Er det normalt å ville være av og på med kjæresten når man føler for det?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er fordi jeg har lav sosial batteri, men noen ganger gir jeg kjæresten min mye oppmerksomhet og får det tilbake, men så synes jeg det kan være for mye og trekke meg unna neste dag, (det virker som push and pull fra utsiden) Igår var jeg hos han, vi hadde det gøy og kyssa, sa glad i deg osv, og chatta hele dagen nesten da jeg kom hjem, og idag orker jeg ikke å tekste eller se han, han har sendt melding, men orker ikke å svare på de nå, føler det vil suge ut hele energien min. Hva skal jeg gjøre ? Er dette en giftig oppførsel,? Han tror jo at jeg ikke vil snakke med han og tror meg ikke når jeg sier jeg har savnet han også siden jeg ikke svarer på meldinger og viser det.

Anonymkode: b4bb1...bd7

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Jeg er litt sånn i starten av et forhold. Tar lang tid før jeg slapper av med en ny en, og da må jeg ha litt tid til å komme meg etter hvert treff da det er ganske intens med mye inntrykk

Hvis dere har vært sammen lenge, kan det bety at du ikke klarer å være deg selv med han. Prøver du litt for hardt for å få han til å like deg? Dette er slitsomt og tyder på at du ikke er trygg på han.

Anonymkode: 88a21...b13

[AnonymBruker]

Nei det er ikke normalt og ja det er giftig oppførsel. 

Det er helt greit å ikke alltid være i like godt humør eller like sosial, men å gå fra å være kjærlig til å være kald og avvisende og ikke ville eller ikke evne å imøtekomme partners følelser og behov, kun tenke på sine egne, det er giftig. Når man går inn i et forhold er det med forutsetning at man tar hensyn til at man er en tosomhet, altså flere å ta hensyn til enn bare deg selv. Når du er sånn så burde du ikke være i et forhold før du har vært noen år i terapi for oppførselen din kan ødelegge andre mennesker for resten av livet. I tillegg så er det jo slitsomt og frustrerende for deg selv å være sånn også, du ville fått det mye bedre om du klarte å finne en sunn balanse for deg selv. 

Anonymkode: e0cbe...fac

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat som du, har gode perioder der jeg vil være mye sammen med han, men så går det sosiale batteriet tomt. Og når det er tomt, da har jeg ikke mer å gi, hverken skriftlig (chatting), ringing eller til å møtes. Da må jeg puste - alene. Og da oppleves jeg nok som avvisende, for selv om jeg forklarer og sier det som det er, så opplever han det som avvisning åkke som. Vanskelig å balansere dette, men jeg må tenke på helsa mi, mer enn behovene han har for å møtes og/eller å kommunisere med hverandre til enhver tid. Og da handler det ikke om giftig oppførsel, men å ivareta egen helse og behov. 

Anonymkode: 0ae6a...290

[AnonymBruker]

Dere må kommunisere!!

"Hei! Takk for i går. Jeg storkoste meg ❤️ Av og til når jeg er sosial, så trenger jeg å lade opp med å ha en usosial dag. Går det greit at vi snakkes i morgen? Elsker deg ❤️"

Anonymkode: 8e16d...529

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Dere må kommunisere!!

"Hei! Takk for i går. Jeg storkoste meg ❤️ Av og til når jeg er sosial, så trenger jeg å lade opp med å ha en usosial dag. Går det greit at vi snakkes i morgen? Elsker deg ❤️"

Anonymkode: 8e16d...529

Av og til hjelper det IKKE å kommunisere! Uansett hvordan jeg har formulert meg, forklart det om helse og overveldet hjerne, så ender det alltid opp med såra mannfolk likevel. Alt skifter fokus til å gjelde hans behov og ikke mine. Da blir det vanskelig da.

