Om å være en "vanskelig" pasient... Men er det ikke bedre enn å IKKE være det?

[AnonymBruker]

Jeg er ung ufør på tredje året, og var på AAP syv år før dette. I tiden da jeg gikk på AAP var jeg så sliten grunnet mine navnløse og diffuse helseplager som kom og gikk (og all den mistro jeg opplevde hos NAV i forbindelse med dette), og til slutt kom jeg til noen spesialister (både psykologer, nevropsykologer, nevrologer, fastleger og andre)  som impliserte sånn litt under bordet at de trodde meg på alt, men også at det var litt vanskelig å sette et navn på alt sammen som gjorde at NAV skjønte alvorliet... Så diagnosene jeg fikk var litt mer sånn "så holder NAV kjeft" enn de var et faktisk bilde av virkeligheten, slik jeg ser det. Jeg er glad for at dette ble gjort, og det at jeg fikk bli ung ufør gjorde at hjernen min gikk fra frykt og utmattelse, til gradvis å ha mer kapasitet for andre ting.

...Og det jeg har kommet fram til i de tre åra siden jeg ble ufør, er følgende:
1: Jeg skal finne ut hva jeg EGENTLIG sliter med, så jeg kan behandle det rett (om mulig)
2: Jeg skal ikke ende opp som 100% ufør. Jeg skal finne behandling og jeg skal finne en måte å bidra til samfunnet på, om så det er en liten prosent-stilling. Dette er IKKE min endestasjon. Jeg nekter.

Jeg synes jo dette er bra - at jeg ikke gir opp. Jeg har alltid vært flink til å sette meg inn i medisinsk litteratur, og via forumer på Reddit og andre steder har jeg funnet mer og mer detaljert informasjon som kan passe overens med sånt jeg sliter med. Mange ganger i året oppsøker jeg derfor blodprøver for å teste for ulike genetiske markører, hormonforandringer og lignende. Jeg ber om henvisninger til spesialister, og resultatene sender meg ofte i nye retninger selv om jeg ikke alltid treffer blink. Jeg forstår meg selv bedre og bedre, og har faktisk tilpasset både diett og trening etter kunnskap jeg har tilegnet meg, og dette fungerer bedre enn noe annet jeg har gjort. Jeg har faktisk håp for fremtiden, jeg tror jeg kan bli såpass frisk etter hvert at jeg ikke bare må gjøre sånt jeg MÅ... men også sånt jeg VIL.

Men jeg opplever at legekontoret mitt, samt en del spesialister og sånt synes jeg har fått "nok". At jeg bare skal være glad for de diagnosene jeg har, samt uføretrygden. Virker som om de tror jeg er ute etter oppmerksomhet eller vil være spesiell. Ofte forteller jeg dem om det jeg har lest på nett og funnet ut av, da blir de gjerne imponerte og endrer minen med én gang, men de husker liksom ikke dette til neste gang... At jeg ikke ønsker å være ufør og prøver å finne ut av ting på en ordentlig måte.

Jeg synes det er skikkelig teit. Det må da være flere ressurser i å hjelpe meg ut i arbeidslivet enn det er ressurser i å bare la meg sitte hjemme og lure på hva som er galt? Det er kun pga eget engasjement jeg har blitt såpass mye bedre i det siste, var det opp til helsevesenet hadde jeg bare råtnet bort i sofaen...

Så hvis du jobber med syke folk som virker veldig interesserte i noe de har lest på nett, ønsker blodprøver og utredninger osv., møt dem med respekt. De ønsker sannsynligvis å bli bedre. 

Anonymkode: 26505...95f

[AnonymBruker]

Samtidig så er de du møter ansvarlige for å administrere svært begrensede ressurser til mennesker med store behov, og da er det ikke så rart at det ble brukt mye ressurser på deg da du var uavklart og mindre nå. Nå prioriteres de som er i den situasjonen du har vært i stedet. 

Anonymkode: 184e2...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Samtidig så er de du møter ansvarlige for å administrere svært begrensede ressurser til mennesker med store behov, og da er det ikke så rart at det ble brukt mye ressurser på deg da du var uavklart og mindre nå. Nå prioriteres de som er i den situasjonen du har vært i stedet. 

