Flere her som ikke føler de er glad i moren sin? Noen som har kuttet kontakten i voksen alder?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en spesiell oppvekst. Kan fortelle i korte trekk: Faren min døde brått da jeg var 5 år, foreldrene mine var allerede skilt. Da jeg var 8 år giftet moren min seg med en mann fra en annen kultur og religion. Barndommen ble i årene frem til jeg var 13 år preget av utrygghet og at jeg ikke trivdes i familien. Jeg ble blant annet vitne til at moren min ble utsatt for vold av min stefar. Fikk to søsken da jeg var 10 og 12 år. Jeg har aldri følt tilhørighet til familien jeg kommer fra. Har hatt lite kontakt med fars familie, da de bor i et annet land i norden. Nå som godt voksen dame på 30+, så føler jeg at jeg bare har hatt kontakt med moren min alle disse årene fordi det har vært en plikt, men ikke av kjærlighet. Dette er en vond prosess for meg, men jeg tror det eneste riktige er å bryte kontakten med min mor for å få et bedre liv.

Andre her med erfaring med å bryte kontakt etter en vanskelig oppvekst? Jeg vil på ingen måte legge all skyld på min mor, men jeg har blitt preget av barndommen min.  

Anonymkode: a8903...048

[AnonymBruker]

Jeg har bryti kontakt med min mor etter en til dels vanskelig oppvekst. 

Vi hadde aldri en "offisiell" prat der jeg sa at jeg bryter kontakten. Men en sakte fade out der jeg sluttet å svare på truende og negative meldinger, smser, e-poster, messenger meldinger. 

Jeg har flyttet, byttet telefonnr, satte opp restriksjon på facebook profilen hennes, slik at jeg ikke fikk varsler når hun sendte meldinger der. Og sånn har det blitt. Nå har hun blokkert meg på facebook. Så hun tok hintet. Til slutt. 

Anonymkode: fe8b1...2ec

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av trettiårene og brøt kontakten for noen år siden. Er veldig glad da jeg har prøvd i mange år å ha et godt forhold til henne men det nytter ikke. Hun vil aldri endre seg og hun har forpestet livet mitt altfor lenge.

 

Anonymkode: 5c225...743

[AnonymBruker]

Veldig fint å høre andres erfaringer. Del gjerne med meg! Eller gi meg råd. I mitt tilfelle er det vanskelig å forklare. Jeg føler at det er noe som skurrer veldig i forholdet mellom meg og min mor. Føler hun alltid har hatt en makt over meg og at hun ville «eie» meg. Hun har egentlig ødelagt barndommen min, satt litt på spissen. Men sånn er min opplevelse og mine minner.

TS 

Anonymkode: a8903...048

[AnonymBruker]

Det var aldri noen sånn "jeg ønsker ikke lenger å holde kontakten med deg lenger" hos meg heller. 

Men jeg flyttet en del for å studere eller arbeide, og det var rett og slett ingen interesse av å holde på kontakten for noen av oss.     

Anonymkode: 4c26c...bc8

[AnonymBruker]

Jeg ringte hun etter at hun trakasserte søsknene mine (om å få tak i meg) 

 

Da sa jeg at hun var blokket overalt og at jeg ikke ville ha kontakt

Anonymkode: 928bd...f45

[AnonymBruker]

Det var ikke før etter at min mor døde at jeg skjønte hvor skadelig hun hadde vært. Jeg sørger ikke over henne, i alle fall ikke den hun ble... Hun var nok litt mildere som yngre, men ble gradvis mer sur, dominerende, sint og gledesdrepende.
Jeg tror hun var mildt utviklingshemmet, Var i alle fall veldig umoden og selvsentrert, og søkte oppmerksomhet gjennom krangling. Allerede fra 8-10-årsalderen hadde jeg passert henne intellektuelt. Hun følte seg truet, og behandlet meg som om hun var en trassig tenåring, og jeg en streng og fornuftig mor. Et helt omvendt rollebilde, som man blir utrolig sliten og lei av.
Jeg vet ikke om jeg burde brutt med henne, men jeg skulle ønske at jeg hadde skåret kontakten til et minimum, og gjennomskuet de narsissistiske trekkene hennes mye tidligere. 
Barna har reagert på hvordan hun behandlet meg, selv om jeg prøvde å ikke gjøre dem part eller at de måtte ta valg.  

