Kjæresten har mistet følelser

[AnonymBruker]

Hei. Kjæresten min har mistet følelsene for meg, vi har vært sammen i 8år. Vi fikk pratet en lang stund for noen dager siden og hun følte seg helt tom. Ble selvsagt mye tårer fra begge parter og det er vondt. Jeg sa til henne at jeg ønsker at vi finner tilbske, men at hun må finne ut hva hun vil. Det ville hun egentlig ikke gi noe svar på der og da, for hun var redd for å gjøre noe feil og angre. Så det er kanskje håp. Vi bodde sammen i 5 1/2 år før hun valgte å flytte tilbake til hjembygda pga barna. Så det har vært et avstandsforhold i 2 år nå. Begge har barn, men ikke felles. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet om dagen, men føler jeg må gi henne mulighet til å finne ut av dette på egenhånd. Bør jeg da bare holde avstand for å ikke være påtrengende, eller blir det feil og gjør ting værre? Man føler seg helt desperat og rådvill, når man står i fare for å miste sin kjære. 

Anonymkode: c51c1...395

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei. Kjæresten min har mistet følelsene for meg, vi har vært sammen i 8år. Vi fikk pratet en lang stund for noen dager siden og hun følte seg helt tom. Ble selvsagt mye tårer fra begge parter og det er vondt. Jeg sa til henne at jeg ønsker at vi finner tilbske, men at hun må finne ut hva hun vil. Det ville hun egentlig ikke gi noe svar på der og da, for hun var redd for å gjøre noe feil og angre. Så det er kanskje håp. Vi bodde sammen i 5 1/2 år før hun valgte å flytte tilbake til hjembygda pga barna. Så det har vært et avstandsforhold i 2 år nå. Begge har barn, men ikke felles. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet om dagen, men føler jeg må gi henne mulighet til å finne ut av dette på egenhånd. Bør jeg da bare holde avstand for å ikke være påtrengende, eller blir det feil og gjør ting værre? Man føler seg helt desperat og rådvill, når man står i fare for å miste sin kjære. 

Anonymkode: c51c1...395

Flyttet hun fra barna for å være med deg? Eller tok hun med barna tilbake?

Anonymkode: 9197c...27e

[Mann#48]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Flyttet hun fra barna for å være med deg? Eller tok hun med barna tilbake?

Anonymkode: 9197c...27e

Nei, hun flyttet inn med barna sine. 

[AnonymBruker]

Mann#48 skrev (1 minutt siden):

Nei, hun flyttet inn med barna sine. 

Ok. Hvorfor flyttet hun it og tilbake til hjemstedet sitt? Det er en ganske drastisk avgjørelse å ta når man først har flyttet inn til en mann med barna sine. Tenker det er en vesentlig og viktig del av denne historien 

Anonymkode: 9197c...27e

[Mann#48]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ok. Hvorfor flyttet hun it og tilbake til hjemstedet sitt? Det er en ganske drastisk avgjørelse å ta når man først har flyttet inn til en mann med barna sine. Tenker det er en vesentlig og viktig del av denne historien 

Anonymkode: 9197c...27e

Hun tok det valget hun mente var best for barna. Barnefaren bor i samme bygd, så de endret samvær fra 100 til 50/50. Og det har fungert bra for oss med avstand. Hun har stort sett bodd hos meg de ukene uten barn, da vi fulgte samme uker. Men det har sakte men sikkert endret seg, og vi gled kanskje litt fra hverandre. Men vi har pratet om dette og fant litt tilbake, men siste tiden har det gått nedover. 

[AnonymBruker]

Jeg tror det er lurt å gi henne litt tid, det er fort gjort å kvele de følelsene som er igjen hos henne, hvis du begynner å presse eller virke «desperat». Gi henne tid, forståelse og luft, men samtidig vær der for henne når hun trenger det (si det til henne). Jeg mener ikke at du skal stå der til disposisjon til evig tid, jeg tenker det kan være lurt å sette en frist for hvor lenge denne uavklarte situasjonen skal pågå. Hvor lenge er vanskelig for meg å si, det må du kjenne på. 
Kanskje det er noe annet som gjør henne tom akkurat nå, det behøver ikke å ligge hos deg. Kanskje det er noe på jobben, hos andre relasjoner rundt henne, eller at hun er stresset/syk på en eller annen måte. Gi henne tid, vis omsorg og forståelse. Men ikke glem deg selv og hvor mye du skal/bør tåle. Balanse er en viktig faktor her. 

Anonymkode: 22f94...a2a

[Andro]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

 Jeg klarer ikke å tenke på noe annet om dagen, men føler jeg må gi henne mulighet til å finne ut av dette på egenhånd. Bør jeg da bare holde avstand for å ikke være påtrengende, eller blir det feil og gjør ting værre? Man føler seg helt desperat og rådvill, når man står i fare for å miste sin kjære. 

Det er en vond beskjed å få 💔 men det er ingenting du kan gjøre med det. Ikke hun heller. Følelser bestemmer vi ikke over. De er der eller forsvinner....

Det verste du kan gjøre er å mase og presse, tenker jeg. Du gjør lurt i å gi henne avstand, og rom for å kjenne etter hvordan ting er nå. Samtidig så er det rom for å minne henne om sin eksistens innimellom. Så lenge du ikke legger krav eller forventninger i det. så kan du sende henne en melding innimellom og høre hvordan det står til, sende henne en morsom meme eller ringe for å gratulere et barn med dagen. Litt høflig vennlighet, men ikke påtrengende, ikke for ofte.

Din store utfordring blir nok å holde tilbake, og bearbeide ting alene. Finn deg en venn å snakke med, og hold deg aktiv.

[AnonymBruker]

Hvor stor er avstanden i reisetid? Og hvorfor er det hun som har vært hos deg i barnefrie uker? Kan du ha vist lite engasjement i hennes og barnas nye liv i hjembygda? I så fall har nok det bidratt til å kjølne følelsene hennes. 

Anonymkode: e110e...597