Hvordan vite når det er på tide å gå? Ambivalent..

[AnonymBruker]

Jeg er så ambivalent.. Jeg og mannen har vært gjennom to blytunge år med svik, tatt ut separasjon, flyttet fra hverandre, jobbet for å lappe forholdet sammen igjen, og har det tilsynelatende greit nå. 
 

Vi har vært sammen i over 10 år, og har ett barn sammen, i tillegg til at vi har ett barn hver fra tidligere forhold. 
 

Hver eneste dag tenker jeg på at jeg ønsker meg ut av forholdet, bo for meg selv (aldri mer menn osv..), og 5 minutter senere tenker jeg at dette skal vi greie, jeg kan ikke bryte opp familien enda en gang, det blir sikkert bedre etterhvert, bla bla bla!

Jeg er glad i mannen fortsatt, han er snill, men de sterke følelsene jeg hadde for ham er borte. Noe av tilliten og respekten er borte, og jeg ser heller de negative siden ved ham enn de positive.

Han vet at jeg er ambivalent, og sier at han ikke skal noe sted, at jeg må ta den tiden jeg trenger. Han vet ikke at det er så ille som det faktisk er, at jeg inni hodet mitt har tenkt på både samværsfordeling og deling av eiendeler.
 

Hvordan skal jeg greie å ta et valg? Jeg endrer mening HELE tiden, hver dag, sliter meg ut på all tenkinga.

Bakgrunnen til krisen vi har vært gjennom handler mye om ham og hans behov tidligere (ikke utroskap, men annet tillitsbrudd).

Anonymkode: fb7fb...d87

[Carrot]

Du lurer deg selv til å mene at han er problemet, du må våge være 100% ærlig på hva du føler og hvor du er. Noe annet er i allefall dødfødt.. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (8 minutter siden):

Du lurer deg selv til å mene at han er problemet, du må våge være 100% ærlig på hva du føler og hvor du er. Noe annet er i allefall dødfødt.. 

Hva mener du? Jeg mener ikke at han er problemet, men at alt vi har vært i gjennom har gjort noe med meg, mine følelser og behov har endret seg. 
 

Kanskje litt vanskelig å gi råd når jeg ikke har beskrevet hele situasjonen, men det jeg egentlig lurer på er «når vet man at det er på tide å gå, eller fortsette å kjempe»? 
 

Er redd for å ta feil valg, at dersom jeg jobber bare litt hardere både med meg selv og forholdet, vil det funke for oss. Tør ikke å være 100% ærlig på hvordan jeg har det riktig enda, redd for at det vil gjøre ham redd og usikker, og kanskje ødelegge mer.

TS

 

Anonymkode: fb7fb...d87

[Carrot]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Bakgrunnen til krisen vi har vært gjennom handler mye om ham og hans behov tidligere (ikke utroskap, men annet tillitsbrudd).

Det var fordi du skrev at bakgrunnen var pga ham.. 

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hva mener du? Jeg mener ikke at han er problemet, men at alt vi har vært i gjennom har gjort noe med meg, mine følelser og behov har endret seg. 
 

Kanskje litt vanskelig å gi råd når jeg ikke har beskrevet hele situasjonen, men det jeg egentlig lurer på er «når vet man at det er på tide å gå, eller fortsette å kjempe»? 
 

Er redd for å ta feil valg, at dersom jeg jobber bare litt hardere både med meg selv og forholdet, vil det funke for oss. Tør ikke å være 100% ærlig på hvordan jeg har det riktig enda, redd for at det vil gjøre ham redd og usikker, og kanskje ødelegge mer.

TS

 

Anonymkode: fb7fb...d87

Det er først når du våger være 100% ærlig, med deg selv og han at du vet om det er liv laga.. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 timer siden):

Det var fordi du skrev at bakgrunnen var pga ham.. 

Det er først når du våger være 100% ærlig, med deg selv og han at du vet om det er liv laga.. 