Hun beklaget før hun døde, men det ble så tomme ord, og alt var for sent. Jeg svarte ikke på utspillet.

Anonymkode: 1c218...f73

[AnonymBruker]

Det er sikkert selvmedlidende tanker jeg har, men ofte skulle jeg ønske at jeg vokste opp i et helt normalt, trygt og godt hjem. At jeg fikk oppleve den tryggheten, kjærligheten og samholdet. Det betyr så enormt mye for hvordan voksenlivet blir. Oppveksten setter sine spor. Kanskje jeg hadde vært ei utadvendt og sprudlende dame som klarte å være meg selv på jobb? Istedet har jeg vært innadvendt og usikker. Sjenert også og ganske redd for å fortelle om meg selv til folk jeg ikke kjenner. 

ts. 

Anonymkode: a8903...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er sikkert selvmedlidende tanker jeg har, men ofte skulle jeg ønske at jeg vokste opp i et helt normalt, trygt og godt hjem. At jeg fikk oppleve den tryggheten, kjærligheten og samholdet. Det betyr så enormt mye for hvordan voksenlivet blir. Oppveksten setter sine spor. Kanskje jeg hadde vært ei utadvendt og sprudlende dame som klarte å være meg selv på jobb? Istedet har jeg vært innadvendt og usikker. Sjenert også og ganske redd for å fortelle om meg selv til folk jeg ikke kjenner. 

ts. 

Anonymkode: a8903...048

Er nok helt normalt å ha en viss sorg over hvordan livet ble eller hvordan relasjoner rundt skulle ha vært.  Har selv etter år med dårlig samvittighet trekt meg mer og mer unna. Når relasjoner skader mer enn de gir trygghet, så er det ikke liv laget. Heller ta små doser når man har overskudd. Men den sorgen over å ha en dysfunksjonell familie, og at man er mer eller mindre er alene er vondt ♥️

Har du fått hjelp til å sortere følelsene dine nå og om oppveksten din?  

Anonymkode: 9c3ba...0d6

[AnonymBruker]

Brøt kontakten for 10 år siden. Aldri angret og kommer til å danse på graven hennes den dagen det er mulig. Til forskjell fra deg, så legger jeg all skyld på mor pga en elendig barndom. Det var hennes ansvar å gi meg en god og trygg barndom, det var noe hun absolutt ikke klarte å gjøre.

Anonymkode: ec824...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Veldig fint å høre andres erfaringer. Del gjerne med meg! Eller gi meg råd. I mitt tilfelle er det vanskelig å forklare. Jeg føler at det er noe som skurrer veldig i forholdet mellom meg og min mor. Føler hun alltid har hatt en makt over meg og at hun ville «eie» meg. Hun har egentlig ødelagt barndommen min, satt litt på spissen. Men sånn er min opplevelse og mine minner.

TS 

Anonymkode: a8903...048

Din mor har alltid prioritert seg selv og sitt kjærlighets liv foran din trygghet og dine behov. Hun har sett på deg som en ting og som en eiendel uten følelser og tanker og har dermed ikke brydd seg om at du mistrivdes og fikk det dårlig med din nye stefar fordi han var mye viktigere for henne enn deg. Jeg hadde sagt som det var at hun har sviktet deg og dine behov for omsorg, trygghet og kjærlighet. At hun dreit i det at du mistrivdes og at du ikke føler noe for henne da hun ikke har gitt deg den kjærligheten, omsoregn og respekten du trengte som barn. 

