Den eine av mine foreldre er utro igjen.

[AnonymBruker]

Detta er komplisert og innføkt.

Litt bakgrunn, kort og konkret. Eg kjem frå ein relativt dysfunksjonell familie der eg har fungert som fredsmeglar mellom begge foreldre år etter år. Eg er størst i søskenflokken. Begge har brukt meg som parterapaut og ventilator opp igjennom åra. Slitsamt.

Eg fant ut for mange år sidan at den eine var utro mot den andre. Drama drama drama. Likevel vart det ikkje skilsmisse. Den som ble bedradd ville ikkje dra. Tilgivelse og oppvask vart valet på den tida. Uforståeleg...

Spol fram til 2023. Den same er igjen utro og har bedradd den andre i over eit år. Forskjellen nå er at den som bedrar vil vere i ekteskapet men framleis ha elskaren, om ikkje blir det seperasjon. Den som blir bedradd vil ikkje skille seg. Framleis uforståeleg. Hen har akseptert at den som er utro er med elskaren av og til fordi at hen ikkje har lyst til at det blir skilsmisse. 

Andre faktorar.

Ingen av dei kan greia seg noko særlig økonomisk etter ein skilsmisse. 

Den som blir bedradd har det heilt jævlig (naturligvis). Heilt knust...Eg er nok grei støtte.

Mine søsken veit ingenting (drittsekkpoeng til meg). 

Den som er utro er eit vandrande mysterium og veldig lite "oppdatert" på det faktum at andre har følelser. 

Kva søren gjer eg? 

 

 

Anonymkode: 7d282...154

[AnonymBruker]

Du gjør ingenting siden det blir en økonomisk tragedie for dem å skille seg. Enkelte har på grunn av røff oppvekst med mye kritikk utviklet lite empati for eksempel. Gjerne prøv å vise forståelse for situasjonen de er i og forhold deg rolig. Det er deres valg å fortsette ekteskapet. 

Anonymkode: c5142...dc8

[AnonymBruker]

Både for din egen del og for de andre i familien tror jeg at du trenger å snakke med en fagperson slik at du greier å sette grenser for deg selv, slik at du kan slutte å være dine foreldres terapeut og diplomat mellom dem. Dette er usunt for deg, det er ikke riktig for dine søsken som lever på en løgn - OG det vil ansvarliggjøre dine foreldre. Nå er det på tide dine foreldre tar ansvar for eget liv.

Om du skal støtte dem (foreldrene dine), så vær kort og konsis, be dem gå i parterapi sammen slik at de kan finne en løsning. Og kanskje også oppmuntre den som blir bedratt til å oppsøke hjelp slik at den kan lære å sette grenser for seg selv også.

Du må slutte å være forelder for dine foreldre - det er ikke sunt for deg, foreldrene dine eller dine søsken. Du risikerer at dine søsken, den dagen de finner ut hva som har skjedd (og det vil trolig skje en eller annen gang), kan komme til å klandre deg for ikke å ha fortalt dem, de kan tro du har smisket deg inn hos deres foreldre. Du risikerer at dine søsken ikke vil se hva du faktisk har betalt i alle år for å bli brukt og å være deres foreldres terapeut og diplomat.

Få hjelp til å sette grenser for deg selv slik at du overlater til dine foreldre å rydde opp i eget liv.

Oppfordre dem å søke parterapi og egen terapi.

Vurder å samle søsknene dine og fortell hva som faktisk skjer, at du aldri har ønsket å være foreldrene deres sin diplomat og terapeut, at du nå slutter med det, fordi foreldrene deres ikke tar ansvar for eget liv uansett.

❤️

Anonymkode: c06f0...fc0

[Pippi Lotta]

Of det høres vanskelig ut, hvor gammel er du TS? Uanset hvor gammel du er burde ikke foreldrene dine sette deg i midten på denne måten. Kan du ta kontakt med hjelpeapparatet? Om du snaker med legen din kan han sikkert sende deg videre til noen. Det er vanskelig å sette grenser med familien, men samtidig er det ikke bra å gå under heller. Det høres ut som du har mye på skuldrene her for ikke so for mye. Jeg tror det økonomiske ville gått bra etter en skilsmisse selv om det ble litt tøffere, men det er ikke din oppgave å løse det. Ta vare på deg selv ❤️ 

[Andro]

