Er familien min dritt eller er jeg overdramatisk?

[AnonymBruker]

Okei, jeg er 16 år, og gidder ikke høre fra de som svarer at dette bare er tenåringsdrama og at jeg ikke er intelligent nok. Jeg har hørt fra andre voksne, og jeg mener selv at jeg er ganske moden for alderen. Har opplevd mye død og fordervelse i familien da jeg gikk tidlig på barneskolen som gjorde at jeg måtte vokse opp fortere, i tillegg til å bli mobbet fra 2-9klasse. 

Søstra mi er 13, og et mareritt. Jeg elsker henne, men hun har aldri i livet vist at hun elsker meg. Jeg rører henne ikke, stjeler aldri fra henne, og er alltid rolig når jeg er i prat/diskusjon. Hun slår meg, sparker ovs. Snakker veeeeldig stygt til meg, og hun går ofte inn på rommet mitt og stjeler fra meg. Hun har tatt penger, kosmetiske ting, klær. Hver dag i uka må jeg inn på rommet hennes UTEN hennes tillatelse for å hente det som er mitt. Hun har også tidligere ødelagt ting, slik som f.eks telefonen min. Hun hente såpeboblevæske inn i telefonen min det var jeg som måtte betale 8000 for ny telefon. Skulle bruke pengene på konsert med venninna mi. 
 

Uansett, hun sitter på rommet sitt hver dag, sender ditten og datten av bilder til alle slags gutter. Ønsker ikke at hun skal bli slik som jenter på trinnet mitt er nå, løse. Jeg må si fra kanskje 100 ganger i uka at søsteren min MÅ slutte å ta tingene mine, og foreldrene mine ber meg bare om å slutte å gnåle fordi de ikke orker å høre på meg. Jeg er hjelpesløs, de eneste som faktisk sier ifra til søsteren min er besteforeldrene mine, men de bor jo et stykke unna og har jo ikke mulighet til å bo hos de når jeg sannsynligvis kan være et drass med dritt jeg også. Foreldrene mine sier aldri ordentlig fra til søsteren min, de bare minner henne på det. F.eks «Nå må du slutte.» i en rolig og sarkastisk stemme. Jeg får ofte husarrest for å være ute lengre enn 23:00, noe jeg har sluttet med nå. Søsteren min derimot får null konsekvenser, dq hun ofte kommer hjemm etter kl 23:30 på HVERDAGER. Jeg har null forståelse for dette, og søsteren min bruker all pengene sine på godteri og usunt, og når hun spiser opp det stjeler hun mitt eller tar mine penger for å kjøpe seg egne godsaker som hun ikke deler. 
 

Jeg er selvsagt den som får kjeft for urimelig økonomibruk og jeg for daglig beskjed om at jeg er udugelig eller uansvarlig, skikkelig hyggelig. Er til psykolog noen ganger i måneden grunnet familieproblemer og for å kunne bearbeide et traume som jeg har bært lenge. Det hjelper ikke p snakke sammen med familien, ha foreldrene mine er ekstremt egosistiske, sure, og IKKE imøtekommende for mine forslag, eller meninger. De har ikke særlig tatt meg noe seriøst i løpet av livet mitt, men det er selvsagt det JEG opplever. Det verste med det da er jo at moren min selv er psykolog. Faren min jobber offshore, så han er jo en del borte. Føler at jeg er mer glad i pappa enn i mamma, og hater at jeg føler det slik, de er jo foreldrene mine og jeg skal elske dem, men hvordan kan jeg elske både de  og søstra mi når jeg ikke føler st de elsker meg? 

Anonymkode: ccbd3...e5f

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en veldig vanskelig situasjon. Jeg lurer på om du har forsøkt å sette deg ned sammen med foreldrene dine og forklare hvordan du opplever situasjonen?Jeg vet ikke hvilken atferd du viser ovenfor dine foreldre, men ofte klarer dessverre ikke foreldre å se bak barnets atferd. Hvis de opplever deg som «vanskelig» så kan dette trigge foreldrene dine slik at de ikke klarer å skape en god relasjon til deg. Som forelder selv ville hvertfall jeg satt enormt pris på om barnet mitt forklarte meg hvordan det hadde det på innsiden. Det vil være lurt å ikke anklage foreldrene dine for noe, men å faktisk bare fortelle dem at du blir lei deg av situasjonen, og forklare hvordan alt dette påvirker deg.
 

