Er det verdt det å bo og leve med en partner?

[AnonymBruker]

Det filosoferer jeg over. Som relativt nyskilt og godt voksen ønsker jeg ikke å bo med en mann igjen, og er ikke spesielt ivrig på å inn i et forhold heller. Grunnen til at jeg tenker det er mye fordi jeg oppsummerer mitt tidligere forhold som overveiende slitsomt, det krevde mye mer av meg enn det ga tilbake. I form av at jeg hadde ansvar og var den som ga mest til familien og forholdet, mens mannen mer tok imot nøt godene av det mens han drev med sitt. Det jeg trengte kunne han ikke gi. Og sånn ser jeg det er i mange forhold rundt meg. Jeg klarer meg fint alene, jeg trenger ingen mann til noe, men selvfølgelig kan jeg savnet samtaler, nærhet og kos.

Jeg er vel også anlagt slik at jeg trives godt alene, er introvert og litt sær 🙂

Så er jeg nysgjerrig på dere som stortrives med å bo med en partner - hva gjør at dere føler det sånn?

Anonymkode: ea672...39c

[AnonymBruker]

At forholdet mitt overhodet ikke er som du beskriver..? 

Jeg har en mann som gjør minst halvparten på hjemmebane. På eget initiativ, uten å måtte mases på eller minnes på eller bli mikrostyrt. Med den største selvfølge. Han pakker barnehagesekker, smører matpakker, svarer på bursdagsinvitasjoner, holder styr på klær og utstyr, osv, helt på lik linje med meg. 

Hadde jeg bodd med et mannebarn, som trodde at jeg var mammaen hans og at jeg skulle ta alt med hus og heim, hadde det selvsagt vært noe helt annet. 

Men vi er altså like involvert i hus og heim og hage og unger og økonomi og alt, og bidrar likt både i form av gjøremål og økonomi. 

 

Anonymkode: d0e3f...e3b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt hva trådstarter mener, og jeg tenker likestilling og arbeidsdeling ee nøkkel til at samliv går i pluss, ikke minus. Ny kjæreste etter langt samliv der ansvarsfordelingen ikke fungerte, og nå er jeg veldig nøye med at jeg trenger god arbeidsdeling og i tillegg tid til mitt. Som Nora sa: Min største forpliktelse er å finne ut hvem og hva og hvordan jeg er og skal ha det.

Anonymkode: 50cba...cb6

[AnonymBruker]

Jeg tror det har mye å si det å bo sammen med noen der begge to bidrar noen lunde jevnt, og at vi slipper å mase på hverandre. Kanskje det hjelper at vi begge har bodd alene etter at vi flyttet hjemmefra, slik at vi har fått gode rutiner på gjøremål som må gjøres i hus og familie. Vi har hver våre barn. Har hovedansvaret for våre egne barn, og spør etter / tilbyr hjelp om nødvendig. Jeg kan da spontant dra på fotball med gutten uten å tenke at 5-åringen hans må få pass eller bli med.

Jeg er også litt introvert, og da var det viktig å føle meg "hjemme" med denne personen. Å kunne slappe av ved siden av han med senkede skuldre. Ha gode samtaler, eller være stille uten at det blir pinlig. Se på hver vår film. Ikke måtte avtale hver gang vi skal ses. Ha noen å feire familiebegivenheter med. Hjelpe hverandre med ting.

Anonymkode: ed4f7...3a9

[Gjest Refreng]

At partneren min er motsatt av din? Tenk om alt det du syntes er slitsomt, er noe som ble lettere fordi kjæresten din gjorde mer av det. Vaskemaskinen ødelagt? Han fikset det mens du var på jobb. Skulle handlet mat men hatt en travel uke? Han handlet alt dere trengte og lagde middag til deg hver dag den uken.

Man er sammen så mye eller lite som man vil. Kanskje med mindre dere bor i en 10kvadrats leilighet. Vi har kontorrom der den ene kan trekke seg tilbake og game, jobbe eller lese alene om den vil det. Som regel er vi i samme rom, selv når vi ikke gjør noe sammen.

[Chailatte]

Jeg elsker å bo med partneren min fordi forholdet vårt er basert på likeverd, åpen kommunikasjon, gjensidig respekt og masse kjærlighet. Her bidrar vi like mye begge to, og vi koser oss ofte med det, fordi vi liker å ha det fint rundt oss, og fordi det gjør den andre glad. 