Du prøver å være foreldre for foreldrene dine og småsøsknene dine. Det skal du slutte med.
Alle i Norge greier seg helt fint alene. De som ikke har det fett klarer seg også helt fint, med de ordningene vi har her.
Du må koble på andre til å være hobbypsykolog for den bedratte, traumebundne forelderen som spiller på sin hjelpeløshet.
Du har ikke noe ansvar for å ta vare på hemmelighetene til dine foreldre, og du sparer ingen ved ved å glatte over. Ingen andre enn deg selv. Du tier fordi du ikke orker å se skuffelsen i øynene deres, men de vil ikke tape på å få vite sannheten om bedrageren. - Som sikkert ikke er noen emosjonell støtte ellers heller. Ikke din skam, ikke dine hemmeligheter.

Foreldrene dine har misbrukt deg emosjonelt, ved å sette deg i en rolle et barn ikke skal ha. Heller ikke voksne barn.
Det er på tide at du lukker ørene, trekker deg tilbake og overlater sirkuset til klovnene. Dette har aldri vært ditt ansvar, og det skal det ikke bli heller.

Ta vare på deg selv. 

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Du gjør ingenting siden det blir en økonomisk tragedie for dem å skille seg. Enkelte har på grunn av røff oppvekst med mye kritikk utviklet lite empati for eksempel. Gjerne prøv å vise forståelse for situasjonen de er i og forhold deg rolig. Det er deres valg å fortsette ekteskapet. 

Anonymkode: c5142...dc8

Trur ikkje eg får gjort noko med det uansett. Begge har hatt ein vanskelig oppvekst, vanskelig å eigentlig vurdera kven som har hatt det verst av dei to. Det stiller seg ganske likt, ikkje at det bør vere in konkuranse. Ja det er jo deira val, eg berre skjønner ikkje at dei orker å ha det sånn. Når eg var liten håpte eg at dei kom til å gå frå kvarandre. Er litt ræva å høyra at "vi holdt ut på grunn av barna". Vel barn merker veldig godt når folk ikkje har det fint.

14 hours ago, AnonymBruker said:

Både for din egen del og for de andre i familien tror jeg at du trenger å snakke med en fagperson slik at du greier å sette grenser for deg selv, slik at du kan slutte å være dine foreldres terapeut og diplomat mellom dem. Dette er usunt for deg, det er ikke riktig for dine søsken som lever på en løgn - OG det vil ansvarliggjøre dine foreldre. Nå er det på tide dine foreldre tar ansvar for eget liv.

Om du skal støtte dem (foreldrene dine), så vær kort og konsis, be dem gå i parterapi sammen slik at de kan finne en løsning. Og kanskje også oppmuntre den som blir bedratt til å oppsøke hjelp slik at den kan lære å sette grenser for seg selv også.

Du må slutte å være forelder for dine foreldre - det er ikke sunt for deg, foreldrene dine eller dine søsken. Du risikerer at dine søsken, den dagen de finner ut hva som har skjedd (og det vil trolig skje en eller annen gang), kan komme til å klandre deg for ikke å ha fortalt dem, de kan tro du har smisket deg inn hos deres foreldre. Du risikerer at dine søsken ikke vil se hva du faktisk har betalt i alle år for å bli brukt og å være deres foreldres terapeut og diplomat.

Få hjelp til å sette grenser for deg selv slik at du overlater til dine foreldre å rydde opp i eget liv.

Oppfordre dem å søke parterapi og egen terapi.

Vurder å samle søsknene dine og fortell hva som faktisk skjer, at du aldri har ønsket å være foreldrene deres sin diplomat og terapeut, at du nå slutter med det, fordi foreldrene deres ikke tar ansvar for eget liv uansett.

❤️

Anonymkode: c06f0...fc0

Ja du har rett, det er ganske vanskelig å la vere. Trur ikkje eg var eldre enn 5-6 år når den eine begynte å snakka dritt om den andre når vi var åleina og omvendt. Utrolig merkelig dynamikk å dra inn eit lite barn inn i det der. Eg har aldri snakka dritt om faren til mine barn til mine barn, det gjer man berre ikkje!

