Sorg over at jeg kanskje ikke skal få fler barn..

[AnonymBruker]

Hei. I fjor høst gikk jeg og mannen min fra hverandre. Vi er blitt for ulike til at vi kan ha det fint i lag, pluss mer alvorlige ting. Det skal en del ting til for at vi skal klare å være sammen igjen, men det er lov å håpe. 

Uansett. Vi har to nydelige barn sammen, de er så utrolig gode. Da yngste var et år, han er to nå, hadde jeg helt ærlig lyst på en til. Sånn inderlig.. Men pga problemene våre, torde jeg ikke. Andre ting tok opp plassen i hodet, men nå er det tilbake igjen... Tankene om baby. Tankene om å gå gravid igjen, føde igjen og få babyen opp på brystet, gi kjærlighet og se den lille personen vokse til.. 

Å se babyklærne til barna gjør at jeg begynner å grine. Savner den tiden igjen, og jeg er så lei meg for at klærne nå ikke skal brukes igjen.. (har bedt søsteren min bruke klærne om hun noen gang skal få, og det lovte hun). 

Jeg er nå 33, og helt ærlig vil jeg ikke ha barn med noen andre. Jeg lever for de barna jeg har, og bruker all min tid på dem. 

Hva er disse tankene? Skal jeg gå tilbake til eksmannen og få barn med ham igjen? Økonomisk og fornuftig sett er det jo ikke lurt, så jeg vet jo hva som er lurest sånn sett, men disse følelsene er så utrolig vanskelige å tolke. Hvis det bare er hormonelt og skjer alle kvinner, så greit, men hva er egentlig greia her? Er dette en sorg jeg bare må komme over? Jeg sliter virkelig med det her, for planen var liksom at vi skulle ha flere barn og være familie til han fucka det opp.. 

Jeg står her med to nydelige barn som jeg er så utrolig takknemlig for. Det er bare at jeg har mer kjærlighet å gi.. 

Anonymkode: 7e311...322

[AnonymBruker]

Du bør jobbe gjennom følelsene og så heller fokusere på de to barna du har. 

Anonymkode: 1a69e...a6f

[AnonymBruker]

Den kjærligheten du har å gi må du øse ut over de to småbarna du har. 

Anonymkode: 355b5...f7c

[AnonymBruker]

Bare å produsere flere unger, Norge trenger det

Anonymkode: 164e8...c1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Den kjærligheten du har å gi må du øse ut over de to småbarna du har. 

Anonymkode: 355b5...f7c

💕❤️💕❤️ Ja selvsagt 

Anonymkode: 7e311...322

[AnonymBruker]

Er der ikke travelt nok å være alenemor til to små? En ting er å ha kjærlighet, men man skal også ha kapasitet til å følge opp barna på en god måte. Det høres mest ut som et behov hos deg selv du prøver å tilfredsstille, har du så mye kjærlighet å gi så overøs de barna du allerede har, og de rundt deg. Det er nok av folk som trenger omtanke her i verden.

Anonymkode: 265e9...33c

[AnonymBruker]

Du bør realitetsorientere deg. Livet blir sjeldent som planlagt, og man må omstille seg.

Her er det bare å være realistisk, jobbe deg gjennom følelsene dine, reflektere og akseptere livet slik det er. 

Anonymkode: 24da7...7e9

[AnonymBruker]

Kjenner igjen følelsene. Det er vondt. Har hatt det sånn i flere år. Folk sier følelsene forsvinner, men jeg tror jeg kommer til å savne et barn jeg aldri fikk resten av livet dessverre

Anonymkode: 61f3d...340

[AnonymBruker]

Har bare en trøst men den er virkelig og ekte: det går over. Det er bare dine hormoner som herjer i kroppen din. Tenk med fornuften. 

Anonymkode: ae6f6...a97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har bare en trøst men den er virkelig og ekte: det går over. Det er bare dine hormoner som herjer i kroppen din. Tenk med fornuften. 

Anonymkode: ae6f6...a97

Gjør den det altså? Mine barn er ganske store, og kjenner fremdeles på savnet etter et barn til. Jeg er ikke trådstarter 

Anonymkode: 61f3d...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Gjør den det altså? Mine barn er ganske store, og kjenner fremdeles på savnet etter et barn til. Jeg er ikke trådstarter 

Anonymkode: 61f3d...340

Dersom du gir et savn mye rom, så blir det jo ikke mindre. Man må bearbeide det, og så aktivt velge å gå videre og fokusere på det man har.