Anonymkode: 184e2...824

Jeg skjønner at det er begrensa, men jeg kan liksom ikke la det stoppe meg. Jeg er jo på ventelister som alle andre, jeg settes ikke foran i køer og skjønner at de prioriterer meg senere enn noen med mer akutte behov. Og mye kan jeg fikse selv, men noen ting må testes for i blodet eller utredes av spesialist.

Anonymkode: 26505...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner at det er begrensa, men jeg kan liksom ikke la det stoppe meg. Jeg er jo på ventelister som alle andre, jeg settes ikke foran i køer og skjønner at de prioriterer meg senere enn noen med mer akutte behov. Og mye kan jeg fikse selv, men noen ting må testes for i blodet eller utredes av spesialist.

Anonymkode: 26505...95f

Men hva er det som gjør at du tror du kan finne ut av dette selv ved hjelp av internett når legene ikke har klart det på 10 år? Jeg forstår ønsket om å bli så bra som mulig, men det er en grense for hvor mye ressurser det er forsvarlig å bruke på dette. 

Anonymkode: ff17f...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hva er det som gjør at du tror du kan finne ut av dette selv ved hjelp av internett når legene ikke har klart det på 10 år? Jeg forstår ønsket om å bli så bra som mulig, men det er en grense for hvor mye ressurser det er forsvarlig å bruke på dette. 

Anonymkode: ff17f...109

Absolutt ingen av mine diagnoser kom på initiativ fra leger.

Men alle har blitt bekreftet av spesialist i etterkant.

Sånn er virkeligheten for mange med mer sammensatte symptombilder og såkalte diffuse lidelser. Diffus i denne sammenheng betyr egentlig bare at det ikke er lett å se sammenhengene og raskt sette to streker under svaret.

Men det har alltid vært jeg som antydet om diagnose x kunne være en mulighet, pga mine symptomer abc.

Sånn massiv utredning med en haug med spesialister som klør seg i hodet og jobber beinhardt med å komme til bunns i ting - det finnes kun på tv.

Realiteten er at helsevesenet undersøker ting som kan være livstruende, og littegrann til. Men er ikke det nok til å løse problemet ditt er du i stor grad overlatt til deg selv.

Så ja - vi er mange som har måttet blitt flinke til å lese faglitteratur og følge forskning.

Ingen av mine diagnoser hadde  min fastlege kunnskap av på forhånd. Til tross for at de i realiteten ikke er sjeldne.

Men - medisinstudiet er bare 7 år. Det er veldig mye studiet ikke dekker, eller bare har noen få setninger om. Fryktelig mange sykdommer og tilstander i denne verden. De rekker ikke over alt, eller å fordype seg i alt. Har legen din heller ikke prioritert å bruke tid på etterutdannelse og faglig påfyll, så vil også mye av legens kunnskap etterhvert være utdatert.

Det er etter min opplevelse temmelig naivt å legge sin helse i hendene på legen, og tenke at de nok vet best. Det er en luksus kun mennesker uten kronisk sykdom kan unne seg å tro på en slik ønskedrøm.

Det tragiske er at jeg har hatt symptomer siden barnealder, som burde vært plukket opp og kunne vært behandlet. Men har alltid blitt bortforklart og ufarliggjort.

Nå er jeg en voksen kvinne med faglig tyngde innen mine felt, og finner meg ikke lengre i å bli behandlet slik.

Det er den eneste forskjellen som gjør at  jeg nå får relevant behandling og har et bedre liv.

 

Anonymkode: 8d3d3...a21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Absolutt ingen av mine diagnoser kom på initiativ fra leger.

Men alle har blitt bekreftet av spesialist i etterkant.

Sånn er virkeligheten for mange med mer sammensatte symptombilder og såkalte diffuse lidelser. Diffus i denne sammenheng betyr egentlig bare at det ikke er lett å se sammenhengene og raskt sette to streker under svaret.

Men det har alltid vært jeg som antydet om diagnose x kunne være en mulighet, pga mine symptomer abc.

Sånn massiv utredning med en haug med spesialister som klør seg i hodet og jobber beinhardt med å komme til bunns i ting - det finnes kun på tv.

Realiteten er at helsevesenet undersøker ting som kan være livstruende, og littegrann til. Men er ikke det nok til å løse problemet ditt er du i stor grad overlatt til deg selv.

Så ja - vi er mange som har måttet blitt flinke til å lese faglitteratur og følge forskning.

Ingen av mine diagnoser hadde  min fastlege kunnskap av på forhånd. Til tross for at de i realiteten ikke er sjeldne.

