Brutt med familien

[AnonymBruker]

Flere her som har brutt med familien?

Dere som ikke har brutt, hvordan har det vært? 

Går det an å være med noen få av familiemedlemmene når alle er veldig knytta?

Jeg flyttet vekk med min lille familie pga mange ting.
Mye problemer fra jeg var barn. Overgrep, alkohol, depresjon. Alt skal feies under teppe og ikke snakkes om i voksen alder.

Skjønte vel når jeg fikk barn selv at sånn skal ikke vi ha det.

Men savner også søsken og er redd barna mine vil bli bitre over at jeg ikke lot de bli kjent. Er ikke alle i familien som er dårlige mennesker, men som sagt er de veldig knytta. Og har litt den mentaliteten at dette snakker vi ikke om.

Anonymkode: a41cb...eb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Flere her som har brutt med familien?

Dere som ikke har brutt, hvordan har det vært? 

Går det an å være med noen få av familiemedlemmene når alle er veldig knytta?

Jeg flyttet vekk med min lille familie pga mange ting.
Mye problemer fra jeg var barn. Overgrep, alkohol, depresjon. Alt skal feies under teppe og ikke snakkes om i voksen alder.

Skjønte vel når jeg fikk barn selv at sånn skal ikke vi ha det.

Men savner også søsken og er redd barna mine vil bli bitre over at jeg ikke lot de bli kjent. Er ikke alle i familien som er dårlige mennesker, men som sagt er de veldig knytta. Og har litt den mentaliteten at dette snakker vi ikke om.

Anonymkode: a41cb...eb6

Nei men jeg skulle ønske jeg flyttrt langt vekk, men ikke så lett når jeg har barn. Tungt å gå oppi søsken når det trigger alt før og. Vær glad du flyttet. Kanskje du har det litt bedre? Barna dine blir ikke bitre for det. Kan treffe de på ferie rn gang i blandt om du klarer det? Vi bor noen minutter unna folk men folk er jo ofte opptatt så om du bor langt vekke spiller ingen rolle

Anonymkode: 4c260...44c

[AnonymBruker]

Jeg har, for mange år sida. Tenker kanskje å gjenoppta kontakt med ett søsken med tida, hvis jeg kan gjøre det uten å være del av en dynamikk som har plaget meg i mange år før bruddet.

Anonymkode: 83ffc...619

[AnonymBruker]

Min søster har kutta ut alle sammen. 

Det føles utrolig vondt for de som ikke har vært en del av problemet å bli behandlet på den måten. 

Jeg synes hun er feig som ikke tør å ta opp problemet med den det gjelder, men istedenfor både kutter ut besteforeldre og søsken for å slippe å stå for valget hun tatt. 

Jeg håper av hele mitt hjertet at hun har fått det bedre nå, og at hun har tatt det riktige valget for seg selv, men jeg vet ikke hvor lett det ville vært å tilgi henne for måten hun har behandlet meg på. 

 

Anonymkode: 2cd93...b82

[Andro]

Det er tøft å bryte med familien 💔 men iblant er det dessverre nødvendig, for å kunne ta vare på seg selv.

Det er klart at du kan fortsette å ha kontakt med de familiemedlemmene/slektningene som du fortsatt er trygg på. 
Bare vær klar på at du ikke kan manipuleres eller presses til å delta i felles sammenkomster med dem du trenger avstand til.

Man trenger ikke å ha tett kontakt med folk for å ha mulighet til å ta mer kontakt siden, dersom det er folk du er litt i tvil om. Det holder med julekort og å huske en hilsen på bursdagen. Det holder til at det er mindre pussig å ville gjenoppta besøk hos tante eller fetter på et senere tidspunkt, f.eks. fordi ungene er nysgjerrig på dem.

Jeg snakket en gang med en dame, som var skilt, og hadde et bittert forhold til både sin eks-mann (som forlot henne da hun var dødssyk) og sin tidligere svigerfamilie. Hun klarte ikke å ha direkte kontakt med dem selv, men hun sendte et bilde av datteren sin, og en hilsen til sin eks-svigermor hver jul og til bursdager. Det var tilstrekkelig kontakt til at barn og bestemor følte at de hadde en slags tilknytning, og bestemor stilte som barnevakt når moren måtte på sykehus.
Så hun sa: "Jeg tok ikke vare på forholdet til svigermor, men jeg tok vare på muligheten til et forhold til bestemoren til barnet mitt." 
Jeg nevner denne anekdoten for å inspirere deg til å finne din måte å holde en åpen mulighet for dine barn, overfor familiemedlemmer du mener at det er trygt for dem å ta kontakt med selv - om de vil.

Dine barn vil forstå at du trenger avstand til rus, overgrep og uhelse, og sette pris på at du gir dem en sunnere og tryggere plattform for framtida enn det du fikk. Du har kloke funderinger, og det kommer til å gå fint med dere ❤️
Om andre ikke vil snakke åpent, så kan du gjøre det likevel, enten du får svar eller ei. Sett en annen standard.

[AnonymBruker]

Har kuttet kontakten med min mor, så ikke helt det samme men.

Ønsket å kutte kontakten i mange år, men klarte ikke da det var umulig å kutte bare hun ut og ikke resten av familien da hun var gift med pappa og vi kommer fra en liten plass så de fleste i familien min bor der. Prøvde en gang, men hun nektet meg å reise til plassen i det hele tatt og satte en stopper for at de andre kunne komme hit. Når de endelig skilte seg og hun flyttet gjorde jeg det, og alt jeg kan si er at jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før. Hun har skremt eldste barnet mitt, så selv om han bare er 7 år og det er 3 år siden han så henne sist, sitter frykten i han. De yngste husker henne heldigvis ikke. Og min mor er ikke voldelig eller noe, bare narsissist med lette rusproblemer, så svært ustabil og manipulerende.

Barna spørr om henne av og til, og da svarer jeg bare at jeg ikke kan prate med henne da hun er syk og gjør/sier dumme ting pga det. Men at om hun får hjelp og blir frisk så kan hun gjerne komme på besøk, og at når de blir større kan de få ta det valget selv men akkurat nå er det min jobb som mor å gjøre det jeg synes er best for de.

Du har nok gjort det rette valget, men om du savner søsknene dine kan du jo holde lett kontakt med de. Gjør det klart at du ikke ønsker kontakt med mor/far/bestemor/den det måtte gjelde, men du ønsker kontakt med de. Så du kan møte de alene, invitere de på besøk osv, men at dine grenser må respekteres i det også

Anonymkode: 81343...fee