Er arbeidslivet så ensomt?

[AnonymBruker]

Så leserinnlegg i VG om en dame som følte seg ensom etter å ha vært ferdig med studiene og kommet i arbeidslivet. Ser også mange på Kvinneguiden snakke om at det er vanskelig å finne venner som voksen. Nå har ikke jeg mange venner, men for meg har arbeidslivet vært mye mer sosialt enn studietiden, skoleårene, osv. Da jeg studerte satt jeg stort sett alene. På jobb har vi felles lunsj, vi prater sammen i møter, osv.  

Anonymkode: 45cbc...a50

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det overhodet, men jeg er jo introvert. Å ha jobb er sosialt, både på jobben og noen tilstelninger i løpet av året.

Jeg opplevde mye mer ensomhet før arbeidslivet. Et studie var sosialt bra, mens jeg droppa ut av et annet delvis fordi det ble så ensomt at jeg mista all motivasjon.

Anonymkode: c7e45...30f

[AnonymBruker]

Jeg så dette innlegget. Og tenkte at det var litt sosialt rart å legge det ut. Velkommen til voksenlivet,liksom! Folk på 26 har jobb og forpliktelser, noen begynner til og med å få barn. 

Damen i innlegget hadde til og med samboer. Følte det ble en hån mot de som er alene og ensomme. 

Men det er mulig det bare er jeg som begynner å bli kjip og gammel. 

Anonymkode: bcbee...a56

[AnonymBruker]

Arbeidsplassen har for meg også vært en viktig, sosial arena, etter endte studier. 

Det var det jeg savnet mest under Korona. Kaffepauser, litt prat i landskapet, hyggelige lunsjer. Som brøt opp arbeidsdagen. Det tross at jeg har mann som jeg selvfølgelig både tok pauser med og snakket med under arbeidsdagen. 

Etterhvert har også mange tidligere kollegaer fått større plass på fritiden min enn venninner jeg har hatt lengre. 

Men det er selvfølgelig ikke som studiet, der du var "oppå andre" hele tiden. Fra kollektiv, til studentforening, lesesal, pauser, og alt. Samtidig, det hadde vært for mye nå i voksen alder. 

Men uten kollegaer ville jeg syntes dagen var ensom sosialt, ja. 

Anonymkode: 368e4...dfa

[Virrevirrevapp]

Det kommer vel helt an på studiene og jobben. 

[AnonymBruker]

Nok en gang tror folk at ensomhet = "være alene". Det er det ikke. Ensomhet er mangel på følelse av tilhørighet, samhold, kjemi, med andre. 

Man kan helt fint spise lunsj med folk, og være ensom. 

Anonymkode: aea38...df0

[Gjest Refreng]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg så dette innlegget. Og tenkte at det var litt sosialt rart å legge det ut. Velkommen til voksenlivet,liksom! Folk på 26 har jobb og forpliktelser, noen begynner til og med å få barn. 

Damen i innlegget hadde til og med samboer. Følte det ble en hån mot de som er alene og ensomme. 

Men det er mulig det bare er jeg som begynner å bli kjip og gammel. 

Anonymkode: bcbee...a56

Det du skriver virker da bare bekrefte at det er et problem. Vekommen til voksenlivet? Handler det å bli voksen om å føle seg utenfor og slite med å få venner? Det høres ikke ut som et samfunn vi burde strebe etter å ha

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg så dette innlegget. Og tenkte at det var litt sosialt rart å legge det ut. Velkommen til voksenlivet,liksom! Folk på 26 har jobb og forpliktelser, noen begynner til og med å få barn. 

Damen i innlegget hadde til og med samboer. Følte det ble en hån mot de som er alene og ensomme. 

Men det er mulig det bare er jeg som begynner å bli kjip og gammel. 

Anonymkode: bcbee...a56

Å være alene er ikke å være ensom. Å være ensom blandt mange er like ille som å være ensom alene. 

Anonymkode: 18e37...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nok en gang tror folk at ensomhet = "være alene". Det er det ikke. Ensomhet er mangel på følelse av tilhørighet, samhold, kjemi, med andre. 

Man kan helt fint spise lunsj med folk, og være ensom. 

Anonymkode: aea38...df0

Tror man må erfare det der for å forstå det. Jeg har forstått det først de siste årene og kjenner skikkelig på det. 