Min partner er hjemmekjær og huslig, begge tar tak i ting som må bli gjort på eget initiativ, og ingen av oss trenger å mase på den andre. Jeg kan sette på oppvaskmaskinen og idét den piper er den tom før jeg rekker å ta tak i det selv, setter jeg på klesvask er vasken i tørketrommelen eller hengt opp uten at jeg har bedt om det. 

Dette er vårt hjem, vårt fristed, og vi er partnere og et team.

Så kommer jo all kosen, latteren og kjærligheten i tillegg. 

[Andro]

Man kan ha mye god nærhet uten å bo sammen.

Endret 1. juni 2023 av Andro

[AnonymBruker]

Jeg trivdes veldig godt med å bo sammen med han jeg var gift med, unntatt de siste tre årene, der alt skar seg. Vi ble sammen da vi var 20 og 27. Jeg student og han i jobb, vi delte oppgaver og ansvar likt, og hadde et godt fellesskap. Vi er begge av det slaget som trenger egentid, og gikk ikke oppå hverandre i klam symbiose. Fra yngstebarnet var ca to år endra alt seg. Han begynte å trene mer, like mye som de som konkurrerer på høyt nivå - ved siden av full jobb. Han skulka oppgavene hjemme, slutta helt å hente i barnehagen, ble sur, grinete, ga null kjærtegn, null sex, flytta inn på gjesterommet og isolerte seg i tv-stua om kvelden. Selv om han ikke bidro i huset lengre hadde han likevel den frekkhetens nådegave å kritisere og hakke på meg for at jeg trente mindre eller at det var smuler på kjøkkenbordet. Han trakk tilbake all godhet, og begynte å såre meg med vilje. 
I to-tre år prøvde jeg å få ham i tale, prøvde å få ham med familierådgivning, satte krav og ville bevare en familie det gikk an å leve i, men jeg måtte gi opp og be ham om å flytte, for å berge min egen psyke og stå opp for meg selv.

Heldigvis har han fungert fint som 50% far etter skilsmissen, og vi har et godt samarbeid. Jeg kommer aldri til å skjønne den brå endringen. Han ble rett og slett en annen, en helt annen enn den jeg forelska meg i. Han ble en jeg ikke engang likte. I etterkant har vi senka skuldrene, og vi kan definere oss som venner. Vi kan finne på ting sammen med ungene, og vi feirer høytider sammen. Men jeg stoler aldri på at han egentlig er god, og jeg kjenner en bekymring for kjæresten hans, en fantastisk dame. Jeg er redd han skal bli sånn mot henne også.

Med denne erfaringen så kjenner jeg at jeg ikke ønsker eller tør å komme så tett på noen igjen, og i alle fall ikke bo sammen med noen. Når han som var min kjære og sjelevenn i nær tjue år kan bli en drittsekk uten forvarsel så kan vel alle bli det, er min frykt. Jeg trives i eget selskap, slapper av og er trygg. Jeg kjeder meg heller aldri, har mye å gjøre, og har gode venner.

Naturligvis har jeg behov for nærhet og fortrolighet med andre mennesker, men det trenger ikke å være en kjæreste.
Jeg har prøvd å ha kjæreste, men det har ikke gått så bra. De to jeg har hatt kjæresteforhold til har heller ikke vist seg å være helt den de solgte seg inn som...

Min lykkelige løsning er at jeg har nære og fortrolige venner, en elsker og en kosevenninne. Dette er resten av mitt liv, slik jeg ser det. Trygt, fritt, forutsigbart, men likevel lidenskapelig. Jeg har alt jeg har lyst på og trenger, uten å gjøre meg egentlig avhengig av noe enkeltmenneske.
Tenker at dette er den beste løsningen også for mine nesten voksne barn. De ser at jeg har en nær krets av venner, som de også kjenner og er trygge på. - Og mitt erotiske og romantiske liv vet de ingenting om. Ingen flere brudd å observere.

Anonymkode: fc2b3...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg skjønner godt hva trådstarter mener, og jeg tenker likestilling og arbeidsdeling ee nøkkel til at samliv går i pluss, ikke minus. Ny kjæreste etter langt samliv der ansvarsfordelingen ikke fungerte, og nå er jeg veldig nøye med at jeg trenger god arbeidsdeling og i tillegg tid til mitt. Som Nora sa: Min største forpliktelse er å finne ut hvem og hva og hvordan jeg er og skal ha det.