Anonymkode: 0ae6a...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Av og til hjelper det IKKE å kommunisere! Uansett hvordan jeg har formulert meg, forklart det om helse og overveldet hjerne, så ender det alltid opp med såra mannfolk likevel. Alt skifter fokus til å gjelde hans behov og ikke mine. Da blir det vanskelig da.

Anonymkode: 0ae6a...290

Da passer dere kanskje ikke sammen? 

Min kjæreste er litt sånn som brått må være i fred, men er også flink til å forklare at han trenger hvile. Da sier jeg god hvil, og tar ikke kontakt igjen før neste dag. Jeg er introvert selv og vet at tid til å koble helt av er "hellig". 

Anonymkode: 3dd86...dcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Av og til hjelper det IKKE å kommunisere! Uansett hvordan jeg har formulert meg, forklart det om helse og overveldet hjerne, så ender det alltid opp med såra mannfolk likevel. Alt skifter fokus til å gjelde hans behov og ikke mine. Da blir det vanskelig da.

Anonymkode: 0ae6a...290

Det her!! Jeg står i samme situasjon. Og før vi gikk inn i forholdet så sa jeg at jeg trenger en del alenetid. Det er sånn jeg lader opp, og jeg blir rett og slett ikke et velfungerende menneske når jeg ikke får vært litt alene. «Supert» sa han! Da blir det tid til kompiser og hobbyer.

Sånn ble det ikke. Hver gang jeg sier at jeg bare trenger litt pusterom så blir han usikker, tar det personlig og jeg ender opp med å måtte bruke masse tid og energi på å berolige han og forsikre han om at jeg fortsatt vil ha han. 
 

Jeg har barn 70% også, så det er litt begrenset med tid til både min alenetid og oss som par. I starten forsøkte jeg å ta en dag for bare meg selv, for å hente meg inn litt og bli et mer trivelig menneske rundt han, men det har jeg bare gitt opp siden han uansett kontakter meg jevnt og trutt hele dagen.

han mener at vi bare må jobbe sammen om å få det bra, og at vi begge må gi litt for å få litt. Jeg klarer ikke å se hvordan vi skal klare å jobbe oss gjennom det. Jeg gir allerede mer enn jeg egentlig har kapasitet til:(

de siste par ukene har jeg tatt meg selv i å juge om når ungene blir hentet bare for å få et par timer i det minste, «glemme» telefonen og til og med ignorere at han ringer/sender meldinger. Jeg blir ikke bra uten alenetid. Vurderer å bare avslutte det, vi har altfor forskjellige behov

Anonymkode: 5a60e...46c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det her!! Jeg står i samme situasjon. Og før vi gikk inn i forholdet så sa jeg at jeg trenger en del alenetid. Det er sånn jeg lader opp, og jeg blir rett og slett ikke et velfungerende menneske når jeg ikke får vært litt alene. «Supert» sa han! Da blir det tid til kompiser og hobbyer.

Sånn ble det ikke. Hver gang jeg sier at jeg bare trenger litt pusterom så blir han usikker, tar det personlig og jeg ender opp med å måtte bruke masse tid og energi på å berolige han og forsikre han om at jeg fortsatt vil ha han. 
 

Jeg har barn 70% også, så det er litt begrenset med tid til både min alenetid og oss som par. I starten forsøkte jeg å ta en dag for bare meg selv, for å hente meg inn litt og bli et mer trivelig menneske rundt han, men det har jeg bare gitt opp siden han uansett kontakter meg jevnt og trutt hele dagen.

han mener at vi bare må jobbe sammen om å få det bra, og at vi begge må gi litt for å få litt. Jeg klarer ikke å se hvordan vi skal klare å jobbe oss gjennom det. Jeg gir allerede mer enn jeg egentlig har kapasitet til:(

de siste par ukene har jeg tatt meg selv i å juge om når ungene blir hentet bare for å få et par timer i det minste, «glemme» telefonen og til og med ignorere at han ringer/sender meldinger. Jeg blir ikke bra uten alenetid. Vurderer å bare avslutte det, vi har altfor forskjellige behov

Anonymkode: 5a60e...46c

Sikkert bedre at du sier når du faktisk kan møtes framfor å detaljorientere ham om alt i livet ditt.

