Hva gir man til den nyskilte?

[martitt]

Hei! 

Foreldrene til min datters aller beste venninne har akkurat nå gått fra hverandre. 

Datteren tar dette ganske tungt, selvfølgelig. 

Mora og denne jenta blir fortsatt boende i nabolaget. 

Jeg kjenner ikke mora så godt. Det har bare gått i vanlige høflighetsfraser. 

Men jeg har så lyst til å hjelpe på et vis, uten å være påtrengende. 

Jeg har tilbudt å la datteren hennes få komme her når hun vil, hvis hun trenger pause og litt rom å puste i, og jeg har forklart min datter (disse jentene er 11 år) at hun må være en ekstra god venn for tiden. 

Dere som er/har vært igjennom lignende.. hva trengte dere, hva hjalp/hjelper dere i denne/den vanskelige og såre situasjonen.. 

[AnonymBruker]

Jeg står midt i en sånn situasjon selv. Datteren min er 7 og tar det tungt.. her ønsker jeg at folk fortsetter å behandle datteren min og meg som vanlig. Jeg vil at de skal ta initiativ til å møtes og komme med konkrete forslag/invitasjoner. 
midt oppi et brudd føler hvertfall jeg på å være utilstrekkelig og vil derfor ikke trenge meg på noe sted. 
mitt beste tips er derfor : inviter datteren over på feks tacofredag. Spør hvordan hun har det. Snakker hun om bruddet så la henne men ikke mas  

Anonymkode: 1a4ee...c1c

[Sologvår]

Jeg ble separert på sensommeren. Jeg syntes det var veldig godt med venner/bekjente som anerkjente situasjonen. Spesielt når vi kunne snakke om det men ikke snakke om det på samme tid, eks en enkel kommentar som: Hvordan går det, greit nok etter forholdene? Da kunne jeg bare si ja, og så trengte jeg ikke legge ut noe mere. Begge skjønte at det var vanskelig situasjon. Jeg personlig følte meg sett av det. Møtte mange som jeg skjønte hadde lyst til å si noe, men viste ikke hva, og endte opp å se litt forvirra på meg, si noe kort hverdagslig og forte seg videre.

Tror ikke du skal være redd for å være påtrengende. Dessverre er det mange som er redd for det, samt redd for å si noe feil. Og jeg kan forstå det, folk har jo ofte travle liv selv der det skjer ting. Men det har vært trist med de som slutter å ta initiativ/takker nei til mine invitasjoner og dermed trekker seg unna etter at jeg ble separert.

Det har vært tøft og jeg har ikke hatt overskudd til å legge planer/ta initiativ selv, men jeg er blitt flinkere på å spørre andre nå.

Og så har jeg vært veldig glad for de som inviterte meg og barna på ting. Eks meg på et glass vin (selv fra de jeg ikke kjente så godt), men spesielt godt var det de som inviterte enten meg og barna eller bare barna på aktiviteter. Ser at det er godt for barna å være meg på morsomme ting som gir gode minner

[AnonymBruker]

At folk ikke syntes synd på meg og skulle dille med masse ekstra. Bare vær som vanlig, la være å sladre om meg eller stakkarsliggjøre meg eller barna mine. 

Anonymkode: 2072c...9a2

[AnonymBruker]

Normalitet. Vanlig hyggelighet. Invitasjoner. 

Anonymkode: e75b9...5ff

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor du tror denne moren - som du ikke kjenner - trenger hjelp?

Anonymkode: 3d402...48d

[Andro]

Jeg ble ekstremt passiv og tiltaksløs, selv om jeg kunne tenkt meg å være med på ting.
Folk sa at "Du får bare ringe!" eller "Stikk innom en dag da!" Det er ikke en egentlig hjelp for den som sørger eller er deprimert. Selv om man vet hva som er bra for seg, så kommer man seg liksom ikke til døra. Det er bedre å være konkret, og komme med tilbud som man kan si ja eller nei til, som:
"Vi skal i svømmehallen på søndag, vil du og Lillegull bli med kanskje?" Har man gjort en avtale øker sannsynligheten veldig for at man kommer seg avgårde, og bryter passiviteten. Man kan også lage noen frirom for å snakke sammen som voksne:
"Jeg skulle hatt dittogdatt på den butikken, mens jentene er på trening, men det er kjedelig å kjøre alene. Vil du bli med en tur kanskje?"