Anonymkode: 50cba...cb6

Akkurat det der er jeg ikke enig med deg i. Likestillingen har og skapt mye forventninger som ikke oppfylles og dermed fører til konflikter. Uavhengig av likestilling mener jeg at folk må bli enige om hva man har som oppgaver i hjemmet, om det er tradisjoneller kjønnsrollemønster eller andre måter å organisere det på spiller ingen rolle. Men kutt ut forventninger som bare gjør deg sur og snakk sammen i stedet. 

Anonymkode: 1ad1e...e10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Akkurat det der er jeg ikke enig med deg i. Likestillingen har og skapt mye forventninger som ikke oppfylles og dermed fører til konflikter. Uavhengig av likestilling mener jeg at folk må bli enige om hva man har som oppgaver i hjemmet, om det er tradisjoneller kjønnsrollemønster eller andre måter å organisere det på spiller ingen rolle. Men kutt ut forventninger som bare gjør deg sur og snakk sammen i stedet. 

Anonymkode: 1ad1e...e10

Om folk vil innrette seg annerledes, spiller ikke det noen rolle for meg, sånn bortsett fra at jeg tenker det er i alle kvinners interesse å bli kvitt stereotypien om at det er meningsfullt for kvinner å leve for å yte service og dekke andres behov.

For meg som person betyr det at kjæresten min må anerkjenne at mitt liv, mine interesser, min karriere og mine livsmål er akkurat like viktige som hans, og at jeg trenger både alenetid og "eget rom" (referanse Virginia Woolf) for å leve et godt liv.

Dette skjønner kjæresten min. Ellers kunne vi ikke vært sammen.

Anonymkode: 50cba...cb6

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke det er verdt det. Da skal det være noe helt eksepsjonelt som et gigantisk hus og hver våre etasjer og en veldig deltakende og ansvarsfull mann. 

Alle jeg kjenner forteller at de fikk et ekstra barn i hus når de flyttet sammen med en mann, og min erfaring fra samboerskap er lik. Det kan ligge sokker på gulvet og bananskall på bordet og de går rett forbi det, og noen ganger kan man virkelig lure på om de er blinde for støv og gule merker på doskåla eller om de bare er så bortskjemte at de vet at om de bare lar det gå så kommer en dame å ordner opp. Og man må henge opp dobbelt så mye tøy til tørk og brette dobbelt så mye klær uten at de hjelper til, og hjelper de til en gang så skal de trekke frem den ene gangen hver gang man maser og kalle dama utakknemlig som ikke ser "alt" han hjelper til med. 

Ikke bare renhold og rydding blir en ekstra belastning, men etter at eks flyttet ut kjente jeg mye på hvor lite egentid og plass jeg egentlig hadde fått ha i mitt eget hjem. Alt dreide seg om hans behov, når vi skulle spise, hva vi skulle spise, hva han ville se på tv, når han ville ha sex, og han kunne invitere kamerater på besøk og jeg gikk ut en tur eller satt meg i et annet rom, mens når jeg ville ha venninner på besøk satt han demonstrativt i samme rom og ødela hele stemningen og privatlivet. Vi bodde sammen i mange år og jeg hadde glemt hvor godt det var å bo alene og det å bli singel ga meg virkelig perspektiv på hvor mye bånd en samboer legger på livet ditt helt ned til de helt elementære hverdagstingene. 

 

Anonymkode: 91283...449

[AnonymBruker]

Blir det slutt mellom meg og samboer skal jeg aldri i verden bo med en mann igjen uansett hvor forelsket.

Anonymkode: 3a310...4b3

[AnonymBruker]

Ikke meg og min samboer, MEN jeg har en nabo som har kjæreste som ikke bor der. De har vært sammen i mange år, men de trives hver for seg fordi de har ulike standarer og vaner.

Om det blir slutt mellom meg og samboer, kommer jeg til å bruke lang(!) tid på å se om en ny partner kan bli en eventuell samboer. Min nåværende samboer er dårlig på hus og forhold generelt, så man lærer av sine «feil». 

Anonymkode: 64259...20b

[isbre]

Tror ikke samboerskap er for alle.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg syns ikke det er verdt det. Da skal det være noe helt eksepsjonelt som et gigantisk hus og hver våre etasjer og en veldig deltakende og ansvarsfull mann. 

Alle jeg kjenner forteller at de fikk et ekstra barn i hus når de flyttet sammen med en mann, og min erfaring fra samboerskap er lik. Det kan ligge sokker på gulvet og bananskall på bordet og de går rett forbi det, og noen ganger kan man virkelig lure på om de er blinde for støv og gule merker på doskåla eller om de bare er så bortskjemte at de vet at om de bare lar det gå så kommer en dame å ordner opp. Og man må henge opp dobbelt så mye tøy til tørk og brette dobbelt så mye klær uten at de hjelper til, og hjelper de til en gang så skal de trekke frem den ene gangen hver gang man maser og kalle dama utakknemlig som ikke ser "alt" han hjelper til med. 