Ja, mye greier som skjedde med ham, og han ville ut av forholdet, men angret seg. Derfor har jeg mistet mye av tilliten til ham. 
 

Vet at jeg burde si alt jeg føler underveis, men er som sagt redd for at det vil kunne ødelegge noe i ham, jeg vet ikke.

Har du kanskje noen innspill til hvordan man skal greie å ta et valg, om når man bør si at nok er nok, eller fortsette å kjempe?

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[Carrot]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, mye greier som skjedde med ham, og han ville ut av forholdet, men angret seg. Derfor har jeg mistet mye av tilliten til ham. 
 

Vet at jeg burde si alt jeg føler underveis, men er som sagt redd for at det vil kunne ødelegge noe i ham, jeg vet ikke.

Har du kanskje noen innspill til hvordan man skal greie å ta et valg, om når man bør si at nok er nok, eller fortsette å kjempe?

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

Hvis han ikke vet at du ikke har tillit til han, ikke vet at du ikke trives så bra i den relasjonen dere nå ha og ikke vet at du ikke har det bra - hvordan skal han da kunne bidra eller endre seg for å møte dine behov om du ikke sier fra hva du trenger? 
Jeg ville snudd dette litt om jeg var deg, jeg ville fokusert på hva jeg trenger - og så sagt det. Altså ikke dra med fortiden for den kan du ikke endre, men hva trenger du nå for å ha det bra? Konkrete greier, ikke følerier - hvis man sier jeg føler at du ikke bidrar nok er det en helt annen stemning enn om du sier jeg vil at du tar ansvar for handling og middagene denne uken som ett eksempel.. Det første er basert på en følelse og vanskelig å ta tak i, det andre er en tydelig beskjed som burde være greit å følge opp.. 

Ut over det tenker jeg for egen del for eksempel at om du kjenner at en fremtid uten han ikke skremmer deg, men tvert imot gir deg en følelse av lettelse bør du gå.. Men jeg er ikke deg - det som funker for meg vil kanskje ikke virke like bra for deg, men du må våge være ærlig på hvor du står i forhold til han, relasjonen, as familien og fremtiden tror jeg for uten det er dette en evig runddans du aldri kommer ut av.

[AnonymBruker]

Har ikke noe råd, men eri akkurat samme situasjon selv. Altså jeg tenker hele tiden på å gå. Jeg synes det er grusomt, og får så enormt dårlig samvittighet. Vi har nettopp kjøpt leilighet sammen, så det gjør det ikke enklere. Han fortjener så mye bedre enn at jeg skal gå rundt å tenke på dette. Jeg er også veldig redd for at han skal bli veldig lei seg, sist gang jeg tok opp at jeg var usikker ble han veldig stresset. 

Jeg merker at jeg er veldig slem mot han, ikke engasjert i det han sier eller hva han gjør på. Usikker på om det er underbevisst, men det er akkurat som at når det begynner å bli bedre mellom oss så holder jeg litt igjen selv. 

Når jeg tenker på å være uten han føler jeg mer en lettelse, selv om det er grusomt å si. Jeg får så dårlig samvittighet at jeg gråter nå faktisk, fordi jeg vet jeg må ta praten snart.

Jeg hater meg selv for det, sånn har jeg hatt det lenge.

Anonymkode: 1c13d...b77

[Andro]

Det er deg selv du skal være ærlig mot, og det er inni deg selv at du skal bearbeide følelsene dine.
At du går og gnager med at du skulle ha fortalt det til ham er bare tull. Først må du nok bli enig med deg selv, og ta ansvar for deg selv. Det viktigste i en slik prosess er at du har noen å snakke med, og det bør slett ikke være ham. Det må være noen du kan fortelle alt til, og ikke er redd for å såre, noen du ikke trenger å pynte på det for.
Tanker og følelser som kverner rundt i eget hode blir raskere og mer uoversiktlige jo mer du lar dem spinne alene. Du må sortere dem ved å ta dem ut av hodet, og presentere dem med ord for et annet menneske. Legg dem fram, og gransk det sammen. Når du lander i deg selv, da kan du ta den store praten med samboeren.

