren er veldig flink på skolen, og er ei smart jente. Sønnen har slitt i skolehverdagen, men han har svak dysleksi også. Hvis jeg ville få han til å føle seg enda verre, ville jeg ha satt for høye krav og forventet det samme av han som datteren vår får til. Helt urealistisk! 
 

Hvis dere er skuffet, hva tror du sønnen deres er innerst inne…… 

Anonymkode: 973d9...123

[Hannah80]

Bacteria skrev (1 minutt siden):

Tror dette er tull faktisk. Ingen er så overflatiske som det der… håper jeg.

Åpenbart tull, med tanke på måten ts formulerer seg:)

[Reign]

Så dere valgte å gi et enda større forsprang til det barnet som trengte det minst.

Spenstig.

[AnonymBruker]

Jeg håper faktisk at dette er et tulleinnlegg. Om ikke, stakkars sønn. Det er ikke rart han virker til å være i dårlig humør når han aldri har vært god nok for sine foreldre, og dere jobber så hardt for å få han til å forandre seg. Samtidig som dere roser og godtgjør det andre barnet deres, bare fordi dere anser hennes liv som mer velstående og perfekt. Gratulerer med å ha ødelagt selvtilliten til sønnen deres fra tidlig alder for og så bare fortsette og trykke han ned gjennom livet, for og så lure på hvorfor forholdet dere i mellom er litt anstrengt. 🤯

Anonymkode: 2c7f0...7b0

[Gjest EmKay]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Første feilen; dere tror barna deres er like. 
 

Dere har «lønnet» den flinke, og gitt mindre til den «mindre flinke». Her har dere lagt opp til å feile! 
 

Har selv barn (noen år yngre enn dine), men samme aldersforskjell. Datteren er veldig flink på skolen, og er ei smart jente. Sønnen har slitt i skolehverdagen, men han har svak dysleksi også. Hvis jeg ville få han til å føle seg enda verre, ville jeg ha satt for høye krav og forventet det samme av han som datteren vår får til. Helt urealistisk! 
 

Hvis dere er skuffet, hva tror du sønnen deres er innerst inne…… 

Anonymkode: 973d9...123

Støtter deg her! 

Jeg og min bror er svært ulike. Jeg har alltid vært skoleflink, ønsket å være selvstendig og jobbet hardt for det, han derimot har ikke lagt inn en eneste ekstra innsats der han ikke har trengt det og helst foretrukket at ting kom gratis. 
Vi fikk lik økonomisk støtte oppigjennom, men jeg har nok litt mer goodwill hos dem dersom jeg skulle be om hjelp, rett og slett fordi jeg aldri gjør det. 

Min bror har til slutt fått "tatt seg sammen", omsider fullført en utdanning og fått en ganske godt betalt jobb. Men aldri i livet om han hadde klart det om han ikke hadde mine foreldres fulle støtte i ryggen, og derfor synes jeg det er flott at de aldri snudde ryggen til - selv om jeg kanskje synes det var litt urettferdig der og da. Ting gikk bare rett og slett enklere for meg, både mtp skole, konsentrasjon, motivasjon, osv. Han trengte mer tid - og mer hjelp. Men han kom i mål 👍