[Daria]

Jeg var 10 da foreldrene mine skilte seg, og alt jeg ønsket var at ingen, og særlig ikke andre voksne, skulle snakke til meg om det uoppfordret. Jeg trengte å få forholde meg til det i mitt tempo og på mine premisser og at ting utenfor hjemmet var mest mulig som vanlig.

[Engel]

Vær som vanlig mot henne, evt kan du invitere på en kopp kaffe hvis anledningen byr seg (om hun henter datteren eller noe). I noen tilfeller kan man føle at man mister mye av det sosiale ved et samlivsbrudd, og da kan en kaffe og en kort prat være godt. Men ikke spør og grav om skilsmissen. Det er umulig å vite hvor hun er. Noen kan være lettet og glade over å endelig ha klart å gjennomføre et brudd som har pågått lenge. Andre kan være i sjokk over et brudd de ikke så komme. Og da har man naturlig nok helt ulike behov.

[Sovushka]

Jeg føler at å tilby at dattera kan komme over å leke med ditt barn er mer enn godt nok, hadde hatet det om noen jeg kjenner så overflaktisk hadde begynt å "bry seg", hadde følt det var snoking rett og slett..

[martitt]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg skjønner ikke hvorfor du tror denne moren - som du ikke kjenner - trenger hjelp?

Anonymkode: 3d402...48d

Det er vel egentlig bare det at.. Jeg tenker at selv om man er aldri så selvstendig, sterk og tøff så er det kanskje vanskelig å spørre om noe, og spesielt i en sånn situasjon. Så ville bare tilby meg å være til hjelp hvis hun har behov for avlastning eller whatever. Det er bare godt ment, og jeg skal ikke trenge meg på. 

 

[AnonymBruker]

martitt skrev (12 minutter siden):

Det er vel egentlig bare det at.. Jeg tenker at selv om man er aldri så selvstendig, sterk og tøff så er det kanskje vanskelig å spørre om noe, og spesielt i en sånn situasjon. Så ville bare tilby meg å være til hjelp hvis hun har behov for avlastning eller whatever. Det er bare godt ment, og jeg skal ikke trenge meg på. 

 

Du har jo allerede tilbudt at datteren kan komme og leke. Hun spør sikkert hvis hun en dag skulle trenge at du henter datteren på skole eller barnehage, det er jo ikke noe «vanskelig» å spørre om.

Jeg skjønner faktisk ikke hva annet det er du tenker deg å hjelpe med, eller hvorfor du tror hun trenger hjelp til ting. Klippe gresset liksom?

I den grad hun trenger emosjonell støtte (langt fra alle gjør det) så vil hun vel få det fra vennene sine, ikke fra en hun ikke kjenner. Husk at ofte er det tiden før separasjonen som er den vanskelige. For mange er det en stor lettelse når man endelig flytter fra hverandre. 
 

Hvis du har lyst til å bli bedre kjent med henne så bli det da vel, men ikke for å «hjelpe» ( som dessverre ofte kan likne på å være nysgjerrig).

Anonymkode: 3d402...48d

[Matas]

Tråden er ryddet for latterliggjøring, avsporinger og svar til dette. 

- Matas, mod. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde følt meg elendig dersom folk viste at de syntes synd på meg. Da er det bedre å tilby en gøy distraksjon. Dersom hun har det vanskelig er det neppe deg hun ønsker å prate med.

Anonymkode: 4c8aa...d3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

At folk ikke syntes synd på meg og skulle dille med masse ekstra. Bare vær som vanlig, la være å sladre om meg eller stakkarsliggjøre meg eller barna mine. 

Anonymkode: 2072c...9a2

det her!!!

Anonymkode: 8c657...03d

[AnonymBruker]

Siden dere ikke kjenner hverandre så godt så hadde jeg sendt melding og spurt om konkrete ting som f.eks om datteren vil bli med dere på X eller sove over den dagen.

På den måten har hun en mulighet til å velge å få avlastning, om hun trenger det, uten at det blir direkte rettet mot henne og samvlivsbruddet.

 

Jeg syntes det er bra du bryr deg og ønsker å hjelpe i det som mest sannsynlig, er en krevende situasjon ❤️

Anonymkode: 1a368...e2e