Når de gamle foreldrene stadig kjekler og er ufine mot hverandre

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er i 70 årene og har hatt et ganske turbulent forhold hele livet. De møttes som tenåringer og giftet seg ung, og fikk etterhvert fire barn, som nå alle er voksne med egne familier. 

Oppveksten vår var todelt, med kjærlighet og raus omsorg, og noen tøffere dager og netter med høylytt krangling dem imellom. Vi lå redde i sengene våre og fikk ikke sove pga bråket. Det var ikke fysisk vold, men ekstremt stygg psykisk vold. Det fysiske gikk på roping og gauling, hysterisk gråt og banking i bord og slamring av dører osv. 

Ofte handlet det om at mor var misfornøyd med far og hans måter å være på og gjøre ting på. Hun var også sjalu og mente han var utro straks han pratet med kvinner på arrangementer. 

Vi var raske med å flytte ut straks vi var ferdige med ungdomsskolen. Søsteren min flyttet til og med til en annen by for å komme lengst mulig unna. Yngste ble boende lenge hjemme med eget firma fra kjøkkenbordet der far ble delaktig. De to var ute på anlegg i perioder, noe mor nøt godt tror jeg. 

Kranglene roet seg i denne perioden. Og etter at far fikk kreft så ble han mildere stemt og mer interessert i familien. Vi trodde nå var alt godt. 

Men nei... Nå når de lever oppi hverandre hele døgnet hele året rundt som 70 åringer og pensjonister med sykdommer som gjør dem isolerte hjemme, så har kranglingen blitt ille igjen. De er tydelig møkk lei av hverandre, og de er så stygge og ufine og rakker ned på hverandre også når vi er der på besøk. Vi har prøvd å si de må da kunne oppføre seg til hverandre, men da har de 100 forklaringer på hvorfor den andre ikke kan det. De er uhelbredelige og det er sjeldent vi orker å innom. Siden de er syke trenger de hjelp til mye, så vi slipper ikke helt unna. Spurte mor i fjor en gang hun klagde på hvor stygg han er til henne om hun ikke ville ha hjelp til å avslutte ekteskapet, at de kunne få de siste årene i fred og ro istedet. Men nei, det var uaktuelt det også. Så de holder sammen bare på trass og inntar martyrrollen. 

Hva kan gjøres? Skal vi gå hardere inn for å splitte dem eller la de holde på? 

Anonymkode: a613f...df2

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen her. Jeg ville bare latt de holde på. Selv om de sier at de har det skikkelig dritt så tror jeg vel kanskje de hadde hatt det enda verre hver for seg. Det er mye sutring, sånn er det med mine også. Men jeg vet at de også trenger hverandre og de har alt for lite fokus på det. Jeg prøver å ikke legge meg for mye borti det for jeg orker rett og slett ikke. Vi er voksne med egne liv, og vi hjelper de nok som det er. Ikke gå inn i rollen som samlivsterapeut, da blir det fort enda verre og de ringer sikkert døgnet rundt. 

Anonymkode: 48d46...d5c

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å ha kontakt med dine foreldre, ts. Det er et valg man tar, og som man løpende bør evaluere. Og endre.

Det at dine foreldre har valgt å leve som de gjør er noe de er frie til. Og som de, alene, må bære byrden av. 
 

Så når en av dem klager på den andre så ber du dem slutte. Slutter de ikke? Reis deg, si «jeg kommer tilbake en annen dag, når du velger å oppføre deg.» og så går du. Ringer de for å klage? Gi beskjed om at du ikke finnes interessert. Og så avslutter du. Gjenta ved behov. Begynner de å krangle seg imellom når du er der? Si «jeg har gitt beskjed om at slik oppførsel er uakseptabel. Nå teller jeg til 3. Velger dere å fortsette? Da velger jeg å gå.» og så gjennomfører du.

Behøver de hjelp eller bistand? Henvis dem til kommunen. Vi har helt adekvat eldreomsorg i Norge. 

Anonymkode: 0196c...53e

[AnonymBruker]

Og her er det tråder på forsiden om skriking og kjefting i den grad at barn våkner på natta, der flertallet forsvarer mors raseriutbrudd...  Sjokkerende at man ikke har lært mer på så mange år. Håper de som forsvarer TS i den tråden leser denne. 

Uansett.. Jeg har vokst opp med ett sett besteforeldre som tydeligvis var lei av hverandre. Det prellet bare av på barnebarna, det var slik de var (sikkert fordi det ikke var hverdagen vår), så jeg ville ikke vært bekymret for dem med mindre dere opplever noe annet. Men jeg ser det er vondt for dere barna på grunn av traumer. Om det ikke går for mye innpå ville jeg bare ignorert, og latt dem holdt på. Om ikke ville jeg satt foten solid ned, og konsekvent gått (uansett hva jeg holdt på med) om de satt i gang. 

Anonymkode: 9ad09...88d

[AnonymBruker]

Sett krav:

Krev at de enten flytter hver for seg og blir særboere, eller at de holder kjeft når dere er på besøk.

Si at hvis ikke de overholder disse kravene, kommer de aldri mer å se sine barn og barnebarn!

Anonymkode: 6e7ea...c34

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen så godt. Mine foreldre er sånn dem å. Jeg har sagt hva jeg mener til begge to. Far forstår ikke problemet. Jeg har å prøvd å forklare min mor hvordan han fungerer. At hun må tåle at han ikke liker å være så sosial som hun er. Og hun kan godt være sosial uten min far. Han trives i eget selskap. Hun må forstå det etter alle årene de har vært sammen. Ellers så kan hun dra. Men det vil hun heller ikke. For hun trur ikke hun klarer seg økonomisk alene. Jeg har sagt vi skal få det til hvis hun vil. Så no lar jeg ting bare skure å gå. Har sagt at det ikke er trivelig å komme på besøk. Men dem velger hverdagen sin selv. 

Anonymkode: 8e3e3...163

[AnonymBruker]

Du kan ikke forandre folk på 70 år. Du kan overse eller ignorere ,og det er det eneste du får gjort med det. 

Anonymkode: f35f0...f28

[AnonymBruker]

Dumt at det gikk ut over dere som barn. Men nå tenker jeg at de bare må få styre på. De velger å være sammen. Det er sånn de har hatt det hele livet, og deres foreldre var sikkert slik også. De vil ikke være alene, og de kommer ALDRI til å finne andre enn hverandre som holder ut med dem.

Anonymkode: 13e7c...9b2

[AnonymBruker]

Kanskje råde til å ha hver sine soverom. Det største soverommet kan bli stue. Så kan de leve sammen, men også trekke seg tilbake? 

Anonymkode: b5381...ad0