Bryte med familien pga vond barndom?

[AnonymBruker]

Hei.  

langt innlegg...

Jeg vil først si at det å skrive dette innlegget, selv som anonym, gjør at magen min slår krøll og jeg overveldet av kvalme, angst- følelse, panikk- følelse og en enorm skyldfølelse.. 

Som barn hadde jeg en oppvekst med mye uro i hjemmet. Mor og far kranglet hele tiden veldig høylydt. Det var brøling, roping, stygge kommentarer og kallenavn stort sett hver eneste dag. Gjenstander ble kastet mot hverandre, og på meg og min bror dersom de var sinte på oss. Dette var stort sett min mor som gjorde. Mine foreldre hadde trang økonomi under min oppvekst, selv vokst opp med ekstrem uro i sitt hjem, spesielt min mor. Etter hvert som jeg har blitt voksen kan jeg se hvor enkelte av hennes reaksjoner kommer i bunnen fra. 

Jeg opplevde at hver gang min mor var sint eller opprørt for noe, ble jeg og min bror brukt som hakkekyllinger. Svarte vi ikke som forventet ble vi skreket til oppi ansiktet. Hver gang foreldrene mine kranglet om hvem som hadde rett i en sak, ble jeg eller min bror ropt etter fra lekerommet, der vi satt i fred og ro i lek å prøvde å holde oss opptatt for å døyve over disse voldsomme kranglene. Jeg husker jeg gråt å tryglet om å få slippe å bli dratt inn for å være på parti. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg ble bedt om å konstantere den ene eller den andre hadde rett. Når jeg ikke ville svare, skrek de til meg at jeg skulle svare. Den ene jeg "tok parti" med smilte triumferende mot den tapende part og tapende part gikk fra stedet i raseri, såg først stygt på meg og kalte meg en jævla drittunge, sviker, rævslikker. Jeg ble stående igjen alene på stedet mens de to gikk hver sin vei, jeg ble stående med fortvilelse og stress jeg måtte takle alene.

Etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å slenge kommentarer tilbake, spesielt mot min mor, da hun var dem som slang ut oftest. Jeg ble kanskje sett på som litt snusfornuftig, å det ble ikke godt mottatt de gangene jeg kom ut med siste ordet. Jeg ble fiket til, lugget, klypt til blods, sparket eller dyttet. Ble kalt de styggeste ting. 

Jeg har hele livet fått høre at jeg var et vanskelig barn hjemme. Men av andre familiemedlemmer og foreldre til venner, ble jeg fremstilt som rolig, fornuftig, snill og høflig. 

På skolen ble jeg mobbet. Jeg var den stille jenta som aldri turte å rekke opp hånda i timen selv om jeg visste svaret, jeg var engstelig med flere barn en to rundt meg, jeg turte så vidt å snakke med andre for jeg var redd for hånende kommentarer og å skille meg ut. Men det var nettop det som skjedde, jeg skilte meg ut, fordi jeg var den stille og utrygge i klassen. Dette pågikk fra 6- klasse og ut ungdomsskolen. Venninnene mine som jeg lekte med på fritiden, frøs meg ut, fordi jeg fikk så mye negativ oppmerksomhet. De ville vel ikke bli involvert i dette.. Jeg husker en medelev konfronterte meg med kloremerkene mine på hendene, jeg svarte at det var katten min. Men selv hadde han katt, og sa at dette kan ikke være det, har noen gjort dette mot deg? Jeg ble fullstendig panisk og nektet for det. Jeg ble livredd for at det skulle bli avslørt at det var min mor. Hun truet oss ofte med at vi barna måtte skjerpe oss, fordi vi gjorde henne så mye sint, kom dette skolen og barnevernet for øret, ble vi revet ut av hjemmet og vi ville aldre se hverandre igjen. Da var det vår skyld at familien ble oppløst. 

Jeg har ikke bare dette som bagasje.. Det jeg også opplevde mye av var overgrep. Jeg graver så dypt i meg selv for å kunne si hvem det var. Men det lille, lojale barnet inni meg klarer ikke å røpe det, ikke engang i en anonym post.. Jeg ble fortalt at dette måtte være vår hemmelighet, at ingen måtte få vite det.. jeg turte aldri å spørre hvorfor, men jeg sa bare "ok".  Jeg husker ikke når dette startet, men jeg var veldig liten når jeg får opp det første hendelsene jeg husker.. Mulig fire eller fem år. Jeg ble aldri utsatt for vold, men en syk form for manipulasjon. Jeg fikk sjelden oppmerksomhet for ting jeg gjorde bra, jeg fikk skjelden sitte på fanget å bare bli holdt å føle meg elsket å trygg. Så dette som foregikk, var noe jeg som et lite barn trodde var en form for aksept og en måte å vise jeg var elsket på. Jeg klarer ikke gå i dype detaljer for da får jeg sterk panikk.. Dette avtok i tidlig tenår etter konfirmasjonsalder da jeg sa at jeg ikke ville mer. At jeg ble kvalm av det. Jeg husker jeg ble prøvd overtalt, men jeg sto på mitt, følelsen etter jeg sa nei føltes for meg rett, men likevell ble jeg overmannet av sterk skyld, for for vedkommende, var det ikke greit. Et par upassende hendelser som hendte etter dette, var at da jeg ropte ut døren fra badet etter håndkle, trodde min bror var hjemme og bad han legge en utenfor døren. I stedet kom "denne personen" inn og jeg skvatt, trodde jeg hadde låst døren etter meg men sikkert glemt det.. åpnet dusjdøren på vidt gap og stirret åpenbart over hele meg. Jeg forsøkte å dekke meg til så godt jeg kunne å bad vedkommende komme seg ut. 

Jeg husker jeg ønskte så sterkt å gå på VGS Helse. Vi hadde en lokal skole innen 20 minutters rekkevidde jeg kunne gå. Men på grunn av mobbing i skoletiden, utfrysning av venner, alt som skjedde hjemme, valgte jeg en helt annen linje jeg ikke benytter meg av i yrkeslivet i dag, en skole med internat. Da kunne jeg "rømme". Jeg hadde to flotte år på denne skolen jeg elsket. Men hver eneste helg når vi måtte hjem, grudde jeg meg til. 

Noen år senere ble jeg gravid med min nåværende mann. Jeg husker at når magen hadde vokst seg stor, og vi var på besøk hos "denne personen" smøg vedkommende seg til ved hver mulige anledning å klappe og stryke meg over magen, jeg ble så uvel av dette... ved siste svangerskap ble jeg rasende om noen i det hele tatt kom i nærheten av meg uten å spørre for å røre ved magen min, i det hele tatt stå nærmere enn en armlengdes avstand...

Jeg er nå i starten av 30- årene. Jo eldre jeg blir, og etter å ha blitt mor selv, ser jeg bare mer og mer hvor sykt dette har vært, hvor fryktelig barndommen min har vært... Hvor lite respekt jeg har for disse menneskene. Jeg ønsker å distansere meg fra dem. Ønsker dem ikke innpå livet mitt mer. Jeg har inntil for to år siden, når jeg fikk en datter, selv fått følt på det å elske to barn og selv se hvor sårbare de er, hvor viktige foreldre og nærme støttespillere er, prøvd å leve et normalt liv rundt dem og ha et godt forhold. Men det fungerer dårlig, jeg blir bare mer og mer sint på dem for hver dag, uke, måned, år som går. 

