Når man er lykkelig som singel. Hvorfor føler noen behovet for å trøste eller komme med sure kommentarer?

[AnonymBruker]

Dette møter jeg både på jobb og når jeg er ute med venner. De fleste av mine venner er single, noen ufrivillige, andre frivillige. Jeg har hatt min share med uærlige menn og jeg klarer meg best selv. Jeg har opplevd menn som ikke takler at jeg avviser de og sier jeg hverken er interessert i det ene eller andre, eldre kolleger som føler for å trøste meg fordi jeg ikke har noen å komme hjem til, familiemedlemmer som konstant maser om både mann og barn (Som jeg heller ikke er interessert i)

Hvorfor skal vi frivillige single måtte forholde oss til slike kommentarer, meninger og holdninger bare fordi vi velger å leve utenfor normen? Jeg kommenterer ikke "Lailas" håpløse mann på jobb, så hvorfor skal jeg måtte ta imot alt?

Hvilke kommentarer og holdninger har du selv møtt på som (frivillig) singel?

Anonymkode: 99173...ade

[AnonymBruker]

Jeg var også lykkelig singel i mange år. 

Og ja, herreGUD så irriterende og provoserende når folk automatisk antar at det er noe man er lei seg for, og ser på som et problem. 

Jeg har blitt overøst av uønskede råd om hvordan jeg kan skaffe meg en kjæreste. 

Og alle tar det for gitt at jeg har vært ufrivillig singel - og at det er bedre med hvem som helst som kjæreste omtrent, enn å være singel... 

Mye heller singel enn i et dårlig forhold!

Nå er jeg samboer på tiende året, og lykkelig samboer - men altså, jeg trivdes så godt som singel at jeg var svært skeptisk til å bli sammen med han som nå er faren til mine barn. 

Anonymkode: 1e1e7...492

[AnonymBruker]

Ingen tror på at det er frivillig, rett og slett, og når jeg sier at jeg faktisk trives som singel får et "stakkars deg"-blikk.

Triste mennesker. 

Anonymkode: 5cf0c...4f3