Men - medisinstudiet er bare 7 år. Det er veldig mye studiet ikke dekker, eller bare har noen få setninger om. Fryktelig mange sykdommer og tilstander i denne verden. De rekker ikke over alt, eller å fordype seg i alt. Har legen din heller ikke prioritert å bruke tid på etterutdannelse og faglig påfyll, så vil også mye av legens kunnskap etterhvert være utdatert.

Det er etter min opplevelse temmelig naivt å legge sin helse i hendene på legen, og tenke at de nok vet best. Det er en luksus kun mennesker uten kronisk sykdom kan unne seg å tro på en slik ønskedrøm.

Det tragiske er at jeg har hatt symptomer siden barnealder, som burde vært plukket opp og kunne vært behandlet. Men har alltid blitt bortforklart og ufarliggjort.

Nå er jeg en voksen kvinne med faglig tyngde innen mine felt, og finner meg ikke lengre i å bli behandlet slik.

Det er den eneste forskjellen som gjør at  jeg nå får relevant behandling og har et bedre liv.

 

Anonymkode: 8d3d3...a21

Jeg forstår det, men jeg får ikke tak i hvorfor helsevesenet skal fortsette å utrede og utrede og utrede når de har holdt på i 10 år. Du er avklart ufør og har oppnådd bedring som gjør hverdagen din mer håndterbar. Hva mer er det du har krav på fra det offentlig mener du?

Anonymkode: ff17f...109

[AnonymBruker]

Noen mennesker godtar ikke diagnosene de har fått og vil undersøkes i det uendelige. Kanskje er dette slik du er skapt? 

Lege privat vil gi deg utvidede undersøkelser (mot betaling) men også disse må ha noe å gå etter. 

Anonymkode: 98ea2...73c

[AnonymBruker]

 Å være «vanskelig» ts, er aldri positivt. 

Å velge å være en pasient som selv tar initiativ til å løse egne problemer. Som møter behandlere med respekt for at de, som behandlere, har enormt mye mer kompetanse på diagnoser og normalen enn deg (som tross alt bare har kompetente på egen opplevelse, som er subjektiv og som kan endres ved ren tankekraft). Som leser seg opp på egen sykdom, ikke på tvilsomme nettsider og «alternative» forum, men på kvalitetssikret medisinsk litteratur både fra innland og utland.

Det er positivt. Men du fremstår som den flrste typen. Altså en vanskelig pasient. En som leser tulle-litteratur på nett, lar seg overbevise av obskure teorier, ber om dyre og helt verdiløse utredninger og antar at løsningen ligger «der ute» når all empiri tyder på at den ligger hos deg selv.

For hva - konkret - ser du for deg at en diagnose skulle ha gjort, ts? De aller fleste diagnoser kommer med «det  du lære deg å leve med» som behandling. Og da kan du jo like godt bare lære deg å leve med de symptomene du opplever, kan du ikke? Kort sagt: de fleste diagnoser har liten verdi for deg. De har, som legekontoret påpeker, verdi for nav. Og de har verdi for pasienter med behov for å bli fortalt «du innbiller deg ikke dette, vi tror på deg». Men den typen pasient ønsker du aldri å være. Eller gi inntrykk av at du er. For det er den irrasjonelle pasient. Og hen er det aldri høyt håp for.

Så mitt råd? Avfinn deg med at du har den helsa du har. Jobb for å komme tilbake i jobb, med den. Jobb for å mestre symptombilde ditt slik at hverdagen preges av mest mulig ok livskvalitet. Be heller legen din om et møte eller tre med psykolog for å håndtere sorgprosessen du nå står i, som får deg til å nekte å godta realitetene.

Anonymkode: 88b29...0a0

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Men hva er det som gjør at du tror du kan finne ut av dette selv ved hjelp av internett når legene ikke har klart det på 10 år? Jeg forstår ønsket om å bli så bra som mulig, men det er en grense for hvor mye ressurser det er forsvarlig å bruke på dette. 

Anonymkode: ff17f...109

Leger er svært dårlig oppdatert om kunnskapen som har utviklet seg etter at deres pensum ble skrevet... Jeg har infortmert legen min om ting, så har han undersøkt litt også viser det seg at jeg var inne på noe og da har det endelig blitt fremgang. Dessuten vil de fleste leger heller sette en diagnose, skrive en resept, videresende til spesialist enn å undersøke og ta tak i det underliggende problemet. Fortell meg at du er mindre begavet uten å fortelle meg at du er mindre begavet......