Jeg har ikke konfrontert noen med overgrepene, aldri snakket skikkelig om dette, bare nevnt det til to jeg stoler veldig på.. Jeg har bestemt meg for å lette trykket, snakke med lege om videre henvisning til psykolog. Jeg har ikke økonomi til å gå til "vanlig" psykolog. 

Mine foreldre har i senere år truet meg mange ganger med å.gjøre meg arveløs, kutte kontakt og det som er etter flere krangler som har utartet seg etter jeg har konfrontert dem med min barndom. De er heller ikke tilstedeværende gode besteforeldre. Jeg har prøvd å sette opp dette perfekte bildet av en sammensveiset familie, men blir skuffet så ofte. De lover eldste på 10 å ta han med på aktiviteter, være sammen med oss på ferie, kjøpe han ting. Men svikter på ordene sine hver gang, han har med dette blitt litt immun mot dem. Jeg må alltid be dem slutte å love ting de ikke kan holde, må.aøltid trøste eller forbedre barnet mitt på at de kanskje ikke vil holde det de lover på en måte som skal skåne han mest mulig. Jeg har satt ned foten og sagt at herved skal aktiviteter bli utført samme dag det blir spurt om, aldri noe frem i tid, samme med ting som blir lovet. Min yngste ser de skjelden, hver gang vi er på besøk har de så vidt interesse for henne, gir henne noe "godt" å spise på, tuller på avstand, å hver gang hun  viser interesse for å sitte på fanget, tar min mor i henne som om hun er redd for å få henne nært innpå seg. Dette sårer, gjør meg sint og ikke minst prøver de alltid å gi meg råd om OPPDRAGELSE når jeg håndterer ti g helt annerledes enn hva de gjorde mot oss som små. Hver gang eldste får julegaver, er det noe som er brukt av dem selv som de ikke har bruk for mer eller ikke ønsker å bare bli stående å samle støv.. jeg forventer ikke dyre gaver, men litt sjel og tanke i det de gir skader jo ikke. De har veldig god økonomi, men er gnien og fremstiller seg selv som om de må snu på hvert øre.. 

Det ligger mye følelser i å bryte med dem, jeg har jo et brennende ønske om et trygg og god storfamilie, men det har jeg ikke. Bryter jeg så påvirker det forholdet til min tante på morssiden og søskenbarna fordi de er så nærme.. jeg prøver å holde dem på avstand med det fører lite godt med da jeg blir seende ut som svarteper for å ikke ville ha nok kontakt. 

Hva ville dere ha gjort? 

 

Anonymkode: ee13b...9fc

[Mymlen]

Kutt kontakt, uten tvil. Alle relasjoner der de gjør mer vondt enn godt er ikke verdt tiden til noen. 

Viktig å huske på at man har en betinget kjærlighet til de rundt seg, utenom barna sine. Dette vil si at kjærligheten kommer med betingelser. Du har verdi. Ved å bruke dyrebar tid av livet ditt med mennesker som behandler deg dårlig så gjør du deg selv verdiløs. Vær et forbilde for barna dine og vis dem at selvrespekt er viktig 

[AnonymBruker]

Mymlen skrev (1 minutt siden):

Kutt kontakt, uten tvil. Alle relasjoner der de gjør mer vondt enn godt er ikke verdt tiden til noen. 

Viktig å huske på at man har en betinget kjærlighet til de rundt seg, utenom barna sine. Dette vil si at kjærligheten kommer med betingelser. Du har verdi. Ved å bruke dyrebar tid av livet ditt med mennesker som behandler deg dårlig så gjør du deg selv verdiløs. Vær et forbilde for barna dine og vis dem at selvrespekt er viktig 

Tusen takk for et klokt svar. Dette satt jeg stor pris på 

Anonymkode: ee13b...9fc

[Snok1]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tusen takk for et klokt svar. Dette satt jeg stor pris på 

Anonymkode: ee13b...9fc

Enig. Klokt svar på en hjerteskjærende historie.💔

[AnonymBruker]

Ja, du bør bryte med dem. Alle sammen. 
De fortjener ikke å ha deg og dine barn i sitt liv, og det kommer ikke noe godt ut av det for noen av dere. Personen som har utøvd overgrep mot deg bør du bestrebe deg på å aldri se mer igjen i ditt liv, men det kan du snakke med en psykolog om. Du og dine barn får det bedre uten dem. 
💔

Anonymkode: 1edc0...1a5

[AnonymBruker]

Jeg har selv brutt med min familie (kun en foreldreside, da mine foreldre skilte seg når jeg var barn og den andre forelderen har jeg et bedre forhold til). Jeg har det så utrolig mye bedre! Ja, jeg savner å ha en familie. Det er sårt ved høytider når jeg ser på sosiale medier alle andre sine på overflaten lykkelige familier. Men, jeg vil heller være noe ensom og vite at jeg tar godt vare på meg selv og barna mine! Jeg er en mye bedre person, jeg har det bedre mentalt og er bedre for den lille familien min. 
Sender deg masse kjærlighet, husk at du fortjener mennesker i livet ditt som kun er glad i deg, ikke som ødelegger deg! 

Anonymkode: 9c2ac...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det ligger mye følelser i å bryte med dem, jeg har jo et brennende ønske om et trygg og god storfamilie, men det har jeg ikke. 

Hva ville dere ha gjort? 

 

Anonymkode: ee13b...9fc

Brutt kontakten ❤️ 

Ta vare på deg selv og fokuser på dine barn

Anonymkode: 1434a...7a0

[AnnoNymi]

Foreldrene dine kan ikke gjøre deg arveløs, det er din fødselsrett.

Jeg ville kuttet kontakten med dem, de tilfører ingenting godt i livet til deg eller barna dine. Det er din jobb å skåne barna fra dem.

[AnonymBruker]

Har selv brutt med stor familie. Gått i terapi på Dps i 2 år. Det koster ikke så mye for du får frikort etter hvert. Jeg har opplevd overgrep og alkohol av foreldre. Men mye andre ting også. 
Jeg flyttet vekk med min familie. To barn og mann. Har vært mye sorg over tapt barndom og savn på familie. En mamma å ringe når man trenger noe osv. Men å bryte var nødvendig fordi nå er jeg fri. Kan bestemme selv hvordan livet mitt skal være uten å bli psyket ned. Det vonde har stoppet fordi jeg brøt. Og jeg har det bedre med barn og mann. Fordi jeg har det bedre med meg selv. Jeg investerte i meg selv ved å søke trygge mennesker, trygt miljø og terapi. Det har vært det beste for meg. Jeg kan fortsatt slite med angst. Men det dabber av mer og mer med årene. Jeg kan nå forme mitt eget liv. Det er en fantastisk følelse. Og jeg kan kose meg med barna, og har mange gode dager. Det hadde jeg ikke før. Da var det bare skam og dårlig selvfølelse 24/7.

Jeg hadde fødsels depresjon med begge barn. Det var verst med minstemann. Så jeg søkte foreldrekurs for å forstå mere. Da møtte jeg trygge mennesker som delte om sitt liv, og da klarte jeg å dele om mitt. Da kom alt opp og jeg startet prosessen med å bryte ut av en giftig familie. Tørr ikke å tenke på hvordan jeg hadde vært som mor om jeg ikke hadde søkt hjelp den gangen. 
 

