Vi lever helt forskjellige liv - er det likevel håp for oss?

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt for noen år siden, og ble etter en stund sammen med en ny mann. Vi har bodd delvis sammen i perioder, men har ikke etablert oss sammen enda. Vi har begge barn fra før. Vi vurderer nå å flytte sammen, men jeg vegrer meg litt. En av grunnene til det er at jeg føler at vi lever så forskjellige liv, og at det gjør meg trist og usikker.

 

Han har en sjefsstilling som innebærer veldig mye reising, hotellovernattinger, middager og all slags seminarer, kick-offs, hytteturer, samlinger og kurs. Veldig sosialt, mye luksus, masse påfyll. Han elsker et slikt liv, og vil fortsette med det. Jeg ønsker han alt godt, og synes det er fint at han har det kjekt og trives på jobb og i hverdagen sin.

 

Jeg er ufør og forsøker hardt å komme tilbake til arbeidslivet, men min jobbhverdag og sosiale liv vil nok se veldig annerledes ut enn hans uansett om jeg er ufør eller i jobb. Slik det er nå lever vi på helt forskjellige planeter med tanke på jobb, hverdag, økonomi og reisevirksomhet. 
 

Det er ikke det at jeg er direkte misunnelig på han, selv om jeg så klart skulle ønske at jeg også kunne oppleve det å reise og se nye steder, spise ute på luksusrestauranter, ha det gøy med kollegaer, tjene mye og få masse påfyll. Hvem ville ikke det, og særlig når alternativet er å være ufør og fattig. Men det gjør meg så trist at vi lever så forskjellige liv i hverdagen.
 

Jeg var stort sett fornøyd med livet og hverdagen tidligere, selv om jeg var mye hjemme og med barna i perioder, og selv om økonomien ikke var så god, men nå kjenner jeg meg skikkelig fattig, og «kjedelig», og.. ja.. jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. 🥺
 

Det føles på en måte som at jeg er «piken med svovelstikkene» som står utenfor i kulden og ser på de som koser seg inne i varmen. 😔

Og så føles det kjipt at han møter alle disse interessante og spennende menneskene, som viser seg fra sin beste side (slik man gjerne gjør i jobbsammenheng), mens jeg blir den «kjedelige» han ligger på sofaen og ser på TV med, spiser hjemme med, eller går tur med. Han vil jo helst slappe av når han kommer hjem.

 

Jeg skulle ønske at han kunne se meg fra min beste side også. Fin og fjong i nye omgivelser, og glad og småflørtete og sosial. Slik jeg også er i slike sammenhenger. Jeg skulle ønske at vi kunne oppleve disse tingene sammen, og glede oss over det. Ikke bare hverdagens «kjas og mas», med unger og alt som må gjøres. Og hviletid (selv om det er herlig på sin måte). 🥱
 

Jeg kjenner ikke til hvordan miljøet er i den bransjen han er i, og hvor vanlig det er å finne seg noen på si når man reiser mye i jobben, men jeg må ærlig innrømme at jeg blir noe nervøs når han er på disse reisene også. Jeg har ikke lyst til å være «den trygge havnen hjemme» for noen som surrer rundt honningkrukker utenbys og tar en prøvesmak i ny og ne. 🫣

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg måtte bare sette ord på det. Kanskje det er noen andre her som kjenner på noe lignende? Eller som har hatt det slik tidligere, men nå har det bedre? Er det noe håp for oss, eller vil det alltid føles slik for meg? 🥺

Anonymkode: 28623...1c8

[AnonymBruker]

Kanskje du kan si til ham at det er noe du har tenkt og følt på en stund, som du synes er vanskelig å sette ord på - og så få ham til å lese det du skriver i hovedinnlegget her?

Kontrastene blir jo veldig store mellom hvordan dere lever mtp. aktivitet og reiser og økonomi. Og som den som har mest tid, så blir det nok langt mer synlig for deg enn ham, med mer utfordrende følelser for deg rundt det. For du ønsker å være mer aktiv med jobb, ønsker å være mer sosial, ønsker å ha mulighet til å kle deg finere i sosiale sammenhenger osv.

Jeg tror ikke utfordringene dere har er umulige å løse, bare dere oppriktig er glade i hverandre og greier å snakke sammen og finne løsninger. Og jeg tror det du skrev over her er en fin måte å starte en slik samtale.