Anonymkode: 3dd86...dcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Av og til hjelper det IKKE å kommunisere! Uansett hvordan jeg har formulert meg, forklart det om helse og overveldet hjerne, så ender det alltid opp med såra mannfolk likevel. Alt skifter fokus til å gjelde hans behov og ikke mine. Da blir det vanskelig da.

Anonymkode: 0ae6a...290

Men du er ikke ts og denne tråden handler ikke om deg. 

Anonymkode: e0cbe...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det her!! Jeg står i samme situasjon. Og før vi gikk inn i forholdet så sa jeg at jeg trenger en del alenetid. Det er sånn jeg lader opp, og jeg blir rett og slett ikke et velfungerende menneske når jeg ikke får vært litt alene. «Supert» sa han! Da blir det tid til kompiser og hobbyer.

Sånn ble det ikke. Hver gang jeg sier at jeg bare trenger litt pusterom så blir han usikker, tar det personlig og jeg ender opp med å måtte bruke masse tid og energi på å berolige han og forsikre han om at jeg fortsatt vil ha han. 
 

Jeg har barn 70% også, så det er litt begrenset med tid til både min alenetid og oss som par. I starten forsøkte jeg å ta en dag for bare meg selv, for å hente meg inn litt og bli et mer trivelig menneske rundt han, men det har jeg bare gitt opp siden han uansett kontakter meg jevnt og trutt hele dagen.

han mener at vi bare må jobbe sammen om å få det bra, og at vi begge må gi litt for å få litt. Jeg klarer ikke å se hvordan vi skal klare å jobbe oss gjennom det. Jeg gir allerede mer enn jeg egentlig har kapasitet til:(

de siste par ukene har jeg tatt meg selv i å juge om når ungene blir hentet bare for å få et par timer i det minste, «glemme» telefonen og til og med ignorere at han ringer/sender meldinger. Jeg blir ikke bra uten alenetid. Vurderer å bare avslutte det, vi har altfor forskjellige behov

Anonymkode: 5a60e...46c

Akkurat sånn ja, det du skriver på slutten her, det er slik det ble til slutt med meg også. Jeg tok mange rare grep for å få litt fri fra han, også med løgn rett oppi trynet hans for å forsøke å ikke gjøre han fornærmet (sjelden uten hell). Resultatet ble jo at mere jeg gikk på akkord mot meg selv, dess mer ble jeg lei og følte meg pressa og kvelt. Så til slutt måtte jeg avslutte, hadde ingen gode følelser igjen. 

Anonymkode: 0ae6a...290

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men du er ikke ts og denne tråden handler ikke om deg. 

Anonymkode: e0cbe...fac

Dust!

Anonymkode: 0ae6a...290

[Virrevirrevapp]

Kan dere avtale på forhånd at du kommer til å være utilgjengelig det neste døgnet? Hvis du blir forutsigbarhet sliten etter å ha vært ilag. 

[AnonymBruker]

Her ser jeg du får motstridende råd. Jeg mener kommunikasjon er viktig, og da må du forklare egne behov.
 

Jeg er selv lykkelig gift, og hvis en av oss trenger tid alene, så sier vi det. Da respekterer den andre det og får ikke såre følelser. I starten måtte jeg jobbe med ikke å bli sår hvis han ville sitte alene i sofaen uten å prate en kveld. Nå går det helt fint så lenge han gir beskjed på en ordentlig måte.
 

Man må venne seg til hverandre, men det er vanskelig hvis man ikke forstår hverandre. Det er lettere å forstå hverandre hvis man har snakket sammen. 

Anonymkode: 77fa8...6cd