Om å velge det fornuftige valget

[AnonymBruker]

Scenario: du ønsker deg et forhold og begynner å få dårlig tid mtp barn. Du har en person du liker godt som er det fornuftige valget som en partner, men ikke kjenner spenning og sterk forelskelse med. Du har andre du kjenner spenning med, men som ikke er et fornuftig partnervalg. 

Holder du på noen av de til det dukker opp en som tikker av på begge bokser, eller slår du deg permanent til ro med en av de? Og hvis man bestemmer seg for å slå seg til ro med det fornuftige valget, vil man kjede seg etter noen år og være utro og ut å jakte for spenning igjen? 

Spørsmålet er til begge kjønn, skriv gjerne hvilket kjønn du er. 

Anonymkode: d27e4...dc6

[Gjest Raptuss]

Holde på noen til noe bedre dukker opp? Det bør vi alle holde oss for gode til! Ærlig talt.. 

Hadde aldri planlagt barn sammen med noen som bare hadde vert grei nok til formålet. Minstekravet må jo være at man ser for seg å være med faren til barna sine resten av livet? Jeg vet det ikke alltid ender sånn, men tåpelig å planlegge for det synes jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg valgte alternativ en, det fornuftige valget. Han var en super kandidat for å formere seg med, kjekk, sterk, pen, snill. Barna våre er nydelige, sunne, friske, smarte.
Meeeen. Det er så kjedelig. Vi har ingenting å prate om, vi er for forskjellige. Vi matcher fremdeles bra på as familien, vi samarbeider godt, men jeg tror forholdet på et eller annet tidspunkt kommer til å ryke pga utroskap. Jeg bare vet det. 

Anonymkode: 12a0e...693

[AnonymBruker]

Stormende forelskelse er midlertidig. Hvis jeg hadde vært glad i det fornuftige valget og vi hadde et godt sexliv, så hadde jeg gått for han.

Anonymkode: f0972...f5c

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Scenario: du ønsker deg et forhold og begynner å få dårlig tid mtp barn. Du har en person du liker godt som er det fornuftige valget som en partner, men ikke kjenner spenning og sterk forelskelse med. Du har andre du kjenner spenning med, men som ikke er et fornuftig partnervalg. 

Holder du på noen av de til det dukker opp en som tikker av på begge bokser, eller slår du deg permanent til ro med en av de? Og hvis man bestemmer seg for å slå seg til ro med det fornuftige valget, vil man kjede seg etter noen år og være utro og ut å jakte for spenning igjen? 

Spørsmålet er til begge kjønn, skriv gjerne hvilket kjønn du er. 

Anonymkode: d27e4...dc6

Velger ingen av dem, går videre. 

[Trolltunge]

Jeg hadde definitivt heller fått barn alene enn med en partner jeg ikke hadde de rette følelser for. Forhold er krevende nok om man faktisk har sterke gjensidige følelser som motiverer til å få ting til å fungere, og det å få barn sammen fikser ingenting, men er en stor belastning for forholdet. Uten de rette følelser i utgangspunktet engang orker jeg knapt å tenke på å være i en slik situasjon med en man ikke har sterke følelser for. Å få barn med feil mann, og å måtte forholde seg til ham og samarbeide med ham, resten av livet, nei da er det nok enklere å være alene om å få barn. 

Så hadde blitt Storken på meg, eventuelt at jeg fikk barn sammen med en homofil mann/et homofilt par, om det hastet med barn. Jeg hadde ikke tatt noen nødløsning med å gå inn i forhold med mann jeg ikke hadde rette følelser for, eller som ikke var fornuftig partnervalg. Hvem man får barn med er utrolig vesentlig for hvordan livet videre blir. Det er antagelig det viktigste valget man tar i livet. 

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (11 minutter siden):

Velger ingen av dem, går videre. 

Så hvis du er glad i noen som ikke vekker spenning i deg er det ikke nok for et forhold selvom du trives og alt er på plass (prater godt sammen, god sex, har det moro, like intellektuelt, like interesser) - utenom spenningen du får av å flørte med andre og sjekke rundt? 

Anonymkode: d27e4...dc6

[AnonymBruker]

Jeg tenker at i forhold til "det fornuftige valget" så er det noen vurderinger du selv bør gjøre. 

1. Tenner du på denne personen i det hele tatt?  (Altså vil dere kunne ha et bra sex liv uten at du føler at det er ubehagelig eller uønsket?

2. Er dette en person du trives med å tilbringe tid med? (Er det et av de menneskene du kan tenke deg å bruke det meste av din fritid med i mange år fremover?) 

3. Opplever du at du VELGER å være sammen med denne personen, eller "tar til takke med" denne personen? (Det sier mye om din innstilling til den du da skal få barn med. Om dette er en person du selv tar et aktivt valg å bygge et liv med, og å gjøre det beste ut av situasjonen med. Eller om det er en du egentlig ikke respekterer, og et forhold der du alltid vil lete etter noe bedre.)

Om svarene er : 
1. JA
2. JA
3. VELGER å gjøre det beste ut av det sammen med.