Tenk på etterslekten din. At du kan redde den ved å holde deg unna. Bedre med liten familie og fred enn en stor med masse problemer. 
 

Anonymkode: d9fff...b88

[AnonymBruker]

Det der kan ikke være noe lett. Jeg har også brutt kontakten med begge mine foreldre, pga mishandling. 

Jeg kan ikke si at du bør eller ikke bør gjøre det, det er et veldig stort valg som jeg tror det er viktig at du tar selv. For min del merker jeg helt klart at det har vært det riktige å gjøre, selv om det også har vært veldig vondt. Selv om de mishandlet meg og søsknene mine, hadde vi også noen gode stunder, og jeg savner de stundene. 

Vet ikke om det er noe til å hjelp å høre, men bare tenker at det er viktig at du lytter til deg selv her. Det er skikkelig urettferdig at, ikke bare skal du bli utsatt for veldig smertefulle og fullstendig urettferdige ting som barn, men i tillegg blir det ditt ansvar å ta grep når det kommer til å opprettholde eller bryte kontakt som voksen. Det er en slags dobbelt lidelse å først bli såret av de man skulle kunne stole på og få omsorg av når man var liten, sårbar og totalt avhengig av foreldrene. For å deretter, som voksen, måtte ta det smertefulle valget mellom å kutte kontakten eller forbli i en vond relasjon.

Håper du finner ut noe som funker for deg. Og unner deg så mye godt liv som overhodet mulig fremover, selv om barndommen ikke var som den skulle. Håper du får masse fine erfaringer som kan veie litt opp for det fremover.

Anonymkode: 4bfcd...f89

[AnonymBruker]

Jeg takker alle sammen for så utrolig fine og varme tilbakemeldinger. Jeg er både rørt og føler meg veldig oppløftet, ser litt bedre nå at jeg utsetter meg for varig skade av å prøve å få til noe som aldri vil kunne bli bra. Min samboer har vært en enorm støtte, han har sett en god del av hvordan de behandler meg, ting som jeg ikke nødvendigvis forstår er ikke innafor. Han har de siste årene prøvd å få meg til å innse hvor skadelig relasjonen er med dem. Men sårhet i det å bryte med de du har kjent hele livet som også har gitt deg gode stunder, har skygget over den største delen, det vonde..

I nyere tid har min mor ringt meg, uten noe som helst forvarsel å bare åpnet samtalen med "beklager! Beklager hvis jeg ikke har vært en god mor for deg" osv.. hver gang dette skjer, føler jeg meg så tatt på senga at jeg blir stresset og får en inngripende følelse av at jeg må trøste HENNE, fordi som nevnt har det blitt baluba når jeg har ønsket å snakke om dette med dem i rolige omgivelser. Å få ting ut av verden. Det føles bare så sykt. Å dette gjør at jeg i øyeblikket bagatelliserer det som har vært og føler ansvar for at hun skal gå ut av samtalen med lette skuldre og trøst... 

Ved anledninger der man normalt søker sine foreldre for trøst og veiledning, møter jeg ofte først litt forståelse før det går over til bebreidelse av hva jeg gjorde feil, får gjerne høre at jeg både er dum og korttenkt og hvorfor i all verden tok jeg avgjørelsen før jeg snakket med dem først?

Når det kommer til bursdager og jul har vi hatt det slik at etter konfirmasjon er vi voksne og det blir ikke mer gaver. Jeg har selvfølgelig respektert dette. Men jeg får likevell en liten ting til både jul og bursdag med en giver grense på max 300 kr. Jeg får høre det hvis de slår til med noe over den prisen! Nesten som om det er forventet jeg bør bøye meg i støvet å ikke kunne takke nok. Men før gaven blir delt ut får jeg en telefon en måned i forveien om at jeg ikke får bursdag og julegave (jeg har bursdag i desember) i år, de ønsker ikke å bruke så mye penger på gaver. Respekterer det, fullt og helt, men blir så forvirret av dette da jeg senere blir bedt om å komme å hente gavene til barna og meg selv. Da blir jeg mer stresset enn glad, for jeg forbereder meg hele veien til huset deres om hvordan jeg skal reagere på at jeg også har fått. (De er veldig sensitive på kroppsspråk, får de ikke riktig respons tar de det som utakknemlighet både av meg og mitt eldste barn. Har hatt mange runder med dem om hvordan de overtolker og feiltolker, betryggende på at vi er takknemlige.) Som også nevnt får min sønn brukte ting av dem. Jeg har ingenting i mot brukte gaver, men det blir så vanskelig når følelsen gaven gir er at de kunne kvitte seg med noe å slapp dermed å bruke penger på det. For slik er de, det har de tilogmed sagt til meg, at jo mindre penger de kan bruke på gaver jo bedre er det for dem. (Som sagt, de har veldig god økonomi, de blir ikke lutfattige av å gi gave til barnebarna sine). Siste gaven min sønn fikk var en altfor stor sykkel han ikke får brukt på vertfall et år og har i tillegg rosa detaljer. Så denne må vi kjøpe sprayflaske til for å få bort det rosa. Historien på denne sykkelen: min mor ringte å sa at hun visste ikke hva de skulle gi i julegave, penger ønsket de ikke å gi selv om de vet at han liker å spare til ting han ønsker seg. Dermed hadde de en sykkel hun bare hadde brukt på ferie og hun ikke trengte mer, fordi hun kjøpte seg ny etter en sesong. Når sykkelen skulle prøves her hjemme var det ting som måtte fikses, der var rust og rattet hang på halv åtte hvis du støttet deg for hardt på det... får ikke en god følelse av å motta noe slikt. 

Selv fikk jeg for et år siden tidenes overraskelse da de ringte meg å spurte om jeg ønsket å overta bilen deres for de skulle ha ny og denne var både mer trafikksikker enn den jeg hadde og hadde mye større plass. Jeg gråt i glede og overraskelse for de har aldri vist så mye av generøsitet eller en slik omtanke, har aldri fått lånt denne bilen heller før hvis jeg har vært billøs et par dager (de har to og bare en av dem trenger bil til jobb). Min samboer ante noe ugler i mosen ved denne gaven, han betrodde meg sine misstanker, men jeg ble sint på han for tross alt gav de meg en ganske så dyr gave. Å dyr ble den.... etter hvert lyser oljelampe ( bagatell heldigvis), bremsene fikk problemer, jeg kom meg ikke til jobb da det ikke går buss her vi bor, måtte gå til innkjøp av en gammel bil som kunne frakte meg til og fra jobb og ikke minst barn i barnehagen. Å det siste og verste var girkassen oppdaget vi har problemer og synger på siste verset. Skal den overhales koster det 17.000 pluss jobb, ny koster 27.000 pluss jobb. Snakket med min far om dette, han sa "du har jo ikke tapt noe, du fikk jo bilen så det har ikke vært en utgift i kjøp". I tillegg skulle bilen på EU kontroll to mnd etter jeg fikk den. Foreldrene mine skulle hjelpe oss med den biten økonomisk tilbød de. Men når den skulle inn fikk jeg melding at jeg måtte huske å legge av penger til EU kontroll, for de hadde ombestemt seg. Bilen gikk igjennom kontroll uten feil eller mangler. Min far ringte å spurte hvordan det gikk. Jeg sa alt var bra med bilen, ble ingen utgift på reparasjoner. Han ble stille, undrende og sa vagt "ikke værst.. jaja, da har du godkjent bil i tre år til". Dette reagerte mi samboer på, for han mistenkte lenge at de bare kvittet seg med et problem som ville gi dem store utgifter. Jeg ser det nå, et år senere.. jeg spurte om de ville ha den tilbake i retur på grunn av problemene og salg blir vanskelig med evt. Feil som senker både verdi på bilen og forutsigbarhet. Så vi er på en måte stuck med i utgangspunktet en god familiebil, men med utgifter som vi ikke hadde forutsett da alt var i skjønneste orden i følge min far..  

