Han vil ha meg tilbake, men han er en unge

[AnonymBruker]

Hei. Jeg og mannen min gikk fra hverandre i fjor. Vi har grodd fra hverandre og endret oss i takt med livets endringer ved at vi har fått barn og blitt mer modne. Dessverre er det en del ting han mener og gjør som ikke er forenelig med det å ha barn, og han har manglede vilje til å prøve å se litt objektivt på det. Han har ikke vært en person som får meg til å føle meg elsket, fordi han har flørtet med jenter osv på nett osv. 

Likevel elsker jeg ham utrolig mye, han er kjekk, og deilig. Selvsagt har jeg følelser for mannen jeg har vært med i ti år, og utseendet hans har jo ikke endret seg mer enn at han har blitt mer mandig og voksen i kroppen. 

Han vil så gjerne ha meg tilbake, men han oppfører seg som en unge. I går var vi på en familiepark hvor han føltes ut som en sur tenåring jeg hadde dratt med ut. Vi måtte være to voksne fordi vi har et yngre barn som ikke kunne bli med på noenting (ikke spør meg hvorfor vi dro dit alle sammen. Dette er jo en del av smørja). Han presterer å lage en scene mot en stakkars tenåringsjente som jobber der, han tolket hvert eneste ord og bevegelse jeg gjorde som kritikk mot ham, på båten etter at han oppfordret toåringen til å skrike og rope, ba jeg ham å bruke hue, det var kanskje frekt, men jeg hadde så hodepine, og det var jo så feil. 

Han er sånn som skal demonstrere at ting ikke er forbudt. Akkurat som det å ikke oppføre seg som folk og ta hensyn og følge normer og regler. Muligens er jeg litt ekstra nøye på sånt, men han skal da gjøre alle disse tingene motsatt fordi det trossalt er lov.... 

Han er umulig å snakke med om dette her, og klarer å vri det over til at jeg har skylda i at han blir sur og min feil at jeg reagerer negativt på hans umodne oppførsel, og at jeg må lære meg å se en annen vei. Problemet her er at han er en pappa som skal være et godt forbilde for barna, men han har tydeligvis en annen tanke om hva som er å være et godt forbilde. Jeg er en sau ifølge ham. 

Problemet her er at jeg vil jo ikke tilbake til hele denne situasjonen, men jeg savner ham som person, savner ideen at vi fire er sammen, at barna skal ha begge foreldrene i samme hus som alle andre. Han er kjærlig og snill mot meg.. Feriehuset i hjemlandet.. Stor familie.. Ja.

Av erfaring, er det mulig at han en dag vokser opp mentalt? Er det noe han må finne ut av selv eller kan noen hjelpe ham å forstå at måten han er på er ganske avvikende for hva som er normalt? Idk litt dårlig forklart, han må jo få være seg selv, men på en måte som ikke skader og forstyrrer andre... 

Anonymkode: ec829...059

[AnonymBruker]

Oppp

Anonymkode: ec829...059