Klarer ikke å godta situasjonen

[Polymorph]

Beklager for langt og rotete innlegg, men alt er kaos i hodet mitt.

Samboeren gjennom 10+ år slo opp for 6 uker siden. Det kom ut av det blå og begrunnelsen var at "vi passer ikke sammen og han vil være singel". Jeg er helt knust enda, og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

Har aldri opplevd noe så vondt før. Trodde vi skulle starte en familie og ha resten av livet sammen. Hadde nettop flyttet inn i nytt hus og han hadde fått ny jobb han trives mye bedre i. Hvordan kan jeg bare slutte å elske ham og savne ham? Jeg forstår ingenting. Føler grunnen han ga var så dårlig, at jeg klarer ikke å få closure.

Jeg har begynt på antidepressiva for 1 mnd siden (som ikke har hatt effekt enda) og går daglig på beroliggende medisiner for å få pause fra gråtingen og panikkanfall. Hvordan skal jeg få hjernen min til å godta hva som har skjedd? Føler jeg lurer meg selv til å tro at han kommer til å angre og at han snart kommer tilbake.

Trodde ikke jeg var så svak som dette...

Han sa vi skulle være bestevenner og at han bryr seg kjempemasse og er veldig glad i meg. I dag slettet han alle spor av meg på facebooken sin, og jeg føler jeg er satt tilbake til dag 1. av sorgen.

Har prøvd å snakke med DPS og lavterskeltilbud psykisk helse, fordi jeg hadde selvmordstanker i begynnelsen, men fikk ikke hjelp.

Jeg har ME, så det er ikke så enkelt å bare komme seg ut og distrahere meg selv med andre ting.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men trenger kanskje å snakke med noen som har vært gjennom det samme. 

[AnonymBruker]

fy flate... 

Ikke stress med "å komme deg videre". Gi deg tid. Sørg, gråt, ras. Man mister fotfeste når slike ting skjer uten forvarsel. Man mister tilliten til menneskene. 

Men tiden leger alle sår. .. eller.. de blekes ihvertfall 

Anonymkode: f334d...77a

[AnonymBruker]

Polymorph skrev (11 minutter siden):

Jeg har ME

Forstår samboeren din godt. Jeg hadde heller ikke villet få barn med noen med ME.

Kudos til ham for å være ærlig og redelig nok til å avslutte forholdet. Du bør sette pris på det. Nå har du tid og mulighet til å finne deg noen du passer bedre sammen med.

Anonymkode: cbbe2...f29

[Polymorph]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Forstår samboeren din godt. Jeg hadde heller ikke villet få barn med noen med ME.

Kudos til ham for å være ærlig og redelig nok til å avslutte forholdet. Du bør sette pris på det. Nå har du tid og mulighet til å finne deg noen du passer bedre sammen med.

Anonymkode: cbbe2...f29

Jeg har mild grad og hadde det da vi ble sammen.

Takk for at du strør salt i såret til noen som allerede er VELDIG langt nede.

[Gjest tøttaa]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Forstår samboeren din godt. Jeg hadde heller ikke villet få barn med noen med ME.

Kudos til ham for å være ærlig og redelig nok til å avslutte forholdet. Du bør sette pris på det. Nå har du tid og mulighet til å finne deg noen du passer bedre sammen med.

Anonymkode: cbbe2...f29

Seriøst, hvis du ikke har du ålreit å si så holdt kjeft. Du kan mene hva du vil her i livet, men det er virkelig ikke nødvendig å si sånne ting høyt. Ha litt empati.

Til ts; prøv å heve deg over denne kommentaren. Jeg har ikke så mange gode råd, men jeg veit hvor vondt du har det nå. Men det blir bedre. Det kan ta lang tid men etterhvert vil du kanskje forstå meningen bak det du gjennomgår akkurat nå. Vær snill med deg selv, søk støtte og føl alle følelsene ❤️ this too shall pass!

[Polymorph]

tøttaa skrev (26 minutter siden):

Seriøst, hvis du ikke har du ålreit å si så holdt kjeft. Du kan mene hva du vil her i livet, men det er virkelig ikke nødvendig å si sånne ting høyt. Ha litt empati.

Til ts; prøv å heve deg over denne kommentaren. Jeg har ikke så mange gode råd, men jeg veit hvor vondt du har det nå. Men det blir bedre. Det kan ta lang tid men etterhvert vil du kanskje forstå meningen bak det du gjennomgår akkurat nå. Vær snill med deg selv, søk støtte og føl alle følelsene ❤️ this too shall pass!

