Leser dere noe om barn? Hva forventer dere egentlig av barn?

[AnonymBruker]

Jeg blir så matt og litt bekymret på vegne av dagens foreldregenerasjon når jeg er her inne og leser. 
Foreldre som er helt i stuss over at 6-åringen ikke gjør som de sier, foreldre som spør om 2-åringen har OCD fordi den har akkurat lært seg hva skitt er og ikke liker kliss på hendene, om barnet har angst fordi det er redd for noe, foreldre som lurer på om en 2 måneder gammel baby har autisme fordi den ikke har intens øyekontakt, foreldre som vil gi melatonin til 2-åringen sin som ikke får sove, foreldre som spør om de har såret 15-åringen sin fordi den sa at hun ikke var voksen, osv osv.

Flere som har skyhøye forventninger til sine små 2-6-åringer. Som tror det er noe galt med BARNET når det er en del av den emosjonelle utviklingen. Som ikke forstår at hvordan man selv er som forelder har så ekstremt mye å si for hvordan barnet er og har det. 

Det skumleste er alle som er ute etter en diagnose på ungen sin, fordi ungen har sterke følelser (Fordi de sannsynligvis ikke føler seg sett)

Anonymkode: 49c53...c17

[AnonymBruker]

Jeg har lagt merke til mye av det samme som deg, men jeg tror ikke dette skyldes at folk har lest for lite om barn. Tvertimot, det kan se ut som de har lest for mye om barn, men at de helt mangler praktisk erfaring. For eksempel kan de ha lest at barn med autisme har lite øyekontakt, men om de aldri har holdt en baby før de blir foreldre selv mangler de totalt begrep om i hvilken alder man kan forvente noe videre respons fra babyer.

I tillegg er det en haug med sjarlataner på nett som forteller deg at hvis du bare gjør alt riktig, følger deres oppskrift så å si, vil du få et barn som sover hele natten, spiser det det får servert, gjør lekser med et smil og kler på seg selv de klærne foreldrene velger ut uten oppfordring fra treårs-alderen. Eller gjerne før.

Forum som dette hjelper heller ikke, da de som svarer på spørsmål gjerne er folk som har barn som har klart ting fra utrolig tidlig alder, ikke gjennomsnittet. Se for eksempel sparkesykkeltråden (tenk deg at du leser den med et 18 mnd gammelt barn som så vidt har lært å gå). Ikke noe rart mange får for det for seg at det må være noe galt med barna deres.

Anonymkode: 6e2d2...edc

[AnonymBruker]

Jeg tror nok det er en del foreldre som ikke tar inn over seg hvor mye som er medfødt og hvor stor forskjell det kan være på barn. Barn fødes ikke som blanke ark det bare er å forme helt riktig for å få en perfekt «mini-me». De fødes med et utgangspunkt der foreldrene kan fremelske enkelte egenskaper og prøve å dempe andre, men de er der like fullt. Og er de født med en «vanskelig» personlighet så krever det sitt av foreldrene.

Jeg har sluppet relativt billig unna, jeg har unger som har et ganske rolig lynne og jevnt humør slik at det meste av oppdragelse har gått på å finne den rette måten å håndtere dem på (de er fortsatt ganske ulike, selv om begge er rolige av natur). Hadde jeg fått to viltre, utagerende barn kan det godt være de hadde tatt knekken på meg og endt opp som uspiselige trollunger, for jeg er en ganske laidback type som er dårlig på faste rutiner (altså, de får mat, klær, pusser tenner og alt det der) . Mine har tålt det, andre hadde kanskje ikke det.

Den yngste har fortsatt ikke kommet ordentlig i puberteten, plutselig kan hun forandre seg til et lite hormonmonster, så får vi kjørt oss (storesøster har gått nesten umerkelig gjennom tenårene).

Anonymkode: 011ea...657

[AnonymBruker]

Jeg tenker at folk leser for mye. Det skrives og snakkes så mye om barn fra eksperter og andre. Så folk har sluttet helt å tenke selv.