Antageligvis synes foreldrene dine også at dette er en vanskelig situasjon, men de vet kanskje ikke hvordan de skal håndtere det. Ut ifra det du skriver er ikke dette din feil, men husk at foreldre også bare er mennesker. De kan ta feil, og de trenger kanskje veiledning i hvordan de kan ta vare på dine behov på best mulig måte. 

Anonymkode: 9a3b0...626

[Intervence]

Virker noe samme problemet til eldste halv-lillesøstera mi. Synlig og stor forskjellsbehandling mellom hun og minste. Der hvor minste slapp unna alt og fikk alt hun pekte på mens eldste måtte klare seg selv. Selv med sko og annet når de var slitt og hun hadde dårlig med råd var det hun som måtte kjøpe inn det.

Enkelte foreldre eier dessverre ikke selvinnsikt.

Eldste lille-søstera mi har flyttet på andre siden av landet nå.

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Okei, jeg er 16 år, og gidder ikke høre fra de som svarer at dette bare er tenåringsdrama og at jeg ikke er intelligent nok. Jeg har hørt fra andre voksne, og jeg mener selv at jeg er ganske moden for alderen. Har opplevd mye død og fordervelse i familien da jeg gikk tidlig på barneskolen som gjorde at jeg måtte vokse opp fortere, i tillegg til å bli mobbet fra 2-9klasse. 

Søstra mi er 13, og et mareritt. Jeg elsker henne, men hun har aldri i livet vist at hun elsker meg. Jeg rører henne ikke, stjeler aldri fra henne, og er alltid rolig når jeg er i prat/diskusjon. Hun slår meg, sparker ovs. Snakker veeeeldig stygt til meg, og hun går ofte inn på rommet mitt og stjeler fra meg. Hun har tatt penger, kosmetiske ting, klær. Hver dag i uka må jeg inn på rommet hennes UTEN hennes tillatelse for å hente det som er mitt. Hun har også tidligere ødelagt ting, slik som f.eks telefonen min. Hun hente såpeboblevæske inn i telefonen min det var jeg som måtte betale 8000 for ny telefon. Skulle bruke pengene på konsert med venninna mi. 
 

Uansett, hun sitter på rommet sitt hver dag, sender ditten og datten av bilder til alle slags gutter. Ønsker ikke at hun skal bli slik som jenter på trinnet mitt er nå, løse. Jeg må si fra kanskje 100 ganger i uka at søsteren min MÅ slutte å ta tingene mine, og foreldrene mine ber meg bare om å slutte å gnåle fordi de ikke orker å høre på meg. Jeg er hjelpesløs, de eneste som faktisk sier ifra til søsteren min er besteforeldrene mine, men de bor jo et stykke unna og har jo ikke mulighet til å bo hos de når jeg sannsynligvis kan være et drass med dritt jeg også. Foreldrene mine sier aldri ordentlig fra til søsteren min, de bare minner henne på det. F.eks «Nå må du slutte.» i en rolig og sarkastisk stemme. Jeg får ofte husarrest for å være ute lengre enn 23:00, noe jeg har sluttet med nå. Søsteren min derimot får null konsekvenser, dq hun ofte kommer hjemm etter kl 23:30 på HVERDAGER. Jeg har null forståelse for dette, og søsteren min bruker all pengene sine på godteri og usunt, og når hun spiser opp det stjeler hun mitt eller tar mine penger for å kjøpe seg egne godsaker som hun ikke deler. 
 

Jeg er selvsagt den som får kjeft for urimelig økonomibruk og jeg for daglig beskjed om at jeg er udugelig eller uansvarlig, skikkelig hyggelig. Er til psykolog noen ganger i måneden grunnet familieproblemer og for å kunne bearbeide et traume som jeg har bært lenge. Det hjelper ikke p snakke sammen med familien, ha foreldrene mine er ekstremt egosistiske, sure, og IKKE imøtekommende for mine forslag, eller meninger. De har ikke særlig tatt meg noe seriøst i løpet av livet mitt, men det er selvsagt det JEG opplever. Det verste med det da er jo at moren min selv er psykolog. Faren min jobber offshore, så han er jo en del borte. Føler at jeg er mer glad i pappa enn i mamma, og hater at jeg føler det slik, de er jo foreldrene mine og jeg skal elske dem, men hvordan kan jeg elske både de  og søstra mi når jeg ikke føler st de elsker meg? 

