Våger jeg satse videre?

[AnonymBruker]

Jeg ble separert for nesten et år siden og møtte som ikke planlagt en mann to måneder etter. Jeg ble fort betatt og i begynnelsen tenkte jeg at jeg bare skulle nyte og ta i mot uten å legge noe mer i det. Slik gikk det jo ikke og gradvis utviklet vi sterke følelser for hverandre og ble et par. Vi har det veldig fint sammen, god kommunikasjon, åpenhet, vennskap, kjemi - alle de kvaliteter jeg har lengter etter i et forhold. 

Jeg har to barn på 9 og 12 år. Jeg har valgt å ville vente med å fortelle at jeg har kjæreste. Han ble introdusert som en kompis i forbindelse med at vi møttes en vennegjeng med barn og de kom godt overens. 
Jeg har valgt og utsette å introdusere barna for noen kjæreste selv om de spør og sier det er greit at jeg får meg kjæreste.

Vi har pratet om at vi får ta det gradvis når han blir introdusert for barna. Han er klar på at han er inneforstått med at jeg har barn og det det medfører når han treffer en dame med barm ( han har tidligere forhold med kvinner som hadde barm og har lært at det kan være lurt å ta det pent). Han har ikke barn selv.

Det jeg kjenner en usikkerhet på er å involvere barna i mitt voksenliv og introdusere kjæreste. Tenk om det ikke varer? Skal barna måtte forholde seg til noen som forsvinner igjen. Samtidig har man aldri noen garanti for noe her i livet. 
 

Kjæresten min er mer på at vi får ta en ting av gangen og etter et langt ekteskap er jeg heller ikke klar for noe samboerskap på lenge. Barna går først og dette forholdet må fungere med at jeg har barn fra før. Hvordan kan jeg vite at det er sikkert nok til å involvere barna? Hvilke tegn ville dere sett etter i et forhold som hadde gitt dere sikkerheten?

Han har alle kvaliteter som skal til men jeg sliter etter et ekteskap med så mange skuffelser og klarer ikke  helt å gi slipp.

Anonymkode: eca8f...4da

[AnonymBruker]

Min mor ble skilt når hun var 40 år. Jeg var da ni år. Jeg er så glad hun holdt kjærlighetslivet sitt for seg selv! Jeg er så takknemlig for at det ikke rant inn ulike menn i huset vårt, og vi hadde det stabilt. Hun giftet seg på nytt når vi var blitt store. Helt noe annet da. Hvis du ikke er 100% sikker på at dere er «for livet» så ville jeg holdt ham for meg selv. 

Anonymkode: 3bdb4...3f7

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Min mor ble skilt når hun var 40 år. Jeg var da ni år. Jeg er så glad hun holdt kjærlighetslivet sitt for seg selv! Jeg er så takknemlig for at det ikke rant inn ulike menn i huset vårt, og vi hadde det stabilt. Hun giftet seg på nytt når vi var blitt store. Helt noe annet da. Hvis du ikke er 100% sikker på at dere er «for livet» så ville jeg holdt ham for meg selv. 

Anonymkode: 3bdb4...3f7

Kunne faktisk ikke vært mer enig👍

[AnonymBruker]

Ikke enig med de over. Mine foreldre skilte seg da jeg var liten, og jeg fikk steforeldre raskt. Har aldri hatt noe i mot det, selv om ikke alle varte. Jeg er bare glad foreldrene mine hadde det fint, og jeg ble samtidig vist for fint et forhold kan være. Hvorfor er man på død og liv nødt å være enslig npr barna er små for å være en god forelder? Det er potensielt ganske mange år av livet, å man vet aldri hva som skjer ift sykdom og lignende om man setter ting på vent.

 

Man vet aldri om når det er sikkert å involvere barna. Folk som virker kjempestødige kan få panikk over ansvaret å trekke seg ut. Men selvfølgelig virker han ansvarlig, tålmodighet og empatisk hjelper det nok på. Jeg tror man bare må prøve seg frem.

Anonymkode: ab65f...271