Anonymkode: eab01...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Din mor har alltid prioritert seg selv og sitt kjærlighets liv foran din trygghet og dine behov. Hun har sett på deg som en ting og som en eiendel uten følelser og tanker og har dermed ikke brydd seg om at du mistrivdes og fikk det dårlig med din nye stefar fordi han var mye viktigere for henne enn deg. Jeg hadde sagt som det var at hun har sviktet deg og dine behov for omsorg, trygghet og kjærlighet. At hun dreit i det at du mistrivdes og at du ikke føler noe for henne da hun ikke har gitt deg den kjærligheten, omsoregn og respekten du trengte som barn. 

Anonymkode: eab01...214

Du satte virkelig ord på det i det du skriver her. Helt sant. Det må jo være derfor jeg ikke er glad i henne.

ts 

Anonymkode: a8903...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er nok helt normalt å ha en viss sorg over hvordan livet ble eller hvordan relasjoner rundt skulle ha vært.  Har selv etter år med dårlig samvittighet trekt meg mer og mer unna. Når relasjoner skader mer enn de gir trygghet, så er det ikke liv laget. Heller ta små doser når man har overskudd. Men den sorgen over å ha en dysfunksjonell familie, og at man er mer eller mindre er alene er vondt ♥️

Har du fått hjelp til å sortere følelsene dine nå og om oppveksten din?  

Anonymkode: 9c3ba...0d6

Kjenner meg igjen i dette. Nei, jeg har dessverre ikke fått hjelp til dette i en hektisk hverdag. Nå var det sånn at min far valgte å ta sitt liv da jeg var 5. Jeg stod alene i dette, da jeg var enebarn på farsiden. Det var jo tøft å vokse opp uten farskjærligheten, og i tillegg kunne jeg ikke velge å dra til far på samvær, for han var jo død 🥲 I ettertid forstår jeg ikke hvordan jeg klarte å bære på alt dette som barn. Jeg fikk vel på en måte ikke oppleve ordentlig å være et lykkelig barn. 
 

ts 

Anonymkode: a8903...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Din mor har alltid prioritert seg selv og sitt kjærlighets liv foran din trygghet og dine behov. Hun har sett på deg som en ting og som en eiendel uten følelser og tanker og har dermed ikke brydd seg om at du mistrivdes og fikk det dårlig med din nye stefar fordi han var mye viktigere for henne enn deg. Jeg hadde sagt som det var at hun har sviktet deg og dine behov for omsorg, trygghet og kjærlighet. At hun dreit i det at du mistrivdes og at du ikke føler noe for henne da hun ikke har gitt deg den kjærligheten, omsoregn og respekten du trengte som barn. 

Anonymkode: eab01...214

noe rart å skrive «prioritere sitt kjærlighetsliv» da hun åpenbart har levd i et voldelig forhold. Noen ganger blir man i det fordi man kan tro at alternativet er verre. Just saying. 
Når det er sagt- TS- så virker det ikke som din mor tar noe ansvar for hvordan du har hatt det, eller ønsker å snakke med deg om det. Da støtter jeg deg i å ta avstand nå, og ikke bruke mer energi på henne. 

Anonymkode: cd11f...390

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2023 den 8.50):

 

Andre her med erfaring med å bryte kontakt etter en vanskelig oppvekst? Jeg vil på ingen måte legge all skyld på min mor, men jeg har blitt preget av barndommen min.  

Anonymkode: a8903...048

Jeg har kuttet kontakten med min mor i ett år og da endret hun adferd.

Før dette var hun respektløs mot meg og brukte meg som en verbal boksepute. Hun anklaget meg, skjelte meg ut, og drev med mye ugrei oppførsel. Sånn har hun vært gjennom hele livet, og jeg ble brukt som søppelbøtte da jeg var barn for å sitte å høre på alle hennes lidelser gjennom livet. 