Anonymkode: ccbd3...e5f

Det virker som du har foreldre som ikke er emosjonelt tilstedeværende, og det kan du si til din mor når hun ikke lytter til deg og dine behov. Du trenger ikke elske dine foreldre, men det er deres fordømte plikt å elske sitt barn, alltid og uansett❤️

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at du må snakke med foreldrene dine, rolig og helst uten at det har skjedd noe like før.

Anonymkode: be23a...699

[Mt3]

Hvordan bor dine besteforeldre i forhold til skolen du skal gå til høsten? Har de plass til å la deg bo på ett rom der? 

Sånn som du legger det frem så er jo dine foreldre veldig feige i sin avstraffelse om du får husarrest og strenge innetider, mens din 3år yngre søster slipper unna med det meste med bare bittelitt tilsnakk.

Uansett om du så har vært/er vanskelig i dine foreldres øyne, så burde de jo så absolutt hatt like strenge innetider til din søster, og ikke minst hjulpet deg med penger til ting hun ødelegger. Vet de at hun deler bilder med gutter/menn? Hvorfor i alle dager får ikke hun tilsnakk når hun går inn på ditt rom og forsyner seg? Kan du ikke låse døren til rommet ditt så hun ikke kommer inn?

[AnonymBruker]

Jeg vokste selv opp med at min søster aldri kunne gjøre noe galt, mens jeg fikk både kjeft, kritikk og sarkasme selv om jeg prøvde så inderlig på å være lydig, flink og ikke "vanskelig", som jeg hyppig ble kalt av min mor. Uansett. Det hjalp absolutt ingenting å være pliktoppfyllende, skoleflink, hjelpe til hjemme, og egentlig ikke gjøre noe galt. 

Selv som voksen som har reflektert mye over hvordan jeg var som barn klarer jeg ikke å se annet enn en ung og ganske fortvilet jente som prøvde så inderlig på å være verdt å elske, men som stadig fikk tilbakemelding om at jeg var vanskelig uansett. Hvert minste feiltrinn ble blåst opp som at "alltid var jeg slik og gjorde slik". Jeg ble derfor utrolig redd for å gjøre noe feil, og våget ikke å dele noen utfordringer jeg hadde, fordi det ble møtt med at jeg alltid laget problemer, eller rotet ting til. Om det aldri så mye var noe som aldri hadde skjedd tidligere, og som jeg ikke var ansvarlig for. Om jeg snublet og slo meg stygt for eksempel, og blødde fælt, snek jeg meg inn og renset og vasket såret, og vasket klærne som hadde fått blod på i vaskemaskin, eller kastet dem om det var gått hull på, for jeg forventet ingen trøst og hjelp, men kritikk. Klønete, uvøren, guttete, uregjerlig, uforsiktig, "alltid noe med deg!", min mor hadde et arsenal med negative ord for å beskrive meg, og så på meg med tilnærmet hat og forakt i blikket når jeg hadde "feilet", istedenfor å gi trøst eller støtte. 

Det positive med dette, sett i etterkant, er at jeg tidlig ble veldig sterk og selvstendig. Jeg har også blitt en mor som er utrolig bevisst på å gi mine barn alt fra støtte, oppmuntring, oppbygging og trøst, samt å ha respekt for dem som den de er. Ikke lage meg et ideal på hvordan de bør være, og utrykke skuffelse når de "feilet" ved å være seg selv, og barn rett og slett. Samt ikke gi dem ulik støtte og aksept, men gi dem alle dette. 

Det som skjedde i mitt tilfelle var at da jeg var på din alder fikk jeg nok. Siden jeg var vanskelig uansett hva jeg gjorde, så sluttet jeg med å prøve å være noe annet, og ovenfor min mor ble jeg akkurat svært vanskelig. Jeg sluttet med å lytte til henne, jeg trasset mot henne og gjorde bevisst det motsatte av hva hun ønsket og forventet. Når hun så på meg med forakt i blikket møtte jeg det med å se på henne med tilsvarende forakt. Ville hun ha vanskelig skulle hun såvisst få det. 

