Andre mødre som har perioder med "mild depresjon?"

[AnonymBruker]

Ønsker å lufte ett tema som jeg ikke er helt komfortabel med å ta opp med andre venninner i samme livssituasjon. 

Jeg er 33 år. Godt gift (og veldig fornøyd med ekteskapet), eier hus, bil, fast jobb og ett barn som blir 3 år. 

Det som er nok relevant, er at jeg har tidligere hatt perioder med angst/depresjon. Det har hengt i tråd med perioder hvor jobben har vært særlig utfordrende, dårlig arbeidsmiljø og jeg har vært lettere utbrent. Jeg har også alltid hatt ett selvbilde som er lavere enn normalt tror jeg. Veldig redd for å ikke prestere slik forventingene er og snakker nok litt for dårlig til meg selv (selv om leder og kollegaer bare uttrykker fornøyelse). 

Jeg har merket, spesielt etter barn, at jeg har fått mye lavere selvbilde. Tror det henger sammen med at jeg ikke kan prestere slik jeg gjorde før. Var alltid først på jobb, siste som gikk hjem. Sjeldent syk, alltid tørst på videreutdanning og kurs. Sa alltid ja til ekstra arbeid. Nå har jeg hatt lengre perioder med sykemelding som følge av vedvarende sykdom, muskelplager og hodeverk etter lange perioder uten god søvnkvalitet og generell utmattelse. Jeg lurer på om jeg har havnet i en litt vond sirkel hvor psyken påvirker det fysiske. Jeg er på nåværende tidspunkt 100% frisk, men jeg går ofte og hangler. Ingenting finner de på blodprøvene. Blir bare fortalt at det kan være krevende med småbarn og min sover enda litt dårlig. Jeg får også mye mer angst følelse i kroppen etter dårlige netter som gjør at jeg blir helt stiv i kroppen og blir "hemmet" den dagen. 

Jeg har jo også lengre perioder (dvs måneder) hvor jeg ikke kjenner noe av dette. Og jeg tar meg selv i å tenke at jeg er endelig "100% lykkelig". Men er jeg ellers ulykkelig? Jeg har jo egentlig ingenting å klage over i livet. Er det bare jeg som ikke helt takler alt i hverdagen i livsfasen med små barn? Dette er jo noe jeg ofte tenker på, siden vi har begynt å snakke om å få en til. Foreløpig har jeg sagt nei, fordi jeg er redd for at lasset skal velte. 

Jeg har jo googlet meg litt frem, og synes at det kan virke som at jeg i perioder har "mild depresjon" som gir søvnvansker, konsentrasjonsvansker, litt ekstra lav selvfølelse osv. 

Lurer bare på om det er andre mødre der ute som føler at de sliter med det samme i perioder. Evt. hva gjør dere for å takle de periodene bedre. Og kanskje for noen ble det ikke bedre før barna ble større og mer selvstendig? 

Ønsker iallefall å høre litt om andres erfaringer. 

Anonymkode: 28a20...23a

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en depresjon en gang, og i permisjon med minste nå så kjente jeg på de samme symptomene. Da jeg var hos legen (for en annen grunn), spurte han hvordan jeg hadde det og jeg nevnte at jeg trodde jeg hadde hatt en mild barseldepresjon. Utifra hvordan jeg beskrev det var han enig. Minste begynner i barnehage til høsten, og jeg er hjemme med han ca 60% nå. I periodene med ekstra dårlig søvn og flere dager på rad hjemme, kan jeg kjenne at symptomene sniker seg på. Jeg blir kortluntet, innesluttet, sliten, synes synd på meg selv og sliter med å løfte blikket ut av hjemmeboblen. For meg er jobben det som hjelper meg på rett kjøl igjen. Men jeg jobber med utviklingshemmede med nok bemanning. Vi har et veldig godt arbeidsmiljø, og jeg føler at mine initiativ, ideer og forslag til løsninger blir vel ansett. Jeg innser mine begrensninger mht deltakelse som krever mer enn min stillingsprosent pr nå. På fine dager prøver jeg aktivt å komme meg ut i lyset, gjerne en tur på butikken så jeg treffer folk, og føler at det hjelper.

Kan det hjelpe for deg å prøve å ta en gjennomgang på hva du bruker tid på? Kan du ha det urealistisk travelt og derfor få redusert selvfølelse? Kan du prøve å redusere kravene til deg selv som mamma? Det samme på jobb, kan du prøve å legge fra deg de samme kravene du hadde tidligere, da du hadde både mer faktisk tid, men også mental kapasitet?

Anonymkode: e1c3c...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har hatt en depresjon en gang, og i permisjon med minste nå så kjente jeg på de samme symptomene. Da jeg var hos legen (for en annen grunn), spurte han hvordan jeg hadde det og jeg nevnte at jeg trodde jeg hadde hatt en mild barseldepresjon. Utifra hvordan jeg beskrev det var han enig. Minste begynner i barnehage til høsten, og jeg er hjemme med han ca 60% nå. I periodene med ekstra dårlig søvn og flere dager på rad hjemme, kan jeg kjenne at symptomene sniker seg på. Jeg blir kortluntet, innesluttet, sliten, synes synd på meg selv og sliter med å løfte blikket ut av hjemmeboblen. For meg er jobben det som hjelper meg på rett kjøl igjen. Men jeg jobber med utviklingshemmede med nok bemanning. Vi har et veldig godt arbeidsmiljø, og jeg føler at mine initiativ, ideer og forslag til løsninger blir vel ansett. Jeg innser mine begrensninger mht deltakelse som krever mer enn min stillingsprosent pr nå. På fine dager prøver jeg aktivt å komme meg ut i lyset, gjerne en tur på butikken så jeg treffer folk, og føler at det hjelper.

