Er i en alvorlig livskrise. Venninne skriver kun om dagligdagse ting

[AnonymBruker]

Er i en alvorlig livskrise. Situasjonen er veldig alvorlig. Jeg har et alvorlig sykt barn og hele familien er i krise. Venninnen min spør hvordan det går, som jo er bra, men når jeg svarer at det går dårlig, og spør om hvordan det går med henne, svarer hun om alt det fine hun og familien gjør og de flotte planene de har fremover. Vet at hun mener det godt og kanskje prøver hun å muntre meg opp, men ved å ikke anerkjenne hvordan jeg og familien har det og skrive om hennes tilsynelatende perfekte tilværelse, skapes det en avstand mellom oss. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 6dfc0...e56

[AnonymBruker]

Vet, ikke lett. Hun har tydeligvis ikke antenner. Du kan jo si noe sånt som at det er fint å høre at de har det bra, og at du håper livet ditt snur til det bedre snart. 

Anonymkode: 8d193...f69

[AnonymBruker]

Når du spør hvordan hun har det, er det vel naturlig at hun forteller om det? 

Anonymkode: 07e62...307

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid lett å vite hva slags reaksjon folk ønsker på kriser de går igjennom.

Det virker som din venninne ikke helt vet hvordan hun skal støtte deg. Hvis du selv vet hva du trenger kan du fortelle det til henne.

Jeg har vært igjennom et par kriser selv, og synes innimellom det er godt å få «fri» fra det som plager meg med å høre om andre sine liv og hverdager.

Du bør iallefall ikke bli fornærmet over at hun forteller om livet sitt når du spør hvordan hun har det.

 

Anonymkode: 1a472...b63

[AnonymBruker]

Hva mener du at hun skal si når du sier at det går dårlig da? 🤷🏼‍♀️ Tilnærmingen din legger jo litt opp til det selv. 

Anonymkode: 733a6...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ikke alltid lett å vite hva slags reaksjon folk ønsker på kriser de går igjennom.

Det virker som din venninne ikke helt vet hvordan hun skal støtte deg. Hvis du selv vet hva du trenger kan du fortelle det til henne.

Jeg har vært igjennom et par kriser selv, og synes innimellom det er godt å få «fri» fra det som plager meg med å høre om andre sine liv og hverdager.

Du bør iallefall ikke bli fornærmet over at hun forteller om livet sitt når du spør hvordan hun har det.

 

Anonymkode: 1a472...b63

Alvorlig sykt barn kan ikke sammenlignes med noen andre kriser. Det er ikke en krise man kan ta fri fra.

Anonymkode: 8d193...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alvorlig sykt barn kan ikke sammenlignes med noen andre kriser. Det er ikke en krise man kan ta fri fra.

Anonymkode: 8d193...f69

Det har du jammen rett i. Å være dødssyk selv kan jo ikke sammenlignes.

Anonymkode: 1a472...b63

[Bacteria]

Det høres ikke ut som din venninne helt vet hvordan hun skal håndtere situasjonen med deg og dine. Veldig vanlig, men veldig sårt for slike som deg. 
Støtter kommentaren over her at du må prøve å formidle hva du trenger fra henne. 
Men ja, det er vanskelig. Har selv hatt en stor krise i nær familie, og jeg sliter av og til med hva jeg skal si. Vil jeg trykke dem ned ved å snakke om det som har skjedd, eller er det viktig å adressere det?

Når jeg snakker om dette med de som er berørt, sier de at det mest provoserende er folk som later som alt er greit.

Så regner med at det er dette du også kjenner på.,

Men ja, ikke lett dette. 
Sender gode tanker til barnet ditt, og familien din 💞

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alvorlig sykt barn kan ikke sammenlignes med noen andre kriser. Det er ikke en krise man kan ta fri fra.