Endret 1. juni 2023 av EmKay

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hei. Jeg har et dilemma jeg bare må lufte med dere, kanskje noen andre har vært i samme situasjon. Jeg har en datter som er 26 år, og en sønn som er 28 år. Vi som foreldre har alltid vært super støttende og lagt til rette for at de skal kunne ta utdanning, få en solid jobb og skape seg et flott liv. Vi var tidlig tydelig på at gode resultater på skolen vil betale seg i form av at vi sponser førerkort, bosted under utdanning og ellers økonomisk støtte hvis de trenger det. Alt for at de skal få det så bra som mulig. Dette har vi vært harde på.
Datteren min har alltid vært utrolig dyktig og flink, både på skole og ellers i livet. Hun fikk meget gode karakterer på ungdomsskole og videregående, og fikk derfor førerkort av oss. Hun gikk rett videre på universitet og tok en utdanning som jurist med meget gode resultater. Hun har nå fått seg en utrolig flott jobb i et ettertraktet konsulent byrå. Vi har støttet henne, og bidratt med kapital til både bil og leilighet som følge av hennes harde arbeid. 
Min sønn kan jeg dessverre ikke si det samme om, på noen som helst måte. Allerede på ungdomsskolen var resultatene mangelfulle, og dette fortsatte på videregående. Han har vært en vanskelig og utfordrende gutt å håndtere. Dette har jo selvfølgelig ført til at han ikke har fått samme økonomiske støtte som søsteren sin. Han har aldri tatt høyere utdanning, og jobber per i dag på en eller annen butikk i nærområdet. Han har altså valgt det livet vi absolutt forsøkte å unngå at han skulle velge. Han leier en liten leilighet og jobber i en mindre betalt jobb. Det til tross for at vi har lagt alt til rette for han. I tillegg har han ofte sinneutbrudd mot oss som foreldre, og kan si fryktelig stygge ting til oss. 
Jeg er utrolig fortvilet, og kan ikke forstå hvordan vi har kunnet oppdra så forskjellige barn. Min datter kommer ofte på middag med sin kommende mann, og skal snart få sin første sønn sammen. Jeg blir så stolt, og det er så hyggelig når de kommer. Min sønn derimot, kommer såvidt innom for å si hei. I tillegg er han da ofte misfornøyd og i dårlig humør. Det er jo forståelig med tanke på hvilket liv han lever, men han burde holde det unna oss. Ikke har han en dame heller, i en alder av 28 år. Er det for sent å gjøre noe med min sønn? Jeg vil jo ikke at vi skal ha det sånn i all evighet.

Jeg er klar over at dette ble et litt oppstykket og rotete innlegg, men håper kanskje noen kan komme med noen gode råd. Hilsen en fortvilt mor. 

Anonymkode: 95481...a67

Ikke sikkert han er så missfornøyd med livet han lever.

Men sikkert veldig skuffet av å dere som foreldrene.. 

Anonymkode: 3d6c1...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ikke sikkert han er så missfornøyd med livet han lever.

Men sikkert veldig skuffet av å dere som foreldrene.. 

Anonymkode: 3d6c1...1bb

Men sikkert veldig skuffet av å ha dere som foreldre. 

Anonymkode: 3d6c1...1bb

[AnonymBruker]

Alle vil jo at barna skal klare seg best mulig og tanken på at barna er like, og får samme muligheter er fint, men det går ikke i praksis. Her er jo tydeligvis din datter mer skoleflink enn din sønn, og istede for å støtte han, og se hvem han er og hans muligheter så har dere trykket han ned! Ikke sikkert at dette kan fikses, men jeg ville begynt med å si unnskyld!  Så er det jo urettferdig at dere har hjulpet datter inn på boligmarkedet, men ikke han, og nå er det tydeligvis han som trenger den hjelpen og burde få det av dere! Eller så kommer forskjellene mellom dem til å bli mer tydeligere etterhvert. 

 

Jeg har tre barn, og dette er mitt verste mareritt! At man har forskjellsbehandlet barna såpass mye at en av dem tar avstand. Samtidig er jo ikke barn like og har forskjellige muligheter. Vi har ett barn som er flink på skolen, og ett barn med dysleksi som sliter med skolen. Vi hjelper dem like mye, og begge får belønninger, men det er forskjellige krav som passer hvert barn individuell. 

Anonymkode: a1525...5a3

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg blir så stolt, og det er så hyggelig når de kommer. Min sønn derimot, kommer såvidt innom for å si hei. I tillegg er han da ofte misfornøyd og i dårlig humør. Det er jo forståelig med tanke på hvilket liv han lever, men han burde holde det unna oss. Ikke har han en dame heller, i en alder av 28 år. Er det for sent å gjøre noe med min sønn? Jeg vil jo ikke at vi skal ha det sånn i all evighet.