 

Blir syk av dem, sliten og går nå nesten hver dag å bare irriterer meg over dem. Jeg ønsker egentlig mest av alt å ikke ha noe med dem å gjøre mer. Jeg skal prioritere terapi, barna mine sitt beste og mitt beste for å få det til. Ikke minst også min samboer sliter seg litt ut på dette. For det blir konstant noe negativt som tynger og gnager over oss så lenge de er i livene våre..

Anonymkode: ee13b...9fc

[AprilLudgate]

Herregud så jævlige mennesker 🥺😔

Jeg synes du skal kutte alle bånd til foreldrene, og ta en prat med din bror om du har kontakt med ham.

Bare si det som det er - vær ærlig selv om det er vanskelig.

»Du vet hvordan vi vokste opp, men du vet ikke at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep av person X. Jeg har prøvd alle strategier for å komme videre, men det går ikke.

Foreldre truer med å gjøre meg arveløs, men jeg bryr meg ikke om penger. Du vil alltid være velkommen hjemme hos oss, men nå vet du iallefall hvorfor jeg ikke lengre blir å se hos foreldre». 
 

Og du kan godt være helt ærlig med foreldre også.

Skriv et brev - og send.

Skriv hovedpunktene i det du forklarer her i HI, og at du i tillegg ble utsatt for overgrep av denne personen. Du må derfor bare kutte kontakt for å komme deg videre. At du ikke ber om noe som helst, utover at de bare respekterer din avgjørelse. Du kommer ikke til å ta en telefon eller gå inn i noen diskusjon - nå blir det slik. 
 

Bruk energien din på din egen familie og deg selv  

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (11 minutter siden):

Herregud så jævlige mennesker 🥺😔

Jeg synes du skal kutte alle bånd til foreldrene, og ta en prat med din bror om du har kontakt med ham.

Bare si det som det er - vær ærlig selv om det er vanskelig.

»Du vet hvordan vi vokste opp, men du vet ikke at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep av person X. Jeg har prøvd alle strategier for å komme videre, men det går ikke.

Foreldre truer med å gjøre meg arveløs, men jeg bryr meg ikke om penger. Du vil alltid være velkommen hjemme hos oss, men nå vet du iallefall hvorfor jeg ikke lengre blir å se hos foreldre». 
 

Og du kan godt være helt ærlig med foreldre også.

Skriv et brev - og send.

Skriv hovedpunktene i det du forklarer her i HI, og at du i tillegg ble utsatt for overgrep av denne personen. Du må derfor bare kutte kontakt for å komme deg videre. At du ikke ber om noe som helst, utover at de bare respekterer din avgjørelse. Du kommer ikke til å ta en telefon eller gå inn i noen diskusjon - nå blir det slik. 
 

Bruk energien din på din egen familie og deg selv  

Dette var et veldig behjelpelig svar på hvordan jeg kan gå frem. Har vært usikker på om jeg skal trekke meg stille vekk, føler det blir feil men vært redd for å konfronterte.. men et brev er nok en god løsning. Tusen takk for fin kommentar 😊

Anonymkode: ee13b...9fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hei.  

langt innlegg...

Jeg vil først si at det å skrive dette innlegget, selv som anonym, gjør at magen min slår krøll og jeg overveldet av kvalme, angst- følelse, panikk- følelse og en enorm skyldfølelse.. 

Som barn hadde jeg en oppvekst med mye uro i hjemmet. Mor og far kranglet hele tiden veldig høylydt. Det var brøling, roping, stygge kommentarer og kallenavn stort sett hver eneste dag. Gjenstander ble kastet mot hverandre, og på meg og min bror dersom de var sinte på oss. Dette var stort sett min mor som gjorde. Mine foreldre hadde trang økonomi under min oppvekst, selv vokst opp med ekstrem uro i sitt hjem, spesielt min mor. Etter hvert som jeg har blitt voksen kan jeg se hvor enkelte av hennes reaksjoner kommer i bunnen fra. 

Jeg opplevde at hver gang min mor var sint eller opprørt for noe, ble jeg og min bror brukt som hakkekyllinger. Svarte vi ikke som forventet ble vi skreket til oppi ansiktet. Hver gang foreldrene mine kranglet om hvem som hadde rett i en sak, ble jeg eller min bror ropt etter fra lekerommet, der vi satt i fred og ro i lek å prøvde å holde oss opptatt for å døyve over disse voldsomme kranglene. Jeg husker jeg gråt å tryglet om å få slippe å bli dratt inn for å være på parti. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg ble bedt om å konstantere den ene eller den andre hadde rett. Når jeg ikke ville svare, skrek de til meg at jeg skulle svare. Den ene jeg "tok parti" med smilte triumferende mot den tapende part og tapende part gikk fra stedet i raseri, såg først stygt på meg og kalte meg en jævla drittunge, sviker, rævslikker. Jeg ble stående igjen alene på stedet mens de to gikk hver sin vei, jeg ble stående med fortvilelse og stress jeg måtte takle alene.

Etter hvert som jeg ble eldre, begynte jeg å slenge kommentarer tilbake, spesielt mot min mor, da hun var dem som slang ut oftest. Jeg ble kanskje sett på som litt snusfornuftig, å det ble ikke godt mottatt de gangene jeg kom ut med siste ordet. Jeg ble fiket til, lugget, klypt til blods, sparket eller dyttet. Ble kalt de styggeste ting. 

Jeg har hele livet fått høre at jeg var et vanskelig barn hjemme. Men av andre familiemedlemmer og foreldre til venner, ble jeg fremstilt som rolig, fornuftig, snill og høflig. 

På skolen ble jeg mobbet. Jeg var den stille jenta som aldri turte å rekke opp hånda i timen selv om jeg visste svaret, jeg var engstelig med flere barn en to rundt meg, jeg turte så vidt å snakke med andre for jeg var redd for hånende kommentarer og å skille meg ut. Men det var nettop det som skjedde, jeg skilte meg ut, fordi jeg var den stille og utrygge i klassen. Dette pågikk fra 6- klasse og ut ungdomsskolen. Venninnene mine som jeg lekte med på fritiden, frøs meg ut, fordi jeg fikk så mye negativ oppmerksomhet. De ville vel ikke bli involvert i dette.. Jeg husker en medelev konfronterte meg med kloremerkene mine på hendene, jeg svarte at det var katten min. Men selv hadde han katt, og sa at dette kan ikke være det, har noen gjort dette mot deg? Jeg ble fullstendig panisk og nektet for det. Jeg ble livredd for at det skulle bli avslørt at det var min mor. Hun truet oss ofte med at vi barna måtte skjerpe oss, fordi vi gjorde henne så mye sint, kom dette skolen og barnevernet for øret, ble vi revet ut av hjemmet og vi ville aldre se hverandre igjen. Da var det vår skyld at familien ble oppløst. 

