Angst etter hendelse på jobb

[AnonymBruker]

Hei. Litt usikker hvilken kategori denne passer i. For 2 år siden var jeg med på min første hjertestans på institusjonen jeg jobber på. Etter hjertestansen gråt jeg uten stopp på jobb i flere timer. Jeg tenker på hjertestansen hver dag, og tror hver eneste pasient/beboer jeg møter skal få hjertestans. Ligger personen litt for stille i senga eller puster litt for tungt får jeg indre panikk, selv om det er ingen ting som skjer. Jeg gruer meg til å være alene med pasienter og gjør alt jeg kan for at vi skal være 2 stk inne på et rom. Noen ganger gruer jeg meg til jobb hvis jeg vet at det er lite folk og at jeg kanskje må være alene med pasienter. Er det flere som har opplevd det samme? Det er utrolig slitsomt å tenke på dette hver dag, er nesten som om jeg har angst for at jeg skal oppleve en hjertestans igjen, selv om jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre hvis det skjer. Har også utviklet stor «angst» for at foreldrene mine/søsken/nær slekt skal dø. Tenker på dette hver eneste dag. 

Anonymkode: 19dc4...72f

[AnonymBruker]

Kanskje helse ikke er det du burde jobbe innen. 

Anonymkode: 32602...bba

[AnonymBruker]

Her tenker jeg det viktigeste er å komme seg ut av situasjonen. Hva er uempatisk med det?

Anonymkode: 32602...bba

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 29. mai 2023 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje helse ikke er det du burde jobbe innen. 

Anonymkode: 32602...bba

For en teit kommentar 🙄

 

Til Hi: Tror jeg ville ha snakket med ledelsen på jobb og forklart hvordan du har det. Kanskje de kan sette deg i kontakt med en flink psykolog? For du er helt garantert ikke den første som har opplevd noe sånt. Det er viktig å bearbeide sånne traumatiske hendelser ❤️ 

Anonymkode: e3917...cec

[AnonymBruker]

Helsevesenet er ikke for alle.

Kanskje vurdere et annet yrke, så du kan få det litt bedre

Anonymkode: 3bb60...651

[AnonymBruker]

Dette ville jeg tatt opp med leser og best om hjelp til debriefing og oppfølging. Det er en yrkesrelatert “skade” som du trenger hjelp til å bearbeide.

Anonymkode: 9278e...c15

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Dette ville jeg tatt opp med leser og best om hjelp til debriefing og oppfølging. Det er en yrkesrelatert “skade” som du trenger hjelp til å bearbeide.

Anonymkode: 9278e...c15

Mente leder:-)

Anonymkode: 9278e...c15

[Rødstrupa]

Det er jo akkurat det vedkommende har fortalt deg. Det er et tøft yrke og passer ikke for alle. Og kan hende ikke for deg. Lykke til, skjønner at det var en skummel og traumatisk opplevelse.

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 29. mai 2023 av Perelandra

[AnonymBruker]

Bedriftshelsetjenesten din har mest sannsynlig et apparat du kan snakke med, for å få hjelp videre. Snakk med leder. 

Anonymkode: 4eece...8ee

[AnonymBruker]

Støtter forslag om å snakke med din leder og få hjelp av bedriftshelsetjenesten. Dette går det an å fikse.

De i tråden som sier at TS ikke passer til å jobbe innen helse, dere vet ikke hva dere snakker om. TS kan bli helt bra igjen av dette hvis hun får littegrann hjelp.

Anonymkode: a1bfa...452

[Mezzosoprena]

Det har gått 2 ÅR! Det kan være mulig å dra den konklusjonen at vedkommende ikke passer innen helse da. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mezzosoprena said:

Det har gått 2 ÅR! Det kan være mulig å dra den konklusjonen at vedkommende ikke passer innen helse da. 

Grunnen til at det har gått 2 år er jo fordi hun ikke har oppsøkt hjelp tidligere.

Anonymkode: a1bfa...452

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Grunnen til at det har gått 2 år er jo fordi hun ikke har oppsøkt hjelp tidligere.

Anonymkode: a1bfa...452

Det er uansett betimelig å stille spørsmålet om helsevesenet er riktig sted når man reagerer så sterkt.

[godfisk]

Mezzosoprena skrev (10 minutter siden):

Det har gått 2 ÅR! Det kan være mulig å dra den konklusjonen at vedkommende ikke passer innen helse da. 

2 år der TS har gått alene med tankene sine, uten hjelp til å sortere dem. Hen er sikkert skikket til jobben sin, og har sikkert en grunn til å ha valgt det yrket.

TS, snakk med bedriftshelsetjenesten hos dere, det er helt sikkert flere i organisasjonen din som har opplevd det samme, så de vet hva du trenger av hjelp.

[AnonymBruker]

Just now, Mezzosoprena said:

Det er uansett betimelig å stille spørsmålet om helsevesenet er riktig sted når man reagerer så sterkt.

TS kunne fått denne reaksjonen av en dramatisk (eller udramatisk) hendelse på arbeidsplassen i et hvilket som helst yrke, eller i privatlivet for den saks skyld.

Anonymkode: a1bfa...452

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS kunne fått denne reaksjonen av en dramatisk (eller udramatisk) hendelse på arbeidsplassen i et hvilket som helst yrke, eller i privatlivet for den saks skyld.

Anonymkode: a1bfa...452

Det kunne hen selvfølgelig, men nå var det nå ikke snakk om det da. En må gjerne regne med en hjertestans eller to innen helsevesenet.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mezzosoprena said:

Det kunne hen selvfølgelig, men nå var det nå ikke snakk om det da. En må gjerne regne med en hjertestans eller to innen helsevesenet.

Den første er som regel alltid verst. Dette kan bearbeides. TS er sterk som har gått så lenge med dette alene uten å kræsje. Men det hadde nok vært bedre å søke hjelp før. Det er likevel på ingen måte for sent.

Anonymkode: 9278e...c15

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det egentlig kommer til å "hjelpe"  å bytte arbeid heller. 

Hva om man arbeider for eksempel på dagligvare-butikk eller noe annet. Så opplever tråd-starter  kanskje å få panikk-anfall der også, fordi man er livredd for at kunder kommer til å få hjerte-infarkt eller noe rett foran kassen liksom.  

Anonymkode: e0c22...b3b

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som du bør jobbe akkurat med det du gjør. Du fikk en såpass kraftig reaksjon og påført en traume på psyken din, du bør ta på alvor.

Jeg har endel traumer iht andres drikking. Dog har jeg ikke noe generellt problem med at folk drikker eller å drikke selv. Me det er noen situasjoner jeg følsemesdig tåler dårligere. Jobbet en stund i bar, og trivdes svært godt med det. Men så fikk vi et par stamkunder som ble helt feil for meg, og traumene ble trigget. På en måte bra for da forsto jeg litt mer,  men jeg innså at jeg måtte slutte. Her bør du be om samtaler via fastlege.

Jeg har holdt begge mine foreldre i hånden når de døde. Og opplevde det som fint, å kunne være der. Og vite at de ikke døde alene. Tror jeg hadde taklet det dårligere å ikke være der. Så vi er forskjellige. 

Anonymkode: be056...eec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Her tenker jeg det viktigeste er å komme seg ut av situasjonen. Hva er uempatisk med det?

Anonymkode: 32602...bba

Nei, det viktigste for ts er å få hjelp til å bearbeide traumet og komme seg gjennom situasjon- ikke ut av den

Anonymkode: 5c044...e7d