Nå snakker jeg om savn etter noe man ikke har/får, ikke f.eks savn som i sorg. 

Anonymkode: 1a69e...a6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dersom du gir et savn mye rom, så blir det jo ikke mindre. Man må bearbeide det, og så aktivt velge å gå videre og fokusere på det man har.

Nå snakker jeg om savn etter noe man ikke har/får, ikke f.eks savn som i sorg. 

Anonymkode: 1a69e...a6f

Ok, når man er trist for noe er det jo ikke bare å prøve å være rasjonell. Da hadde jo ingen hatt vanskelig episoder. 

Anonymkode: 61f3d...340

[smurfebuss]

Jeg har hatt det helt likt. Min eks og jeg skilte lag da barna var 3 og 4. Vi skulle alltid ha minst 3 barn, men de to første kom så tett at vi bare skulle vente litt. Og i mellomtiden gikk vi fra hverandre. Jeg kjente på savnet etter den tredje i mange år, men med tida blekna det og så kom det plutselig en dag hvor jeg ikke hadde tenkt på det på lenge. Nå er barna tenåringer og det føles helt fjernt at det skulle vært en eller to til i flokken. Hvem er de, liksom? Barna har vokst inn i seg selv, og jeg har vokst inn i rollen som tobarnsmamma. 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så lett å komme over dette ønsket... Jeg tror man føler det mye sterkere at man er ferdig enn du gjør nå. Jeg har fem barn, og med de f ire første visste jeg alltid at dette ikke kunne være siste. Kjente det da jeg var gravid, fødte og i babytiden. Men da jeg nå nylig fikk nr. 5 var det helt annerledes. En annen ro. Absolutt vemodig og trist og tenke dette er siste gang, se babyklærne bli for små osv. Men det føles riktig. Det gjorde det ikke før.

Men det er klart, barn kan ikke bestilles. Man må (som oftest) være to. Hvis du og mannen din har gått fra hverandre så ville jeg tenkt at han er et avsluttet kapittel. Ikke gå tilbake den veien! Du er bare 33 år, så har massevis av tid til å forelske deg på nytt og få ønske om barn med ny mann. Selv om det føles urealistisk for deg nå (men det gjør det jo alltid dersom man ikke er forelsket). Mitt råd er å gå videre i livet ditt (ikke tenk på eksen som et alternativ), gjør gode ting for deg selv, øs barna dine med kjærlighet, ut på date-markedet og vær åpen for det som kan skje. Om du fortsatt er singel om to år og fortsatt kjenner på ønsket om nr.3 så ville jeg sjekket ut muligheten for IVF for enslige.

Anonymkode: 908a4...6cf

[AnonymBruker]

Jeg var ikke helt i samme situasjon da jeg er gift og har et godt ekteskap, men kjente også savnet etter nr 3, følte ikke vi var helt ferdige. Klarte det heldigvis etter nesten 2 års prøving.  Skjønner deg godt. Men skal innrømme at jeg ville sett egne begrensninger om jeg var singel. Alt går jo, men tanken på å være alene med tre, ja da ville to vært mer enn nok. 

Anonymkode: d9e9a...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei. I fjor høst gikk jeg og mannen min fra hverandre. Vi er blitt for ulike til at vi kan ha det fint i lag, pluss mer alvorlige ting. Det skal en del ting til for at vi skal klare å være sammen igjen, men det er lov å håpe. 

Uansett. Vi har to nydelige barn sammen, de er så utrolig gode. Da yngste var et år, han er to nå, hadde jeg helt ærlig lyst på en til. Sånn inderlig.. Men pga problemene våre, torde jeg ikke. Andre ting tok opp plassen i hodet, men nå er det tilbake igjen... Tankene om baby. Tankene om å gå gravid igjen, føde igjen og få babyen opp på brystet, gi kjærlighet og se den lille personen vokse til.. 

Å se babyklærne til barna gjør at jeg begynner å grine. Savner den tiden igjen, og jeg er så lei meg for at klærne nå ikke skal brukes igjen.. (har bedt søsteren min bruke klærne om hun noen gang skal få, og det lovte hun). 

Jeg er nå 33, og helt ærlig vil jeg ikke ha barn med noen andre. Jeg lever for de barna jeg har, og bruker all min tid på dem. 