Du vet at det er riktig å gå når du ikke føler deg sett, respektert eller verdifull, eller om du grøsser når han tar på deg.

Nå lever du på falske håp om hva dere er, og hva dere skal være. Du må finne ut hvem dere faktisk er, og forholde deg til virkeligheten som den er her og nå. Ingenting vil endre seg, og det er ikke håp om bedring. Hvordan liker du å leve i den realiteten?

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 time siden):

Hvis han ikke vet at du ikke har tillit til han, ikke vet at du ikke trives så bra i den relasjonen dere nå ha og ikke vet at du ikke har det bra - hvordan skal han da kunne bidra eller endre seg for å møte dine behov om du ikke sier fra hva du trenger? 
Jeg ville snudd dette litt om jeg var deg, jeg ville fokusert på hva jeg trenger - og så sagt det. Altså ikke dra med fortiden for den kan du ikke endre, men hva trenger du nå for å ha det bra? Konkrete greier, ikke følerier - hvis man sier jeg føler at du ikke bidrar nok er det en helt annen stemning enn om du sier jeg vil at du tar ansvar for handling og middagene denne uken som ett eksempel.. Det første er basert på en følelse og vanskelig å ta tak i, det andre er en tydelig beskjed som burde være greit å følge opp.. 

Ut over det tenker jeg for egen del for eksempel at om du kjenner at en fremtid uten han ikke skremmer deg, men tvert imot gir deg en følelse av lettelse bør du gå.. Men jeg er ikke deg - det som funker for meg vil kanskje ikke virke like bra for deg, men du må våge være ærlig på hvor du står i forhold til han, relasjonen, as familien og fremtiden tror jeg for uten det er dette en evig runddans du aldri kommer ut av.

Du har et poeng i at jeg må fokusere på hva jeg trenger for å det bra ja. Akkurat nå er jeg bare redd for å ødelegge for mannen og barna. Det er så mange å ta hensyn til. Tror også du har rett i at dette vil forbli et problem om jeg ikke tar skikkelig tak i det og er ærlig med meg selv og ham, det går nok ikke over av seg selv🫣

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har ikke noe råd, men eri akkurat samme situasjon selv. Altså jeg tenker hele tiden på å gå. Jeg synes det er grusomt, og får så enormt dårlig samvittighet. Vi har nettopp kjøpt leilighet sammen, så det gjør det ikke enklere. Han fortjener så mye bedre enn at jeg skal gå rundt å tenke på dette. Jeg er også veldig redd for at han skal bli veldig lei seg, sist gang jeg tok opp at jeg var usikker ble han veldig stresset. 

Jeg merker at jeg er veldig slem mot han, ikke engasjert i det han sier eller hva han gjør på. Usikker på om det er underbevisst, men det er akkurat som at når det begynner å bli bedre mellom oss så holder jeg litt igjen selv. 

Når jeg tenker på å være uten han føler jeg mer en lettelse, selv om det er grusomt å si. Jeg får så dårlig samvittighet at jeg gråter nå faktisk, fordi jeg vet jeg må ta praten snart.

Jeg hater meg selv for det, sånn har jeg hatt det lenge.

Anonymkode: 1c13d...b77

Det var leit å høre ❤️ det er en skikkelig vanskelig og utmattende situasjon å være i. Jeg tenker faktisk at jeg vil få det bedre uten ham, men så kommer det små øyeblikk der hvor jeg kjenner at jeg ønsker å være sammen med ham.

Er så redd for å ta feil avgjørelse, og at om jeg bare jobber med meg selv (for har det virkelig ikke bra inni meg nå), og får hjelp til å bearbeide alt vi har vært gjennom de siste to årene, så kan det bli bedre mellom oss. 
 