Takk for fine ord ❤️ Bare trodde jeg skulle ha kommet litt lenger i healing-prossessen etter 6 uker. Han virker som om han er helt ok nå. Men tror han har dårlig samvittighet, fordi han sender av og til meldinger

[AnonymBruker]

Forstår deg godt! Det eneste som duger er å ta tiden til hjelp. Du skriver at det er bare 6 uker siden bruddet, så du er jo nærmest i sjokkfasen ennå. Ikke uvanlig at det tar ett års tid å komme gjennom en slik vond sorg, selv om det selvsagt varierer. Men en dag vil du være kommet ut på den andre siden du også❤️ Ta vare på deg selv!

Anonymkode: ddf61...d1c

[AnonymBruker]

Hei! Eksen min dumpet meg også for noen år tilbake. Det føltes som noen bare knuste grunnmuren under meg, og jeg skjønte ikke at det kunne være sant og ikke bare et mareritt jeg ikke klarte å våkne fra.

Vi bodde sammen en stund etter bruddet, og jeg klarte ikke å komme over han. Trodde aldri det skulle skje. Han trøstet meg med at jeg var bestevennen hans og vi så seriene våre mens han strøk på meg. Ikke rart jeg ikke kom videre.

Så etter å ha fått bosted på plass hver for oss, og jeg plutselig fikk i fleisen at han hadde truffet ei ny "forrige helg" (egentlig 3 måneder før bruddet), så fikk jeg en reality check. Inni hodet mitt hadde jeg forhøyet han til en uoppnåelig prins jeg måtte slite meg ihjel for å fortjene å få tilbake. Nå innså jeg at vi aldri kom til å bli sammen igjen, og at han i tillegg var en utro dritt som ikke fortjente MEG!

Etter å ha bodd fra hverandre i ca 2 måneder, så var faktisk følelsene jeg hadde for han borte. I starten var det en del hat. Men nå er jeg mer likegyldig. Setter pris på minnene vi hadde sammen, men ønsker han aldri tilbake.

Det er vanskelig å komme over noen når man er tett på. Men når en ikke bor sammen, og innser at man ikke kan ha et tett vennskap før man har kommet helt over han, så GÅR det over. Man trenger altså TID og AVSTAND.

Og så må du ta vare på deg selv. Trenger du trøst, så bruk familie og/eller venner. Ikke eksen selv om han er grei og tilbyr seg. Det er godt ment, for all del, men det fører bare til at prosessen tar lenger tid.

Anonymkode: adf0d...984

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg føler med deg 🥰 Det vil gå over, og du vil garantert få det bra igjen. Men dette tar tid, å bli sviktet så hardt sitter i. Samtidig er det bra at han var ærlig og avsluttet det nå, det ville slettes ikke blitt bedre etter at dere evt hadde fått barn. Ta vare på deg selv nå, ikke fall lenger ned enn du må. Husk på helsen din, fokuser på den før du går videre med dating og styr. Bli glad i deg selv igjen, du fortjener en som elsker deg for den du er 🥰

Anonymkode: 99d91...35e

[Polymorph]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei! Eksen min dumpet meg også for noen år tilbake. Det føltes som noen bare knuste grunnmuren under meg, og jeg skjønte ikke at det kunne være sant og ikke bare et mareritt jeg ikke klarte å våkne fra.

Vi bodde sammen en stund etter bruddet, og jeg klarte ikke å komme over han. Trodde aldri det skulle skje. Han trøstet meg med at jeg var bestevennen hans og vi så seriene våre mens han strøk på meg. Ikke rart jeg ikke kom videre.

Så etter å ha fått bosted på plass hver for oss, og jeg plutselig fikk i fleisen at han hadde truffet ei ny "forrige helg" (egentlig 3 måneder før bruddet), så fikk jeg en reality check. Inni hodet mitt hadde jeg forhøyet han til en uoppnåelig prins jeg måtte slite meg ihjel for å fortjene å få tilbake. Nå innså jeg at vi aldri kom til å bli sammen igjen, og at han i tillegg var en utro dritt som ikke fortjente MEG!

Etter å ha bodd fra hverandre i ca 2 måneder, så var faktisk følelsene jeg hadde for han borte. I starten var det en del hat. Men nå er jeg mer likegyldig. Setter pris på minnene vi hadde sammen, men ønsker han aldri tilbake.

Det er vanskelig å komme over noen når man er tett på. Men når en ikke bor sammen, og innser at man ikke kan ha et tett vennskap før man har kommet helt over han, så GÅR det over. Man trenger altså TID og AVSTAND.

