Sjef på 4 år hjemme

[AnonymBruker]

Kjenner i det siste at jeg sliter litt med tålmodigheten min i helgene. Ungen er nylig fylt 4 og er skikkelig sjef i heimen. 

Han skal styre leken helt, alltid være først inn/ut av dører, vaske hender først. Sånne småting gjennom hele dagen, og blir det ikke som han har tenkt får jeg ikke se på han, trøste han eller snakke til han. Idag tidlig f.eks, ble det feil at jeg hadde Nugatti OG peanøttsmør på min skive, at jeg spiste opp først og smurte på min skive først...han smører sin mat daglig så skjønner ikke.

Prøver å holde rammene og være kjempe forutsigbar i forkant, og da er det ok, men når det kommer til stykket skjærer det seg. Har vært bestemt denne helgen, og fysisk flyttet han bort fra f.eks middagsbordet for tvangs-timeout på fanget når det blir tull, som har fungert sånn noenlunde. 

Han har ikke tendenser til slikt i barnehagen, på besøk, så dette forekommer bare hjemme. Jeg og barnefar har nylig flyttet fra hverandre, så tenker at atferden kommer garantert som en reaksjon på det, men hvordan skal man møte den? 

Anonymkode: d93bf...864

[AnonymBruker]

Det er din jobb som forelder å oppdra han. Du lar han få herse med deg og da kommer det ikke til å bli bedre.

Anonymkode: 48273...57d

[AnonymBruker]

Anerkjenn og stå på ditt.

"Jeg forstår du synes det var dumt at jeg smørte skiven min sånn, men det er slik jeg liker den"

Anonymkode: e963e...02d

[Whistler]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

........Har vært bestemt denne helgen, og fysisk flyttet han bort fra f.eks middagsbordet for tvangs-timeout på fanget når det blir tull, som har fungert sånn noenlunde. 

...........

Anonymkode: d93bf...864

Jeg trodde at timeout skulle være en alenesittende tefleksjonsstund og ikke en fangkos.

Samlivsbrudd gjør noe med barna, og kanskje var mannen i huset autoriteten, og barnet utfordrer deg nå om lederrollen.  Du må ta den tilbake!

[Gjest WhisperingWind]

Ungen må lære at han ikke bestemmer over andre. 

[AnonymBruker]

Det er vanskelig med sånn atferd, for det påvirker omgivelsene fullstendig. Men jeg tror det beste er å bite tenne sammen og normalisere mest mulig. Med det mener jeg at atferden hans ignoreres og legges minst mulig vekt på når han reagerer voldsomt og negativt på helt trivielle ting.

Han må akseptere at han ikke kan styre hvem som spiser først og hva andre har på brødskiva si. Snakk med helt normalt rolig og hverdagsblid stemme, vis og demonstrer med egen atferd at tilværelsen ikke preger om han eller du går først inn døra. 

Tvangsholding på fanget ville jeg droppet med en gang, det oppleves som regel utelukkende negativt og med det lager du en ny og fysisk kamp helt unødvendig. La ham rase uten at du "legger merke til det". 

Jeg tror absolutt at samlivsbruddet kan være mye av årsaken. Det kan være viktig at han møter noenlunde lik reaksjon i begge hjem, så snakk med hverandre dersom dere har en grei tone.

Og snakk med 4åringen om det òg, så han får begreper og språk til å kunne si noe om det selv. Det er ikke så lett når hele livet snus oppned og man ikke selv har noensomhelst oversikt eller kontroll. Det er en veldig ubehagelig følelse som kan være ganske styrende.

Jeg kan tenke meg at han nå har stort behov for å føle kontroll over livet sitt hjemme, og at han derfor prøver å sjefe på den måten. I barnehagen er nok livet helt det samme, så der er ikke dette behovet like sterkt. 

Anonymkode: 05e99...d11

[Sandie]

Husker fra min egen barndom at noen barn var slik. Troe det er ganske normalt for alderen. Min datter på 5 er også sånn. Ikke hele tiden men innimellom. Har prøvd å snakke med henne om hun hadde likt at andre var sånn mot henne. Da har hun tydelig reflektert litt over det.