Jeg er som deg, lite engasjert i hva han har å si, finnes ikke sexlyst, har mest lyst til at han skal la meg være i fred, så må virkelig ta meg i nakken for å virke interessert når han snakker 🙈

Får veldig dårlig samvittighet av det, og tenker at han fortjener bedre.

Hvor lenge har du følt det slik da?

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[Carrot]

Det er ikke mange hensyn å ta hvis du ikke er "all in" går det også ut over alle de du tror du tar hensyn til, spesielt om man som AB over her skriver er ufin mot partneren fordi man selv ikke har det helt greit og denne går rundt og føler på dette, for da føler garantert ungene også på dette uansett alder på dem for barn er som en magnet for stemninger rundt seg, om man overdriver sin positivitet vet de det, om man skjuler sorg eller sinne så vet de det - de føler det og som forelder da oppdrar man dem til å tvile på egne følelser fordi man sier at det de føler er feil ved å ikke anerkjenne stemingen osv osv - uansett er det en ond sirkel man ikke kommer ut av før man våger legge tingene på bordet og si det som det er: Jeg har et problem.. Etterfulgt av forslag til løsning, jeg trenger at...  konkret og ærlig - men med respekt og omtanke for den andre - det er det eneste som fungerer i det lange løp.

[AnonymBruker]

Andro skrev (14 minutter siden):

Det er deg selv du skal være ærlig mot, og det er inni deg selv at du skal bearbeide følelsene dine.
At du går og gnager med at du skulle ha fortalt det til ham er bare tull. Først må du nok bli enig med deg selv, og ta ansvar for deg selv. Det viktigste i en slik prosess er at du har noen å snakke med, og det bør slett ikke være ham. Det må være noen du kan fortelle alt til, og ikke er redd for å såre, noen du ikke trenger å pynte på det for.
Tanker og følelser som kverner rundt i eget hode blir raskere og mer uoversiktlige jo mer du lar dem spinne alene. Du må sortere dem ved å ta dem ut av hodet, og presentere dem med ord for et annet menneske. Legg dem fram, og gransk det sammen. Når du lander i deg selv, da kan du ta den store praten med samboeren.

Du vet at det er riktig å gå når du ikke føler deg sett, respektert eller verdifull, eller om du grøsser når han tar på deg.

Nå lever du på falske håp om hva dere er, og hva dere skal være. Du må finne ut hvem dere faktisk er, og forholde deg til virkeligheten som den er her og nå. Ingenting vil endre seg, og det er ikke håp om bedring. Hvordan liker du å leve i den realiteten?

Ja, jeg har ikke åpnet meg helt opp om dette til noen enda, men vet at det vil være lurt. Føles bare så feil å snakke om oss til andre, føler jeg går bak ryggen hans om andre får vite alt før ham, om du skjønner 🙈 

Jeg er redd du har rett i at ting ikke vil endre seg. Det er for mye som er ødelagt tror jeg. Er bare så vanskelig å ta den endelige avgjørelsen, å sette strek for godt.. 

Jeg har det jo ikke bra slik det er nå, og det tror jeg ikke han har heller. Men jeg ser at han ønsker at vi skal komme oss gjennom dette, og at han virkelig prøver. Jeg føler det er blitt en stor avstand mellom oss, som om at vi ikke kjenner hverandre lenger.

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[AnonymBruker]

Carrot skrev (5 minutter siden):

Det er ikke mange hensyn å ta hvis du ikke er "all in" går det også ut over alle de du tror du tar hensyn til, spesielt om man som AB over her skriver er ufin mot partneren fordi man selv ikke har det helt greit og denne går rundt og føler på dette, for da føler garantert ungene også på dette uansett alder på dem for barn er som en magnet for stemninger rundt seg, om man overdriver sin positivitet vet de det, om man skjuler sorg eller sinne så vet de det - de føler det og som forelder da oppdrar man dem til å tvile på egne følelser fordi man sier at det de føler er feil ved å ikke anerkjenne stemingen osv osv - uansett er det en ond sirkel man ikke kommer ut av før man våger legge tingene på bordet og si det som det er: Jeg har et problem.. Etterfulgt av forslag til løsning, jeg trenger at...  konkret og ærlig - men med respekt og omtanke for den andre - det er det eneste som fungerer i det lange løp.