Anonymkode: 18e37...9b2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Refreng said:

Det du skriver virker da bare bekrefte at det er et problem. Vekommen til voksenlivet? Handler det å bli voksen om å føle seg utenfor og slite med å få venner? Det høres ikke ut som et samfunn vi burde strebe etter å ha

Jeg også ble litt irritert på det innlegget på VG.

Jeg er ensom. Jeg er uten en sosial omgangskrets. Men man må ta ett ansvar selv og.

enta som sto frem i VG, har vært student hele sitt voksne liv. Og joda, jobben er den første plassen man ikke blir påtvunget venner, med mindre det er en svært sosial arbeidsplass med buddy-system. (Mer vanlig på internasjonale arbeidsplasser)

man må ta litt ansvar selv, altså det å sitte på kontor, og bli lei seg for at Geir på 57 og Laila på 62 ikke bryr seg om hva 26 åringen fester og gjør i helgene, sånn er det! Man må liksom menge seg med de menneskene som er på samme bølgelengde i livet på jobb om man vil få "venner" i voksen alder. 

Anonymkode: a4225...0a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror man må erfare det der for å forstå det. Jeg har forstått det først de siste årene og kjenner skikkelig på det. 

Anonymkode: 18e37...9b2

Jeg har kjent på det hele livet. 

Jeg har en gammel skoledagbok fra da jeg var 10-11 år gammel hvor jeg har skrevet "Hvordan kan jeg være et menneske", fordi jeg overhodet ikke følte noe som helst fellesskap med mine klassekamerater. 

Jeg husker jeg satt der i en haug av klassekamerater, og følte meg iskald av ensomhet. 

Sånn er det på jobben også. Jeg sitter der i lunsjen omgitt av folk som skvaldrer om ting og tang, og føler meg helt utenfor. Det de snakker om er helt uinteressant og meningsløst for meg, og de ser ut til å føle deg samme om det jeg snakker om. Og selv om vi tilsynelatende har noe til felles, og det ser ut til at folk liker å snakke med meg, så føler jeg null kjemi med dem - og føler meg da ensom. 

Anonymkode: aea38...df0

[Gjest Refreng]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg også ble litt irritert på det innlegget på VG.

Jeg er ensom. Jeg er uten en sosial omgangskrets. Men man må ta ett ansvar selv og.

enta som sto frem i VG, har vært student hele sitt voksne liv. Og joda, jobben er den første plassen man ikke blir påtvunget venner, med mindre det er en svært sosial arbeidsplass med buddy-system. (Mer vanlig på internasjonale arbeidsplasser)

man må ta litt ansvar selv, altså det å sitte på kontor, og bli lei seg for at Geir på 57 og Laila på 62 ikke bryr seg om hva 26 åringen fester og gjør i helgene, sånn er det! Man må liksom menge seg med de menneskene som er på samme bølgelengde i livet på jobb om man vil få "venner" i voksen alder. 

Anonymkode: a4225...0a5

Er det så ille om det var vanlig at de eldre og mer selvsikre tok ansvar for å inkludere de yngre ferskingene i arbeidslivet? Kanskje det hadde blitt lettere for de yngre å inkludere, dersom de selv ble inkludert og ble vist hvordan man gjorde det?

[Reign]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Nok en gang tror folk at ensomhet = "være alene". Det er det ikke. Ensomhet er mangel på følelse av tilhørighet, samhold, kjemi, med andre. 

Man kan helt fint spise lunsj med folk, og være ensom. 

Anonymkode: aea38...df0

Da er det jo et "deg-problem", ergo psykisk. Og det må jobbes med på den måten. Verdens mest sosiale arena vil ikke få deg ut av den ensomheten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg har kjent på det hele livet. 

Jeg har en gammel skoledagbok fra da jeg var 10-11 år gammel hvor jeg har skrevet "Hvordan kan jeg være et menneske", fordi jeg overhodet ikke følte noe som helst fellesskap med mine klassekamerater. 

Jeg husker jeg satt der i en haug av klassekamerater, og følte meg iskald av ensomhet. 

Sånn er det på jobben også. Jeg sitter der i lunsjen omgitt av folk som skvaldrer om ting og tang, og føler meg helt utenfor. Det de snakker om er helt uinteressant og meningsløst for meg, og de ser ut til å føle deg samme om det jeg snakker om. Og selv om vi tilsynelatende har noe til felles, og det ser ut til at folk liker å snakke med meg, så føler jeg null kjemi med dem - og føler meg da ensom. 