Anonymkode: 18a50...a2a

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg skjønner at det er begrensa, men jeg kan liksom ikke la det stoppe meg. Jeg er jo på ventelister som alle andre, jeg settes ikke foran i køer og skjønner at de prioriterer meg senere enn noen med mer akutte behov. Og mye kan jeg fikse selv, men noen ting må testes for i blodet eller utredes av spesialist.

Anonymkode: 26505...95f

Nei «du kan ikke la det stoppe deg» men det er heldigvis derfor det ikke er du som bestemmer ressursbruken til helsetjenestene. Jeg blir ærlig talt provosert av innlegget ditt. Du mener det skal kastes penger og ressurser på deg sånn at du kan «forstå deg selv bedre». Om du leser noe på Reddit så skal det betales i dyre dommer for tester og oppfølging som ikke nødvendig id leder til noe om helst. 

- Hvor er din respekt?!

[AnonymBruker]

Det offentlige har dessverre sprengt kapasitet og de ansatte i det offentlige er forpliktet gjennom lov til å vurdere om det pasientene ønsker lar seg gjøre både økonomisk og kapasitetsmessig. Jeg skal selv ha min første private legetime i neste uke fordi jeg vet at undersøkelsen jeg forespør må jeg vente veldig lenge på i det offentlige og jeg har jo råd til å gå noen runder privat. 

Anonymkode: 27a4e...105

[AnonymBruker]

Jeg har fått ulike diagnoser som har vist seg å være noe annet. Bla har jeg fått beskjed om at trykket i brystet sammen med ekstrem svette er angst, lev med det. Kom til gynekolog og fikk beskjed om at jeg var i overgangsalderen og fikk østrogen,-svetten forsvant. Fikk ny fastlege og etter en prat med han om presset i brystet,- asthmaspray og trykket fosvant. Altså ingen angst.

Anonymkode: 20546...b91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg forstår det, men jeg får ikke tak i hvorfor helsevesenet skal fortsette å utrede og utrede og utrede når de har holdt på i 10 år. Du er avklart ufør og har oppnådd bedring som gjør hverdagen din mer håndterbar. Hva mer er det du har krav på fra det offentlig mener du?

Anonymkode: ff17f...109

Jeg er ufør, men ønsker ikke å være det. For at jeg skal komme i jobb igjen, må jeg vite hva jeg står i - og nå er jeg langt nærmere enn jeg var for tre år siden. Jeg har tilogmed begynt å se på jobber, utdannelser og kurs. Om jeg kun fulgte det legene hadde fortalt meg, ville dette vært umulig.

Skal endestasjonen min være ufør hvis det er noen som helst sjanse for noe annet? 
Den siste utredningen jeg har bedt om (og venter på) er en slik som kan gi hjelpemidler hos NAV, som jeg ikke engang visste om før jeg undersøkte dette selv. Jeg vil også kunne ta med diagnosen til ernæringsfysiologer og lignende, spesialister jeg uten diagnosen ikke har noen grunn til å ha tilgang til. Om jeg IKKE får diagnosen, vil jeg likevel ha lært masse og være ett steg nærmere å finne ut av alt sammen - og komme meg i arbeid eller på skole. 

Anonymkode: 26505...95f

[AnonymBruker]

Full Ugle skrev (14 minutter siden):

Nei «du kan ikke la det stoppe deg» men det er heldigvis derfor det ikke er du som bestemmer ressursbruken til helsetjenestene. Jeg blir ærlig talt provosert av innlegget ditt. Du mener det skal kastes penger og ressurser på deg sånn at du kan «forstå deg selv bedre». Om du leser noe på Reddit så skal det betales i dyre dommer for tester og oppfølging som ikke nødvendig id leder til noe om helst. 

- Hvor er din respekt?!

Finne ut av meg selv SÅ jeg kan jobbe. Bidra. 

Ville du kjørt en bil der alt blinket rødt? Nei? Men du vil kanskje kjøre bil likevel? Derfor prøver du å finne ut hva som er galt med bilen, og du kan liksom ikke gi deg før du har fikset alt, så du kan fortsette å kjøre. Livet mitt er bilen. Du foretrekker vel at jeg bare parkerer den et sted og forlater den, fordi noen uten peiling har sagt at "jepp, den kan du ikke kjøre". 