Og så må du ta vare på deg selv. Trenger du trøst, så bruk familie og/eller venner. Ikke eksen selv om han er grei og tilbyr seg. Det er godt ment, for all del, men det fører bare til at prosessen tar lenger tid.

Anonymkode: adf0d...984

Kjenner meg veldig igjen her. Bodde der i 3-4 dager etter bruddet, og han var så snill og god og gråt med meg og holdt rundt meg konstant. Det var så godt og vondt på samme tid. Men har ikke bodd der på snart 6 uker og føler enda altfor mye for ham.

Hentet resten av tingene min fra huset hans for 2 dager siden, og det resatte jo ting litt på en måte. At han fjernet bildene av oss på fb i dag, bare 2 dager etter at han så hvor nedbrutt jeg var, gjorde så vanvittig vondt.

Jeg vet folk sier at man aldri kan være sikker, men jeg er 100% sikker på at han aldri har vært utro, heldigvis. Nesten så jeg skulle ønske det, så jeg hadde hatt en grunn til å hate ham...

Jeg vet at jeg hadde dratt tilbake til ham på flekken hvis han hadde spurt, og føler meg ganske patetisk for det.

Hvorfor kan jeg ikke bare innse det og slutte å elske ham?? 😭😭

[viren]

6 minutter siden, Polymorph said:

Kjenner meg veldig igjen her. Bodde der i 3-4 dager etter bruddet, og han var så snill og god og gråt med meg og holdt rundt meg konstant. Det var så godt og vondt på samme tid. Men har ikke bodd der på snart 6 uker og føler enda altfor mye for ham.

Hentet resten av tingene min fra huset hans for 2 dager siden, og det resatte jo ting litt på en måte. At han fjernet bildene av oss på fb i dag, bare 2 dager etter at han så hvor nedbrutt jeg var, gjorde så vanvittig vondt.

Jeg vet folk sier at man aldri kan være sikker, men jeg er 100% sikker på at han aldri har vært utro, heldigvis. Nesten så jeg skulle ønske det, så jeg hadde hatt en grunn til å hate ham...

Jeg vet at jeg hadde dratt tilbake til ham på flekken hvis han hadde spurt, og føler meg ganske patetisk for det.

Hvorfor kan jeg ikke bare innse det og slutte å elske ham?? 😭😭

Du krever for mye av deg selv - 6 uker er ikke lang tid. Etterhvert vil du få noen gode dager, også vil de gode dagene bli flere og flere. Aksepter at det tar tid, og at følelsene kommer når de kommer. Du ser det nok ikke nå, men på sikt vil du tenke at det var bedre at han gjorde det slutt nå heller enn å vente flere år til, når han visste at dere ikke var riktige for hverandre. 
 
Nå vet jeg ikke hvor begrenset du er av ME, men forsøk å komme deg ut når du kan, heller enn å sture hjemme. Finn ut hva som gir deg glede - og gjør mer av det. Nå er det lov å være egoistisk og bare ta vare på seg selv, så benytt anledningen til å gjøre nettopp det. Det kommer til å bli lettere!

[AnonymBruker]

Polymorph skrev (1 time siden):

Beklager for langt og rotete innlegg, men alt er kaos i hodet mitt.

Samboeren gjennom 10+ år slo opp for 6 uker siden. Det kom ut av det blå og begrunnelsen var at "vi passer ikke sammen og han vil være singel". Jeg er helt knust enda, og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

Har aldri opplevd noe så vondt før. Trodde vi skulle starte en familie og ha resten av livet sammen. Hadde nettop flyttet inn i nytt hus og han hadde fått ny jobb han trives mye bedre i. Hvordan kan jeg bare slutte å elske ham og savne ham? Jeg forstår ingenting. Føler grunnen han ga var så dårlig, at jeg klarer ikke å få closure.

Jeg har begynt på antidepressiva for 1 mnd siden (som ikke har hatt effekt enda) og går daglig på beroliggende medisiner for å få pause fra gråtingen og panikkanfall. Hvordan skal jeg få hjernen min til å godta hva som har skjedd? Føler jeg lurer meg selv til å tro at han kommer til å angre og at han snart kommer tilbake.

Trodde ikke jeg var så svak som dette...

Han sa vi skulle være bestevenner og at han bryr seg kjempemasse og er veldig glad i meg. I dag slettet han alle spor av meg på facebooken sin, og jeg føler jeg er satt tilbake til dag 1. av sorgen.

Har prøvd å snakke med DPS og lavterskeltilbud psykisk helse, fordi jeg hadde selvmordstanker i begynnelsen, men fikk ikke hjelp.