Dette var ingen god løsning, og ingen jeg anbefaler, for det var jo ikke meg å være slik. Det var kanskje en naturlig motreaksjon, men det var et skuespill, og det føltes bare trist og dumt. Jeg hadde det ikke mindre vondt ved å bli så vanskelig som hun alltid hadde kalt meg. Det føltes mer som å ha tapt, ved å bli det hun alltid hadde hevdet. 

Om jeg kunne spolt tilbake ville jeg rådet 16 årige meg til å ikke reagere slik, men sette grenser på en mer saklig og moden måte. Gi beskjed om hva som var ugreit, tydelig og bestemt, og ikke vike angående det, men ikke bli så usaklig og vrang. Ikke miste meg selv på en måte, i å spille noe jeg ikke var. Jeg tror ærlig talt ikke at min mor hadde endret seg mye om jeg ikke ble slik, men hadde stått opp for meg selv på en mer saklig og bestemt måte, men da hadde jeg i det minste ikke skammet meg over at jeg en periode ble akkurat det hun alltid hadde hevdet. For det føles som at hun fikk rett, om du forstår meg. At videre kunne jeg ikke argumentere mot at jeg er vanskelig, for det har jeg jo vært. 

Mitt råd er derfor å prøve å stå opp for deg selv uten å bli noe som ikke er hvem du egentlig er og ønsker å være. Prøv å være saklig og å argumentere sterkt, klart og tydelig, uten å synke ned på et ufint nivå du ikke kan trives med selv. 

For å ikke fyre oppunder konflikter er det nok også lurt å la din søster få gjøre sine egne feil, og ikke prøve på å endre henne. Hun sender nok ikke færre bilder, eller gjør alt riktig selv om du påpeker feil ved det hun gjør. Det virker ikke som dere har den fortroligheten som må til for at hun vil lytte til deg, og da blir slikt bare kritikk som får motsatt virkning. Meningsløst å bruke energi på. At hun ikke skal stjele dine ting og penger må du derimot stå opp for. Ikke akseptere. Lås, gjem, vær absolutt på at du ikke aksepterer det. 

Prøv gjerne også å snakke med din mor om hvordan du opplever ting, på ordentlig måte. Jeg kan ikke love deg at det hjelper, det hadde nok ikke hjulpet ovenfor min mor, men da har du forsøkt, og har ditt på det rene. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det istedenfor å bli så vrang og vanskelig som min mor uansett kalte meg. Ikke for hennes skyld, men for min egen. 

 

Anonymkode: 63f61...772

[AnonymBruker]

At søsken stjeler av hverandre we hvertfall ikke unormalt, ikke krangling og kasting av fjernkontroller i veggen heller, men at hun slår og sparker deg er virkelig ikke bra. Det er vold i nære relasjoner og alvorlig. 

Samtidig så er det ikke bra at du kaller hun løs heller. Løs er bare et kvinnefiendtlig konsept skapt av kvinneundertrykkende menn og du kommer til å gå glipp av mye deilig sex og kneble seksualiteten din om du bruker sånne merkelapper. Kanskje ikke det beste i verden at søsteren din sender sexy bilder til andre men ganske normalt 

Anonymkode: 7a996...53f

[AnonymBruker]

La ved en link fra jula. Kjøp dette. Er en slags lås man kan bruke på vanlige innendører. Så låser du døra når du ikke er hjemme.

Anonymkode: 80550...754

[AnonymBruker]

Snakk med foreldrene dine og lås døra de. 

Jeg flyttet forsåvidt ut hjemmefra som 16-åring, så det kan du jo vurdere.

Anonymkode: 6c6f7...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dette høres ut som en veldig vanskelig situasjon. Jeg lurer på om du har forsøkt å sette deg ned sammen med foreldrene dine og forklare hvordan du opplever situasjonen?Jeg vet ikke hvilken atferd du viser ovenfor dine foreldre, men ofte klarer dessverre ikke foreldre å se bak barnets atferd. Hvis de opplever deg som «vanskelig» så kan dette trigge foreldrene dine slik at de ikke klarer å skape en god relasjon til deg. Som forelder selv ville hvertfall jeg satt enormt pris på om barnet mitt forklarte meg hvordan det hadde det på innsiden. Det vil være lurt å ikke anklage foreldrene dine for noe, men å faktisk bare fortelle dem at du blir lei deg av situasjonen, og forklare hvordan alt dette påvirker deg.
 

