Far er blitt dement og sliter meg helt ut

[AnonymBruker]

Som overskriften sier. Far er blitt dement. Roter en del, og har blitt så sint og misfornøyd. Hele tiden. Og han tar alt utover meg. Hver gang jeg er på besøk hos han får jeg bare kjeft, han er ufin, frekk.. hele tiden! Jeg kjenner at jeg klarer snart ikke mer, det påvirker hele livet mitt, føler meg nedfor hele tiden, klarer ikke glede meg over ting lenger. Bare føler meg emosjonelt utslitt. 

Andre som har vært i samme situasjon med en forelder? Hvordan taklet dere det?

Anonymkode: aae1f...59f

[AnonymBruker]

Er det kanskje på tide og ta kontakt med kommunen og få ham på alders/pleiehjem?

Anonymkode: 13af7...993

[AnonymBruker]

Hold avstand litt avstand, det er lett å slite seg ut. Har han fått diagnose? Hvis ikke bør han utredes. Ta kontakt med legen og kommunens demensteam, og søk om hjemmesykepleie. 

Anonymkode: d6309...be9

[AnonymBruker]

Kjenner jeg er glad at jeg har brutt kontakten med min far og har lite kontakt med min mor. Begge bor i utlandet (forskjellige land). Ja de er etnisk norske.

Anonymkode: 75345...8b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hold avstand litt avstand, det er lett å slite seg ut. Har han fått diagnose? Hvis ikke bør han utredes. Ta kontakt med legen og kommunens demensteam, og søk om hjemmesykepleie. 

Anonymkode: d6309...be9

Ja, han har fått diagnose. Han har hjemmesykepleie en gang om dagen. Han nekter desverre gå til legen igjen, for å justere medisinene, som ikke virker lenger. Men han nekter. 

Anonymkode: aae1f...59f

[AnonymBruker]

Leger kan komme på hjemmebesøk. Snakk med hjemmesykepleien om det. Kanskje de kan avtale møte? Lurt at det er deres initiativ og ikke ditt, for da kan du alltids "skylde" litt på de for å slippe at sinnet går utover deg. 

Husk han er syk, det er sykdommen som snakker, ikke din far. 

Hva med avlastning fra familie? Søsken av han? Søsken av deg? Vennene hans? Dagsenter er en mulighet hvis han er villig. 

Besøk sjeldnere og kortere. Sett litt grenser for deg selv for at du skal ha det bra. Kanskje du kan ringe en gang om dagen? Eller sjeldnere. Snakk i 3minutter, 10 minutter eller det som passer. Ha på lydløs hvis han ringer ofte. Ha en unnskyldning for å legge på. Besøk 1-2 ganger i uken. Finn ut om 15min er nok eller 2t. 

Avled hvis han kjefter om det er mulig. Spør om han kan fortelle om ferien i 1990, når du var morsom da du var 3 år, maten han elsket å lage (spør om det du vet han liker å snakke om og husker). Ta han med ut på tur hvis ikke han blir stresset. Biltur er også fint. Se gjennom album. Foreslå å lage mat (du eller sammen hvis han klarer). Se noe på tv. 

Ellers vil jeg også anbefale å snakke med hjemmesykepleien/legen om depresjon. Noen blir sint når de er deprimert. 

Anonymkode: 4f0bf...e16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Leger kan komme på hjemmebesøk. Snakk med hjemmesykepleien om det. Kanskje de kan avtale møte? Lurt at det er deres initiativ og ikke ditt, for da kan du alltids "skylde" litt på de for å slippe at sinnet går utover deg. 

Husk han er syk, det er sykdommen som snakker, ikke din far. 

Hva med avlastning fra familie? Søsken av han? Søsken av deg? Vennene hans? Dagsenter er en mulighet hvis han er villig. 

Besøk sjeldnere og kortere. Sett litt grenser for deg selv for at du skal ha det bra. Kanskje du kan ringe en gang om dagen? Eller sjeldnere. Snakk i 3minutter, 10 minutter eller det som passer. Ha på lydløs hvis han ringer ofte. Ha en unnskyldning for å legge på. Besøk 1-2 ganger i uken. Finn ut om 15min er nok eller 2t. 

Avled hvis han kjefter om det er mulig. Spør om han kan fortelle om ferien i 1990, når du var morsom da du var 3 år, maten han elsket å lage (spør om det du vet han liker å snakke om og husker). Ta han med ut på tur hvis ikke han blir stresset. Biltur er også fint. Se gjennom album. Foreslå å lage mat (du eller sammen hvis han klarer). Se noe på tv. 

Ellers vil jeg også anbefale å snakke med hjemmesykepleien/legen om depresjon. Noen blir sint når de er deprimert. 

Anonymkode: 4f0bf...e16

Er kanskje lurt å snakke med hjemmesykepleien. Skal prøve det. 

Jeg bor 2 timer unna, så er ikke så lett med korte besøk. Men jeg prøver ikke være så lenge om gangen. Han ringer hele tiden, hatt 60 anrop fra han på det verste på en dag. 

Prøver ta han med på biltur, men han vil ingenting. Sier nei til alt, alt er kjedelig.. slitsomt når ingenting er positivt, alt er bare negativt hele tiden.

Anonymkode: aae1f...59f

[AnonymBruker]

Snakk med hjemmesykepleien. Få fastlege på banen. 

I og med at han har en diagnose så må det jo ha blitt satt i gang noen tiltak? Har han verge? Er han samtykkekompetent? 

Og du MÅ sette grenser for deg selv! ❤️

Anonymkode: 37fcb...735

[AnonymBruker]

Stakkars deg, men også stakkars faren din. Han skjønner nok hva som er i ferd med å skje, og det må være ekstremt vanskelig. Sinne er ganske vanlig når man får demens. Noen kan bli veldig aggressiv. Det er sykdommen som snakker, og det er jo ikke slik de egentlig vil være. Gode tips over her til hvordan du kan prate med han, og hva dere kan gjøre. 

Lykke til! ❤️ 

Anonymkode: fbe22...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er kanskje lurt å snakke med hjemmesykepleien. Skal prøve det. 

Jeg bor 2 timer unna, så er ikke så lett med korte besøk. Men jeg prøver ikke være så lenge om gangen. Han ringer hele tiden, hatt 60 anrop fra han på det verste på en dag. 

Prøver ta han med på biltur, men han vil ingenting. Sier nei til alt, alt er kjedelig.. slitsomt når ingenting er positivt, alt er bare negativt hele tiden.

Anonymkode: aae1f...59f

Dette er vanlig at alt blir negativt. Kan du finne ut hva som kan gjøre han glad? Hva liker han/likte han før? Å synge? lage mat? 

Anonymkode: fbe22...702

[AnonymBruker]

Frontallappdemens?

Anonymkode: 63a33...aba