Hva er disse tankene? Skal jeg gå tilbake til eksmannen og få barn med ham igjen? Økonomisk og fornuftig sett er det jo ikke lurt, så jeg vet jo hva som er lurest sånn sett, men disse følelsene er så utrolig vanskelige å tolke. Hvis det bare er hormonelt og skjer alle kvinner, så greit, men hva er egentlig greia her? Er dette en sorg jeg bare må komme over? Jeg sliter virkelig med det her, for planen var liksom at vi skulle ha flere barn og være familie til han fucka det opp.. 

Jeg står her med to nydelige barn som jeg er så utrolig takknemlig for. Det er bare at jeg har mer kjærlighet å gi.. 

Anonymkode: 7e311...322

Jeg tror det er helt normale følser og tanker.

Jeg skulle vel egentlig ikke ha noen. Men ble det en skulle jeg ha to tett i alder Mens jeg gikk gravid fant jeg ut at jeg ville ha en til ca etter 3år. Men vi fikk et hus med 3 soverom, og hadde en bonus. Så å bygge på eller flytte, var ikke noe tema. Dessuten så jeg jo at vi hadde nok med 2og en halv unge tidsmessig. Så det var fornuftig å ikke få fler. Jeg angrer ikke på det i dag, men kjente på sorgen da det var bestemt.  Spesielt når mannen tok strengen. Da var det liksom så endelig.  På en annen side har jeg jo hatt 3 barn da. Så en slags trøst i det også. 

Anonymkode: 7a9f3...3c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Er der ikke travelt nok å være alenemor til to små? En ting er å ha kjærlighet, men man skal også ha kapasitet til å følge opp barna på en god måte. Det høres mest ut som et behov hos deg selv du prøver å tilfredsstille, har du så mye kjærlighet å gi så overøs de barna du allerede har, og de rundt deg. Det er nok av folk som trenger omtanke her i verden.

Anonymkode: 265e9...33c

Nei du har helt rett, og ja, det er et behov hos meg. Det er jeg som gjerne vil oppleve babytiden en gang til.. Sikkert fordi jeg har så utrolig gode minner fra mine to små da de var baby. Jeg er som sagt alene med barna mine, så all min tid går til dem. Når jeg er på jobb gir jeg omsorg til andre barn og kanskje når ting går seg litt til hos meg (at jeg får kjøpt bolig og får større plass), kan ejg kanskje være fosterhjem istede. 

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Du bør realitetsorientere deg. Livet blir sjeldent som planlagt, og man må omstille seg.

Her er det bare å være realistisk, jobbe deg gjennom følelsene dine, reflektere og akseptere livet slik det er. 

Anonymkode: 24da7...7e9

Du har helt rett. Og jeg tror det ville blitt ganske tungt å være alene med tre hvor den ene er baby. Tenk om jeg ikke takler det like godt som jeg trodde. 

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Har bare en trøst men den er virkelig og ekte: det går over. Det er bare dine hormoner som herjer i kroppen din. Tenk med fornuften. 

Anonymkode: ae6f6...a97

❤️

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Dersom du gir et savn mye rom, så blir det jo ikke mindre. Man må bearbeide det, og så aktivt velge å gå videre og fokusere på det man har.

Nå snakker jeg om savn etter noe man ikke har/får, ikke f.eks savn som i sorg. 

Anonymkode: 1a69e...a6f

Ja, du har rett. Jeg vet jo ikke for sikkert hvordan det ville blitt heller, og jeg er jo overlykkelig og takknemmelkg for den harmonien vi tre har nå.. 

smurfebuss skrev (22 timer siden):

Jeg har hatt det helt likt. Min eks og jeg skilte lag da barna var 3 og 4. Vi skulle alltid ha minst 3 barn, men de to første kom så tett at vi bare skulle vente litt. Og i mellomtiden gikk vi fra hverandre. Jeg kjente på savnet etter den tredje i mange år, men med tida blekna det og så kom det plutselig en dag hvor jeg ikke hadde tenkt på det på lenge. Nå er barna tenåringer og det føles helt fjernt at det skulle vært en eller to til i flokken. Hvem er de, liksom? Barna har vokst inn i seg selv, og jeg har vokst inn i rollen som tobarnsmamma. 

Dette var egentlig fint å lese at du på en måte har kommet over det, som om det er et lukket kapittel liksom.. 💕 Det er kanskje slik det er at noen bølger av diverse greier kommer og så står man midt oppi det og det føles som om man aldri vil komme ut av det. 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg tror ikke det er så lett å komme over dette ønsket... Jeg tror man føler det mye sterkere at man er ferdig enn du gjør nå. Jeg har fem barn, og med de f ire første visste jeg alltid at dette ikke kunne være siste. Kjente det da jeg var gravid, fødte og i babytiden. Men da jeg nå nylig fikk nr. 5 var det helt annerledes. En annen ro. Absolutt vemodig og trist og tenke dette er siste gang, se babyklærne bli for små osv. Men det føles riktig. Det gjorde det ikke før.