Jeg har ikke bare dette som bagasje.. Det jeg også opplevde mye av var overgrep. Jeg graver så dypt i meg selv for å kunne si hvem det var. Men det lille, lojale barnet inni meg klarer ikke å røpe det, ikke engang i en anonym post.. Jeg ble fortalt at dette måtte være vår hemmelighet, at ingen måtte få vite det.. jeg turte aldri å spørre hvorfor, men jeg sa bare "ok".  Jeg husker ikke når dette startet, men jeg var veldig liten når jeg får opp det første hendelsene jeg husker.. Mulig fire eller fem år. Jeg ble aldri utsatt for vold, men en syk form for manipulasjon. Jeg fikk sjelden oppmerksomhet for ting jeg gjorde bra, jeg fikk skjelden sitte på fanget å bare bli holdt å føle meg elsket å trygg. Så dette som foregikk, var noe jeg som et lite barn trodde var en form for aksept og en måte å vise jeg var elsket på. Jeg klarer ikke gå i dype detaljer for da får jeg sterk panikk.. Dette avtok i tidlig tenår etter konfirmasjonsalder da jeg sa at jeg ikke ville mer. At jeg ble kvalm av det. Jeg husker jeg ble prøvd overtalt, men jeg sto på mitt, følelsen etter jeg sa nei føltes for meg rett, men likevell ble jeg overmannet av sterk skyld, for for vedkommende, var det ikke greit. Et par upassende hendelser som hendte etter dette, var at da jeg ropte ut døren fra badet etter håndkle, trodde min bror var hjemme og bad han legge en utenfor døren. I stedet kom "denne personen" inn og jeg skvatt, trodde jeg hadde låst døren etter meg men sikkert glemt det.. åpnet dusjdøren på vidt gap og stirret åpenbart over hele meg. Jeg forsøkte å dekke meg til så godt jeg kunne å bad vedkommende komme seg ut. 

Jeg husker jeg ønskte så sterkt å gå på VGS Helse. Vi hadde en lokal skole innen 20 minutters rekkevidde jeg kunne gå. Men på grunn av mobbing i skoletiden, utfrysning av venner, alt som skjedde hjemme, valgte jeg en helt annen linje jeg ikke benytter meg av i yrkeslivet i dag, en skole med internat. Da kunne jeg "rømme". Jeg hadde to flotte år på denne skolen jeg elsket. Men hver eneste helg når vi måtte hjem, grudde jeg meg til. 

Noen år senere ble jeg gravid med min nåværende mann. Jeg husker at når magen hadde vokst seg stor, og vi var på besøk hos "denne personen" smøg vedkommende seg til ved hver mulige anledning å klappe og stryke meg over magen, jeg ble så uvel av dette... ved siste svangerskap ble jeg rasende om noen i det hele tatt kom i nærheten av meg uten å spørre for å røre ved magen min, i det hele tatt stå nærmere enn en armlengdes avstand...

Jeg er nå i starten av 30- årene. Jo eldre jeg blir, og etter å ha blitt mor selv, ser jeg bare mer og mer hvor sykt dette har vært, hvor fryktelig barndommen min har vært... Hvor lite respekt jeg har for disse menneskene. Jeg ønsker å distansere meg fra dem. Ønsker dem ikke innpå livet mitt mer. Jeg har inntil for to år siden, når jeg fikk en datter, selv fått følt på det å elske to barn og selv se hvor sårbare de er, hvor viktige foreldre og nærme støttespillere er, prøvd å leve et normalt liv rundt dem og ha et godt forhold. Men det fungerer dårlig, jeg blir bare mer og mer sint på dem for hver dag, uke, måned, år som går. 

Jeg har ikke konfrontert noen med overgrepene, aldri snakket skikkelig om dette, bare nevnt det til to jeg stoler veldig på.. Jeg har bestemt meg for å lette trykket, snakke med lege om videre henvisning til psykolog. Jeg har ikke økonomi til å gå til "vanlig" psykolog. 

Mine foreldre har i senere år truet meg mange ganger med å.gjøre meg arveløs, kutte kontakt og det som er etter flere krangler som har utartet seg etter jeg har konfrontert dem med min barndom. De er heller ikke tilstedeværende gode besteforeldre. Jeg har prøvd å sette opp dette perfekte bildet av en sammensveiset familie, men blir skuffet så ofte. De lover eldste på 10 å ta han med på aktiviteter, være sammen med oss på ferie, kjøpe han ting. Men svikter på ordene sine hver gang, han har med dette blitt litt immun mot dem. Jeg må alltid be dem slutte å love ting de ikke kan holde, må.aøltid trøste eller forbedre barnet mitt på at de kanskje ikke vil holde det de lover på en måte som skal skåne han mest mulig. Jeg har satt ned foten og sagt at herved skal aktiviteter bli utført samme dag det blir spurt om, aldri noe frem i tid, samme med ting som blir lovet. Min yngste ser de skjelden, hver gang vi er på besøk har de så vidt interesse for henne, gir henne noe "godt" å spise på, tuller på avstand, å hver gang hun  viser interesse for å sitte på fanget, tar min mor i henne som om hun er redd for å få henne nært innpå seg. Dette sårer, gjør meg sint og ikke minst prøver de alltid å gi meg råd om OPPDRAGELSE når jeg håndterer ti g helt annerledes enn hva de gjorde mot oss som små. Hver gang eldste får julegaver, er det noe som er brukt av dem selv som de ikke har bruk for mer eller ikke ønsker å bare bli stående å samle støv.. jeg forventer ikke dyre gaver, men litt sjel og tanke i det de gir skader jo ikke. De har veldig god økonomi, men er gnien og fremstiller seg selv som om de må snu på hvert øre.. 

Det ligger mye følelser i å bryte med dem, jeg har jo et brennende ønske om et trygg og god storfamilie, men det har jeg ikke. Bryter jeg så påvirker det forholdet til min tante på morssiden og søskenbarna fordi de er så nærme.. jeg prøver å holde dem på avstand med det fører lite godt med da jeg blir seende ut som svarteper for å ikke ville ha nok kontakt. 

Hva ville dere ha gjort? 

 

Anonymkode: ee13b...9fc

Du håper på noe du aldri får. Jeg var yngste i en dysfunksjonell familie.  Så jeg lærte også i oppveksten hva jeg skulle finne meg i og ikke. Jeg må si at din familie definitivt er verre enn min.

Å kutte kontakt med familien,  trenger ikke være for alltid,  det kan være den tid du trenger eller svært begrenset.  

Jeg ble også alltid truet med å bli arvelig. Men jeg hadde lært av mine søsken,  så jeg svarte jeg bryr meg ikke, jeg vil bare ha respekt for mine grenser. 

Jeg har i perioder kuttet ut alle, og noen. Nå er det så ille med den ene, at jeg har kuttet ut for godt. Pga sykelig sjalusi, og syke påstander og juging. 