Det tror jeg du har rett i, ungene får med seg det meste. Men hvordan skal jeg forklare at jeg er usikker på om jeg vil fortsette forholdet, at jeg tviler? Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ønsker av ham, jeg har ingenting konkret å «kreve» av ham. 
 

Jeg er bare så ambivalent, i det ene øyeblikket har jeg bestemt meg for å gå, i det neste ønsker jeg å bli..

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[AnonymBruker]

Du kan jo flytte for deg selv og kjenne på hvordan det føles da? Vanskelig å ta et valgt når man står midt i det og ikke får tid til å være alene og kjenne på hvordan livet er som særboere. Barna har det heller ikke godt med en mor som vingler.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er for alltid, men viktig å ta avstand ett år eller to før man virkelig vet. 

Anonymkode: 818cf...717

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det var leit å høre ❤️ det er en skikkelig vanskelig og utmattende situasjon å være i. Jeg tenker faktisk at jeg vil få det bedre uten ham, men så kommer det små øyeblikk der hvor jeg kjenner at jeg ønsker å være sammen med ham.

Er så redd for å ta feil avgjørelse, og at om jeg bare jobber med meg selv (for har det virkelig ikke bra inni meg nå), og får hjelp til å bearbeide alt vi har vært gjennom de siste to årene, så kan det bli bedre mellom oss. 
 

Jeg er som deg, lite engasjert i hva han har å si, finnes ikke sexlyst, har mest lyst til at han skal la meg være i fred, så må virkelig ta meg i nakken for å virke interessert når han snakker 🙈

Får veldig dårlig samvittighet av det, og tenker at han fortjener bedre.

Hvor lenge har du følt det slik da?

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

Jeg har vel følt det slik av og på i noen måneder, men er nå de siste dagene at jeg begynner å tenke at jeg må slå opp. Jeg skulle så ønske at jeg kunne være med han samtidig som at jeg var helt fri. Men det ønsker han ikke, jeg har nevnt det for han for en god stund siden. 

Han har ikke gjort noe galt heller, jeg bare tror jeg begynner å innse at jeg mister følelsene for han. Der gjør veldig vondt siden han har sagt at han vil kjempe for meg. Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd heller, det var ikke mange år siden jeg var kjempeforelsket i han. 

Jeg er så usikker på hva som skjer om jeg slår opp, om jeg må flytte ut og hvordan livet vil bli. Det er skummelt, men jeg er mest redd for å såre han og hva han skal gjøre når jeg ikke er med han lenger. Jeg er hans første seriøse kjæreste.

Anonymkode: 1c13d...b77

[Carrot]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det tror jeg du har rett i, ungene får med seg det meste. Men hvordan skal jeg forklare at jeg er usikker på om jeg vil fortsette forholdet, at jeg tviler? Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ønsker av ham, jeg har ingenting konkret å «kreve» av ham. 
 

Jeg er bare så ambivalent, i det ene øyeblikket har jeg bestemt meg for å gå, i det neste ønsker jeg å bli..

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

Har du vurdert å søke samtale hos for eksempel en psykolog for å komme til bunns i det du kanskje sliter med etter alt som har skjedd, kanskje du ikke har bearbeidet? Har dere sammen gått til samtaler? Har du våget være ærlig i en slik setting evt? 
Dette frem og tilbake greiene du holder på med nå er ikke bra for noen av dere fordi det ganske sikkert påvirker alle i familien, kanskje en terapeut av noe sort kan hjelpe deg sette tingene litt i system for din egen del?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du kan jo flytte for deg selv og kjenne på hvordan det føles da? Vanskelig å ta et valgt når man står midt i det og ikke får tid til å være alene og kjenne på hvordan livet er som særboere. Barna har det heller ikke godt med en mor som vingler.

