Så dere etter foreldreroller i andre voksne som barn?

[AnonymBruker]

Jeg ble aldri misbrukt på noe som helst måte som barn, men jeg fikk nesten alltid følelsene mine invalidert og har aldri følt at jeg har blitt ordentlig emosjonelt møtt og forstått av foreldrene mine. Det preger meg faktisk fortsatt den dagen i dag at de var så mangelfull på dette området. Det kunne gjelde alt fra små til store følelser. Jeg synes begge to har et ganske dårlig "theory of mind".

Som barn så kunne jeg ofte se til visse TV-showkarakterer, artister eller lærere og forestille de som om at de var mine foresatte. At de tok vare på meg, trøstet meg osv. Jeg følte alltid at dette var litt rart og kleint, og ville selvfølgelig aldri at noen skulle vite om disse fantasiene, så jeg søkte meg aldri noe slags nærhet hos disse voksne jeg likte spesielt godt, men det var alltid en slags fantasi jeg hadde helt opp til ca. 12-årsalderen. 

Likevel vet jeg jo ikke om dette egentlig hadde noe med at jeg ikke ble ordentlig emosjonelt møtt. Det kan jo tross alt være normalt for barn, til tross for at de har gode og forståelsesfulle foreldre. 

Gjorde du det samme som barn?

Anonymkode: e1449...e86

[Udyret]

Jeg hadde aldri en slik fantasi, men følte meg så "pampered" at min fantasi ble at jeg vokste opp uten foreldre og gjerne med superkrefter. Typ en litt hardere tilværelse en det jeg hadde. 

Det var en fantasi og er utrolig glad for min oppvekst selvfølgelig. Men om du sitter med en sånn følelse kan det jo selvfølgelig ligge noe bak. Jeg har aldri hatt en slik følelse. 

 

[AnonymBruker]

Tror du overanalyserer noe voldsomt, det er fullstendig normalt at barn har rollemodeller utenfor familien.

Hva har vi superhelter til? Nemlig.

Anonymkode: 3b586...0b5

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er det du er ute etter men jeg ble gla i noen kompiser sine foreldre og den ene læreren min på barneskolen at jeg tenkte at de hadde vært fine å ha som foreldre. Mine foreldre var veldig bra, men de var ikke naturlig varme foreldre og syntes noen andre var veldig varme og koselige. Men jeg så aldri for meg at de skulle ta vare på meg, mer at det hadde vært koselig å ha foreldre som sånn. 

Anonymkode: 415c9...6a7

[AnonymBruker]

Hei TS! Jeg hadde det kanskje ganske likt som deg mht at foreldrene mine var dårlig på emosjonell omsorg. Utad var fasaden fin, men innad slet jeg med foreldre som ikke snakket med meg (veldig enkelt og kort fortalt). Slet i mange år med dårlig selvtillit og dårlig selvfølelse fordi jeg var så vant til hjemmefra at meg og mine meninger var ubetydelige. 

Jeg hadde fantasier om at jeg hadde foreldre som var engasjert i meg og som jeg kunne le og ha det gøy med. Etter hvert som jeg ble eldre endret fantasiene seg mer til å planlegge at jeg skulle flytte langt bort for å studere og klare meg selv.

(Jeg fulgte planen min og det går bra med meg i dag. Men har ikke et nært forhold til mine foreldre. Er nærmere min mor enn far)

Anonymkode: 1083f...5fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror du overanalyserer noe voldsomt, det er fullstendig normalt at barn har rollemodeller utenfor familien.

Hva har vi superhelter til? Nemlig.

Anonymkode: 3b586...0b5

TS her. Jeg tror du misforstår. Jeg snakker ikke om å ha rollemodeller, altså mennesker/karakterer man ser opp til fordi de har trekk og egenskaper man selv vil ha. Jeg snakker om foreldreroller, altså mennesker man føler et slags emosjonelt begjær for i den forstand at man vil de skal opptre som en slags foresatt for deg - ta vare på deg og møte deg emosjonelt. 

Anonymkode: e1449...e86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

TS her. Jeg tror du misforstår. Jeg snakker ikke om å ha rollemodeller, altså mennesker/karakterer man ser opp til fordi de har trekk og egenskaper man selv vil ha. Jeg snakker om foreldreroller, altså mennesker man føler et slags emosjonelt begjær for i den forstand at man vil de skal opptre som en slags foresatt for deg - ta vare på deg og møte deg emosjonelt. 

Anonymkode: e1449...e86

Ok, skjønner. Takk for oppklaringen. Det er psykologmat. 

Anonymkode: 3b586...0b5

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

TS her. Jeg tror du misforstår. Jeg snakker ikke om å ha rollemodeller, altså mennesker/karakterer man ser opp til fordi de har trekk og egenskaper man selv vil ha. Jeg snakker om foreldreroller, altså mennesker man føler et slags emosjonelt begjær for i den forstand at man vil de skal opptre som en slags foresatt for deg - ta vare på deg og møte deg emosjonelt. 