Jeg kom meg greit igjennom med en skikkelig bra mamma. Men jeg kuttet ned også kontakt med henne. Noe ga meg uro rundt henne også.  Og fant ut ved begrenset kontakt at jeg var sint på henne, fordi hun ikke dro fra den udugelige faren min. 

Jeg fant ut at jeg var mer følelsesmessig skada enn jeg var klar over. Og oppsøkte lege og psykolog.  Og da hadde jeg minimalt kontakt med familien.  Da fikk jeg sortert i eget hode, hva som var en sannhet og hva som de hadde gaslightet meg på bla. Hvem som var skyld i hva, og hva jeg var skyld og ikkeskyld i selv. Huske på bla hvilken alder jeg var i. Og der jeg ikke ville ha lagt skyld på en 6åring, fikk jeg da perspektiv på at det var en svikt fra familien å pålegge meg skyld.  Feks de passet ikke på meg. Og gjorde jeg noe galt, ble det store konsekvenser.  Men jeg som så liten, visste jo ikke hva som var riktig og galt. 

Som voksen har jeg holdt unna barna visse situasjoner.  Jeg varsler at jeg komner med de, og sitter min far bedrukken når vi kommer, da drar vi med en gang. Og gir trusler om at han aldri får se de, om han ikke holder seg på matta. Og det holdt å si kun et par ganger da de var små. Drakk han når vi kom etter det, satte han bort ølen og tok seg sammen. Selv om han tok seg sammen,  satte jeg dem aldri i situasjoner der han kunne ende opp med å drikke med de i nærheten.  Så feks overnatting var nei. 

De har kun fått være med bestemor på småturer alene. De har aldri ligget over, med mindre jeg på forhånd visste at pappa var borte en natt eller to. 

Så når du skriver om dine foreldre hvordan de var mot dere, og hvordan de er mot barnebarna i dag, ville jeg ha sagt nei til alene samvær. Og dratt umiddelbart om de såret barna på noe vis. 

Jeg oppdaget også at min familie påvirket meg negativt ved hver kontakt,  så det gikk utover mine egne. Jeg fikk en uke ved hvert møte, der jeg ble ufokusert, lei meg veldig lett osv. Noe jeg ellers ikke var. Så mitt forslag er at du tar den turen til legen, ber om hjelp. Nevn at du er utsatt for overgrep til legen. 

Ta total pause ett år fra din familie.  Det er vanskelig i starten, men lettere etterhvert.  Og forleng den pausen ved behov. Fordi detcer viktig at du jobber med ditt eget hode, uten påvirkning fra dem

Jeg er litt glad du føler på sinne. Det betyr at du er som du skriver et fornuftig menneske, som både skjønner og føler at det du har opplevd er helt feil. Og da er det lettere å bli bedre i sinnet. 

Jeg skjønner det med overgrep kan vøre vanskelig å ta opp, men alle sier det er bedre etterpå. Sørg for å aldri være i samme rom som vedkommende.  Uansett hva det koster. 

Jeg mistenker du også er for snill, iht alt du har opplevd, og finner deg i ting du ikke skal. Så du må jobbe med hvor dine nye grenser skal være. Og den ene er at du aldri skal bøye deg for trusler,  uansett om det er arv eller juling

Anonymkode: 02e51...493

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg en god klem ❤️ Er helt hjerteskjærende å tenke på at du som barn måtte oppleve alt dette 💔

Det er kun opp til deg om du «orker» å bryte kontakten, men det er i hvert fall fullt forståelig om du gjør det - og du skal i hvert fall ikke ha dårlig samvittighet om du bestemmer deg for å bryte.

Anonymkode: 25523...42b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har selv brutt med min familie (kun en foreldreside, da mine foreldre skilte seg når jeg var barn og den andre forelderen har jeg et bedre forhold til). Jeg har det så utrolig mye bedre! Ja, jeg savner å ha en familie. Det er sårt ved høytider når jeg ser på sosiale medier alle andre sine på overflaten lykkelige familier. Men, jeg vil heller være noe ensom og vite at jeg tar godt vare på meg selv og barna mine! Jeg er en mye bedre person, jeg har det bedre mentalt og er bedre for den lille familien min. 
Sender deg masse kjærlighet, husk at du fortjener mennesker i livet ditt som kun er glad i deg, ikke som ødelegger deg! 

Anonymkode: 9c2ac...6fc

Kjenner meg godt igjen i denne. Jeg brøt med familien etter å ha tenkt på det i minst ti år. Så det var meget gjennomtenkt. Så er det noen spesielle datoer og høytider man savner det å ha familie, men ikke den familien jeg har/hadde. Dessuten er det over 330 av dagene i året hvor jeg ikke savner det å ha familie, og at det å ikke ha min familie rundt meg lengre er en stor lettelse og gjør mitt liv mye bedre. 

Uansett hva folks grunner er, bruk tid på å tenke gjennom det, og vær sikker på at du har laget deg et liv som gjør at du ikke trenger de. 

Anonymkode: 4284d...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg takker alle sammen for så utrolig fine og varme tilbakemeldinger. Jeg er både rørt og føler meg veldig oppløftet, ser litt bedre nå at jeg utsetter meg for varig skade av å prøve å få til noe som aldri vil kunne bli bra. Min samboer har vært en enorm støtte, han har sett en god del av hvordan de behandler meg, ting som jeg ikke nødvendigvis forstår er ikke innafor. Han har de siste årene prøvd å få meg til å innse hvor skadelig relasjonen er med dem. Men sårhet i det å bryte med de du har kjent hele livet som også har gitt deg gode stunder, har skygget over den største delen, det vonde..

I nyere tid har min mor ringt meg, uten noe som helst forvarsel å bare åpnet samtalen med "beklager! Beklager hvis jeg ikke har vært en god mor for deg" osv.. hver gang dette skjer, føler jeg meg så tatt på senga at jeg blir stresset og får en inngripende følelse av at jeg må trøste HENNE, fordi som nevnt har det blitt baluba når jeg har ønsket å snakke om dette med dem i rolige omgivelser. Å få ting ut av verden. Det føles bare så sykt. Å dette gjør at jeg i øyeblikket bagatelliserer det som har vært og føler ansvar for at hun skal gå ut av samtalen med lette skuldre og trøst... 

Ved anledninger der man normalt søker sine foreldre for trøst og veiledning, møter jeg ofte først litt forståelse før det går over til bebreidelse av hva jeg gjorde feil, får gjerne høre at jeg både er dum og korttenkt og hvorfor i all verden tok jeg avgjørelsen før jeg snakket med dem først?

