Flytta fra hus til leilighet, tenåringen min er forbanna

[AnonymBruker]

Jeg og barnefar har gått ifra hverandre. Det var udramatisk og vi skiltes som venner. Vårt felles barn, en gutt på 13 år, tok det pent helt frem til vi solgte huset og flyttet inn i leilighet. Vi har blitt boende i samme skolekrets begge to. Jeg og eksmannen kjøpte hver vår leilighet i skolekretsen etter at huset vårt ble solgt. Jeg trodde dette skulle gå smertefritt da guttungen beholder både skolekretsen og samme nabolag, vi flytter bare fra enebolig til leilighet. Bli boende i huset var uaktuelt fordi ingen av oss tjener nok til å beholde huset alene, huset ble solgt for 8 millioner, boligprisene i dette nabolaget er høye. Ett hus koster 7-12 millioner kr her i nabolaget. Vi flyttet fra ett eldre hus fra 1980-tallet, helt OK standard, men ingen herskapshus  til helt ny leilighet med høy standard. Gutten har eget rom og «spillrom» i både min og fars leilighet. Så det er ikke plassmangel heller. Og ikke kan jeg si at gutten vår er så emosjonelt knyttet til dette huset vi solgte heller, vi flyttet dit for 3 år siden, før det bodde vi i leilighet i samme nabolag. 
 

Vi har snakket mye med gutten begge to og det virker som alt annet utenom huset er greit. Han synes det er «flaut» å bo i leilighet. Jeg synes egentlig det er flaut at han har de holdningene. Føler vi aldri har promotert en livsstil med høyt forbruk fordi vi er opptatt av miljø og har helt vanlige jobber begge to. Han har dog fått litt mer enn gjennomsnittet fordi han er enebarn og eneste barnebarnet til mine foreldre, men likevel ikke noe ekstraordinært. Hva gjør vi med dette? Hvor kommer disse holdningene fra? Kan det være noen på skolen som er ugreie mot han pga samlivsbruddet vårt? 

Anonymkode: 7c370...f3c

[Surikatt]

Det går seg til. Husk det er tøft for et barn å oppleve samlivsbrudd og «miste» hjemmet sitt. 

[AnonymBruker]

Har han sett på Tina og Bettina kanskje. 

Anonymkode: d3a65...800

[Tiram]

Skal jeg legge godviljen til, og ikke tenke at det er holdning til at leilighet er «dårligere» en hus (klart det kan være han mener det, men det kan også være et skalkeskjul for vonde følelser), så kan det være at å miste huset er det siste «faste» han har etter dere som familie -Og det kan bli sårt og mer virkelig når det er borte. Leiligheten blir på en måte en påminnelse om bruddet.

Husker selv mine gikk fra hverandre. Når jeg var barneskolealder tok jeg det mye bedre en når jeg var tenåring (far og stemor gikk fra hverandre), når jeg var tenåring ble jeg helt knust og er fortsatt overrasket over det for jeg burde jo ha tålt det bedre.

[BobbySocks]

Jeg ville vært støttende på at det kan være vanskelig å flytte, men ikke godtatt at leilighet ikke er bra nok. Litt tøff kjærlighet, eller hva man skal si. Ja, man kan være lei seg, men ikke en klyse.

[Tiram]

…men svaret er vel at det går seg til, man må bare stødig stå i det -Og ikke ta imot dritt som kompensasjon for dårlig samvittighet over bruddet han må tåle. Tror jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og barnefar har gått ifra hverandre. Det var udramatisk og vi skiltes som venner. Vårt felles barn, en gutt på 13 år, tok det pent helt frem til vi solgte huset og flyttet inn i leilighet. Vi har blitt boende i samme skolekrets begge to. Jeg og eksmannen kjøpte hver vår leilighet i skolekretsen etter at huset vårt ble solgt. Jeg trodde dette skulle gå smertefritt da guttungen beholder både skolekretsen og samme nabolag, vi flytter bare fra enebolig til leilighet. Bli boende i huset var uaktuelt fordi ingen av oss tjener nok til å beholde huset alene, huset ble solgt for 8 millioner, boligprisene i dette nabolaget er høye. Ett hus koster 7-12 millioner kr her i nabolaget. Vi flyttet fra ett eldre hus fra 1980-tallet, helt OK standard, men ingen herskapshus  til helt ny leilighet med høy standard. Gutten har eget rom og «spillrom» i både min og fars leilighet. Så det er ikke plassmangel heller. Og ikke kan jeg si at gutten vår er så emosjonelt knyttet til dette huset vi solgte heller, vi flyttet dit for 3 år siden, før det bodde vi i leilighet i samme nabolag. 
 