Men det er klart, barn kan ikke bestilles. Man må (som oftest) være to. Hvis du og mannen din har gått fra hverandre så ville jeg tenkt at han er et avsluttet kapittel. Ikke gå tilbake den veien! Du er bare 33 år, så har massevis av tid til å forelske deg på nytt og få ønske om barn med ny mann. Selv om det føles urealistisk for deg nå (men det gjør det jo alltid dersom man ikke er forelsket). Mitt råd er å gå videre i livet ditt (ikke tenk på eksen som et alternativ), gjør gode ting for deg selv, øs barna dine med kjærlighet, ut på date-markedet og vær åpen for det som kan skje. Om du fortsatt er singel om to år og fortsatt kjenner på ønsket om nr.3 så ville jeg sjekket ut muligheten for IVF for enslige.

Anonymkode: 908a4...6cf

Tusen takk for fine ord og gode råd 💕 jeg savner selvfølgelig eksen, men det er nok bare de gode minnene og at han er deilig, men går jeg tilbake vil de samme problemene være tilstede. 

Slik det er nå, fokuserer jeg bare på meg selv og barna og gjør det jeg kan for barna mine og bygger meg oppover. 

Personlig tror jeg ikke jeg vil ha barn som singel. Jeg er i den tro at man skal være to om det.. Men liker å tro at jeg en dag får møte kjærligheten igjen 😊 men om det blir barn da, vet jeg ikke.. 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg var ikke helt i samme situasjon da jeg er gift og har et godt ekteskap, men kjente også savnet etter nr 3, følte ikke vi var helt ferdige. Klarte det heldigvis etter nesten 2 års prøving.  Skjønner deg godt. Men skal innrømme at jeg ville sett egne begrensninger om jeg var singel. Alt går jo, men tanken på å være alene med tre, ja da ville to vært mer enn nok. 

Anonymkode: d9e9a...5c9

Ja altså det er mye som kan skje også. Barnet kan kreve ting jeg som alene ikke kanskje ikke kan gi uten at det skal gå på bekostning av mine andre to,.. Og det hadde ikke vært greit. 

Vi brukte også to år på vår yngste, husker hvor tungt det var å måned etter måned håpe for så å bli trist, og da han først kom var jeg så utrolig glad og takknemlig. 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg tror det er helt normale følser og tanker.

Jeg skulle vel egentlig ikke ha noen. Men ble det en skulle jeg ha to tett i alder Mens jeg gikk gravid fant jeg ut at jeg ville ha en til ca etter 3år. Men vi fikk et hus med 3 soverom, og hadde en bonus. Så å bygge på eller flytte, var ikke noe tema. Dessuten så jeg jo at vi hadde nok med 2og en halv unge tidsmessig. Så det var fornuftig å ikke få fler. Jeg angrer ikke på det i dag, men kjente på sorgen da det var bestemt.  Spesielt når mannen tok strengen. Da var det liksom så endelig.  På en annen side har jeg jo hatt 3 barn da. Så en slags trøst i det også. 

Anonymkode: 7a9f3...3c1

Fint å lese at du ikke angrer idag og at du er tilfreds nå. Skjønner godt at det føltes vanskelig når det ble så endelig og avgjort, særlig når man sitter med et ønske innerst inne. Men noen ganger må man bare ta upopulære valg for seg selv.. Det som er i tilfellet her er at det kan være upopulært valg for meg, men et populært valg for barna mine. Mer tid og overskudd til dem, ingen drastiske endringer i livet deres (om alt hadde vært bra og de får et ekstra søsken, er det jo bare positivt, men det vet vi ikke). 

Anonymkode: 7e311...322

[AnonymBruker]

Har du vurdert et donorbarn i steden for?

Anonymkode: 26c68...355

[AnonymBruker]

Du ser kanskje for deg en liten kopi av de to søte du har nå. Hva om den 3 har alvorlige diagnoser og vil kreve deg hele døgnet og hele livet - orker du det alene?

Anonymkode: 5acb8...789

[AnonymBruker]

Jorden kaller!

Anonymkode: 23bf1...f6c