Antageligvis synes foreldrene dine også at dette er en vanskelig situasjon, men de vet kanskje ikke hvordan de skal håndtere det. Ut ifra det du skriver er ikke dette din feil, men husk at foreldre også bare er mennesker. De kan ta feil, og de trenger kanskje veiledning i hvordan de kan ta vare på dine behov på best mulig måte. 

Anonymkode: 9a3b0...626

Ts her. Ja har forsøkt så utrolig mange ganger, jeg er alltid rolig da begge foreldrene mine sliter med sinne problemer og da dette har skremt meg i fortid. I situasjonene der jeg prøver å snakke fornuft eller fremme mine meninger så ler de av meg, kaller meg dum osv, sier at jeg tror jeg eier verden og ikke forstår noe. slik er det alltid. Rett får keg heller ikke lov til å ha. De må ha makten i huset, må ha rett osv. 

Anonymkode: ccbd3...e5f

[AnonymBruker]

Mt3 skrev (7 timer siden):

Hvordan bor dine besteforeldre i forhold til skolen du skal gå til høsten? Har de plass til å la deg bo på ett rom der? 

Sånn som du legger det frem så er jo dine foreldre veldig feige i sin avstraffelse om du får husarrest og strenge innetider, mens din 3år yngre søster slipper unna med det meste med bare bittelitt tilsnakk.

Uansett om du så har vært/er vanskelig i dine foreldres øyne, så burde de jo så absolutt hatt like strenge innetider til din søster, og ikke minst hjulpet deg med penger til ting hun ødelegger. Vet de at hun deler bilder med gutter/menn? Hvorfor i alle dager får ikke hun tilsnakk når hun går inn på ditt rom og forsyner seg? Kan du ikke låse døren til rommet ditt så hun ikke kommer inn?

De bor 45min unna. Og ja de har rom til meg, men jeg har ikke mulighet til å bo der i forhold til jobb og skole, og jeg gir ikke opp jobben og skolen. 

Jeg har prøvd å sagt på en mild og vennlig måte at jeg ikke synes det er greit at de behandler meg så ulikt søsteren min, eller slik jeg opplever det. Jeg var uplanlagt, og foreldrene mine måtte ta valget om å være sammen og å gofte seg. Søsteren min var planlagt og føler derfor at siden jeg ikke var det har jeg all skyld for at jeg behandles slik.

Anonymkode: ccbd3...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Snakk med foreldrene dine og lås døra de. 

Jeg flyttet forsåvidt ut hjemmefra som 16-åring, så det kan du jo vurdere.

Anonymkode: 6c6f7...ccc

Ts her. Ja har vurdert og snakket med foreldrene mine om det. Jeg har som sagt ikke råd til det, og de skal ikke betale en eneste krone, og det er jo forholdsvis greit. Men jeg får uansett ikke lov til å flytte.. 

Anonymkode: ccbd3...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

At søsken stjeler av hverandre we hvertfall ikke unormalt, ikke krangling og kasting av fjernkontroller i veggen heller, men at hun slår og sparker deg er virkelig ikke bra. Det er vold i nære relasjoner og alvorlig. 

Samtidig så er det ikke bra at du kaller hun løs heller. Løs er bare et kvinnefiendtlig konsept skapt av kvinneundertrykkende menn og du kommer til å gå glipp av mye deilig sex og kneble seksualiteten din om du bruker sånne merkelapper. Kanskje ikke det beste i verden at søsteren din sender sexy bilder til andre men ganske normalt 

Anonymkode: 7a996...53f

Nå kaller jo ikke hun søsteren sin løs? Hun formidler bare ønskene sine om søsteren sin IKKE skal bli løs. Jada, «løs» er kanskje drøyt å bruke om ungdom, men det er ikke usant heller, mobilbruk og internett, nakenbildet og slik er så veldig vanlig nå, og jeg vil ikke si at det bare er menn som undertrykker kvinner her, kvinner er ganske stygge med hverandre de og. 