Jeg har ME, så det er ikke så enkelt å bare komme seg ut og distrahere meg selv med andre ting.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men trenger kanskje å snakke med noen som har vært gjennom det samme. 

Jeg ble dumpet av min samboer og kjæreste gjennom 10+ år da jeg var syk. Min var ærlig da, han sa rett ut at han gikk fordi det var kjipt for ham at jeg var syk, og at han ventet med å slå opp til han hadde fått ny, bra jobb. Jeg gikk rett i kjelleren. Følte alt var over og at jeg var så godt som død. Jeg gråt hele døgnet og orket ikke folk. Var utrolig vanskelig å distrahere seg selv. Men jeg tvang meg selv til å se på film, spise sjokolade, skrive dagbok, komme meg ut på tur, etterhvert få et husdyr (som han ikke ville ha "fordi vi jo snart skal få barn") og nye hobbier. Og en dag etter 2-3 mnd var jeg mindre lei meg og nummen. Og en dag noen uker seinere var jeg glad uten grunn. Hver dag siden har vært nye skritt unna de vi var da vi var sammen. Da eksen etter 6 mnd begynte å hinte om oss to sammen, ville jeg ikke lenger ha ham.

Jeg kan fortsatt iblant bli irritert når eksen skriver ting a la "prøver nye ting" i sosiale medier når han snakker om en hobby han faktisk gjorde med meg før. Eller sier ting om bruddet jeg ikke er enig i. Men jeg har kommet til at det viktige for meg er å i nåtid ha en kjæreste som er etterrettelig i stort og smått. Sånn sett har eksen min lært meg mye om hva jeg på sikt ikke vil ha, og nåværende er ulik ham. Er ikke redd for hverken sykdom eller slit. Og ikke minst elsker han dyr 😍

 

 

Anonymkode: f765c...0d4

[AnonymBruker]

Polymorph skrev (1 time siden):

 

Trodde ikke jeg var så svak som dette...

 

Du er ikke svak! Det du går gjennom er helt naturlig, de aller fleste har det vondt etter brudd. Så har vi alle bare ulike måter å håndtere der på. Absolutt ikke svakhet❤️

Anonymkode: c955f...016

[AnonymBruker]

men... TS, beklager denne kommentaren altså, men jeg lurer litt på hvordan du har forestilt deg et familieliv, når du skriver at du har ME og at "det ikke bare er å komme seg ut".

Hvordan hadde du tenkt det det skulle fungert med små barn? Han mått jo ha ordnet det meste da eller? Og så hadde han forlatt dere, og du hadde sittet der med små barn som du ikke kunne kle på og gå ut med pga helsa? 

Anonymkode: f334d...77a

[lillevill]

Dette er jo vondt da TS. Er så vondt å miste kjæresten sin.

Men Jeg tror at om man får barn så må man ha et skikkelig stødig underlag først. Et skikkelig solid forhold som er bygget på gode verdier som kjærlighet, respekt og en felles følelse av at begge vil ha den andre livet ut. Og din eks kjæreste hadde det ikke sånn med deg TS, men det kan vel ikke ha skiftet sånn ut av det blå. Du må vel ha merket at følelsene kjølnet? 

La oss si at dere hadde fått barn og at han gikk fra deg i ettertid. Hvordan hadde det da blitt, om du med ME blir 50% alene med et barn? Kanskje hadde du orket bare 25% samvær. Hadde ikke det vært like vondt?

Jeg tror at om du får barn med en mann så må det være et skikkelig solid og skikkelig bra. Du kommer til å finne en annen mann!

[Polymorph]

lillevill skrev (1 time siden):

Men Jeg tror at om man får barn så må man ha et skikkelig stødig underlag først. Et skikkelig solid forhold som er bygget på gode verdier som kjærlighet, respekt og en felles følelse av at begge vil ha den andre livet ut. Og din eks kjæreste hadde det ikke sånn med deg TS, men det kan vel ikke ha skiftet sånn ut av det blå. Du må vel ha merket at følelsene kjølnet? 

Jeg trodde jo at vi hadde et skikkelig solid forhold og alle de tingene. Det kom helt ut av det blå, og jeg merket ikke at følelsene kjølnet. Han har alltid vært støttende ift sykdommen min før.

Det er veldig mange med mild grad av ME som har barn og klarer å være gode foreldre. Føler det blir så dumt å si at en ikke bør få barn pga sykdommen... 😔

Endret 20. mai 2023 av Polymorph

[lillevill]

Polymorph skrev (1 minutt siden):

Jeg trodde jo at vi hadde et skikkelig solid forhold og alle de tingene. Det kom helt ut av det blå, og jeg merket ikke at følelsene kjølnet. Han har alltid vært støttende ift sykdommen min før.

