Er det sånn ekte kjærlighet føles?

[AnonymBruker]

Har en kjempefin kjæreste/ samboer. Snill, omsorgsfull, får meg til å le. Føler jeg kan være meg selv, til en viss grad. Vet han oppriktig elsker meg/ er glad i meg. Han er veldig fin å se på, tar godt vare på seg selv. 

Helt siden vi møttes har jeg ikke klart å sette fingeren på akkurat hva det er med han jeg liker. Fysisk er han egentlig ikke typen jeg har pleid å falle for, han er slankere enn meg, men høyere. Føltes veldig rett med han i starten, føltes som om vi måtte være sammen. Noe annet var ikke et alternativ.

Men jeg føler på en slags avstand til han. Vi har omtrent ikke sex, og det er vanskelig å ha dype samtaler med han. Føler vi ikke har noen seksuell kjemi. Og at han ikke er interessert i det. Som jeg syns er sårt. Men så klarer jeg heller ikke tenke at det skal bli slutt, men jeg føler ikke den tilhørigheten med han. Kanskje for jeg føler meg litt avvist.

Andre som har følt det sånn? Hvordan visste dere han er den rette? Hvordan føltes det?

Anonymkode: 82c5a...edc

[svartkatt]

Til en viss grad? Avstandsfølelse? Dårlig kommunikasjon.. Mangler seksuell kjemi.. Dette er langt ifra ekte kjærlighet.

[Phoenix Heart]

Nei. Når du føler ekte kjærlighet bare vet du det, du er ikke i tvil. 

[AnonymBruker]

Athena Freyja skrev (6 minutter siden):

Nei. Når du føler ekte kjærlighet bare vet du det, du er ikke i tvil. 

Signerer denne.

 

Anonymkode: 98799...490

[Andro]

Høres mer ut som omsorg og bekvemmelighet enn egentlig kjærlighet. Enig med @svartkatt
Avstand, ikke erotikk, ikke dype samtaler, ikke tilhørighet, følelse av å være avvist...
Det mangler alle de mest vesentlige faktorene jeg trenger for å få lyst på noen, for å forelske meg, elske og kjenne meg trygg - hjemme på et vis.

Du har funnet en snill, men litt grunn og nær aseksuell kompis, ikke en kjæreste.

[AnonymBruker]

Andro skrev (14 minutter siden):

Høres mer ut som omsorg og bekvemmelighet enn egentlig kjærlighet. Enig med @svartkatt
Avstand, ikke erotikk, ikke dype samtaler, ikke tilhørighet, følelse av å være avvist...
Det mangler alle de mest vesentlige faktorene jeg trenger for å få lyst på noen, for å forelske meg, elske og kjenne meg trygg - hjemme på et vis.

Du har funnet en snill, men litt grunn og nær aseksuell kompis, ikke en kjæreste.

Det er nok sant det du skriver. Og er mye det jeg føler på. Jeg føler meg ikke hjemme, og trygg på han. 

I starten var det jo ikke sånn,da følte jeg veldig det var han jeg ville ha, var ikke interessert i andre. Men følelsene blir jo påvirket av å aldri ha sex/ intimitet.

Anonymkode: 82c5a...edc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er jo en del forhold som overlever lenge selv om noen av de tingene mangler. Som de som snakker dårlig sammen, men har mye god sex sammen. Eller motsatt, sexlivet halter litt men alt annet stemmer.

Dere har på en måte ingen av delene? 😕

Anonymkode: 1c72a...49f

[AnonymBruker]

Vet ikke hva som skal klassifiseres som ekte kjærlighet. Men jeg har, fra dag 1, følt meg hjemme hos mannen min. Det har liksom bare vært lett å være med ham. 

Jeg ser du påpeker dette med manglende sex, jeg må si at selv i perioder med manglende sex så har jeg ikke følt meg mindre hjemme hos mannen.

Og det med utseende, det er synes jeg også at det er rart du trekker frem. Det er jo ikke mannens utseende som gjør at jeg liker ham. Det er jo egentlig motsatt, jeg elsker ham, derfor synes jeg han er vakker.

Jeg vet at min kropp har forfalt gjennom tjue års samliv, både grunnet alder og graviditeter. Men jeg vet også at mannen  helt oppriktig synes at jeg har blitt vakrere, nettopp fordi min kropp har båret frem våre barn.  

Det er kjærlighet som gjør folk vakre, ikke motsatt. 

Anonymkode: 59dd9...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at det er jo en del forhold som overlever lenge selv om noen av de tingene mangler. Som de som snakker dårlig sammen, men har mye god sex sammen. Eller motsatt, sexlivet halter litt men alt annet stemmer.

Dere har på en måte ingen av delene? 😕

Anonymkode: 1c72a...49f

Akkurat nå har vi ingen av delene. Frem til 6- 7 måneder siden hadde vi heldigvis sex jevnlig. Som også førte til at den forelska følelsen var mer tilstede. Men nå er det liksom ikke sånn.

Anonymkode: 82c5a...edc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet ikke hva som skal klassifiseres som ekte kjærlighet. Men jeg har, fra dag 1, følt meg hjemme hos mannen min. Det har liksom bare vært lett å være med ham. 

Jeg ser du påpeker dette med manglende sex, jeg må si at selv i perioder med manglende sex så har jeg ikke følt meg mindre hjemme hos mannen.

Og det med utseende, det er synes jeg også at det er rart du trekker frem. Det er jo ikke mannens utseende som gjør at jeg liker ham. Det er jo egentlig motsatt, jeg elsker ham, derfor synes jeg han er vakker.

Jeg vet at min kropp har forfalt gjennom tjue års samliv, både grunnet alder og graviditeter. Men jeg vet også at mannen  helt oppriktig synes at jeg har blitt vakrere, nettopp fordi min kropp har båret frem våre barn.  

Det er kjærlighet som gjør folk vakre, ikke motsatt. 

Anonymkode: 59dd9...f90

Jeg er jo ikke sammen med han på grunn av utseende hans. Jeg er oppriktig glad i han og elsker han, derfor syns jeg han er fin. Og det har vært sånn hele tiden. Liker han for akkurat den han er. 

Men kjæreste følelsene er litt vanskelig å føle på når man føler seg avvist. 

Anonymkode: 82c5a...edc

[AnonymBruker]

Nei høres ikke ut som ekte kjærlighet, mer vanedyr avhengighet/trivsel

Anonymkode: fd9f5...bf0

[AnonymBruker]

Mulig jeg er helt på viddene nå, men jeg har lært at emosjonell omsorgssvikt under oppveksten kam gjøre at man som voksen mangler kontakt med følelsene sine.
 

Kan dette være en grunn til at det er en viss følelsesmessig avstand mellom dere? 

Hvis du tror det kan være noe i det, så kunne du kanskje lest deg litt opp på emosjonell omsorgssvikt. 

Grunnen til at jeg nevner det er fordi jeg opplevde emosjonell omsorgssvikt som barn. Jeg føler jeg mangler noe grunnleggende tilknytningsaktig som gjør at jeg alltid tar litt forbehold ovenfor andre. Bare sånn inni meg, men det er akkurat som at jeg ikke stoler på noen. Tror det er fordi jeg følte meg så sviktet i barndommen. Etter at jeg leste meg opp på emosjonell omsorgssvikt så går det mye bedre fordi jeg forstår hvorfor jeg er som jeg er. 
 

Anonymkode: c81f4...f51