Når det kommer til bursdager og jul har vi hatt det slik at etter konfirmasjon er vi voksne og det blir ikke mer gaver. Jeg har selvfølgelig respektert dette. Men jeg får likevell en liten ting til både jul og bursdag med en giver grense på max 300 kr. Jeg får høre det hvis de slår til med noe over den prisen! Nesten som om det er forventet jeg bør bøye meg i støvet å ikke kunne takke nok. Men før gaven blir delt ut får jeg en telefon en måned i forveien om at jeg ikke får bursdag og julegave (jeg har bursdag i desember) i år, de ønsker ikke å bruke så mye penger på gaver. Respekterer det, fullt og helt, men blir så forvirret av dette da jeg senere blir bedt om å komme å hente gavene til barna og meg selv. Da blir jeg mer stresset enn glad, for jeg forbereder meg hele veien til huset deres om hvordan jeg skal reagere på at jeg også har fått. (De er veldig sensitive på kroppsspråk, får de ikke riktig respons tar de det som utakknemlighet både av meg og mitt eldste barn. Har hatt mange runder med dem om hvordan de overtolker og feiltolker, betryggende på at vi er takknemlige.) Som også nevnt får min sønn brukte ting av dem. Jeg har ingenting i mot brukte gaver, men det blir så vanskelig når følelsen gaven gir er at de kunne kvitte seg med noe å slapp dermed å bruke penger på det. For slik er de, det har de tilogmed sagt til meg, at jo mindre penger de kan bruke på gaver jo bedre er det for dem. (Som sagt, de har veldig god økonomi, de blir ikke lutfattige av å gi gave til barnebarna sine). Siste gaven min sønn fikk var en altfor stor sykkel han ikke får brukt på vertfall et år og har i tillegg rosa detaljer. Så denne må vi kjøpe sprayflaske til for å få bort det rosa. Historien på denne sykkelen: min mor ringte å sa at hun visste ikke hva de skulle gi i julegave, penger ønsket de ikke å gi selv om de vet at han liker å spare til ting han ønsker seg. Dermed hadde de en sykkel hun bare hadde brukt på ferie og hun ikke trengte mer, fordi hun kjøpte seg ny etter en sesong. Når sykkelen skulle prøves her hjemme var det ting som måtte fikses, der var rust og rattet hang på halv åtte hvis du støttet deg for hardt på det... får ikke en god følelse av å motta noe slikt. 

Selv fikk jeg for et år siden tidenes overraskelse da de ringte meg å spurte om jeg ønsket å overta bilen deres for de skulle ha ny og denne var både mer trafikksikker enn den jeg hadde og hadde mye større plass. Jeg gråt i glede og overraskelse for de har aldri vist så mye av generøsitet eller en slik omtanke, har aldri fått lånt denne bilen heller før hvis jeg har vært billøs et par dager (de har to og bare en av dem trenger bil til jobb). Min samboer ante noe ugler i mosen ved denne gaven, han betrodde meg sine misstanker, men jeg ble sint på han for tross alt gav de meg en ganske så dyr gave. Å dyr ble den.... etter hvert lyser oljelampe ( bagatell heldigvis), bremsene fikk problemer, jeg kom meg ikke til jobb da det ikke går buss her vi bor, måtte gå til innkjøp av en gammel bil som kunne frakte meg til og fra jobb og ikke minst barn i barnehagen. Å det siste og verste var girkassen oppdaget vi har problemer og synger på siste verset. Skal den overhales koster det 17.000 pluss jobb, ny koster 27.000 pluss jobb. Snakket med min far om dette, han sa "du har jo ikke tapt noe, du fikk jo bilen så det har ikke vært en utgift i kjøp". I tillegg skulle bilen på EU kontroll to mnd etter jeg fikk den. Foreldrene mine skulle hjelpe oss med den biten økonomisk tilbød de. Men når den skulle inn fikk jeg melding at jeg måtte huske å legge av penger til EU kontroll, for de hadde ombestemt seg. Bilen gikk igjennom kontroll uten feil eller mangler. Min far ringte å spurte hvordan det gikk. Jeg sa alt var bra med bilen, ble ingen utgift på reparasjoner. Han ble stille, undrende og sa vagt "ikke værst.. jaja, da har du godkjent bil i tre år til". Dette reagerte mi samboer på, for han mistenkte lenge at de bare kvittet seg med et problem som ville gi dem store utgifter. Jeg ser det nå, et år senere.. jeg spurte om de ville ha den tilbake i retur på grunn av problemene og salg blir vanskelig med evt. Feil som senker både verdi på bilen og forutsigbarhet. Så vi er på en måte stuck med i utgangspunktet en god familiebil, men med utgifter som vi ikke hadde forutsett da alt var i skjønneste orden i følge min far..  

 

Blir syk av dem, sliten og går nå nesten hver dag å bare irriterer meg over dem. Jeg ønsker egentlig mest av alt å ikke ha noe med dem å gjøre mer. Jeg skal prioritere terapi, barna mine sitt beste og mitt beste for å få det til. Ikke minst også min samboer sliter seg litt ut på dette. For det blir konstant noe negativt som tynger og gnager over oss så lenge de er i livene våre..

Anonymkode: ee13b...9fc

Gaver kan man si nei takk til. Min far gikk til innkjøp av biler til mine søsken, når han skjønte han hadde gått for langt. Men betingelsene kom jo på løpende bånd i etterkant. Også tok han seg noen friheter. Også prøvde han å gjøre meg sjalu , ved å kjøpe til dem og ikke meg. Jeg visste jo iht slik han da oppførte seg iht "givergleden" til mine søsken, at det beste var å ikke få noen bil. 

Mitt sykelige søsken prøvde også å gjøre meg sjalu på bilene som var gitt. Dog en gang jeg var lei gnålet, sa jeg at jeg ville ikke ha bil, pga all herjingen som fulgte med. Da maste dette søsken et selvfølgelig på far, at jeg også måtte få. Så da ble det mye styr. Så jeg sa til han at jeg ikke ville ha, fordi man vet jo aldri hva betingelsene er. Feks kunne finne på å lage bråk om at han skulle ha bilen,  slik at jeg ikke kom meg på jobb feks. Det var i den grad at man egentlig ikke eide noen bil. 0 problem å låne den bort, men ikke på bekostning av jobben.  Og han var sykt god til å pønske ut, når og hvordan det ble værst for meg.

Iallefall bestemte jeg meg til slutt for å si ja takk. Og ventet på første betingelse, og beskyldninger om å ikke være takknemlig.  Så da sa jeg du kan låne da og da. Men ikke da, for da må jeg ha den på jobb. Dvs tydelig på grenser. Selvfølgelig var jeg utakknemlig osv. Så da sa jeg ok, da skriver vi bilen over på deg i dag, du har jo uansett betalt den.  Og jeg fikser nytt lån i morgen,  for jeg må ha stabilt tilbud om å komme meg på jobb. Han prøvde seg et par ganger til. Men skjønte det ikke nytta, og har aldri gjort det igjen.  

Lytt litt mer på din mann, han ser son du sier mer enn du klarer å se selv. Av og til er det ok, å di nei takk. Får du dyrere gaver enn avtalt og det brukes mot deg, send de tilbake og si du ikke kan ta imot pga det er dyrere enn avtalt.  Da får du markert at dette ikke er ok

Anonymkode: 02e51...493

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette var et veldig behjelpelig svar på hvordan jeg kan gå frem. Har vært usikker på om jeg skal trekke meg stille vekk, føler det blir feil men vært redd for å konfronterte.. men et brev er nok en god løsning. Tusen takk for fin kommentar 😊

Anonymkode: ee13b...9fc

Man trenger jo ikke si et fuck you, men jeg ville faktisk vurdert å være åpen om det at du også opplevde gjentatte overgrep (og navngi personen), og særlig etter du selv fikk barn så går det bare mer og mer opp for deg at du faktisk trenger å ta avstand.

Du kan jo si at du ikke vet om du kommer til å trenge dette i lang tid eller en periode, men nå må du bare si ting som det er for deg. 
 