Anonymkode: ccbd3...e5f

[Eplejuice123]

Lås døra di

[AnonymBruker]

Du må tenke at dette er en ganske kort periode i livet ditt.

Jeg var den som stjal masse snop, sminke osv. fra søsteren min. Vi kunne være skikkelig uvenner av og til (men aldri sånn at vi sparket hverandre, slik dere holder på). I dag er vi verdens beste venner, hun er den jeg er mest glad i av alle (ved siden av sønnen min), og vi er så mye som mulig sammen.

Så ting vil forandre seg. Råder deg til å ta det med ro, konsentrere deg om skolen og jobben du har, og så tenke at du har det ganske ålreit selv om du akkurat nå føler frustrasjon.

Anonymkode: ce1e9...736

[AnonymBruker]

Du utsettes for psykisk og fysisk vold i hjemmet, dette er ikke normalt og overhode ikke din feil eller noe du skal ta ansvar for.

Har du vurdert å snakke med andre voksne for å få hjelp til å komme deg ut av situasjonen?

Anonymkode: 03e6e...ca6

[AnonymBruker]

Jeg leste en gang en tråd, husker ikke om det var på Diskusjon.no eller Reddit, men den personen var i omtrent samme situasjon som tråd-starter her. Muligens med at det var snakk om en storesøster som stjeler og lyver da, men ting ble stjålet (og nektet å gi tilbake igjen) eller ble ødelagt. Selv skole-bøker, eller bøker fra biblioteket, som denne personen hadde lånt risikerte å bli ødelagt på grunn av sånne søsken. Men hvis noe ble stjålet fra foreldrene (uansett om det var snakk om sjokoladekake fra fryseren, eller penger fra foreldrene sine lommebøker) så var det utelukkende det ene søskenet som fikk all skylden for dette, selv om han ikke en gang var hjemme når disse tingene ble stjålet.

Så det han valgte å gjøre var å flytte langt hjemmefra for å begynne på videregående en helt annen plass. Men det krever kanskje at man faktisk har en adresse i den kommunen man skal flytte til, og at man er langt nok unna hvor foreldrene bor, hvis man skal få stipend som borteboer. Så man burde selvfølgelig lese seg opp på hva slags regelverk som gjelder nå for tiden.  Men sånne stipend gjelder ikke særlig langt når det kommer til å betale husleie / elektrisitet, og så videre. Så den personen valgte faktisk å heller overnatte i en sovepose i en park (eller andre passende steder) i nærheten av den videregående skolen hvor han begynte. Eller man ble sittende i en gang eller noe ved skolen i et kvarter / halv time eller noe sånn etter at skoletiden var over. Så gjemte han seg i en krok eller et skap, eller noe. Hele bygningen blir jo selvfølgelig låst og forlatt om ettermiddagen, og man kunne overnatte på en sofa ved på skolens bibliotek eller noe, og man snek seg inn på kafeteriaen for å snike til seg mat. 

På denne måten kunne man selvfølgelig spare store deler av stipendet man får. Men han måtte selvfølgelig kvitte seg med en god del ting og tang man eier også da. Dersom filmer / bøker / elektronikk eller andre ting ble liggende hjemme hos foreldrene, så ville disse tingene mest sannsynlig blitt ødelagt / stjålet / kastet i søppelet av enten foreldrene deres eller søskenet hans. Men det var kanskje ikke muligheten til å ta med seg noe særlig ting og tang til dit han flytter heller. Hvis det ikke hadde plass i en ryggsekk, som han kunne legge i skapet han ble tildelt på skolen, så var han nødt til å selge (eller gi det bort) før han skulle flytte dit. 

Anonymkode: ed11a...786

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Okei, jeg er 16 år, og gidder ikke høre fra de som svarer at dette bare er tenåringsdrama og at jeg ikke er intelligent nok. Jeg har hørt fra andre voksne, og jeg mener selv at jeg er ganske moden for alderen. Har opplevd mye død og fordervelse i familien da jeg gikk tidlig på barneskolen som gjorde at jeg måtte vokse opp fortere, i tillegg til å bli mobbet fra 2-9klasse. 