Så tenker jeg det er verd et forsøk. Kanskje får du et nytt syn på han også, gjennom dette og ender med å elske han, eller innse at kjærlighet ikke nødvendigvis er denne "spenning og forelskelse"-følelsen. 

 

Når det gjelder noen du kun kjenner spenning med, men som ikke egner seg som en partner på lengre sikt, og ikke vil bli en god med-forelder, så tenker jeg det burde være helt uaktuelt. 
Det er jo en person du må forholde deg til resten av livet.

Anonymkode: 7366b...751

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde definitivt heller fått barn alene enn med en partner jeg ikke hadde de rette følelser for. Forhold er krevende nok om man faktisk har sterke gjensidige følelser som motiverer til å få ting til å fungere, og det å få barn sammen fikser ingenting, men er en stor belastning for forholdet. Uten de rette følelser i utgangspunktet engang orker jeg knapt å tenke på å være i en slik situasjon med en man ikke har sterke følelser for. Å få barn med feil mann, og å måtte forholde seg til ham og samarbeide med ham, resten av livet, nei da er det nok enklere å være alene om å få barn. 

Så hadde blitt Storken på meg, eventuelt at jeg fikk barn sammen med en homofil mann/et homofilt par, om det hastet med barn. Jeg hadde ikke tatt noen nødløsning med å gå inn i forhold med mann jeg ikke hadde rette følelser for, eller som ikke var fornuftig partnervalg. Hvem man får barn med er utrolig vesentlig for hvordan livet videre blir. Det er antagelig det viktigste valget man tar i livet. 

Men hva er "de rette følelser"? 

Må det alltid være forelskelse og spenning? 

Blir en trygg og god relasjon for kjedelig i lengden? 

Anonymkode: d27e4...dc6

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men hva er "de rette følelser"? 

Må det alltid være forelskelse og spenning? 

Blir en trygg og god relasjon for kjedelig i lengden? 

Anonymkode: d27e4...dc6

Trygg og god relasjon er ikke kjedelig for min del nei, det er tvert imot noe veldig bra slik jeg ser det, og nei spenning er iallefall ikke noe jeg trenger i et forhold. (Selv om jeg setter pris på utvikling, opplevelser og nye erfaringer sammen.) Forelskelse går også over, så det er heller ikke nødvendig i lengden, men man skal leve med, streve med, sove med, ha sex med og alt et forhold innebærer, og jeg kan ikke se for meg å gjøre det med en person jeg ikke egentlig elsket. Ekte og oppriktig, på "kjærestevis". 

Prøver å se for meg å leve med et fornuftig og praktisk valg, en mann jeg aldri var forelsket i og ikke hadde de rette følelser for, og at jeg og han skulle gå gjennom alt det jeg og min kjære har gått gjennom av ulikt, og jeg klarer ikke å se at det hadde vært ok på noen måter. For eksempel at en jeg ikke elsket skulle sove ved siden av meg, snorke, fise og så plukke lystent på meg en tidlig morgen... da hadde jeg antagelig ville flyttet på annet rom kjapt. Eller få omgangssyke, som jeg måtte vaske etter. Eller ligge utslått og jamrende på sofaen. Uten rette følelser hadde slikt blitt ekkelt og irritasjon av, og nei jeg klarer ikke tenke meg å leve med en jeg ikke egentlig har sterke følelser for. Livet gir for mange utfordringer til at det hadde vært greit, for meg. Andre må selvfølgelig ta sine valg, men jeg vet for min del at et slikt forhold hadde ført til brudd, og da hadde jeg likevel endt opp som alenemor. Kanskje med en bitter og vanskelig eks. Nei, da ville det være bedre for meg å planlegge det å bli alenemor klokere. Ikke gå inn i et forhold for å få barn med en person jeg ikke hadde orket å leve med i lengden, og ikke gå gjennom brudd, og ikke måtte samarbeide med en kanskje vanskelig eks. Istedenfor legge en plan uten så mye krøll og risiko. 

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så hvis du er glad i noen som ikke vekker spenning i deg er det ikke nok for et forhold selvom du trives og alt er på plass (prater godt sammen, god sex, har det moro, like intellektuelt, like interesser) - utenom spenningen du får av å flørte med andre og sjekke rundt? 

Anonymkode: d27e4...dc6

Jeg må ha lidenskap i et forhold og har alltid hatt det med kjærester. Kjenner meg ikke igjen i scenariet med trang til å sjekke rundt, men hvis ting ikke var skikkelig på plass hjemme, hadde jeg prøvd å få det til å faktisk bli på plass eller gått. Man må være to om å skape lidenskap. 

[AnonymBruker]

Hvis det er grunnleggende respekt og vennskap OG seksuell tenning, så trenger man ikke være opp over ørene forelsket nei. «Spenning» går jo over uansett, og ganske fort når barna kommer.

Anonymkode: a3ae6...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

«Spenning» går jo over uansett, og ganske fort når barna kommer.

Anonymkode: a3ae6...175

Har aldri opplevd det faktisk. Jeg elsker å være i forhold, inkludert hvordan man kan utfordre hverandre mer og mer fordi man er kjent. 

Anonymkode: 3d11f...c1b