Dere som er i et forhold, men bor ikke sammen og har barn fra tidligere forhold.

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med en mann som også har en datter fra tidligere forhold. Vi begge har jentene annenhver uke og i like uker, så vi ses både med barn og uten barn. 

Han har en kontorjobb, og har ofte hjemmekontor. Mens jeg jobber som pedagogisk leder i barnehage. Så dagene våre er ganske så forskjellig. 

Han ønsker å ses så ofte som mulig, mens jeg trenger litt tid for meg selv også. Noen dager når jeg kommer hjem fra jobb, så er jeg litt mettet med folk. 
Liker godt å trene, treffe litt venninner ol. Mens han er ikke så ofte med kamerater, og det virker ikke som han savner det heller. 
 

Vi har litt ulik «baggasje» fra tidligere forhold. Så jeg tror nok at det kanskje er litt den som kommer inn her. Vi snakker godt sammen, men merker skuffelsen de gangene jeg ønsker å ha andre planer uten han. 
 

Lurer på hvor ofte dere ses, som ikke bor sammen?😊
 

Anonymkode: 9fc57...6ba

[LadyL]

Vi er med hverandre 24 timer i døgnet  fredag-tirsdag morgen annenhver helg. Vi har barn begge to, og finner av og til på noe en av dagene i helgen når vi har ungene. Det er så travelt i ukedagen med barn at vi ikke klarer å treffes da, men vi snakker sammen på telefonen om kvelden.

[AnonymBruker]

Her har vi barn annenhver uke, men på ulike uker, så vi har lite tid bare oss to alene. Egentlig så er det ganske greit, for da kan vi stort sett være sammen når vi vil, siden den ene av oss alltid har barnefri. Han må imidlertid ta igjen mye jobb når han har barnefri, så han er mindre sammen med meg og mine enn andre veien, noe som gjør meg frustrert og usikker på om han egentlig vil være sammen med oss 😅 Det er en ordentlig kjip følelse å være den som "vil mer". Det har vi snakket om hundre ganger, og det begynner omsider å synke inn hos meg at han vil det samme. Han vil helst være sammen med meg/oss hele tida, sier han, men i praksis er det vanskelig å få til. Heldigvis bor vi nærme hverandre, så vi får alltid til en klem på kveldstid.

På den annen side så viser han stor forståelse for at jeg vil være alene de første dagene når jeg har barnefri for å hente meg selv litt inn igjen. Så jeg jobber med å forstå/godta at han faktisk er nødt til å jobbe mer når han ikke har barna.

Ja, man bærer med seg mye guffen bagasje fra før, og når kjæresten din reagerer med skuffelse, så tror jeg du har rett i at han er preget av fortida. Samtidig har du rett til din alenetid, og da tror jeg at det eneste du kan gjøre, er å betrygge ham med at du vil være sammen med ham, men at du også trenger tid alene. Han på sin side bør kanskje jobbe med å trives i eget selskap? For hvis du er hans "alt" når han har barnefri, så blir det lite igjen hvis han mot all formodning skulle bli alene igjen en gang. Det er så viktig å kunne stå på egne bein og trives i eget selskap, men det er ikke enkelt for mange av oss.

Jeg tror det er ganske typisk mannfolk å ikke ha så stort sosialt nettverk, og du kan jo ta det som et kompliment at han ønsker å tilbringe all tid med deg 😊 Fortsett å snakke godt sammen og gjør det du kjenner er riktig for deg, for hvis du kun skal ta hensyn til hans behov, kan det fort ende opp med at følelsene dine dabber av? Dere har tydeligvis ulike behov, men snakk sammen og møt hverandre på midten hvis det går.

Anonymkode: c0353...677