Besserwisser fedre

[AnonymBruker]

Min far vet best. 

Til og med når det er snakk om ting rundt min utdanning, som jeg faktisk kan og er bitte-bittelitt mer oppdatert enn hva han (pensjonist!) er.

Han er skeptisk til alle mine valg, og sånn har han alltid vært.

Annonsering av graviditeter, jeg skulle ønske han bare for en gangs skyld bare kan si "gratulerer" som mamma og resten av familien gjør. Istedetfor å komme med spm som 

"Er dere helt sikre på at dere orker dette da?"

eller

"Enda en?! "

Jeg er lei av at får sitter der med henda bak hodet å skal slakte alt jeg sier, forslag, tanker osv.

Er dette noe vi barn må leve med eller er det lov til å sette våre besserwisser-fedre litt på plass?

 

 

Anonymkode: 516a1...7d5

[AnonymBruker]

Han har bare litt for mye omsorg og bekymringer for deg. Min sønn satte meg på plass. Og det med rette. Men alt det du beskriver som også jeg gjorde var i bunnen bare kjærlighet  og bekymring. Helt ubegrunnet ser jeg i ettertid, men bygget på at han er litt klønete.  Men det betyr jo ikke at han ikke lykkes. Jeg er jo sykt stolt av han. Av og til glemmer jeg meg, og da får jeg høre det,  hvor kjip jeg er. Og han har helt rett

Anonymkode: 1cc9b...453

[AnonymBruker]

Det er lov å sette dem på plass. Og jeg tenker det er lurt å forsøke å gjøre det ved å gjøre oppmerksom på hvordan kommentarene og kritikken oppleves. Jeg har en tendens til å bite det i meg selv. Og det fører til at jeg koker innvendig og fremstår som sur. Eller at jeg sprekker og blir ufin, det pleide å skje før jeg fikk egne barn som jeg må ta meg sammen for. 

Ellers kan det være noe i det brukeren over sier. At det handler om bekymringer og omsorg. Jeg vet at min far er veldig bekymret, pessimistisk, og jeg tror han sliter med angst som han skjuler for alt det er verdt. Men han liker å ha rett og vite best også, det er jeg rimelig sikker på. Kanskje i frykt for å miste status eller noe sånt. Men plagsomt og veldig triggende er det i hvert fall. 

Anonymkode: c9194...ff1