Stol mer på morsinstinktet, så går det som regel bra. 

Anonymkode: 7cfcf...c21

[mereo]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at folk leser for mye. Det skrives og snakkes så mye om barn fra eksperter og andre. Så folk har sluttet helt å tenke selv.

Stol mer på morsinstinktet, så går det som regel bra. 

Anonymkode: 7cfcf...c21

Tror det er noe i det her. Litt slutt på å bruke hodet og sunn fornuft til tider.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har lagt merke til mye av det samme som deg, men jeg tror ikke dette skyldes at folk har lest for lite om barn. Tvertimot, det kan se ut som de har lest for mye om barn, men at de helt mangler praktisk erfaring. For eksempel kan de ha lest at barn med autisme har lite øyekontakt, men om de aldri har holdt en baby før de blir foreldre selv mangler de totalt begrep om i hvilken alder man kan forvente noe videre respons fra babyer.

I tillegg er det en haug med sjarlataner på nett som forteller deg at hvis du bare gjør alt riktig, følger deres oppskrift så å si, vil du få et barn som sover hele natten, spiser det det får servert, gjør lekser med et smil og kler på seg selv de klærne foreldrene velger ut uten oppfordring fra treårs-alderen. Eller gjerne før.

Forum som dette hjelper heller ikke, da de som svarer på spørsmål gjerne er folk som har barn som har klart ting fra utrolig tidlig alder, ikke gjennomsnittet. Se for eksempel sparkesykkeltråden (tenk deg at du leser den med et 18 mnd gammelt barn som så vidt har lært å gå). Ikke noe rart mange får for det for seg at det må være noe galt med barna deres.

Anonymkode: 6e2d2...edc

Takk! Hilsen en med unge som er et mareritt å legge. Bare gjør sånn, har du prøvd x y z, det er din feil fordi du er stressa/dårlig tilknytning/du lot ungen se litt på tv mens du laget middag/etc.

Når man er utkjørt, fortvilet, desperat etter en løsning, så går man på hva som helst. Og når det ikke funker for akkurat deg, så er det du som er dum og en uegnet forelder. Når forklaringen deprimerende nok kanskje egentlig er at noen ganger er det bare veldig vanskelig og ingenting hadde hjulpet. 

Anonymkode: 0bf53...dca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk! Hilsen en med unge som er et mareritt å legge. Bare gjør sånn, har du prøvd x y z, det er din feil fordi du er stressa/dårlig tilknytning/du lot ungen se litt på tv mens du laget middag/etc.

Når man er utkjørt, fortvilet, desperat etter en løsning, så går man på hva som helst. Og når det ikke funker for akkurat deg, så er det du som er dum og en uegnet forelder. Når forklaringen deprimerende nok kanskje egentlig er at noen ganger er det bare veldig vanskelig og ingenting hadde hjulpet. 

Anonymkode: 0bf53...dca

Du må bare ha en rutine, vet du. Da hadde ungen din sovna på slaget sju hver kveld

Anonymkode: 6e2d2...edc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2023 den 13.46):

Takk! Hilsen en med unge som er et mareritt å legge. Bare gjør sånn, har du prøvd x y z, det er din feil fordi du er stressa/dårlig tilknytning/du lot ungen se litt på tv mens du laget middag/etc.

Når man er utkjørt, fortvilet, desperat etter en løsning, så går man på hva som helst. Og når det ikke funker for akkurat deg, så er det du som er dum og en uegnet forelder. Når forklaringen deprimerende nok kanskje egentlig er at noen ganger er det bare veldig vanskelig og ingenting hadde hjulpet. 

Anonymkode: 0bf53...dca

Dette er så vanlig å se.

"Akkurat mitt barn er et mareritt. Men jeg vil ikke være en dårlig forelder".

Ser dere hva man gjør der? Man nekter å ta på seg sitt eget ansvar, men plasserer det heller på barnet.

Én ting er å si "Vi får ikke helt til dette men minstemann ennå, men jeg håper det løser seg".