Vi har snakket mye med gutten begge to og det virker som alt annet utenom huset er greit. Han synes det er «flaut» å bo i leilighet. Jeg synes egentlig det er flaut at han har de holdningene. Føler vi aldri har promotert en livsstil med høyt forbruk fordi vi er opptatt av miljø og har helt vanlige jobber begge to. Han har dog fått litt mer enn gjennomsnittet fordi han er enebarn og eneste barnebarnet til mine foreldre, men likevel ikke noe ekstraordinært. Hva gjør vi med dette? Hvor kommer disse holdningene fra? Kan det være noen på skolen som er ugreie mot han pga samlivsbruddet vårt? 

Anonymkode: 7c370...f3c

Han er 13 år, han SKAL syntes alt er flaut. Han har jo ingen konsepter om penger og hva ting koster, han er bare en begynnende tenåring som skammer seg over foreldrene sine. Helt normalt. 
 

ingenting, det går over, møt han på følelsene hans(selv om du syntes de er urimelige) , og snakk med han. 

Anonymkode: 8d6b0...408

[Helene]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er 13 år, han SKAL syntes alt er flaut. Han har jo ingen konsepter om penger og hva ting koster, han er bare en begynnende tenåring som skammer seg over foreldrene sine. Helt normalt. 
 

ingenting, det går over, møt han på følelsene hans(selv om du syntes de er urimelige) , og snakk med han. 

Anonymkode: 8d6b0...408

Han er en helt normal hormonell tenåring som overhodet ikke har begrep om penger eller boligpriser. Er enig i at alt i hans alder er flaut. 
 

Men kanskje det er på tide å gi gutten innføring i enkel økonomi? Jeg tenker, det er aldri for tidlig å lære. Boligøkonomi, inntekter kontra utgifter. La barna lære at det koster å bo. 

[Daria]

Han har akkurat opplevd at hele hans verden har gått i oppløsning. Endring av bosted er en av de mest konkrete av alle forandringene han står midt oppe i og er "tryggere" å klage på enn mye av det andre han må forholde seg til.

[AnonymBruker]

Helene skrev (9 minutter siden):

Han er en helt normal hormonell tenåring som overhodet ikke har begrep om penger eller boligpriser. Er enig i at alt i hans alder er flaut. 
 

Men kanskje det er på tide å gi gutten innføring i enkel økonomi? Jeg tenker, det er aldri for tidlig å lære. Boligøkonomi, inntekter kontra utgifter. La barna lære at det koster å bo. 

Ja det kan man gjerne gjøre, men ikke forvent noen mirakler. Han kan både skjønne hva en bolig koster OG være flau over foreldrenes bolig. 

Anonymkode: 8d6b0...408

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og barnefar har gått ifra hverandre. Det var udramatisk og vi skiltes som venner. Vårt felles barn, en gutt på 13 år, tok det pent helt frem til vi solgte huset og flyttet inn i leilighet. Vi har blitt boende i samme skolekrets begge to. Jeg og eksmannen kjøpte hver vår leilighet i skolekretsen etter at huset vårt ble solgt. Jeg trodde dette skulle gå smertefritt da guttungen beholder både skolekretsen og samme nabolag, vi flytter bare fra enebolig til leilighet. Bli boende i huset var uaktuelt fordi ingen av oss tjener nok til å beholde huset alene, huset ble solgt for 8 millioner, boligprisene i dette nabolaget er høye. Ett hus koster 7-12 millioner kr her i nabolaget. Vi flyttet fra ett eldre hus fra 1980-tallet, helt OK standard, men ingen herskapshus  til helt ny leilighet med høy standard. Gutten har eget rom og «spillrom» i både min og fars leilighet. Så det er ikke plassmangel heller. Og ikke kan jeg si at gutten vår er så emosjonelt knyttet til dette huset vi solgte heller, vi flyttet dit for 3 år siden, før det bodde vi i leilighet i samme nabolag. 
 

