Gravid og panikk

[AnonymBruker]

Hei

Garantert mange flere tråder som denne, men har behov for å lufte tankene. For halvannet år siden tok jeg abort. Det var et utrolig vanskelig valg som på mange måter ødela meg mentalt. Husker jeg satt en hel dag og gråt hos legen før jeg omsider tok pillen. Aborten var ikke vellykket, og jeg gikk med rester i magen i over to måneder. Da jeg omsider fikk utskrapning var jeg helt utslitt, og mer deprimert enn jeg kan huske å noen gang ha vært. Følte jeg hadde et sår i hjertet, et slags tomrom der hvor fosteret hadde vært… vanskelig å forklare uten at det blir for svulstig, men det satte dype spor. Mye skyld og skam. Har hatt et veldig vanskelig forhold til eget underliv etter dette også, da den mislykkede aborten har gjort meg ekstremt observant på blødninger, unormal utflod, menstruasjoner som varer for lenge osv. 

Uansett, over til dagens situasjon. Jeg er nå 26 år. Fremdeles sammen med min samboer gjennom åtte år. Vi har hus, han har fast jobb og jeg er student med deltidsjobb. Økonomisk har vi det helt greit. Ble i april enige om at «skjer det så skjer det.» Vi er begge enige om at vi på mange måter angrer på aborten, og at vi ble grepet av en salgs panikk der og da. Dette var utrolig naivt av meg, men grunnet mine komplikasjoner trodde jeg at jeg ville slite med å bli gravid på nytt. Dette var feil, satt i går med en svak positiv test i hånden. Jeg er glad, men samtidig livredd. En ny abort er ikke et alternativ. Ikke sagt noe til noen enda. Fikk et studentengasjement i januar, og føler meg råtten som da skal ut i perm på nyåret. Trodde som sagt ikke det skulle gå så fort, og den eksistensielle krisen jeg har hatt etter aborten vant nok over fornuften. Gruer meg til å si ifra der og er generelt nervøs og engstelig. Plutselig redd for å bli en dårlig mor, plages med tanker om at det er råttent av meg å sitte gravid nå når jeg tok abort for ikke så veldig lenge siden. Skyldfølelse rundt det fosteret. Usikkerhet knyttet til meg selv. Masse følelser og bekymringer. Og litt glede. Vet ikke hva jeg prøver å oppnå med å skrive her, egentlig, men føltes godt å gå sagt det jeg enda ikke kan si høyt… 

Anonymkode: 2fb0c...9c5

[AnonymBruker]

Pust med magen ❤️ det er normalt at det raser en million tanker gjennom hodet når man plutselig sitter der med positiv test. Vi hører jo om alle de som bare gleder seg og går med lykkerus fra dagen testen er positiv (for å sette det på spissen), de vi ikke hører så mye om er de som plutselig blir grepet av panikk og som har tanker som svinger innom abort selv om det ikke er det man faktisk ønsker, med påfølgende dårlig samvittighet. Barn er en STOR omveltning i livet. Å du skal ikke ha dårlig samvittighet for aborten, det var det du måtte gjøre da, dette er en helt annen situasjon.
 

Jeg hadde stor nytte av å snakke med jordmor om vanskelige/vonde tanker gjennom graviditeten, noen tårer ble felt, men her sitter jeg med en 5 mnd gammel jente som jeg kunne løpt inn i en brennende bygning for. Det er et helt nytt liv vi har fått, å det er tidvis både overveldende og slitsomt, men jeg ville ikke hatt det på en annen måte nå, selv om jeg satt med mange rare tanker når testen var positiv. 

Anonymkode: 0e8c5...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Pust med magen ❤️ det er normalt at det raser en million tanker gjennom hodet når man plutselig sitter der med positiv test. Vi hører jo om alle de som bare gleder seg og går med lykkerus fra dagen testen er positiv (for å sette det på spissen), de vi ikke hører så mye om er de som plutselig blir grepet av panikk og som har tanker som svinger innom abort selv om det ikke er det man faktisk ønsker, med påfølgende dårlig samvittighet. Barn er en STOR omveltning i livet. Å du skal ikke ha dårlig samvittighet for aborten, det var det du måtte gjøre da, dette er en helt annen situasjon.
 

Jeg hadde stor nytte av å snakke med jordmor om vanskelige/vonde tanker gjennom graviditeten, noen tårer ble felt, men her sitter jeg med en 5 mnd gammel jente som jeg kunne løpt inn i en brennende bygning for. Det er et helt nytt liv vi har fått, å det er tidvis både overveldende og slitsomt, men jeg ville ikke hatt det på en annen måte nå, selv om jeg satt med mange rare tanker når testen var positiv. 

Anonymkode: 0e8c5...f92

Takk, dette hjalp ❤️

Anonymkode: 2fb0c...9c5

[AnonymBruker]

Jeg har vært gravid tre ganger, og kun den andre gangen var det ren glede/sjokk. Første og siste gang var ikke planlagt, og der den tredje endte i en spontanabort, gikk jeg det første svangerskapet med alle mulige slags tanker. Husker godt hvordan hjertet bare raste avgårde når testen viste positiv. Jeg var yngre enn deg (21-22år) og hadde akkurat fått fast 100% jobb. Var både redd, glad, bekymra for økonomi, trist fordi livet mitt ville bli annerledes, og tenkte innimellom på abort de første ukene. 
Mange år senere er jeg nå stolt tobarnsmor for to flotte, flinke, søte, kule, sjarmerende, snille og smarte unger jeg ville gått gjennom ild og vann for, bokstavelig talt. Og alt rundt jobb, økonomi, plass, osv har alltid ordnet seg uten særlig stress. Man tilpasser seg. Og et tips: ikke ta hensyn til arbeidsgivere når du planlegger livet ditt. Jeg har også trodd jeg var uunnværlig på jobb, men det er man ikke. Man kan som regel erstattes ganske raskt, med mindre man besitter sjelden kompetanse. Og staten trenger at vi lager barn. 
Så masse lykke til! Du har mye fint i vente☺️

Anonymkode: 197e6...208