Når vi leker og hun prøver å styre leken prøver jeg å være den vennen som gir henne litt motstand. F.eks om hun sier jeg vare får leke med den gule bilen eller bruke de grønne klossene sier jeg at jeg går fra leken om jeg ikke får være med å bestemme noe jeg også. Så får hun bare bli misfornøyd. Håper at dette på sikt vil gjøre henne mer bevisst på andres følelser.Husk det er mye som skjer frem til skolealder, en 4-åring er fortsatt ganske liten. Ville ikke bekymret meg så mye hvis man jobber med saken.

[AnonymBruker]

Barnet er sjef fordi du tillater det. 

Anonymkode: 2c328...fc8

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner i det siste at jeg sliter litt med tålmodigheten min i helgene. Ungen er nylig fylt 4 og er skikkelig sjef i heimen. 

Han skal styre leken helt, alltid være først inn/ut av dører, vaske hender først. Sånne småting gjennom hele dagen, og blir det ikke som han har tenkt får jeg ikke se på han, trøste han eller snakke til han. Idag tidlig f.eks, ble det feil at jeg hadde Nugatti OG peanøttsmør på min skive, at jeg spiste opp først og smurte på min skive først...han smører sin mat daglig så skjønner ikke.

Prøver å holde rammene og være kjempe forutsigbar i forkant, og da er det ok, men når det kommer til stykket skjærer det seg. Har vært bestemt denne helgen, og fysisk flyttet han bort fra f.eks middagsbordet for tvangs-timeout på fanget når det blir tull, som har fungert sånn noenlunde. 

Han har ikke tendenser til slikt i barnehagen, på besøk, så dette forekommer bare hjemme. Jeg og barnefar har nylig flyttet fra hverandre, så tenker at atferden kommer garantert som en reaksjon på det, men hvordan skal man møte den? 

Anonymkode: d93bf...864

Dette er en reaksjon på deg og barnefar. Han prøver å ta kontroll. Samme skjedde med vår 4-åring da han ble storebror.

Du må være der, støtte og være tilstede, vær varm og møt alle følelser, stå stødig i stormen med han. Si «Ble det ikke som du hadde tenkt?», med masse kjærlighet.

Det kan hende han føler det er hans feil at dere har gått fra hverandre, at han savner pappa. Det er så mye følelser i sving, så møt han så mye du bare kan på alt. Det vil gå over, men ikke straff han, ikke bli sint, bare vær kjærlig, tilstede og vis at han kan elskes selv om han har det vanskelig. 

helt supert at du har han i fanget når han tar time-out. Om han ikke vil at du skal se eller prate med han så sliter han nok mye med skam nå for tiden.

Sparker han deg, feks, ta foten hans og lat som om du ringer i telefonen. Dette skaper tilknytning og kan avvæpne en situasjon, da barnet sparker fordi det har masse vonde følelser det ikke kan sette ord på. Så snakker du om at dere ikke bruker hendene eller føttene til å løse problemer i familien. Og han som har så god hukommelse må være med og huske den regelen. 

Kjenner du at tålmodigheten din tar slutt, så verbaliser det: «mamma begynner å bli litt frustrert nå, jeg skal bare gå i et annet rom og puste litt, jeg kommer snart tilbake».

Verbaliser hans følelser også: «jeg ser at du har det vondt inni deg, med mange sterke følelser, mamma elsker deg. Alltid». 
 

at den kommer bare hjemme betyr at han er trygg. Så la alt grumset få komme til overflaten i trygge rammer hjemme. Det kan godt hende han har det like vondt hele dagen, så husk at utbrudd som dette er barns måte å regulere seg selv på. La det eksplodere, det kommer til å gå over, jeg lover deg. Om det ikke får komme ut så vokser det inni barnet og blir værende. 
 

Vet forøvrig at det er kjempetøft det du står i! ❤️ Sikkert mange som vil svare i tråden at straff er en løsning, men straff er en løsning for DEG og ikke for barnet ditt. Han sliter. 4 år er så lite, så lite.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Anerkjenn og stå på ditt.

"Jeg forstår du synes det var dumt at jeg smørte skiven min sånn, men det er slik jeg liker den"

Anonymkode: e963e...02d

Nei og nei…. I mange situasjoner, men ikke i denne! 