Kan det hjelpe for deg å prøve å ta en gjennomgang på hva du bruker tid på? Kan du ha det urealistisk travelt og derfor få redusert selvfølelse? Kan du prøve å redusere kravene til deg selv som mamma? Det samme på jobb, kan du prøve å legge fra deg de samme kravene du hadde tidligere, da du hadde både mer faktisk tid, men også mental kapasitet?

Anonymkode: e1c3c...74f

Jeg ser jo at vi ikke har det supertravelt hjemme. Vi er jo enda "bare" 3 stk i husholdningen. Benytter oss ofte av matkasser, klesvask og annet vask blir ofte tatt i helger. Mulig jeg bør roe ned det mentale presset jeg legger over på meg selv ifbm jobb, som du skriver. Jeg har en jobb som kan være mentalt krevende, men føler samtidig at det er givende og det gir meg god energi å få drive med det jeg gjør. Men merker at jeg blir fortere sliten, og hodet er ofte tomt siste timene av arbeidsdagen. Vi har ellers også en veldig fin harmoni hjemme, med unntak av trass som er naturlig. Det jeg dog savner er jo litt mer tid til å sone ut hjemme. Barnet vårt har alltid sovet litt lite, sovner gjerne kl. 20-2030 og står opp 0430-0500 med noen oppvåkningen ifbm mareritt. Så vi må jo legge oss 21 for å være noenlunde uthvilt. Men etter 2 år med lite søvn så merker jeg at kvaliteten er dårligere og jeg våkner ofte uavhengig av barnet. Men mulig jeg bør komme meg litt mer ut, og ikke bli for mye værende inne og isolere meg. Det skjer jo fort når man tenker at man har ellers ting man burde gjøre ila dagen. 

Anonymkode: 28a20...23a

[AnonymBruker]

Ja, jeg hørte på en podcast hvor Caroline Lorentsen (?) var gjest. Hun var ganske streng når det kom til det med husarbeid og hvile i permisjonen. Når barnet sov skulle man spise og gå på do. Man kunne gjerne ha smurt maten klar så man bare kunne spise. Man skulle ikke gjøre husarbeid, ikke klesvask, ikke rydding. Alt slikt skulle gjøres mens babyene var våkne, og man skulle hvile med god samvittighet når babyen gjorde det. Så jeg prøvde det, og det er helt utrolig hvor mye det også gjorde for overskuddet. Hvilen i seg selv selvsagt, men også det å slippe å hvile med dårlig samvittighet. Det meste av husarbeidet synes jo babyen var interessant å delta på, selv om det i noen tilfeller kunne være mer ineffektiv enn å gjøre det alene. Husarbeidet er jo uansett ikke mer den som er i permisjon sin jobb, det er et felles ansvar. 

Anonymkode: e1c3c...74f

[atropos]

Jeg er nå 39 og kjenner ingen som er 100% lykkelig. Det er vel heller ikke et mål i seg selv. «Bra nok» er mitt motto. Jeg har perioder med tafatthet, lite energi og kjip stemning. Jeg prøver å ikke la det styre meg, men heller ta det for det det er. Det er ikke meningen at man skal yte 100% hele tiden i livet. Noen ganger er man sliten. Da skrur vi ned forventningene, koker posesuppe til middag og slarker på skjermtid. Jeg er hjemme med kronisk sykt barn, så det er vanskelig å finne pauser fra hjemmesituasjonen. Jeg har gått på yoga og belastningsmestringskurs for å fikse livet litt bedre. Mye av det handler om å la seg selv ikke være perfekt, senke kravene og leve i nuet. Og akseptere at den du var før barn og kronisk sykdom er en del av fortiden nå. 

[AnonymBruker]

Jeg vil tro veldig mange småbarnsforeldre har symptomer på "mild depresjon". Utmattelse, slitenhet, stress, uro, osv. 

Jeg har aspergers, og har slitt med depresjon mer eller mindre hele livet. 

Men jeg merker det har blitt mye verre etter jeg fikk barn. Før fikk jeg jo tid til å gjøre ting som ga meg glede, til å hvile, hente meg inn igjen. Nå er hverdagen bare kjas og mas, veldig lite tid til å gjøre ting for meg selv bare fordi det er GØY, lite hvile og søvn og "Lading". Og det går ut over humøret og energinivået. 

Anonymkode: 9df7d...a6f

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Var rett før jeg gikk på en smell. For meg fiksa psyken og humøret seg med å gå kortere dager(80%) og begynte å trene styrke hjemme med egenvekt. Har gitt meg mye mer energi. Er også flink til å sette meg ned om kvelden å få 1,5 t egentid før jeg legger meg.

Anonymkode: 19535...60d

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler å prøve antidepressiva. Det hjelper meg mye, og har ingen eller få bivirkninger. Hjelper deg til å tenke mindre på at du ikke er god nok, ikke presterer som før på jobb, osv.

Anonymkode: 30edc...592