Det betyr ikke nødvendigvis at det er for alltid, men viktig å ta avstand ett år eller to før man virkelig vet. 

Anonymkode: 818cf...717

Som jeg skrev i første innlegg, så har vi vært separert og bodd fra hverandre i en periode. Det var tøft, fordi jeg følte meg helt alene med babyen. Jeg ville gjøre hva som helst for å holde familien sammen, mens han holdt tilbake. Følte jeg ble satt på gjerdet, han hadde døra på gløtt, for å si det sånn. 
 

Etter 7-8 mnd som særboere var han klar for å gjenforenes, og jeg var superhappy. Dessverre viste det seg at tiden vi var fra hverandre hadde ødelagt veldig mye for meg. Jeg følte meg forlatt og sviktet i en sårbar tid, jeg har kjent på mye sinne og sorg. Nå er de gode følelsene for ham nesten borte, det samme med respekten.

 

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vel følt det slik av og på i noen måneder, men er nå de siste dagene at jeg begynner å tenke at jeg må slå opp. Jeg skulle så ønske at jeg kunne være med han samtidig som at jeg var helt fri. Men det ønsker han ikke, jeg har nevnt det for han for en god stund siden. 

Han har ikke gjort noe galt heller, jeg bare tror jeg begynner å innse at jeg mister følelsene for han. Der gjør veldig vondt siden han har sagt at han vil kjempe for meg. Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd heller, det var ikke mange år siden jeg var kjempeforelsket i han. 

Jeg er så usikker på hva som skjer om jeg slår opp, om jeg må flytte ut og hvordan livet vil bli. Det er skummelt, men jeg er mest redd for å såre han og hva han skal gjøre når jeg ikke er med han lenger. Jeg er hans første seriøse kjæreste.

Anonymkode: 1c13d...b77

Uff, skjønner det er vanskelig, særlig siden det ikke er noe konkret som er årsaken til at du føler det slik😥 det er alltid vondt å såre andre, og da er det ofte lettere å gå på skorpe med seg selv, dessverre. 
 

Håper du finner ut av det, selv om det aldri er en god måte å fortelle det på❤️

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 time siden):

Har du vurdert å søke samtale hos for eksempel en psykolog for å komme til bunns i det du kanskje sliter med etter alt som har skjedd, kanskje du ikke har bearbeidet? Har dere sammen gått til samtaler? Har du våget være ærlig i en slik setting evt? 
Dette frem og tilbake greiene du holder på med nå er ikke bra for noen av dere fordi det ganske sikkert påvirker alle i familien, kanskje en terapeut av noe sort kan hjelpe deg sette tingene litt i system for din egen del?

Ja, vi har gått til samtaler hos en familieterapeut gjennom hele denne prosessen, og går fortsatt til jevnlige samtaler. Jeg sliter med å være 100% ærlig, jeg er en så stor pyse 😥 er som sagt redd for å ødelegge noe som kanskje kan bli fint, at om bare jeg jobber med meg selv, så KAN vi kanskje få det bra. 
 

Jeg burde nok gå til samtaler alene, da ville jeg nok fått til å snakke mer åpent om hvordan jeg føler det.

TS

Anonymkode: fb7fb...d87

[Tone83]

Her ville jeg prøvd parterapi. Men skjønner godt om du ikke orker når han sviktet tidligere. Hvorfor stakk han da? Vet du det?

 

edit: ser dere går til samtaler. Men du må nesten være ærlig😅 Ingeting å tape på det nå som det er en siste utvei.

Endret 22. mai 2023 av Tone83