Anonymkode: 2c328...fc8

[lajlaj]

Whistler skrev (49 minutter siden):

Jeg trodde at timeout skulle være en alenesittende tefleksjonsstund og ikke en fangkos.

Samlivsbrudd gjør noe med barna, og kanskje var mannen i huset autoriteten, og barnet utfordrer deg nå om lederrollen.  Du må ta den tilbake!

Time out er skadelig for barn fordi man bruker den livsnødvendige tilknytningen til barn som en trussel for å få barnet til å gjøre som man vil. Man forsterker at barnet føler «feil» og at barnet er «feil», når det egentlig bare er for umodent til å sette ord på følelsene sine. At TS bruker «fangkos» (aka tilknytning) for å hjelpe barnet regulerere seg, er en utmerket løsning.

Det siste du skrev er helt ut på jordet. Barnet har store reguleringsproblemer fordi det har store følelser som en reaksjon på hva som har skjedd, barnet er ikke modent nok til å forstå følelsene eller sette ord på dem, så de kommer til uttrykk gjennom denne typen atferd.

 

Barnet prøver å kontrollere alle små ting fordi barnet har mistet livet sitt slik det var tidligere. Derfor blir det panisk når ting ikke blir som det har tenkt. 

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

La ham rase uten at du "legger merke til det". 

Dette er også skadelig. Å ignorere barn skaper enda mer stress. En 4-åring er fortsatt avhengig av co-regulering med foreldrene for å roe seg. Samlivsbrudd er en av de fire verste tingene å gå gjennom i livet, også for barn. Å la barnet stå alene i de følelsene skaper store problemer senere. 

[Whistler]

lajlaj skrev (11 minutter siden):

...........

Det siste du skrev er helt ut på jordet. Barnet har store reguleringsproblemer fordi det har store følelser som en reaksjon på hva som har skjedd, barnet er ikke modent nok til å forstå følelsene eller sette ord på dem, så de kommer til uttrykk gjennom denne typen atferd.

 

Barnet prøver å kontrollere alle små ting fordi barnet har mistet livet sitt slik det var tidligere. Derfor blir det panisk når ting ikke blir som det har tenkt. 

...............

Javel.  Du må gjerne bruke ord som reguleringsproblemer, men det handler til sjuende og sist om kontroll som du påpeker i neste avsnitt.  Barnet prøver å kontrollere fordi balansen er forrykket.  Barn er også mennesker.  Helt normalt.
 

[lajlaj]

Whistler skrev (Akkurat nå):

Javel.  Du må gjerne bruke ord som reguleringsproblemer, men det handler til sjuende og sist om kontroll som du påpeker i neste avsnitt.  Barnet prøver å kontrollere fordi balansen er forrykket.  Barn er også mennesker.  Helt normalt.
 

Gjerne bruke ord som reguleringsproblemer? Du forstår ikke at barnet har veldig mange store følelser nå og sliter med å regulere følelsene sine?  LIvet til barnet er snudd fullstendig opp-ned og det prøver på grunn av DET å ta kontroll. Dette er IKKE tiden å gå inn i en maktkamp med barnet for å vise hvem som er sjefen. Å tro at pappaen styrte skuta og at han er borte viser at du ikke forstår hva dette handler om.

Barnet prøver å ta kontroll fordi det har masse følelser inni seg som det ikke vet hvordan det skal håndtere, og det kommer til uttrykk gjennom å skulle bestemme ting. Det har ingenting med faktisk kontroll i familien å gjøre, det er følelsesregulering. Det er ikke balansen i huset som er "forrykket", det er de store, nye følelsene i barnet som det ikke vet hvordan det skal håndtere.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, lajlaj said:

Gjerne bruke ord som reguleringsproblemer? Du forstår ikke at barnet har veldig mange store følelser nå og sliter med å regulere følelsene sine?  LIvet til barnet er snudd fullstendig opp-ned og det prøver på grunn av DET å ta kontroll. Dette er IKKE tiden å gå inn i en maktkamp med barnet for å vise hvem som er sjefen. Å tro at pappaen styrte skuta og at han er borte viser at du ikke forstår hva dette handler om.