Anonymkode: aea38...df0

Hvilken type personlighet har du, og hva har du gjort for å finne folk som er mer lik deg? 

Jeg har alltid følt meg rar. Kunne føle meg til tider veldig utenfor både som 10- og 20-åring  Og da jeg tok personlighetstest som voksen skjønte jeg hvorfor, for jeg er objektivt spesiell i sammensetninga av mine personlighetstrekk, og tenker ulikt mange andre. Men jeg er oppdratt av ei veldig sosial mor som alltid oppfordret meg til å prøve nye miljø og bli kjent med nye folk. Så selv før jeg visste dette om meg selv, var jeg på "jakt" etter min sammenheng, og nære venner. Nå har jeg tom funnet en jobb der jeg føler meg hjemme. Og funnet ut hvor jeg trolig ikke vil trives så godt.

Anonymkode: fb86d...bbc

[AnonymBruker]

Overhodet ikke vanskelig med mindre man er en kjedelig, kjip person ingen vil innlede eller opprettholde sosial kontakt med. 

Anonymkode: 09e5c...6f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Overhodet ikke vanskelig med mindre man er en kjedelig, kjip person ingen vil innlede eller opprettholde sosial kontakt med. 

Anonymkode: 09e5c...6f9

Og igjen klarer du ikke forskjellen på "alene" og "ensom"  Og antar at det er ingen som vil være med deg som er problemet - mens man i realiteten kan ha ørten folk som vil være venner med en, men problemet er at man føler null kjemi med disse personene, eller føler at disse personene er kjedelige, kjipe personer

Anonymkode: aea38...df0

[Hareena]

Jeg tenker vel heller at det å stå utenfor arbeidslivet kan oppleves som ensomt. 

[AnonymBruker]

Enda et syteinnlegg…snart er det ingen følelser eller dårlige perioder i livet som ikke sykeligjøres. Det skal jo settes søkelys på alt som ikke passer inn i den forventede lykketilværelsen. Fokuset på psykisk helse har tatt så av at det går inflasjon i dette, og dette gjør jo at mange av dem som virkelig sliter, er ensomme uten familie og venner i livet sitt, har psykiske lidelser og annet ikke får den hjelpen de trenger.  

Anonymkode: 22779...b8c

[AnonymBruker]

Jeg tenker jo at dette må være en veldig priviligert person for å ha kommet seg så langt, og aldri følt seg utenfor. Alltid hatt en vennegjeng, både barneskole, ungdomskole,. VGS, russegruppe, studier!! Himmel og hav. Hun har virkelig seilet gjennom livet med trygge grupper rundt seg og aldri følt seg ensom??! 

Sånn har det ikke alltid vært med mine jenter. De har virkelig følt på ensomhet i ulike deler av skoleforløp. Så har de gjerne funnet seg noen, osv.. men det har ikke vært slik at det alltid stod en gruppe der og tok dem imot. Langt derfra. ...og det er kanskje en fordel? At man har kjent på at man er alene og bygger sine relasjoner der man havner uten å tro at de kommer seilende på den sjø?

Nei, dette var bare veldig rart. Jeg leste det i går kveld, og så tårer og snørr fra denne dama og bare rystet på hodet! Det eneste jeg kunne tenke er at denne dama har vært veldig heldig så langt i livet. Så lurte jeg på om hun egentlig har vært det...

Anonymkode: 506f0...f17

[Reign]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sånn har det ikke alltid vært med mine jenter. De har virkelig følt på ensomhet i ulike deler av skoleforløp.

Det er jo ikke det for noen, det er en illusjon som har eksplodert på grunn av sosiale medier.

Det er noe feilslått i den vestlige verden i dag. Barn vokser opp og tror at de aldri skal behøve å møte på motgang, og hver gang de møter på motgang (som de på et eller annet tidspunkt alltid kommer til å gjøre), så må problemet diagnostiseres. Og dette fortsetter inn i voksenlivet.

Alle har det kjipt, og alle er ensomme i blant. Noen har det åpenbart kjipere og vanskeligere enn andre. Man kan likevel ikke forvente at alle andre skal fikse det man selv opplever som et problem. 

Endret 23. mai 2023 av Reign