Noe ganske annet er å si "Ja, minstemann er jo veldig krevende, han er et vanskelig barn" (altså, det man sier her er at det er noe galt med selve eksistensen til minstemann)

Så ja, jeg skjønner det er vondt å se at man (som alle andre mennesker på denne kloden) ikke er perfekt. Ingen av oss er det. Det er helt greit.

Men det som ikke er greit, er å anklage ungen sin for å være feil fordi man ikke tåler se at man selv ikke er perfekt.

Jeg tror løsningen her ville vært at foreldre klarte å tåle egen uperfekthet. Sånn at de ikke måtte velge mellom å si "Alt topp her, jeg validerer barnet og alt er supert", eller "Barnet mitt er utrolig krevende, så selv om jeg er en perfekt forelder, kan dette aldri gå". Vi må få en tredje vei: "Ting har gått ganske bra med de andre barna, og det er jeg glad for, men ting er vanskelig med sistemann. Vi har ikke knukket koden her ennå. Det er litt slitsomt"

Anonymkode: f94ab...a1e

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2023 den 12.39):

Jeg har lagt merke til mye av det samme som deg, men jeg tror ikke dette skyldes at folk har lest for lite om barn. Tvertimot, det kan se ut som de har lest for mye om barn, men at de helt mangler praktisk erfaring. For eksempel kan de ha lest at barn med autisme har lite øyekontakt, men om de aldri har holdt en baby før de blir foreldre selv mangler de totalt begrep om i hvilken alder man kan forvente noe videre respons fra babyer.

I tillegg er det en haug med sjarlataner på nett som forteller deg at hvis du bare gjør alt riktig, følger deres oppskrift så å si, vil du få et barn som sover hele natten, spiser det det får servert, gjør lekser med et smil og kler på seg selv de klærne foreldrene velger ut uten oppfordring fra treårs-alderen. Eller gjerne før.

Forum som dette hjelper heller ikke, da de som svarer på spørsmål gjerne er folk som har barn som har klart ting fra utrolig tidlig alder, ikke gjennomsnittet. Se for eksempel sparkesykkeltråden (tenk deg at du leser den med et 18 mnd gammelt barn som så vidt har lært å gå). Ikke noe rart mange får for det for seg at det må være noe galt med barna deres.

Anonymkode: 6e2d2...edc

Veldig bra innlegg!

jeg vil også legge til at barneoppdragelse har nå delvis blitt en statlig oppgave, ivaretatt av diverse (og ymse) fagfolk som skal skvise «ett stk produkt barn» (sett gjennom deres profesjon) - inn gjennom den ruta deres profesjon har fortalt dem at er riktig.

Det er helsesøster via helsestasjon, ufaglærte, pedagoger og ledelser i barnehagen, helsesøster på barneskole, lærere, eventuelle «miljøarbeidere», sosionomer, PPT ansatte, barnevern osv. - som alle skal ha en mening om barnet.

Da jeg var gravid for første gang kom helsesykepleier hjem til oss blant annet for å snakket om fødselsdepresjon. Jeg hadde aldri tenkt tanken men plutselig ble jeg presentert for dette fenomenet som jeg nå skulle ta stilling til. Følte jeg alternativ A,C eller D, - så måtte jeg si ifra. 

Av og til når ett av mine barn ikke fulgte gitte ramme av forventning til personale rundt, ble barnet på en eller annen måte kartlagt/scannet, og vi foreldre ble informert om «avviket» vårt avkom eventuelt hadde produsert:

I ett tilfelle husker jeg at en språk kartlegging i barnehagen initiert av en (overivrig) ped.leder, avdekket at vår 3 åring ikke hadde sagt ordet «dukkeseng». 

I et annet tilfelle ble vi bedt om å ta med det andre barnet til ørespesialist fordi de trodde kanskje barnet hørte dårlig.

Det resulterte i at vi foreldre sto selv bak barnet og knipset/hvisket, for å sjekke responsen vi fikk. 😅

Jeg forstår godt intensjonen med alt dette: å forebygge eventuelle sykdom/lidelser og informere.