Barnet prøver å ta kontroll fordi det har masse følelser inni seg som det ikke vet hvordan det skal håndtere, og det kommer til uttrykk gjennom å skulle bestemme ting. Det har ingenting med faktisk kontroll i familien å gjøre, det er følelsesregulering. Det er ikke balansen i huset som er "forrykket", det er de store, nye følelsene i barnet som det ikke vet hvordan det skal håndtere.

Pedagogpiss 

Anonymkode: f99f4...4fe

[AnonymBruker]

lajlaj skrev (31 minutter siden):

 

Dette er også skadelig. Å ignorere barn skaper enda mer stress. En 4-åring er fortsatt avhengig av co-regulering med foreldrene for å roe seg. Samlivsbrudd er en av de fire verste tingene å gå gjennom i livet, også for barn. Å la barnet stå alene i de følelsene skaper store problemer senere. 

Ikke ignorere barnet, men ikke bemerke eller vektlegge den negative atferden. Bekrefte ja, "ja, nå ser jeg du ble sint/lei deg/skuffet. Trenger du en klem? Hva synes du vi skal spise til middag idag? Jeg tenkte....". Skravle ivei og oppføre seg med største selvfølge, da f.eks det å ikke være førstemann inn døra tross alt ikke er noe som velter tilværelsen.

Anonymkode: 05e99...d11

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Pedagogpiss 

Anonymkode: f99f4...4fe

Helt normal utviklingsteori-piss

[AnonymBruker]

Whistler skrev (1 time siden):

Javel.  Du må gjerne bruke ord som reguleringsproblemer, men det handler til sjuende og sist om kontroll som du påpeker i neste avsnitt.  Barnet prøver å kontrollere fordi balansen er forrykket.  Barn er også mennesker.  Helt normalt.
 

En dag er barnet ditt voksent, og sitter med den kontrollen du nektet det å ha som barn.

Da er det godt mulig at det voksne barnet bruker sin kontroll til å bryte kontakten med deg, bare følg med på tråder på kg. Det er ikke helt uvanlig. Og hvis du da forsøker å ta tilbake kontrollen ved å tvinge frem kontakt, får du politiet på døra.

Du har helt rett i at barn også er mennesker. Så behandle dem med den samme respekten som man behandler voksne medmennesker, samtidig som du forstår at det er helt umulig for et barn på fire år å regulere følelsene sine som en voksen, det er drømmeland og totalt uvitenskapelig å forvente det av et barn. Det er som å forvente at robåten din skal ta deg til Amerika: du må gjerne insistere på at det går, men det er en forferdelig tåpelig strategi

Anonymkode: 8ebe8...b17

[AnonymBruker]

Det er sikkert kjempegøy når 25 slike prinser og prinsesser starter på skolen sammen🤩

Anonymkode: 50373...ef1

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjenner i det siste at jeg sliter litt med tålmodigheten min i helgene. Ungen er nylig fylt 4 og er skikkelig sjef i heimen. 

Han skal styre leken helt, alltid være først inn/ut av dører, vaske hender først. Sånne småting gjennom hele dagen, og blir det ikke som han har tenkt får jeg ikke se på han, trøste han eller snakke til han. Idag tidlig f.eks, ble det feil at jeg hadde Nugatti OG peanøttsmør på min skive, at jeg spiste opp først og smurte på min skive først...han smører sin mat daglig så skjønner ikke.

Prøver å holde rammene og være kjempe forutsigbar i forkant, og da er det ok, men når det kommer til stykket skjærer det seg. Har vært bestemt denne helgen, og fysisk flyttet han bort fra f.eks middagsbordet for tvangs-timeout på fanget når det blir tull, som har fungert sånn noenlunde. 

Han har ikke tendenser til slikt i barnehagen, på besøk, så dette forekommer bare hjemme. Jeg og barnefar har nylig flyttet fra hverandre, så tenker at atferden kommer garantert som en reaksjon på det, men hvordan skal man møte den? 

Anonymkode: d93bf...864

Det høres ut som du holder på å oppdra et lite monster . Du må slutte å underkaste deg han . Vis hvem som bestemmer . Respekt begynner i heimen . 

[AnonymBruker]

Og forhåpentligvis, hvis barna deres får hjelp av en god psykolog, kommer de til å være rasende på dere om 20-30 år. Lykke til.

Anonymkode: 8ebe8...b17