Vi har snakket mye med gutten begge to og det virker som alt annet utenom huset er greit. Han synes det er «flaut» å bo i leilighet. Jeg synes egentlig det er flaut at han har de holdningene. Føler vi aldri har promotert en livsstil med høyt forbruk fordi vi er opptatt av miljø og har helt vanlige jobber begge to. Han har dog fått litt mer enn gjennomsnittet fordi han er enebarn og eneste barnebarnet til mine foreldre, men likevel ikke noe ekstraordinært. Hva gjør vi med dette? Hvor kommer disse holdningene fra? Kan det være noen på skolen som er ugreie mot han pga samlivsbruddet vårt? 

Anonymkode: 7c370...f3c

Ja, det er nok noen som har sagt noe. Han går fra å ikke bry seg , til at det plutselig er flaut.

Anonymkode: d7c12...0e9

[AprilLudgate]

Sånn er jo voksne og egentlig - for hvorfor skal så mange absolutt kjøpe et hus?

Hvorfor flytter folk langt fra jobb kun for hus?

ALLE har jo ikke behov for 3-5 soverom.

Hus betyr «kjernefamilien, har nok penger til å kjøpe et hus fremfor en leilighet». Og alle steder utenom sentrale deler av Oslo er dette en viktig sosioøkonomisk markør. 
 

Også for voksne.

Du forklarer det jo selv: vi solgte hus og flyttet til leiligheter fordi vi ikke hadde økonomi til å beholde huset alene. 
 

Om dette ikke var den fasademarkøren det er, så ville jo langt flere bodd i mer praktiske leiligheter - og man ville også bygget flere familieleiligheter landet rundt. 
 

[AnonymBruker]

Det er nok ikke hus vs leilighet. Man blir jo glad i barndomshjemmet sitt. Og han savner hjemmet sitt. Kanskje mindre flaut å skylde på hus vs leilighet?

Anonymkode: 08db9...991

[AnonymBruker]

Husker lillebroren min grein da vi solgte campingvogna vår. Hjalp ikke at vi kjøpte en ny og flottere. Den gamle var jo full av gode minner ❤️

Anonymkode: 08db9...991

[AnonymBruker]

Dere går igjennom et samlivsbrudd, og han går igjennom en livskrise. Ikke har han noe kontroll over det heller. Kanskje var han ikke klar over det selv, hvordan det ville føles å "miste" hjemmet sitt og at familielivet forandres så totalt. 

Gi ham tid, og støtt ham i at det er vanskelig å forholde seg til så store forandringer. Samtidig normalisere det "nye" livet, og gi ham så mye kontroll som naturlig og mulig. Samarbeid mest mulig med ham om hvordan bo-ordningen fremover skal være.

Anonymkode: 1ccdd...f42

[AnonymBruker]

Forstår han godt, mange voksne deler hans mening, og synes at hus er det beste valget. Jeg synes naboer så tett på, lite uteplass og følelsen av å "dele" bolig med andre er klaustrofobisk. 

Anonymkode: e246a...a1d

[AnonymBruker]

Jeg reagerer stort på din manglende empati her. At du bruker et helt avsnitt på å kritisere holdningene hans, og store deler av første avsnitt på å snakke om priser. 

Hele verdenen hans er endret, huset er en konkret ting det er enkelt å ta det ut på.

Du presterer å uttale at han ikke har noe forhold til huset fordi han "bare har bodd der 3 år". Han er 13..... De første 5-6 årene har man ikke et bevisst forhold til hvor man bor. Så begynner mange å binde seg mer til bosted som et fast holdepunkt, mer en voksne. Så for han har han bodd der "nesten halve livet".  Han har mistet hjemmet sitt, uavhengig av om det var hus eller leilighet. 

Anonymkode: c71f9...3d4

[Ava Mae]

Det er ikke sikkert at det egentlige problemet her er huset dere flyttet fra men at familien som bodde der ikke eksisterer slik han alltid har kjent det. Jeg har en åtteåring som gjerne raser om alt annet enn det egentlige problemet som ligger i grunn når h*n har det vanskelig. Gi det tid, han har vært gjennom en voldsom omveltning og selv om man er 13 år så er det ikke nødvendigvis lett å sortere følelsene selv om han kanskje tror han er godt på det selv.