Er dere redde for å dø?

[AnonymBruker]

Har vært det. Under koronaen slet jeg med alvorlig dødsangst, og panikkangst. Og det tok over hele livet mitt. Var egentlig død levende i den perioden. Og dit orker jeg aldri være igjen. Så nå er jeg ikke redd lenger. Jeg vil heller ha levd og så dø, enn å være død levende igjen.

Anonymkode: 4b875...260

[AnonymBruker]

Både ja og nei.Husker bare å ha vært ilive.

Anonymkode: 87ca6...3d5

[AnonymBruker]

Nei. Men jeg har hatt diagnosen kronisk suicidal i mange år, av og til er de tankene mer aktive enn andre perioder, men vi skal alle dø og det er ikke noe å frykte. Jeg gjør det iallefall ikke. Døden er bare en del av livet, vi skal jo det alle uansett.  Er ikke redd for det 

Anonymkode: cb6a5...5c9

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så redd for meg selv og det å dø. Men jeg gruer meg fordi jeg har en sønn med diagnose, han trenger litt hjelp eller støtte, kan man si. Ikke så mye, men han vil slite om han blir helt alene. Er voksen. Når jeg dør, hvis jeg dør av alderdom, er antagelig faren hans også død eller det er like rundt hjørnet han også. Da er sønnen vår alene i verden, ingen søsken, ingen kontakt med fjernere slektninger som kan hjelpe han. Han må klare seg selv, og det er ikke sikkert det går så bra.

Så ja, jeg er redd for å dø fra sønnen min, men ikke døden for meg selv. 

Anonymkode: ab820...e4a

[AnonymBruker]

Har slitt med suicidale tanker i mange år, og misunner egentlig de som lykkes med å finne en smertefri vei inn i døden. Jeg forbinder døden med at man endelig kan hvile. 

Så nei frykter ikke døden. Frykter livet. 

Anonymkode: 93782...02e

[AnonymBruker]

Livet er vidunderlig, men altfor kort. Man skulle gjerne vært udødelig. I alle fall trenger man 2-400 år for å få opplevd alt som er verdt oppleve på denne vidunderlige kloden. Om du ikke føler du går glipp av uendelig mye av å dl bille jeg ha tatt grep om hverdagen. 

Noen velger å trøste seg med myter og eventyr om «livet etter døden». Dem om det. Etter døden finnes jo intet, så de får ingen tid til å oppdage de tar feil. 

Anonymkode: be61e...44a

[AnonymBruker]

Jeg liker å ha kontroll. Man har ikke kontroll over døden. Det skremmer meg. Da jeg var barn, drømte jeg ofte at jeg ble begravet levende. Grøss 😵‍💫

Anonymkode: 96a44...e68

[AnonymBruker]

Jeg var, som deg, TS, ekstremt redd for døden da jeg var yngre.

Nå som jeg er voksen og dessverre ikke føler at jeg har så mye å leve for, gir jeg mer faen.
Døden bekymrer ikke så mye nå, men hva som skal skje med alle tingene mine bekymrer litt. Dør jeg, vil jo ansvaret for tingene mine gå til de gjenlevende i familien... Noen ganger har jeg lyst til å bare tenne på og brenne opp alt jeg eier for å slippe å etterlate den byrden til familien.

Anonymkode: 48ea7...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2023 den 5.32):

Man kommer jo til å dø uansett, så hvorfor skal man være redd for dette; var man i sin tid redd for å bli født ...?

Slik er nå livet - ingenting varer evig; selv trodde jeg at jeg ikke kom til å overleve det å bli 27, men jeg lever fortsatt.

Vet ikke om dere kjenner til dette, men i U.S.A. har man avstengte områder eid av utdanningsinstitusjoner der lik av mennesker og dyr legges ute i naturen, og på en naturlig måte går til grunne - dette er for å studere forråtnelsesprosessen i friluft, og kalles "body farm":

https://en.wikipedia.org/wiki/Body_farm

Bilder fra slike steder er svært, svært sterke, så det advares mot å se dem hvis man er en følsom person. Poenget er at mens menneskene før hadde et mer naturlig forhold til døden når for eksempel flere av barna i en stor ungeflokk døde av sykdom, er døden idag blitt et fremmedelement man skal pakke pent inn og ikke snakke om. Døden passer simpelthen ikke inn i narrativet om at livet skal handle om evig nytelse.

Ingenting galt i å sette pris på livet, og det er bare å glede seg over hver eneste dag man er her, men det kommer til å ta slutt en dag, og for hver dag som går, er man kommet en dag nærmere slutten på det som bare var et glimt i evigheten; de få tiårene vi lever her på denne planeten, er ingen verdens ting i forhold til universets alder - vi er så uendelig små når alt kommer til alt.

Visste dere forresten at i fotografiets barndom tok man ofte bilder av avdøde? For en fattig familie som aldri hadde råd til å ta bilder ellers, var dette kanskje siste og eneste mulighet til å få et minne om et familiemedlem:

https://en.wikipedia.org/wiki/Post-mortem_photography

Anonymkode: 352ae...629

Jeg skal leve i det uendelige så jeg er ikke en av dem. 

Anonymkode: 12ffb...07a

[AnonymBruker]

Jeg er redd for å dø. Tanken på at jeg bare blir borte for evig skremmer meg.. At jeg aldri våkner igjen.

Anonymkode: 11257...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 18.11):

Har slitt med suicidale tanker i mange år, og misunner egentlig de som lykkes med å finne en smertefri vei inn i døden. Jeg forbinder døden med at man endelig kan hvile. 

Så nei frykter ikke døden. Frykter livet. 

Anonymkode: 93782...02e

Huff. Jeg hadde det akkurat på samme måte i hele fjor, var helt desperat etter å få slippe. Men er også redd for smerte, og var redd for å overleve, og være veldig skada etter det. Fikk ikke til å ta livet mitt. Trygla og ba andre om hjelp til å dø. 

Nå skifter jeg mellom å være livredd for å dø, og å bare ønske at jeg var død. 

Anonymkode: d12b6...4f1

[Jonas95]

Nei. 

[Therealslimshady]

Nei, døden kommer nå en gang uansett. Livet blir jo veldig kjipt om man skal gå rundt og frykte noe man vet skjer. 🤗

Derfor er det viktig å nyte de dagene vi får. Jeg ryker når jeg ryker uansett. Vi er alle dødlige. 

[AnonymBruker]

Nei jeg er ikke redd. Jeg vet det finnes noe etter døden, et liv der å i åndeverden!

Jeg har dødt mange ganger før i forrige livene mine og vet hvordan det er. Man føler ingen smerte sier guidene mine... fordi sjelen vil være ute av kroppen før det.

Vi kan like vel ikke død før tiden vår. Selvmord vil ødelegge en del og kan føre til at må repetere alt fra dette livet på nytt igjen i et neste liv....

Anonymkode: 97061...46b

[Ænema]

har alltid slitt med ekstem dødsangst. men er ikke redd for det å være død. er mer redd for dødsøyeblikket. spesielt om det ikke er behagelig. vondt. er mer redd for å få slag, bli lammet, miste tale og være fanget i min egen kropp. uten å få smertestillende eller kunne uttrykke noe. 

samtidig så vil jeg ikke dø nå jeg vil bli iallfall 75 år gmmel 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har dødt mange ganger før i forrige livene mine og vet hvordan det er. Man føler ingen smerte sier guidene mine... fordi sjelen vil være ute av kroppen før det.

Bare tull

Anonymkode: d0c46...ab6