Husk at det du gir ham, en å komme hjem til, en som han kan slappe av sammen med, det er også en veldig viktig funksjon i hans liv - kanskje langt viktigere for ham enn du ser og han har kommunisert til deg.

Snakk med ham. Kanskje dere til og med kan snakke sammen om hva som ev. skal til for at du kan bedre helsen din, kanskje kan dere sammen finne noe lurt som kan hjelpe deg.

Ang. utroskap så er min holdning at enten velger man å stole på en partner, eller så stoler man ikke på partneren. Så lenge partneren ikke har gjort noe som gir mistanke om utroskap, da velger jeg å stole på ham. Om jeg ikke stolte på mannen, da måtte jeg enten tatt det opp med ham og vi måtte jobbe for å bygge opp tillit igjen, eller jeg hadde gått. Jeg tenker at jeg orker ikke å bekymre meg for utroskap, når det trolig ikke har skjedd og kanskje aldri vil skje. Skjer det, så får jeg heller ta det da. Dette betyr ikke at jeg er naiv, men med god kommunikasjon, respekt og omtanke for partneren opprettholdes tillit. Så prat litt om akkurat det også.

Anonymkode: 730f3...c2e

[Fremmed fugl]

TS,

Jeg tror kanskje at svaret er å flytte sammen. Tok litt tid å bli klok på din post, frem til jeg skjønte at dere fortsatt er et litt halvveis par.

[AnonymBruker]

Det virker som om du har veldig liten forståelse for hva en krevende jobb innebærer. Folk som reiser mye i jobben og har mye ansvar synes ikke det er stas å bo på hotell eller å spise på restaurant, tvert i mot. Du er fokusert på at han lever i luksus, reiser og «opplever nye steder» (ha ha, as if), treffer spennende kolleger osv. Men en slik jobb er først og fremst tungt ansvar, krav om å levere, lange dager og mye stress. Selv om han trives og liker jobben sin, så er det selvsagt ikke på grunn av «luksusen». Alle som reiser mye, inkludert meg selv, gjør alt for å kunne ta et tidligere fly eller komme hjem en dag før. For reiser, tidssoner, hoteller er slitsomt! Det virker jo som om du tror han er på ferie?

Tipper han synes det er deilig å komme hjem. Er du veldig syk og har du veldig liten erfaring med arbeidslivet? For det er det jeg ser som det største problemet her, at du ikke forstår helt hva en lederjobb er. Ikke at han ikke får «se deg pyntet» (hvorfor kan du ikke pynte deg når dere går ut på middag, til venner eller på lørdag hjemme hvis du har lyst til det?).

Anonymkode: 053db...08d

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk det største problemet er at du har litt dårlig selvtillit som følge av din livssituasjon og at hans liv setter det i kontrast på en måte som forsterker det? Han er sikkert sammen med deg fordi han liker deg som menneske. Du har sikkert mange fine kvaliteter.

Kanskje kan du la deg inspirere av ham uten å sammenlikne deg selv for mye? Når du ikke kan jobbe pga helse kan du jo ikke gjøre nøyaktig det samme som han, men kanskje du kan gjøre noe annet som får opp tempoet litt i ditt eget liv? Engasjere deg i en sak eller hobby som gjør at du får litt flere impulser? 
 

Hilsen kvinne i litt samme situasjon (og som derfor muligens tolka for mye ut fra eget liv - beklager om det ikke traff!)

Anonymkode: ae621...053

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å respektere deg selv og se på dere som likeverdige. Og anta at han gjør det samme med mindre du tydelig ser på han at han ikke gjør det.

Hvis du flytter sammen med han og ikke har et godt selvbilde, kommer du kanskje gjøre deg selv til hushjelpen hans for å gjengjelde det han betaler ekstra, og så ender du opp med å jobbe fra morgen til kveld hjemme og bli enda mer arbeidsufør.