Det er veldig mange med mild grad av ME som har barn og klarer å være gode foreldre. Føler det blir så dumt å si at en ikke bør få barn pga sykdommen... 😔

Enig i deg med deg, men mange mener nå dette alikevel.  Jeg har selv adhd og synes foreldrerollen er ganske krevende da..Men jeg får null hjelp.

 Jeg tror at om du føler at du hadde fint greid rollen alene som forelder alene, og kommer deg ut, og har nettverk og overskudd, så hadde det gått helt fint. For man vet jo aldri hva som skjer etter man blir forelder. Man kan bli alene, eller miste den andre til sykdom, feks.  

 

[AnonymBruker]

Hei, jeg har også ME og vet hvor nedslående det er når alle tips på å løse problemer alltid er "kom deg ut å vær med venner", "dra på byen og flørt med andre menn", "reis jorden rundt" 

Det beste jeg har gjort er å lære meg mindfulness og meditasjon. Ikke fordi at jeg sitter hver dag å mediterer, men fordi det å sitte hver dag å meditere for å lære seg å meditere har gjort at jeg fant en bryter i hjernen som jeg kan skru av når jeg har mye vonde tanker. Å lære mindfulness er ikke gjort på noen dager, men det er et godt tips. 

Når det kommer til kjærlighetssorg er det aller viktigste å akseptere bruddet og legge fortiden bak seg, ikke fortsette å tenke på alt som var eller alt man trodde det skulle bli. Ta ting for sånn ting ER. Det er vondt, men det værste går over etter noen måneder. Ca tre måneder tar det for hjernen å avvenne seg oxytocinet kjærlighetshormonet som fungerer som et slags russug nå som fører til intenst savn og smerte. Det er viktig å bryte kontakten og ikke følge med på sosiale medier eller "ta en dose" av han, for da opprettholder du avhengigheten til oxytocinet. 

Det fins mange morsomme podcaster man kan høre på som sengeliggende for å få tankene over på noe annet, mange lærerike podcaster også. Ikke dyrk sorgen! Når du orker å være oppe fra senga litt så er kryssord, sudoku, tegning etc veldig god meditasjon for hodet som gjør at man får fokuset over på det man driver med og vekk fra vonde tanker og følelser. 

Kanskje du også har energi til å lære deg å strikke? Jeg trodde ikke jeg kom til å like det men du verden så god meditasjon og ro det gir når man har tankekjør og sliter! 

Hold motet oppe og trøst deg med at det går over, du må bare være tolmodig også må du akseptere at fortid er fortid og at fremtiden ikke ble som man trodde, og ta hver dag som en ny dag med blanke ark. Prøve å finne positive ting hver dag, se på fuglene utenfor vinduet, kose seg med jordbær, se en morsom film, prøve å leve i nuet ❤️

Anonymkode: 7c011...6ba

[AnonymBruker]

Polymorph skrev (23 timer siden):

Jeg har mild grad og hadde det da vi ble sammen.

Takk for at du strør salt i såret til noen som allerede er VELDIG langt nede.

Han har ikke løyet for deg og latt deg vente i mange år.

Det er bra gjort av ham.

Jeg forstår at du er lei deg, men han har faktisk gjort det eneste rette for deg og ham.

Anonymkode: cbbe2...f29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.5.2023 den 14.54):

Forstår samboeren din godt. Jeg hadde heller ikke villet få barn med noen med ME.

Kudos til ham for å være ærlig og redelig nok til å avslutte forholdet. Du bør sette pris på det. Nå har du tid og mulighet til å finne deg noen du passer bedre sammen med.

Anonymkode: cbbe2...f29

Du forstår samboern godt? 🤨 er jo ganske fjernt å finne ut av at man ikke passer sammen eller ikke vil ha barn pga ME etter 10 år.. og som ts skriver så hadde hun ME før de ble sammen. 

hvorfor har du behov for å gjøre det værre for ts ved å skive sånn som du gjør ? Du får ts til å føle at ingen vil ha henne og at hun ikke kan få seg noe familie fordi hun har ME, noe som er helt feil. Folk sitter i rullestol, folk er blinde, folk er døve, folk har en haug av psykiske lidelser, men klarer allikevel å ordne seg en familie. Det er nok værre for sånne som deg vil jeg tro... manglende empati  kommer man faktisk ikke langt med. 

Ikke mist håpet, ts! ❤️

Anonymkode: 2eaeb...51a