Søstra mi er 13, og et mareritt. Jeg elsker henne, men hun har aldri i livet vist at hun elsker meg. Jeg rører henne ikke, stjeler aldri fra henne, og er alltid rolig når jeg er i prat/diskusjon. Hun slår meg, sparker ovs. Snakker veeeeldig stygt til meg, og hun går ofte inn på rommet mitt og stjeler fra meg. Hun har tatt penger, kosmetiske ting, klær. Hver dag i uka må jeg inn på rommet hennes UTEN hennes tillatelse for å hente det som er mitt. Hun har også tidligere ødelagt ting, slik som f.eks telefonen min. Hun hente såpeboblevæske inn i telefonen min det var jeg som måtte betale 8000 for ny telefon. Skulle bruke pengene på konsert med venninna mi. 
 

Uansett, hun sitter på rommet sitt hver dag, sender ditten og datten av bilder til alle slags gutter. Ønsker ikke at hun skal bli slik som jenter på trinnet mitt er nå, løse. Jeg må si fra kanskje 100 ganger i uka at søsteren min MÅ slutte å ta tingene mine, og foreldrene mine ber meg bare om å slutte å gnåle fordi de ikke orker å høre på meg. Jeg er hjelpesløs, de eneste som faktisk sier ifra til søsteren min er besteforeldrene mine, men de bor jo et stykke unna og har jo ikke mulighet til å bo hos de når jeg sannsynligvis kan være et drass med dritt jeg også. Foreldrene mine sier aldri ordentlig fra til søsteren min, de bare minner henne på det. F.eks «Nå må du slutte.» i en rolig og sarkastisk stemme. Jeg får ofte husarrest for å være ute lengre enn 23:00, noe jeg har sluttet med nå. Søsteren min derimot får null konsekvenser, dq hun ofte kommer hjemm etter kl 23:30 på HVERDAGER. Jeg har null forståelse for dette, og søsteren min bruker all pengene sine på godteri og usunt, og når hun spiser opp det stjeler hun mitt eller tar mine penger for å kjøpe seg egne godsaker som hun ikke deler. 
 

Jeg er selvsagt den som får kjeft for urimelig økonomibruk og jeg for daglig beskjed om at jeg er udugelig eller uansvarlig, skikkelig hyggelig. Er til psykolog noen ganger i måneden grunnet familieproblemer og for å kunne bearbeide et traume som jeg har bært lenge. Det hjelper ikke p snakke sammen med familien, ha foreldrene mine er ekstremt egosistiske, sure, og IKKE imøtekommende for mine forslag, eller meninger. De har ikke særlig tatt meg noe seriøst i løpet av livet mitt, men det er selvsagt det JEG opplever. Det verste med det da er jo at moren min selv er psykolog. Faren min jobber offshore, så han er jo en del borte. Føler at jeg er mer glad i pappa enn i mamma, og hater at jeg føler det slik, de er jo foreldrene mine og jeg skal elske dem, men hvordan kan jeg elske både de  og søstra mi når jeg ikke føler st de elsker meg? 

Anonymkode: ccbd3...e5f

Huff, jeg vet ikke hva jeg skal si til deg for at dette skal bli bedre, men du er i hvert fall ikke overdramatisk. Denne familien høres faktisk ganske ditt ut...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ts her. Ja har forsøkt så utrolig mange ganger, jeg er alltid rolig da begge foreldrene mine sliter med sinne problemer og da dette har skremt meg i fortid. I situasjonene der jeg prøver å snakke fornuft eller fremme mine meninger så ler de av meg, kaller meg dum osv, sier at jeg tror jeg eier verden og ikke forstår noe. slik er det alltid. Rett får keg heller ikke lov til å ha. De må ha makten i huset, må ha rett osv. 

Anonymkode: ccbd3...e5f

Foreldre som er aggressive, bedriver psykisk vold, latterliggjør dine følelser og skyver deg unna. Dette er ikke noe å samle på. De har bestemt seg for å ikke like deg. 
 
Enten flytter du ut, og søker barnebidrag fra foreldrene dine. Eller så skaffer du deg en lås på døren din, og slutter å forholde deg til de du bor sammen med. Ikke gidd å kommunisere med lillesøster når hun prøver å provosere. 

Anonymkode: 1ab12...c47