Anonymkode: 26505...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er ufør, men ønsker ikke å være det. For at jeg skal komme i jobb igjen, må jeg vite hva jeg står i - og nå er jeg langt nærmere enn jeg var for tre år siden. Jeg har tilogmed begynt å se på jobber, utdannelser og kurs. Om jeg kun fulgte det legene hadde fortalt meg, ville dette vært umulig.

Skal endestasjonen min være ufør hvis det er noen som helst sjanse for noe annet? 
Den siste utredningen jeg har bedt om (og venter på) er en slik som kan gi hjelpemidler hos NAV, som jeg ikke engang visste om før jeg undersøkte dette selv. Jeg vil også kunne ta med diagnosen til ernæringsfysiologer og lignende, spesialister jeg uten diagnosen ikke har noen grunn til å ha tilgang til. Om jeg IKKE får diagnosen, vil jeg likevel ha lært masse og være ett steg nærmere å finne ut av alt sammen - og komme meg i arbeid eller på skole. 

Anonymkode: 26505...95f

Herregud🙄

Anonymkode: 0615d...7dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ufør, men ønsker ikke å være det. For at jeg skal komme i jobb igjen, må jeg vite hva jeg står i - og nå er jeg langt nærmere enn jeg var for tre år siden. Jeg har tilogmed begynt å se på jobber, utdannelser og kurs. Om jeg kun fulgte det legene hadde fortalt meg, ville dette vært umulig.

Skal endestasjonen min være ufør hvis det er noen som helst sjanse for noe annet? 
Den siste utredningen jeg har bedt om (og venter på) er en slik som kan gi hjelpemidler hos NAV, som jeg ikke engang visste om før jeg undersøkte dette selv. Jeg vil også kunne ta med diagnosen til ernæringsfysiologer og lignende, spesialister jeg uten diagnosen ikke har noen grunn til å ha tilgang til. Om jeg IKKE får diagnosen, vil jeg likevel ha lært masse og være ett steg nærmere å finne ut av alt sammen - og komme meg i arbeid eller på skole. 

Anonymkode: 26505...95f

Du skriver som om du skal fortsette og fortsette å kreve spesialist oppfølging. Ernæringskunnskap kan du lese deg opp på selv siden du skriver at det uansett er du som må finne ut av tingene. Helse-Norge er i krise. Det er uendelige ventelister, begrensede midler, få fagpersoner og helsevesenet må prioritere. Hvorfor skal de fortsette å gi deg utredningene du ønsker når det hittil ikke har lykkes deg å bli frisk nok til å jobbe?

Anonymkode: ff17f...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

 Å være «vanskelig» ts, er aldri positivt. 

Å velge å være en pasient som selv tar initiativ til å løse egne problemer. Som møter behandlere med respekt for at de, som behandlere, har enormt mye mer kompetanse på diagnoser og normalen enn deg (som tross alt bare har kompetente på egen opplevelse, som er subjektiv og som kan endres ved ren tankekraft). Som leser seg opp på egen sykdom, ikke på tvilsomme nettsider og «alternative» forum, men på kvalitetssikret medisinsk litteratur både fra innland og utland.

Det er positivt. Men du fremstår som den flrste typen. Altså en vanskelig pasient. En som leser tulle-litteratur på nett, lar seg overbevise av obskure teorier, ber om dyre og helt verdiløse utredninger og antar at løsningen ligger «der ute» når all empiri tyder på at den ligger hos deg selv.

For hva - konkret - ser du for deg at en diagnose skulle ha gjort, ts? De aller fleste diagnoser kommer med «det  du lære deg å leve med» som behandling. Og da kan du jo like godt bare lære deg å leve med de symptomene du opplever, kan du ikke? Kort sagt: de fleste diagnoser har liten verdi for deg. De har, som legekontoret påpeker, verdi for nav. Og de har verdi for pasienter med behov for å bli fortalt «du innbiller deg ikke dette, vi tror på deg». Men den typen pasient ønsker du aldri å være. Eller gi inntrykk av at du er. For det er den irrasjonelle pasient. Og hen er det aldri høyt håp for.

Så mitt råd? Avfinn deg med at du har den helsa du har. Jobb for å komme tilbake i jobb, med den. Jobb for å mestre symptombilde ditt slik at hverdagen preges av mest mulig ok livskvalitet. Be heller legen din om et møte eller tre med psykolog for å håndtere sorgprosessen du nå står i, som får deg til å nekte å godta realitetene.