Jeg er klar over at dette ble et litt oppstykket og rotete innlegg, men håper kanskje noen kan komme med noen gode råd. Hilsen en fortvilt mor. 

Anonymkode: 95481...a67

Jeg tenker at kanskje/trolig merker og føler din sønn at du er stolt over din datter, men ikke av ham. Dette er vondt og sårt. Kanskje en gang forsøkte han så godt han kunne, men han opplevde at han feilet, og kanskje dermed stemplet (?). Det kan være vanskelig å være mann i seg selv, og kan tenke meg veldig vanskelig å være bror til en "vellykket" søster som klarer alt og som er foreldrenes yndling, eller i hvert fall ble. Ikke har han fått samme støtte heller, for han er jo "mislykket". Ikke rart han ikke føler seg så vel med å komme på besøk til dere.

Jeg tenker at han virkelig har klart seg bra, og gjort mange gode ting i livet. Skaffet seg en liten leilighet, skaffet seg jobb selv om akkurat den jobben kanskje ikke var hans eller nærmere sagt deres drøm.

Ikke har noen av deres barn blitt rusavhengig, kriminell eller vanskelig mot dere foreldre. Synes dere burde være stolte av de begge.

Jeg tror at hvis han hadde følt seg elsket og at dere var stolt av ham, så hadde han blitt gladere og fornøyd. Og det å være glad og fornøyd, er det som teller her i livet. Det er det viktigste.

Endret 1. juni 2023 av exictence

[AnonymBruker]

Stakkars sønn. Hadde også holdt meg unna dere. 

Anonymkode: 2cd51...bc5

[Intervence]

Jeg håper dette her er «tulleinnlegg» for ingen kan vel forskjellsbehandle barna sine på den måten?

Eller... har jo sett det «way to close». Så joa.

Han er dårlig humør fordi dere "foreldrene" forskjellsbehandler barna så synlig. Det gjør at han er naturligvis er sur og dårlig humør til dere. Det ville jeg også ha gjort. Uten tvil. Det kan dere takke dere selv for. Skaff dere mer selvinnsikt.

Dersom jeg hadde opplevd som eldste lillesøstera mi hos faren sin ville jeg også ha vært ganske så sur mot foreldrene sine.

Tror du ikke at sønnen merker at dere er skuffet over ham? Selvfølgelig gjør han det selv om dere ikke sier det.

Etter at drømmedama plutselig ikke var interessert i meg så har jeg selv hatt vanskeligheter med å finne noen andre i en alder av 31 år. Så det blir for dumt å legge skylden på sønnen ikke er har ei kjæreste i sin alder. Kan hende at han ikke er klar for det av noe lignende grunn eller ikke har funnet den rette? 

Endret 1. juni 2023 av Intervence

[AnonymBruker]

Dette må jo bare være tull. Men sikkert noen som kan finne på å gjøre sånn og de er ganske enkelt: drittforeldre!

Anonymkode: 02a3e...f51

[AnonymBruker]

Dette må være tull. 

Anonymkode: c46f8...13b

[AnonymBruker]

Han jobber i "en eller annen butikk"? Vet du ikke hvor han jobber, eller er det så ille å jobbe i butikk at du ikke bryr deg om hvilken? Og det er ikke unormalt å ikke ha kjæreste for menn i 20 årene. 

Og hvis søsteren har fått førerkort, hjelp til leilighet og bil samt penger ellers også, basert på sin skoleflinkhet, og han ikke har fått noe forstår jeg veldig godt at han er sint. I det minste burde de begge fått førerkort og like summer til leilighet og bil. Støtte under utdanning kan jeg forstå at bare den som tar utdanning får. Sønnen din høres aldeles ikke håpløs ut, men jeg syns synd på ham. 

Anonymkode: 626a9...ddd