Hun endret seg i form av at hun tørr nok ikke å angripe meg verbalt på samme måte som før. Vi har etter min mening ikke noe spesielt nært forhold nå, men siden hun er alene og jeg har barn jeg ønsker skal ha mest mulig familie rundt seg forutsatt at familien kan oppføre seg, så er jeg fornøyd med forholdet vi har..

Jeg praktiserer «grey rock» kommunikasjon med henne og dette fungerer veldig bra.

Jeg har lært meg å aldri skryte av meg selv og aldri forvente at hun skal være stolt av meg.

Jeg har lært meg å aldri dele viktig informasjon med henne som hun kan bruke mot meg eller ha bestemte meninger om.

Jeg var lært meg å ikke snakke for mye om meg selv og mine ting, da dette trigger henne til å flytte fokuset over på seg selv og hvis jeg avviser å høre på hennes tre timer lange monolog om sitt liv er jeg en dårlig datter fordi hun hørte jo tross alt på meg om mitt.

Jeg har lært meg å ikke gi råd selv om jeg vet hva svaret på x og y er, fordi det inviterer til diskusjon.

Jeg har lært meg å ikke støtte meg på henne, på noen som helst måte.

Jeg har lært meg å være mentalt balansert («i toleransevinduet mitt») når jeg kontakter henne, slik at jeg er parat til å gi energi, til noen som tar mye energi. 

For de som synes det høres krevende ut, så er det det. Jeg vil ikke anbefale det for alle. Avkastningen er at hun er omsorgsfull (så mye som hun klarer) til både meg og ikke minst mine barn.
 

Mine barn får gode minner av sin mormor, noe jeg unner dem, da jeg ble fortalt av min mor at via å være glad i min mormor var jeg illojal, da hun hadde dårlig forhold til sin egen mor. (Med rette forsåvidt) 

Jeg har lært meg å se min mor i et større perspektiv, og at alle hennes usikkerheter som gjør henne sjalu, konkurrerende, lite i stand til å glede seg på andre sine vegne og tidvis ufin og slem: skyldes mye hennes egen barndom. Sånn sett har hun gjort en bedre jobb enn sin mor, og kanskje klarer jeg gjøre en bedre jobb enn henne slik at denne «arvesynden» med mødre som mishandler sine døtre: stopper hos meg. 

 

Anonymkode: 88fba...78f

[AnonymBruker]

Ja, jeg har kuttet kontakten nå. Men det skjedde alt for sent, jeg forsøkte å kutte med dem begge for lenge siden, men de kjørte meg så langt ned i grøfta som mulig ved hver anledning de hadde. Da det til slutt fikk en ende så var det fordi jeg endelig fikk hjelp utenifra samtidig som min far døde. 

Tidligere kjente jeg på ekstremt mye frykt, angst, skyld. Nå, på tross av at det føles litt galt, så går jeg bare videre.

Siste stikk var da jeg så ren ondskap i min mors øyne, da jeg gråt foran henne mens jeg snakket om hvor trist det var at alt skulle bli slik, og hvor mye det hadde gått utover mitt ene søsken og hennes totalt uskyldige barn, som en del av dominoeffekten. Jeg hadde sittet med hodet bøyd mens jeg snakket, og når jeg hever hodet ser jeg inn i to svarte øyne og en munn som gliser bredt. Min egen f***ings mor sitter der å gliser av at hele familien hennes raste sammen på grunn av hennes og fars oppførsel. Og som en annen psykopat som blir tatt på fersken så endret hun ansiktsuttrykk med en gang hun ble oppdaget og gikk tilbake til den falske "jeg er verdens beste mamma" med en gang. Fy fader.... Jeg hadde unnskyldt henne i mange år, i håp om at min mor ville slutte å oppføre seg så eiesyk, manipulerende og sykt. Men det blikket, det var siste stikk, det gikk kaldt igjennom hele ryggen min og det var den endelige bekreftelsen på hvor farlig hun hadde blitt. Aldri mer, aldri mer..

Anonymkode: 4b574...4fa

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler!

Ts 

Anonymkode: a8903...048