Ikke bare renhold og rydding blir en ekstra belastning, men etter at eks flyttet ut kjente jeg mye på hvor lite egentid og plass jeg egentlig hadde fått ha i mitt eget hjem. Alt dreide seg om hans behov, når vi skulle spise, hva vi skulle spise, hva han ville se på tv, når han ville ha sex, og han kunne invitere kamerater på besøk og jeg gikk ut en tur eller satt meg i et annet rom, mens når jeg ville ha venninner på besøk satt han demonstrativt i samme rom og ødela hele stemningen og privatlivet. Vi bodde sammen i mange år og jeg hadde glemt hvor godt det var å bo alene og det å bli singel ga meg virkelig perspektiv på hvor mye bånd en samboer legger på livet ditt helt ned til de helt elementære hverdagstingene. 

 

Anonymkode: 91283...449

Jeg kjenner jeg blir helt svett av å tenke på at noen har det sånn som du beskriver. 

Hos oss gjør begge husarbeid på eget initiativ, og han er kanskje til og med flinkere enn meg. 
Og han går gjerne vekk om jeg har besøk av venninner. Enten i et annet rom, eller på besøk. Han synes jo det er ganske kjedelig og slitsomt å sitte sammen med oss, så det trenger han ikke. 

Jeg hadde en samboer som ung, som var med og delte husarbeidet i to, og når jeg hadde gjort min del, så kom han og skulle forhandle inn at jeg også tok halvparten av det som sto igjen. 
Hadde det vært standarden, hadde jeg nok heller bodd alene. 
Men jeg opplever at jeg får mer ut av å bo med mannen, enn av å være alene hele tiden. 

Anonymkode: 93d2a...f1a

[AnonymBruker]

hvis du trives alene er det ikke noe galt i det

Anonymkode: 3a310...4b3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noen gode forhold, men ingenting topper det å få bo alene og slippe å leve så tett på et annet menneske. Vi lever bare en gang og jeg skal nyte det livet jeg har❤️

Det finnes jo endel uselvstendige folk og har inntrykk av det stort sett bare de som elsker samliv.

Anonymkode: a9074...0e5

[Nowayback]

Jeg ble veldig deppa da et forhold jeg hadde i 2012 tok slutt. Jeg sa til mamma at jeg aldri ville være sammen med noen igjen.

11 år etter står jeg fremdeles fast på det. Sex blir det innimellom, men er ikke verdt å være i et forhold.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har hatt noen gode forhold, men ingenting topper det å få bo alene og slippe å leve så tett på et annet menneske. Vi lever bare en gang og jeg skal nyte det livet jeg har❤️

Det finnes jo endel uselvstendige folk og har inntrykk av det stort sett bare de som elsker samliv.

Anonymkode: a9074...0e5

Man kan fint være selvstendig, men likevel trives sammen med en partner 😊

Jeg trives ikke sammen med partner for at jeg trenger assistanse eller hjelp. Jeg klarer å ta meg av hus og økonomi helt selv. Likevel trives jeg godt sammen med en partner. Ikke hvilken som helst, vel og merke, men en partner som tar sin del, som jeg kan dele opp- og nedturer med, en å ha god og intens sex med nesten når enn det måtte passe meg, en å gi omsorg til, en å dele ansvar med (selv om jeg fint hadde klart det alene). Ja, rett og slett bo med sin beste venn. 

Anonymkode: bf9f5...ee3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Man kan fint være selvstendig, men likevel trives sammen med en partner 😊

Jeg trives ikke sammen med partner for at jeg trenger assistanse eller hjelp. Jeg klarer å ta meg av hus og økonomi helt selv. Likevel trives jeg godt sammen med en partner. Ikke hvilken som helst, vel og merke, men en partner som tar sin del, som jeg kan dele opp- og nedturer med, en å ha god og intens sex med nesten når enn det måtte passe meg, en å gi omsorg til, en å dele ansvar med (selv om jeg fint hadde klart det alene). Ja, rett og slett bo med sin beste venn. 

Anonymkode: bf9f5...ee3

Jeg leser igrunn bare at du motsier deg selv. Sorry😅

Anonymkode: a9074...0e5