Eg skal be dei om å prøva parterapi, det har dei aldri gjort. Vil tro dei uansett har veldig godt av det, uansett kva som skjer. Eg trur også du har rett i at mine søsken ikkje kjem til å tilgi meg når dei finner det ut, det kjem dei til å gjera ein dag. Spørsmålet er berre når. Litt av grunnen til at eg holder det skjult er fordi det eine søskenet mitt ikkje grei å halda kjeft om noko som helst, då tar det eit par timar før heile bygda veit at den eine av mine foreldre blir bedradd. Det vil gjera ting meir sårt for hen som allereie er totalkust og sårbar. Samtidig som eg veit at mine søsken kjem til å ta det svært tungt. Dei ser sånn veldig opp til den som er utro. Det blir uansett stygt den dagen det kjem fram. Kanskje eg berre burde sagt noko snart, vanskelig. Må tenkja litt meir.

14 hours ago, Pippi Lotta said:

Of det høres vanskelig ut, hvor gammel er du TS? Uanset hvor gammel du er burde ikke foreldrene dine sette deg i midten på denne måten. Kan du ta kontakt med hjelpeapparatet? Om du snaker med legen din kan han sikkert sende deg videre til noen. Det er vanskelig å sette grenser med familien, men samtidig er det ikke bra å gå under heller. Det høres ut som du har mye på skuldrene her for ikke so for mye. Jeg tror det økonomiske ville gått bra etter en skilsmisse selv om det ble litt tøffere, men det er ikke din oppgave å løse det. Ta vare på deg selv ❤️ 

Eg er faktisk 35 år. Tja det økonomiske er litt vanskelig, det er ikkje mitt problem sånt sett. Begge er relativt nyleg uføre rett opp mot pensjonsalder. Ikkje minstesats heldigvis fordi begge arbeida hardt fysisik over mange år. Eg ser ikkje heilt for meg korleis eldre uføre folk skal greia få seg eit nytt lån og bopel, det er ekstremt dyrt å leiga over alt nå. Om det skiller lag blir dei begge veldig veldig fattige. Men du har eigentlig rett, dei hadde funnt ut av det på ein eller anna måte. Det er uansett ikkje bra for dei å vere i lag, uansett kva som skjer på sikt. Ingen bør vere saman berre på grunn av økonomi. Det hadde på ein eller anna måte ordna seg sikkert.

14 hours ago, Andro said:

Du prøver å være foreldre for foreldrene dine og småsøsknene dine. Det skal du slutte med.
Alle i Norge greier seg helt fint alene. De som ikke har det fett klarer seg også helt fint, med de ordningene vi har her.
Du må koble på andre til å være hobbypsykolog for den bedratte, traumebundne forelderen som spiller på sin hjelpeløshet.
Du har ikke noe ansvar for å ta vare på hemmelighetene til dine foreldre, og du sparer ingen ved ved å glatte over. Ingen andre enn deg selv. Du tier fordi du ikke orker å se skuffelsen i øynene deres, men de vil ikke tape på å få vite sannheten om bedrageren. - Som sikkert ikke er noen emosjonell støtte ellers heller. Ikke din skam, ikke dine hemmeligheter.

Foreldrene dine har misbrukt deg emosjonelt, ved å sette deg i en rolle et barn ikke skal ha. Heller ikke voksne barn.
Det er på tide at du lukker ørene, trekker deg tilbake og overlater sirkuset til klovnene. Dette har aldri vært ditt ansvar, og det skal det ikke bli heller.

Ta vare på deg selv. 

Høyrest kanskje rart ut men foreldra mine har alltid vore veldig umodne. Dei har aldri vore spesielt flinke til å halda barna vekk frå voksenproblemer, spesielt meg som er størst.

Du har har heilt rett men eg greie ikkje la vere å støtta den som blir bedradd. Eg er veldig bekymra for korleis det kjem til å gå for hen. Personen er veldig lite sjølvstendig og trur at det verste som kan skje er å starta eit nytt og betre liv utan den andre. Eg har aldri møtt nokon som er så avhengig av nokon andre, sjølv om den andre er giftig. Det er veldig vodt å sjå på kor høgt og lågt hen svinger, stor livskrise (igjen). Eg berre skjønner ikkje kvifor hen ikkje kaste den andre på dør, det hadde eg gjort på flekken utan å nøla!

Når eg tenkje meg om så er det ikkje noko god løysning på detta uansett. Det må vel sikkert berre gå sin gang.

 

Anonymkode: 7d282...154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

...

Ja du har rett, det er ganske vanskelig å la vere. Trur ikkje eg var eldre enn 5-6 år når den eine begynte å snakka dritt om den andre når vi var åleina og omvendt. Utrolig merkelig dynamikk å dra inn eit lite barn inn i det der. Eg har aldri snakka dritt om faren til mine barn til mine barn, det gjer man berre ikkje!