Anonymkode: 8d193...f69

Hvor alvorlig en livskrise er for et menneske eller en familie er individuelt. For noen så kan selvmord i familien eller egen dødssykdom, være verre enn å ha et alvorlig sykt barn. Og familien her har opplevd begge deler. Hatt til og med to alvorlige syke barn, og mistet et annet barn i selvmord. Og et fjerde barn som havnet i feil miljø. Foreldrene tok selvmordet dårligere enn å ha to alvorlige syke barn. Selv om de to syke svevde mellom liv og død opptil flere ganger. Attpåtil fikk den ene forelderen kreft, men forelderen ble kreftfri.

Blir helt matt av slike sammenligner. Snakk om å havne i en egosentrisk boble, og ikke ha evne til å se og forstå at andres livskriser kan være like så ille.

Anonymkode: 733a6...288

[AnonymBruker]

Et godt tips fra krisepsykolog Atle dyregrov.. når du selv står i en akutt krise skru forventningene ned, helt ned fra venner og bekjente, og ta alt det positive dere får som bonus. Folk vil vel, men klarer ofte ikke si de rette ordenene, det kan oppleves feil uansett.. 

jeg har stått i mitt livet største traume/ sjokk/ krise i snart 2 mnd. Og føler på det samme som deg. 

Anonymkode: 99f8e...444

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor alvorlig en livskrise er for et menneske eller en familie er individuelt. For noen så kan selvmord i familien eller egen dødssykdom, være verre enn å ha et alvorlig sykt barn. Og familien her har opplevd begge deler. Hatt til og med to alvorlige syke barn, og mistet et annet barn i selvmord. Og et fjerde barn som havnet i feil miljø. Foreldrene tok selvmordet dårligere enn å ha to alvorlige syke barn. Selv om de to syke svevde mellom liv og død opptil flere ganger. Attpåtil fikk den ene forelderen kreft, men forelderen ble kreftfri.

Blir helt matt av slike sammenligner. Snakk om å havne i en egosentrisk boble, og ikke ha evne til å se og forstå at andres livskriser kan være like så ille.

Anonymkode: 733a6...288

Har bare en ting å si her. Alle opplever kriser forskjellig. Ingen fasitsvar. Alle veier gjennom ei krise er ulike. 
Og en skal ikke sette kriser opp mot hverandre og sammenligne. 
MEN når det gjelder egne barn som får en alvorlig sykdom eller død så trumfer det mye

Anonymkode: 99f8e...444

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er ikke alltid lett å vite hva slags reaksjon folk ønsker på kriser de går igjennom.

Det virker som din venninne ikke helt vet hvordan hun skal støtte deg. Hvis du selv vet hva du trenger kan du fortelle det til henne.

Jeg har vært igjennom et par kriser selv, og synes innimellom det er godt å få «fri» fra det som plager meg med å høre om andre sine liv og hverdager.

Du bør iallefall ikke bli fornærmet over at hun forteller om livet sitt når du spør hvordan hun har det.

 

Anonymkode: 1a472...b63

Som dødssyk og ikke kal bli frisk, er det godt å ikke bare snakke sykdomssnakk. Det er ikke det man ønsker å bruke sin lille rest av liv på. Hvertfall ikke jeg.

Anonymkode: 90013...245

[AnonymBruker]

Ikke spør henne hvordan hun har det da. Skal hun lyve liksom? 

Anonymkode: 20ad4...e3f

[AnonymBruker]

Jeg kom også i en sånn livskrise. Mistet mine to bestevenner på det. Den ene bare stakk så fort begravelsen var over, hørte ikke et pip før eller etter, og den andre har antennene trykka inn i hjernen og skjønner ingenting når jeg spør etter hjelp og støtte. 

Anonymkode: dbb3f...85c

[AnonymBruker]

Men hva skal hun egentlig svare når du spør hvordan det går? "Fint, takk, men tenk ikke på meg, la oss bare snakke om dine sorger"? Det er ikke så lett å vite hva man skal si, noen som sliter med sykdom og sorg liker å få en liten pustepause ved å snakke om mer dagligdagse ting og om andre. Men hvis du ikke ønsker å snakke om hennes liv så må du jo si fra om det istedenfor å spørre hvordan hun har det. 