Anonymkode: e1449...e86

Ja, jeg hadde et emosjonelt begjær etter andre foreldre. Vokste opp med en psykisk syk far og en mor som kunne forsvinne for lange tider om gangen. Jeg pleide å spørre damer som virka omsorgsfulle om de kunne være mamma'n min og kona til pappa. Det er både komisk og hjerteskjærende å tenke på nå. At jeg trodde, som barn at det skulle være så enkelt som å bare spørre noen som virka snill også skulle alt ordne seg, liksom.

Anonymkode: f464b...dea

[frøkna]

Det du beskriver er omsorgssvikt. Å bli møtt og støttet emosjonelt er et grunnleggende behov barn har. Denne type omsorgssvikt er vanskeligere å avdekke enn andre typer omsorgssvikt siden barna ofte har klær, tak over hodet og alt de trenger sånn ellers. Det kan gå utover din evne til å skape gode relasjoner til andre voksne som voksen, eller sunne romantiske relasjoner. 

[AnonymBruker]

frøkna skrev (41 minutter siden):

Det du beskriver er omsorgssvikt. Å bli møtt og støttet emosjonelt er et grunnleggende behov barn har. Denne type omsorgssvikt er vanskeligere å avdekke enn andre typer omsorgssvikt siden barna ofte har klær, tak over hodet og alt de trenger sånn ellers. Det kan gå utover din evne til å skape gode relasjoner til andre voksne som voksen, eller sunne romantiske relasjoner. 

TS her. Det var nok en form for omsorgssvikt, ja. Det bare høres så voldsomt ut å bruke akkurat det ordet, fordi det var jo ingen situasjoner som har vært traumatiserende. 

Anonymkode: e1449...e86

[AnonymBruker]

Nei, men jeg skulle ønske stefaren min var min egentlige far. 

Anonymkode: 2e7ba...121

[fru Alving]

Helt vanlig at barn ser opp til lærere, trenere og at andre foreldre kan bety veldig mye i et barns liv.

Derfor er det viktig å huske på at de barna som har foreldre som ikke stiller opp på ting (dugnad, kakebaking eller som klassekontketer eller frivillig til verv) gjerne er de som trenger idretten, klasseturen, eller andre arrangement mest av alle. Samme med å inkludere barnas venner, familier som har tid, plass og overskudd kan bety svært mye for barn som kanskje ikke har det helt på sammen måte hjemme.

[AnonymBruker]

Ikke akkurat det nei.

Men jeg bemerket meg «normale ting» hjemme hos andre som jeg tenkte at «sånn skal jeg gjøre med mine barn». 
 

Det kunne være ting som regler/grenser som jeg oppfattet handlet om omsorg (si ifra hvor du skal, når komme hjem), stille på fritidsinteresser osv. 
 

En lang periode i barndommen styrte jeg liksom meg selv, og dette var jo et tegn på omsorgssvikt hos oss og ikke bevisst friere rammer. 

 

 

Anonymkode: b3d6f...d1c

[AnonymBruker]

Du! Jeg hadde det akkurat sånn. Opp til 18 års alder faktisk, og egentlig fortsatt (er 30 år og mamma selv). Helt fra barnehagen dagdrømte jeg om at hun hyggelige som jobbet i barnehagen var mammaen min. På barneskolen var den en lærer og mammaen til venninne. På ungdomsskolen og videregående var det nye lærere. Da jeg studerte var den en professor og når når jeg er i jobb en kollega i «mamma-alder». Moren min var psykisk syk og etter hvert rusmisbruker, så følte meg aldri trygg og drømte om en bolle-bakende mamma som alltid var til stede. Trist å tenke på, og målet mitt er 100% å være denne varme omsorgsfulle mammaen for barna mine. Godt å høre at det er noen andre som også har dagdrømt om nye foreldre. Rimelig spesielt er det nok uansett😅 

Anonymkode: 55ea6...e9b

[AnonymBruker]

Jeg ønsket alltid at moren min skulle dø og at pappaen min skulle gifte seg med hun som var barnevakten min. 

Moren min slet psykisk. Det har ikke gått i arv, men gjør at å bake boller med egne barn føles påtatt og kunstig. 

Anonymkode: 848b9...3ee

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e1449...e86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2023 den 18.03):

Jeg ønsket alltid at moren min skulle dø og at pappaen min skulle gifte seg med hun som var barnevakten min. 

Moren min slet psykisk. Det har ikke gått i arv, men gjør at å bake boller med egne barn føles påtatt og kunstig. 

Anonymkode: 848b9...3ee

Ånei, så dumt at du føler det sånn. Husk at du er deg i ditt liv og dine barn er dine barn og dere lever i hverandres liv. Dere er frie og kan lage deres egne rutiner og tradisjoner. Prøv cookies istedenfor🥰

Anonymkode: 1083f...5fc