Anonymkode: 88b29...0a0

Haha!
Jeg leser ikke tvilsomme sider - jeg leser anerkjent forskning. Ikke noe krystaller eller Facebook-grupper. På Reddit finner jeg anekdoter, ja - men også linker til overnevnt anerkjent forskning. Om noen sender meg til www.thetruthaboutbigpharma.ru.org.cz har jeg selvsagt vett til å ikke tro alt jeg leser. 

Når jeg sier "vanskelig", mener jeg ikke at jeg er frekk, motsetter meg det legene sier på trass eller så. Nei, jeg forklarer rolig og gir den infoen jeg har, og som sagt er de som regel enige med meg når jeg presenterer det slik. Det virker bare som om jeg må gjenta dette hver gang. Jeg har faktisk aldri IKKE fått en utredning jeg har bedt om! De fleste jeg møter på liker meg, virker det som - vi kan snakke om mer enn bare medisin, de husker andre ting fra livet mitt og vi har gode samtaler. Likevel har de en refleks-restriktiv holdning. 

Det er flere diagnoser som har noe å si for kosthold, for eksempel. Men, om man ikke har diagnosen og likevel lever på streng diett, kan man i andre tilfeller gjøre mer skade enn nytte. NAV kan også gi hjelpemidler i enkelte tilfeller, og hvis man ikke har diagnosen kan man ikke få dem. Noen usynlige sykdommer kan dessuten føre til økt blødningsfare eller infeksjonsfare ved operasjoner, komplikasjoner ved fødsel eller andre ting som man kan informere sykehus om hvis man har diagnosen. Du kan ikke bare dukke opp på operasjonsdagen og si at du TROR du har den og den diagnosen og forvente at de behandler dette med respekt. 

Jeg jobber jo for å komme tilbake i jobb. Det er AKKURAT det jeg gjør. Å mestre symptombildet er essensen av dette, men jeg må jo for faen vite HVOR symptomene kommer fra, og hvorfor. Igjen, det finnes generelle råd for symptomer som faktisk kan skade de med enkelte diagnoser. 

Jeg står ikke i en sorgprosess, jeg har vært syk hele livet. Dette er normalen for meg. Sorgen har i så fall vært med meg hele veien, men jeg har aldri gitt opp. Skal jeg gi opp, synes du? Nå som jeg er bedre og ser for meg jobb om ikke altfor lenge? Bare synke ned i sofaen og innfinne meg med trygd og utenforskap og dårlig råd - bli en sånn mottaker dere rett og slett DIGGER her inne på Kvinneguiden?

Anonymkode: 26505...95f

[AnonymBruker]

Ja, så nå har du skjønt at man blir ikke rik av å være ufør. Gått noen år å kjeder ræva av deg? Så nå skal du kjempe for å komme i jobb igjen da?

Anonymkode: 99305...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, så nå har du skjønt at man blir ikke rik av å være ufør. Gått noen år å kjeder ræva av deg? Så nå skal du kjempe for å komme i jobb igjen da?

Anonymkode: 99305...8c0

Damned if I do, damned if I don't! Skulle bare tenkt på dette før jeg ble syk, eller? Da jeg var... to år?

Anonymkode: 26505...95f

[AnonymBruker]

Dette tankesettet tror jeg dessverre ikke TS er alene om, og jeg tror oppriktig dette er en av årsakene til at færre og færre ønsker å jobbe som fastlege (som virker som en svært utakknemlig jobb).

Husk at fagpersonene du stiller spørsmål ved i tillegg til å ivareta deg som pasient også skal ivareta fellesskapets ressurser, som stadig blir knappere. Det er i tillegg grense for hvor mye tid du som en enkelt pasient kan forvente at en fastlege eller spesialist avser til deg i et veldig presset system. Til slutt, vil videre utredning få behandlingsmessig konsekvens for tilstanden din? Hvis svaret var ja ville det sannsynligvis vært forsøkt.

For å sette det i perspektiv er vi i en tid hvor både kommuner og helseforetak er i dyp økonomisk krise. Jeg jobber selv på sykehus, og her snus det på hver krone og man vurderer hvilke behandlingstilbud som kan avvikles (som absolutt ikke er bra, men det er realiteten).

Anonymkode: b98ac...5a2