Om du gjengir detaljert ting som med den sykkelen/bilen osv tror jeg de latterliggjør da de ikke forstår hva du faktisk vil frem til - det handler jo ikke om de to gjenstandene. 
 

Og ikke ha en forventning om unnskyldning eller forståelse. Bare sett grensen, forklar hvorfor i oppsummerte punkter (særlig dette med all voldsutøvelsen fysisk og psykisk, og at du og bror ble dratt inn for å bli tvunget til å ta side).

List gjerne opp kallenavnene dere fikk. Type: «Vi ble jevnlig mottakere av psykisk vold via handling X og Y, og dere kalte meg/oss ………..(liste opp det du husker).
 

Ha maks 10 punkter, og helst maks 1 side. 

Avslutt bare med at du gjerne skulle sett dette kunne blitt endret på en annen måte, men når deres respons kun er «vær stille, ellers bruker vi økonomisk makt for å frata deg arv», så er jo det bare en fortsettelse av dysfunksjonell og straffende atferd.

Og du ønsker ikke den kulturen i ditt liv. 

Vær beredt på at de kan komme til å gå i forsvar totalt ved å kalle deg syk/mentalt skada/«du var alltid sånn» osv - men ikke besvar noe som helst. Husk at det de sier handler om DEM, ikke deg eller din bror.

Og så tror jeg din bror, om han er en ok person - kan trenge deg i sitt liv. Så det beste er jo om dere kan skape en god relasjon uten at foreldrene deres er tematikk. Begynne litt på nytt på en måte, og så får han bestemme selv hvordan han løser sine ting. 

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha skrevet brev. Holdt avstand.

Og så anbefaler jeg deg å ikke skrive så detaljert om konkrete gaver osv. Det er så utrolig mange på Kvinneguiden. Man er ikke alltid så anonym som man tror. 

Anonymkode: 76b4f...ba2

[NewStart87]

Dette kunne jeg skrevet en bok om TS og det er faktisk noe jeg håper på å virkelig gjøre en dag. Denne type tabu, det å vokse opp i en slik familie, er noe som burde snakkes høyt om. Etter at jeg begynte med det så oppdaget jeg at det er mange med lignende historier der ute, at det faktisk ikke bare er familien min det gjelder. Selv om det ikke tar bort den vonde barndommen min og sorgen over familien jeg skulle ønske jeg hadde, så er det en trøst å vite at jeg ikke er alene. Så vit at det ikke er deg det er noe galt med, men familien din. Det snakkes bare ikke så høyt om det. I tillegg ønsker gjerne slike familier at du selv skal tro at du er problemet. ( Her vil jeg anbefale deg å lese deg opp om gaslightning, en manipuleringsmetode som blir mye brukt av disse menneskene ). 

I likhet med deg så var jeg også stille som barn og ble mobbet gjennom hele barne og ungdomsskolen. Jeg turte aldri å fortelle hjemme om mobbingen, fordi jeg følte det var en bekreftelse på at det var noe galt med meg. Her legger jeg trykk på ordet bekreftelse fordi den følelsen av å feile noe hadde jeg med meg hjemmefra. 
 

Det var en stor forskjellsbehandling mellom meg og min søster, hun var gullungen, men jeg var syndebukken. Slik er det fortsatt den dag idag, dette er heller ikke uvanlig dessverre.
Jeg var den som var problemet hjemme  og mye av spesielt mors dårlige selvbilde ble overført til meg. Dette kalles projisering og er også en manipulerende teknikk jeg anbefaler deg å lære om.

Da jeg som tenåring skulle til en kontrolltime for lav blodprosent kommenterte moren min i forkant: «jeg håper ikke hun ser kutta dine». Jeg hadde spiseforstyrrelser, sleit med angst og selvskading gjennom store deler av oppveksten. Angst fra barneskolen og det andre begynte på ungdomsskolen. Dette var tydelig under oppveksten, men det at jeg sleit ble ignorert og jeg føler på en måte at jeg var overlatt til meg selv. Ved en godere periode i forhold til mat var jeg i en periode normalvektig det siste året av ungdomsskolen. Da kritiserte moren min ( som selv var veldig overvektig ) kroppen min på en måte jeg aldri vil glemme og spiseforstyrrelsene blomstret opp igjen. Da jeg var i de tynneste periodene klagde moren min over «stakkars meg, jeg er så bekymra», samtidig som hun kommenterte at det var flaut å bli sett ute med meg, folk så jo at jeg var syk. Her kommer også en manipulativ adferd inn hvor moren min inntok en martyr / stakkars meg rolle. Akkurat dette er frekvent når jeg tar opp noe hun har gjort, ting blir snudd opp ned, hun går fra å være den slemme til offer og jeg fra offer til den slemme.

Fasade er noe som har vært ( og fortsatt er ) veldig viktig i min familie, derfor tror jeg aldri foreldrene mine grep inn under denne tiden. Det ville slå en sprekker på fasaden å ha en datter som var innlagt eller på BUP.

Jeg har fortsatt idag et anspent forhold til mat idag, har uspesifiserte spiseforstyrrelser og en sjelden gang har jeg mareritt om at moren min kritiserer kroppen min. Dette har med andre ord preget meg veldig. 
 

Jeg kunne skrevet så uendelig mye om det her, men jeg avslutter med å råde deg til noe: For flere år siden mannet jeg meg opp til å ta en konfrontasjon med hele familien om oppveksten. I min lille boble så innbilte jeg meg at nå kom de til å innrømme alle sine feil og jeg ville i det minste få en unnskyldning for hva jeg hadde opplevd. Slik ble det så absolutt ikke: det hele ble snudd på hodet, jeg var frekk som snakket om dette, jeg «rotet i gammelt grums, tåler ingenting og har alltid vært så sårbar». I perioden på noen måneder hvor jeg kuttet dem ut så fikk jeg også tilsendt meldinger fra andre familiemedlemmer som ikke aner hvordan oppveksten min var, de forsvarte foreldrene mine og sa at det var stygt å se hvor slem jeg var. Da jeg etter disse månedene bestemte meg for å besøke dem igjen ( tross alt det vonde, så er de fortsatt familien min og jeg er glad i dem ) så ble jeg heller ikke da møtt med noen unnskyldning, det ble heller latet som ingenting. Ikke lenge etterpå fikk jeg også høre at moren min hadde sagt til tanten min at jeg hadde «lagt meg langflat».

Idag har jeg mye mindre kontakt og prøver å akseptere at en unnskyldning vil jeg aldri få. Jeg prøver også å skape meg samhold et annet sted og får heller det jeg trenger av støtte fra dem. Jeg har også kjæreste som jeg ikke forteller familien om eller har tenkt til å introdusere, både fordi jeg ikke vil at han skal se hvordan jeg blir blant dem ( får f.eks ofte spydigheter pakket inn som humor av moren og søsteren min ) og fordi de er enormt fikserte på penger. Det at han ikke har en godt betalt jobb er grunn nok for dem til å baksnakke han og fortelle meg at han ikke er bra nok. Slik negativitet gidder jeg ikke.
 

Dette foredraget av Erik Mørch vil jeg anbefale på det varmeste, han sier ting så «on point» når det gjelder dette tema. Han tar også opp dette med å akseptere at man mest sannsynlig aldri vil få en unnskyldning. 

 

Endret 26. mai 2023 av NewStart87
Skriveleif.