Foreldre nekter å anerkjenne/ta hensyn til psykiske problemer.

[AnonymBruker]

Hei, visste ikke helt hvilken kategori jeg skulle putte denne tråden under siden jeg ikke fant et emne knyttet spesifikt til psykiske problemer eller foreldre-relasjoner. Jeg er 23 nå så begynner å bli greit voksen, men gang på gang opplever jeg dette problemet med mine foreldre og det er et veldig sårt tema som jeg gjerne skulle hatt flere tanker om. 

For ca. 2 år siden ble jeg endelig diagnosert for uoppmerksom ADHD og sosial angst, noe som jeg ble ekstremt lettet over da det foklarer mange av problemene jeg har hatt opp gjennom blant annet i skolen og i sosiale settinger. Men foreldrene mine har helt ignorert dette, de har på en måte alltid benektet at noe kan være galt med hverken meg eller broren min, og de gangene jeg har kommet til dem og prøvd å forklare når det har vært nødvendig at jeg sliter litt ekstra med visse ting på grunn av ADHD eller den sosiale angsten bare skyver de det bort. De nekter f.eks å akseptere at jeg ikke har lyst til å sosialisere og møte nye folk så ofte, og når jeg prøver å forklare at jeg sliter med sosial angst og føler meg ofte redd i usosiale settinger, kan de bli irriterte og sier det bare sitter mellom ørene. Jeg forteller de ikke at jeg noen ganger må flykte til toalettet under store sosiale sammenkomster for å gråte fordi jeg blir så utrolig sliten, fordi jeg vet at de ikke kommer til å ta meg seriøst og be meg ta meg sammen. Faren min spesielt har alltid forventet at både jeg og broren min skal alltid ha kunne finne ut av ting selv uten å be om hjelp, som ender opp med at vi har gjort feil i arbeid vi har fått av han og at han da skal kritisere oss for å ikke forstå grunnleggende ting. 

Foreldrene mine har bare vokst opp i en helt annen generasjon og det synes så veldig godt, er selv oppvokst med harde, emosjonelt fraværende foreldre som har utsatt dem for nådeløs disiplin. Moren min ble slått som barn, måtte gjemme seg på rommet med unnskyldning med skolearbeid for å unngå at faren hennes satte henne i arbeid på gården, da hennes far (min morfar) nærmest nektet barna sine å hvile. Faren min ble kidnappet fra sin mor av hennes egen søster, fordi hun ikke kunne få barn selv. Og hele søskenflokken hans fikk nærmest ingen oppdragelse hemme bortsett fra skolen, og de fikk ingen hjelp hjemmefra overhode økonomisk, så faren min har måtte gjøre alt helt fra barndommen sin selv uten noen form for hjelp fra sine foreldre, og det er som om han noen ganger forventer det samme av meg og broren min, selv om han mener det motsatte. Foreldrene mine hjelper meg og broren min økonomisk og med materielle ting, men på den følelsesmessige arenaen har de vært som lukkede fjell. Både jeg og broren min sliter med å danne gode sosiale relasjoner med andre, og selv om broren min aldri har turt å snakke ut om det, så vet jeg at han også sliter med sosial angst. Så jeg bare lurer på om det er noen fler her som er eller har vært i noe liknende samme situasjon? Og hvis så, har dere noen råd til å få foreldrene våre til å forstå at emosjonelle temaer og psykiske vansker eksisterer?

Anonymkode: ca113...ee7

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mer realistisk at du setter gode grenser for deg selv, enn å få foreldrene dine til å endre seg. Det er veldig vanskelig å endre andre, men du kan 100% bestemme over hvilke situasjoner du selv ønsker å sette deg i. 

Anonymkode: 78813...e9b

[AnonymBruker]

Gjør du noe for å bli kvitt angsten da? 

Anonymkode: 27ed8...abe

[Andro]

Jeg tror du forventer for mye, om du håper å få emosjonell støtte fra noen som ikke ønsker å ta det inn over seg.
Du må finne emosjonell støtte i venner og profesjonelle, og du kan kanskje danne en allianse med broren din.
Dine foreldre er nok dypt traumatiserte av både omorgsvikt og relasjonsbrudd, men det er muligens for seint å gi dem hjelp for dette. Det beste du kan håpe er å lære deg å sette deg dine egne mål, forventninger og krav, og ikke gjør deg avhengig av deres bekreftelse eller forståelse. Du skal ikke arve deres traumebånd og mønstre som er etablert av tvang og uønskede hendelser.

Det er ikke nødvendig at de skjønner eller godkjenner hverken årsaker eller handlinger. Er du sliten så kan du bare gå unna f.eks. uten å høste deres velsignelse. "Jeg er sliten, jeg drar hjem." eller "Jeg tror jeg vil gå en tur," det holder lenge.

Du har sett dine foreldres kjærlighetsspråk overfor deg. De hjelper deg materielt. Kanskje også praktisk?
Det med ord og emosjoner mestrer de ikke, og det er ikke oppgaven din som datter å lære dem det. Aksepter at de har handikap, og at de ikke kan bedre. Sett heller pris på det de får til. Det er for seint for dem å være de foreldrene du trengte.

Lev livet ditt som den du trengte da du var barn. Det er en måte å bryte usunne mønstre på.

Som voksen så bestemmer du selv hvem du møter, og hvilke sosiale sammenhenger du liker å delta i.
Du trenger ikke å involvere foreldrene dine i begrunnelsen for levemåten din, og du kan avvise krav om å komme i tante Gundas 85-årslag med at "Det passer dårlig, kanskje dere kan ta med en blomst fra meg?"

[AnonymBruker]

Beklager å si det, men disse foreldrene dine er ganske så ødelagt selv. Verre enn deg egentlig, ut i fra historien din. Skulle kanskje forvente `klok av skade`og dermed kunne se sine egne barns behov. Men isteden er det altså 100% fortrengelse. Eller? Litt rart samtidig at du har fått såpass inngående info om de tragiske oppvekstsvilkårene fra foreldrene dine.

Men går det ikke så går det ikke. Du må nok søke gehør og hjelp hos andre. Og det er vel ikke umulig.

Tror forøvrig det er mange som deg som savner reell oppmerksomhet fra foreldre. Kjenner selv en familie på nært hold som er nær dysfunksjonelle på dette området.

Anonymkode: ea641...07a

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon, Så følger for flere gode råd. Har slitt mye med sosial angst og relasjoner med andre, og gjør det enda i en alder av 32. Skulle ønske jeg kunne bli kvitt den følelsen av at foreldrene mine ikke var glad i meg, for jeg vet jo at de er det. De er vare emosjonelt avstumpet. 
 

Fikk diagnosen bipolar som tenåring, og da var det full fornektelsen modus hjemme. Mamma dro faktisk til psykologen min å ba henne stryke diagnosen siden jeg var mindreårig, fordi hun mente det var belastende å ha den merkelappen i offentlige papirer. Prøvde aldri å snakke med meg om hvordan jeg haddde det, eller tenkte på at jeg kunne få mer målrettet hjelp. Min mor har og et anstrengt forhold til sin mor og faren døde mens hun var barn. Så ja, vi er fler. 
 

Tenker ofte at det savner etter emosjonell tilknytning skal gå over, for jeg er jo voksen og klarer meg fint. Det er en veldig merkelig følelse. 

Anonymkode: d6f69...4ba