Anonymkode: 27169...1aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det virker som om du har veldig liten forståelse for hva en krevende jobb innebærer. Folk som reiser mye i jobben og har mye ansvar synes ikke det er stas å bo på hotell eller å spise på restaurant, tvert i mot. Du er fokusert på at han lever i luksus, reiser og «opplever nye steder» (ha ha, as if), treffer spennende kolleger osv. Men en slik jobb er først og fremst tungt ansvar, krav om å levere, lange dager og mye stress. Selv om han trives og liker jobben sin, så er det selvsagt ikke på grunn av «luksusen». Alle som reiser mye, inkludert meg selv, gjør alt for å kunne ta et tidligere fly eller komme hjem en dag før. For reiser, tidssoner, hoteller er slitsomt! Det virker jo som om du tror han er på ferie?

Tipper han synes det er deilig å komme hjem. Er du veldig syk og har du veldig liten erfaring med arbeidslivet? For det er det jeg ser som det største problemet her, at du ikke forstår helt hva en lederjobb er. Ikke at han ikke får «se deg pyntet» (hvorfor kan du ikke pynte deg når dere går ut på middag, til venner eller på lørdag hjemme hvis du har lyst til det?).

Anonymkode: 053db...08d

Høres mer som ts har erfaring fra en helt annen bransje. 

Min kjære som jobber mye i faglært jobb, er helt fascinert av at jeg via jobben og verv befinner meg på betalte lunsjer, hoteller, reiser osv, for det er det lite av på hans jobb og den frivilligheten han har drevet med. Søsknene mine (også hun med høyskole) har også knapt fått en betalt lunsj av jobben i sitt liv. Jobber er veldig forskjellige. 

Ja, tom på AAP hadde jeg verv som gjorde at jeg fikk reise til andre landeler på hotell, og via verv og medlemskap i organisasjon var jeg også på delvis sponset Sydenferie i 10 dager selv om jeg var nesten blakk.

Siden du ønsker å komme tilbake til arbeidslivet, ts, vil jeg på generelt grunnlag anbefale å bli frivillig i en organisasjon  - man får trent på alle ferdigheter som er nyttig i arbeidslivet, og arbeidsgiver ser mer positivt på å være "aktiv" syk. Og du møter andre som jobber eller har funnet gode måter å leve med sykdom på. Jeg møtte feks ei som forklarte meg hvor tøft men fint det kom til å bli med videreutdanning, for det hadde hun gjort ferdig året før, det samme ble min vei inn i arbeidslivet igjen. 

Og ts, ingenting slår å spise is sammen  en vårdag i solskinnet eller gå en tur sammen rundt et vann eller på fjellet, bare sunn, enkel moro med en man er glad i. Det er nok.

Anonymkode: 25c6a...e2e

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Det føles på en måte som at jeg er «piken med svovelstikkene» som står utenfor i kulden og ser på de som koser seg inne i varmen. 😔

Anonymkode: 28623...1c8

Kjenner meg igjen selv om jeg ikke er i identisk situasjon. Jeg ble ufør tidlig i 20-årene og har levd ganske stusselig liv. Min søster er en av landets beste advokater. Synes ikke det er så gøy å høre om livet hennes, selv om jeg selvsagt unner henne alt godt. 

Anonymkode: 3e8e2...2b4

[AnonymBruker]

Jeg har også en jobb som innebærer mye reising, treretters middager i representasjonsklær, seine kvelder og hotell. Jeg elsker det jeg også, ikke pga. hotellene og middagene, men pga. arbeidsoppgavene mine og det å møte interessante mennesker. Det innebærer ingen luksusfølelse for meg å sjekke inn alene på hotell på et fremmed sted, og få en satt treretter som jeg ikke har valgt selv. De jeg møter på jobben er kanskje pene i tøyet, men de er ikke interessante eller tiltrekkende. Jeg skrur av de greiene, for å blande den type forbindelse og jobb er uaktuelt.
Det er befriende å komme hjem til huset mitt eller tjenesteleiligheten, og klaske inn en pizza eller lage et måltid selv. Kunne kle meg komfortabelt, og ikke tenke på hvordan jeg sitter, holder hendene eller snakker, men bare være til.

Jeg kunne også tenkt meg å vise meg vakker for min kjære i støre grad, men de stundene vi har sammen har en kvalitet som ingen dresser, kjoler eller høye glass kan gi. Hjemmet mitt er en frisone både for meg, ungene mine, venner... der vi ikke spiller en rolle, ikke må holde igjen dårlige vitser, ha orden på sveisen eller jåle oss til.