Eg skal be dei om å prøva parterapi, det har dei aldri gjort. Vil tro dei uansett har veldig godt av det, uansett kva som skjer. Eg trur også du har rett i at mine søsken ikkje kjem til å tilgi meg når dei finner det ut, det kjem dei til å gjera ein dag. Spørsmålet er berre når. Litt av grunnen til at eg holder det skjult er fordi det eine søskenet mitt ikkje grei å halda kjeft om noko som helst, då tar det eit par timar før heile bygda veit at den eine av mine foreldre blir bedradd. Det vil gjera ting meir sårt for hen som allereie er totalkust og sårbar. Samtidig som eg veit at mine søsken kjem til å ta det svært tungt. Dei ser sånn veldig opp til den som er utro. Det blir uansett stygt den dagen det kjem fram. Kanskje eg berre burde sagt noko snart, vanskelig. Må tenkja litt meir.

...

Anonymkode: 7d282...154

Det du forteller om hvor tidlig du ble dratt inn i dine foreldres parproblemer - det er omsorgssvikt og psykisk vold mot deg som barn!

Du ble satt i en helt umulig situasjon som barn, hvor du ble satt utenfor alle andre, fordi du ikke kunne snakke med noen, ikke foreldrene, ikke egne søsken, ikke andre. Det er psykisk vold og omsorgssvikt du ble utsatt for som barn!

Og det er nok årsaken til at du nå ikke greier å sette grenser for deg selv, og heller ikke greier å snakke med dine søsken om dette. Fordi du fremdeles beskytter dine foreldre fra deres egen idioti og ansvarsfraskrivelse. De fortsetter med en form for psykisk vold når du nå må stå midt mellom dem når den ene har vært utro og den andre sier den ikke kan greie seg uten partner.

Søk profesjonell hjelp, Ts! Det du risikerer er å - i beste mening - skade både dine søsken og ditt forhold til dine søsken. Og dere søsken skal trolig leve mange år sammen etter at foreldrene deres en dag er gått bort. Slik du fremdeles går i dine foreldres dysfunksjonelle mønster og forsøker å lose alle gjennom risikerer du å bli helt ensom etterhvert. Fordi ingen av dine søsken vil forstå deg om de ikke får vite om hva som skjer.

So what om andre får vite om utroskapen? Kanskje er det det de trenger for å rydde opp i eget liv?

Du kan ikke endre dine foreldre. Du kan ikke fortsette å ta ansvar for deres egne handlinger og følelser. Du har allerede brukt nesten hele livet ditt på å ta ansvar for hele familien. Det er nok nå!

Søk fagfolk, du må ta tak i det at du ikke greier å sette grenser, Ts.

❤️

Anonymkode: c06f0...fc0

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 19.5.2023 den 23.04):

Detta er komplisert og innføkt.

Litt bakgrunn, kort og konkret. Eg kjem frå ein relativt dysfunksjonell familie der eg har fungert som fredsmeglar mellom begge foreldre år etter år. Eg er størst i søskenflokken. Begge har brukt meg som parterapaut og ventilator opp igjennom åra. Slitsamt.

Eg fant ut for mange år sidan at den eine var utro mot den andre. Drama drama drama. Likevel vart det ikkje skilsmisse. Den som ble bedradd ville ikkje dra. Tilgivelse og oppvask vart valet på den tida. Uforståeleg...

Spol fram til 2023. Den same er igjen utro og har bedradd den andre i over eit år. Forskjellen nå er at den som bedrar vil vere i ekteskapet men framleis ha elskaren, om ikkje blir det seperasjon. Den som blir bedradd vil ikkje skille seg. Framleis uforståeleg. Hen har akseptert at den som er utro er med elskaren av og til fordi at hen ikkje har lyst til at det blir skilsmisse. 

Andre faktorar.

Ingen av dei kan greia seg noko særlig økonomisk etter ein skilsmisse. 

Den som blir bedradd har det heilt jævlig (naturligvis). Heilt knust...Eg er nok grei støtte.

Mine søsken veit ingenting (drittsekkpoeng til meg). 

Den som er utro er eit vandrande mysterium og veldig lite "oppdatert" på det faktum at andre har følelser. 

Kva søren gjer eg? 

 

 

Anonymkode: 7d282...154

Det er deres sak. Ignorer og la dem finne ut av det selv.