Anonymkode: 07e62...307

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

 og skrive om hennes tilsynelatende perfekte tilværelse, skapes det en avstand mellom oss. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 6dfc0...e56

Er du sikker på at det er dette hun gjør?

Grunnen til at jeg spør er at jeg gjør det du beskriver av og til.  

I noen av de periodene jeg ikke har så mye å gi, vil jeg i det minste ikke ikke belaste vennene mine med mine ting når jeg vet at de har mer enn nok med å holde hodet over vannet selv.

Derfor er jeg lys og lett når jeg snakker med dem, alt er bra og perfekt,  ingenting er galt, men med en gang de er utenfor syns- og hørevidde faller fasaden som et korthus.

Anonymkode: aa049...91f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Er i en alvorlig livskrise. Situasjonen er veldig alvorlig. Jeg har et alvorlig sykt barn og hele familien er i krise. Venninnen min spør hvordan det går, som jo er bra, men når jeg svarer at det går dårlig, og spør om hvordan det går med henne, svarer hun om alt det fine hun og familien gjør og de flotte planene de har fremover. Vet at hun mener det godt og kanskje prøver hun å muntre meg opp, men ved å ikke anerkjenne hvordan jeg og familien har det og skrive om hennes tilsynelatende perfekte tilværelse, skapes det en avstand mellom oss. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 6dfc0...e56

Ring å snakk med henne, fortell om situasjonen din/deres. Er ikke så lett å fange opp realiteten på meldinger. Ikke vær så rask til å spørre hvordan hun har det, da bryter du muligheten til at du får fortalt noe. 

Anonymkode: 90013...245

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har bare en ting å si her. Alle opplever kriser forskjellig. Ingen fasitsvar. Alle veier gjennom ei krise er ulike. 
Og en skal ikke sette kriser opp mot hverandre og sammenligne. 
MEN når det gjelder egne barn som får en alvorlig sykdom eller død så trumfer det mye

Anonymkode: 99f8e...444

Enig! Det er en maktesløs situasjon. Og ja, man skulle heller tatt sykdommen selv!  

Anonymkode: 8d193...f69

[AnonymBruker]

Skjønner godt hvordan du har det, TS. Vi fikk også vite at barnet vårt har en alvorlig sykdom, og det var vondt med de vennene som snakket om veldig dagligdagse ting og et par stykker spurte oss til og med om barnepass mens vi fremdeles var innlagt på sykehuset. For oss stod tiden stille og verden hadde rast sammen, og det var vanskelig å forstå at de ikke helt skjønte det... Mange skriver at venninnen din ikke kan lyve når du spør, men jeg tenker at det naturlige ville vært å enten ignorere det spørsmålet og heller støtte deg og snakke videre om deg, eller evt bare svare kort på det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, annet enn å kanskje heller finne noen som har vært i samme situasjon å snakke med isteden. Det hjalp veldig her.

Anonymkode: 7c582...a21

[AnonymBruker]

Vel, her er det faktisk du som må skjerpe deg i hvordan du svarer. Om du ønsker å snakke om det du går gjennom må du utdype det, ikke bare svare "Dårlig, hvordan går det der?" for da gir du inntrykk av at du ikke vil snakke om deg og ditt men høre om noe hyggelig. Derfor svarer hun som hun gjør. 

Andre måter du kan svare på er "Som du vet har jeg det veldig tøft for tiden, Erik har komplikasjoner og det har vært lange vonde netter på sykehuset. Det stresser et mammahjerte og jeg skulle ønske vi slapp å gå gjennom dette." og ikke spørre i første svar hvordan det går med henne. Da får du beholde fokus på deg og et mer empatisk svar 

Anonymkode: b0dc7...88c