Men: Å kartlegge syn og hørsel til tross for at dette gjøres både ved fødsel og helsestasjon, samt at vann i mellomøret er vanlig hos mange småbarn - er nærmest «standardisert» i en del barnehager. 

Problemet er at i prosessen med å kartlegge/bedømme og vurdere, så er mange fagfolk blinde for sin egen påvirkning av «produktet» familien 1.2.0, som disse tilbakemeldingene utgjør. 

Jeg måtte forklare den overivrige ped.lederen at barnet var ikke spesielt interessert i dukker, og derfor hadde hun kanskje ikke sagt ordet «dukkeseng». Men hun kunne jo ordet «dukke» og «seng».

Jeg måtte forklare for helsesøster at jeg ikke hadde tegn til depresjon og i så fall tror jeg det ville være (dessverre) lite sannsynlig at jeg hadde sagt det til henne i første møtet, kanskje var det heller noe hun måtte observere og dømme selv (og bygge tillit for å få noen til å snakke om)

Jeg måtte forklare barnehagen at barnet hadde normal hørsel, men siden det nylig hadde startet i barnehagen kunne det være at barnet rett og slett synes det var vanskelig å fokusere i en hverdag med mye mer støy og volum enn det barnet var vant med.

Gang på gang har jeg som foreldre normalisert min familie og mine barn, for «velmenende» statlige/kommunale ansatte, jeg som foreldre i velferdsstaten Norge, «deler» omsorgsansvaret med..(grunnet at de ivaretar barnet via skole/bhg/helsestasjon o.l) 

Barna som nå er store og velfungerende («dukkeseng» barnet er språksterk og «høre-barnet» elsker sang og musikk) - og barna er «diagnose fri» i en stadig voksende gruppe venner/nabobarn/elever hvor overraskende mange: har diverse diagnoser..

 

Endret 28. mai 2023 av Full Ugle

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette er så vanlig å se.

"Akkurat mitt barn er et mareritt. Men jeg vil ikke være en dårlig forelder".

Ser dere hva man gjør der? Man nekter å ta på seg sitt eget ansvar, men plasserer det heller på barnet.

Én ting er å si "Vi får ikke helt til dette men minstemann ennå, men jeg håper det løser seg".

Noe ganske annet er å si "Ja, minstemann er jo veldig krevende, han er et vanskelig barn" (altså, det man sier her er at det er noe galt med selve eksistensen til minstemann)

Så ja, jeg skjønner det er vondt å se at man (som alle andre mennesker på denne kloden) ikke er perfekt. Ingen av oss er det. Det er helt greit.

Men det som ikke er greit, er å anklage ungen sin for å være feil fordi man ikke tåler se at man selv ikke er perfekt.

Jeg tror løsningen her ville vært at foreldre klarte å tåle egen uperfekthet. Sånn at de ikke måtte velge mellom å si "Alt topp her, jeg validerer barnet og alt er supert", eller "Barnet mitt er utrolig krevende, så selv om jeg er en perfekt forelder, kan dette aldri gå". Vi må få en tredje vei: "Ting har gått ganske bra med de andre barna, og det er jeg glad for, men ting er vanskelig med sistemann. Vi har ikke knukket koden her ennå. Det er litt slitsomt"

Anonymkode: f94ab...a1e

Poenget i innlegget mitt er at det ikke nødvendigvis er noe galt med et barn som ikke sovner lett om kvelden. Det betyr ikke at foreldrene har gjort noe feil heller. Barn er forskjellige  akkurat som voksne. Noen trenger lite søvn, noen er B-mennesker, noen trenger tid og støtte for å roe seg ned om kvelden. Sånn er det bare, alle passer ikke inn i den trange malen.

Har man erfaring med barn ser man fort at spennet er vidt, barnet som går ved 18 mnd er like normalt som det som går ved 10 mnd, og det er ikke foreldrene som har gjort noe galt heller.

Anonymkode: 6e2d2...edc