Det er kompleksene dine som snakker i ts. Du er god nok, den beste for ham. Det er deg han har valgt, og det du tilbyr når han har fri - det er det som kjennes trygt, fritt og hjemme for ham.  Kvinn deg opp, og stol på deg selv. Hva han opplever i jobbsammenheng er irrelevant. Det som betyr noe er hvilket liv dere skaper sammen når dere har fri, enten dere er særboere eller samboere.

Legg bort den utroskapsfrykten. Man velger den man kjenner seg mest fri med, og du kan være den personen.

Jeg omgås vakre og gode mennesker av alle kjønn, og opplever flørt og halvkveda tilbud. De får gå i fred for meg. Ingen måler seg med ham jeg har når jeg kommer hjem, som jeg oftest ser i svette treningsklær, arbeidstøy eller olabukse, og som syns det er naturlig å gå med tresko og ullsokker hele året. Det å møte blikket hans gjør meg mo i knærne hver gang.

Anonymkode: 9007e...2b1

[Gjest EmKay]

Støtter 2b1 her.
Jeg har også en jobb som din kjæreste, men jeg elsker disse turene, middagene, stifte nye kontakter og å kunne pynte meg i fine kjoler og høye hæler (som småbarnsmor er det ikke så ofte det skjer ellers). Jeg er også som regel eneste eller en av svært få damer.
Min mann er håndverker og den slags luksus er fjernt i hans arbeidshverdag. Noen ganger får vi ha med følge, men han er egentlig ikke så gira på å delta da det ikke er noe for han. 

Selv om jeg er på reiser, på hoteller, og det noen ganger er høyt alkoholnivå, har ikke tanken på utroskap svidd meg en eneste gang. Jeg elsker mannen min over alt, og kunne aldri tenke meg å være med noen andre enn han. 

Så lenge du ikke lar din usikkerhet rundt temaet komme i veien for dere, tror jeg ikke dette er et problem i det hele tatt  

[AnonymBruker]

Hvordan er han foreløpig? Er han gniten på pengene sine og insisterer på at du vippser halve beløpet om dere handler og lager en middag sammen? Jeg sier ikke at du skal snylte på han, men dere bør avklare på forhånd om han drar på ferie alene siden du ikke har råd, og han spiser indrefilet til middag mens du knasker på coop xtra havregryn. Og at du må betale halve strømregningen på 30000 fordi han har en svær bolig som bruker strøm + lading av teslaen, og halvparten av vaskehjelpen som kommer hver tredje dag.

Anonymkode: 27169...1aa

[AnonymBruker]

Ta et steg om gangen, men er det håpløst og du innser det så er det ikke vits.

Anonymkode: f5a23...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det virker som om du har veldig liten forståelse for hva en krevende jobb innebærer. Folk som reiser mye i jobben og har mye ansvar synes ikke det er stas å bo på hotell eller å spise på restaurant, tvert i mot. Du er fokusert på at han lever i luksus, reiser og «opplever nye steder» (ha ha, as if), treffer spennende kolleger osv. Men en slik jobb er først og fremst tungt ansvar, krav om å levere, lange dager og mye stress. Selv om han trives og liker jobben sin, så er det selvsagt ikke på grunn av «luksusen». Alle som reiser mye, inkludert meg selv, gjør alt for å kunne ta et tidligere fly eller komme hjem en dag før. For reiser, tidssoner, hoteller er slitsomt! Det virker jo som om du tror han er på ferie?

Tipper han synes det er deilig å komme hjem. Er du veldig syk og har du veldig liten erfaring med arbeidslivet? For det er det jeg ser som det største problemet her, at du ikke forstår helt hva en lederjobb er. Ikke at han ikke får «se deg pyntet» (hvorfor kan du ikke pynte deg når dere går ut på middag, til venner eller på lørdag hjemme hvis du har lyst til det?).

Anonymkode: 053db...08d

«Alle» gjør ikke det nei. Mange blir også igjen noen dager ekstra for å se seg litt om når de først er i Brasil eller Japan eller hvor det måtte være.  Mange velger slike jobber nettopp pga den muligheten. Og ja, det er lange dager ofte. Men hvor lange er ikke dagene for en som jobber fulltid og har små barn?

Anonymkode: feb9b...b2c