Når noen ringer, før og nå….

[AnonymBruker]

Når mine foreldre fikk en telefon da jeg var barn, så snakket de seg alltid ferdig. Det var aldri snakk om å avslutte fordi de heller skulle snakke med oss barn. Det var heller ikke slik hos noen av naboene, det var oss unger som ble hysjet på, mens de gjorde sine ting. 

Har noen venninner som konsekvent ikke snakker i telefonen når «ungene» er hjemme, eller i nærheten. En svarer heller ikke telefonen, på ettermiddag. 

Dette er ting som gjelder fra barnehage til vgs. Poenget er å være til stedet for ungene. 

Det er en endring, fra 80 tallet til nå, og jeg er ikke sikker på om det er et gode. Tenker man setter seg selv i båsen som service forelder uten egne behov, forpliktelser og liv. Man visker ut egne grenser, eller eget selv, eller hva man nå skal si. 

Anonymkode: 17ef0...94a

[Fant80]

Hæ? Hva er telefon? Noen som virkelig snakker i det lenger?? Dette er jo bare noe telefonselgere og svindlere driver på med.

[AnonymBruker]

Okei. Takk for info.

Anonymkode: ae28e...afe

[AnonymBruker]

Resultatet er barn som ikke kan vente og som blir oppdratt til å bli egoistiske, siden de alltid har vært vant til å være viktigst.

Anonymkode: de90b...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Når mine foreldre fikk en telefon da jeg var barn, så snakket de seg alltid ferdig. Det var aldri snakk om å avslutte fordi de heller skulle snakke med oss barn. Det var heller ikke slik hos noen av naboene, det var oss unger som ble hysjet på, mens de gjorde sine ting. 

Har noen venninner som konsekvent ikke snakker i telefonen når «ungene» er hjemme, eller i nærheten. En svarer heller ikke telefonen, på ettermiddag. 

Dette er ting som gjelder fra barnehage til vgs. Poenget er å være til stedet for ungene. 

Det er en endring, fra 80 tallet til nå, og jeg er ikke sikker på om det er et gode. Tenker man setter seg selv i båsen som service forelder uten egne behov, forpliktelser og liv. Man visker ut egne grenser, eller eget selv, eller hva man nå skal si. 

Anonymkode: 17ef0...94a

Før skulle ikke foreldrene være sammen med barna sine, de skulle være stille og holde seg ute av syne helst. 

I dag liker foreldrene stort sett barna sine, de liker å tilbringe tid sammen og barna skal bli hørt. Omsorgssvikt har vi lagt igjen på 80- og 90-tallet.

Anonymkode: c0732...0be

[AnonymBruker]

Tenker at de timene man har mellom jobb/barnehage og legging forsvinner raskt nok i middagslaging osv uten at man skal snakke i telefonen i tillegg. Ihvertfall når barna er veldig små. Ellers kan det jo være at de du snakker om heller vil være med barna sine enn å snakke i telefonen? 

Å snakke i telefonen er noe jeg kun gjør hvis en gammel tante ringer. Alle andre sender meldinger.

Anonymkode: 8509b...34d

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Før skulle ikke foreldrene være sammen med barna sine, de skulle være stille og holde seg ute av syne helst. 

I dag liker foreldrene stort sett barna sine, de liker å tilbringe tid sammen og barna skal bli hørt. Omsorgssvikt har vi lagt igjen på 80- og 90-tallet.

Anonymkode: c0732...0be

For noe tull. At barn hverken skulle synes eller høres var noe man drev med for 100 år siden, minst. Ikke på 1980-90-tallet! 

Jeg er helt enig med trådstarter, og kommentarene her viser jo hvor rett TS har.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Når mine foreldre fikk en telefon da jeg var barn, så snakket de seg alltid ferdig. Det var aldri snakk om å avslutte fordi de heller skulle snakke med oss barn. Det var heller ikke slik hos noen av naboene, det var oss unger som ble hysjet på, mens de gjorde sine ting. 

Har noen venninner som konsekvent ikke snakker i telefonen når «ungene» er hjemme, eller i nærheten. En svarer heller ikke telefonen, på ettermiddag. 

Dette er ting som gjelder fra barnehage til vgs. Poenget er å være til stedet for ungene. 

Det er en endring, fra 80 tallet til nå, og jeg er ikke sikker på om det er et gode. Tenker man setter seg selv i båsen som service forelder uten egne behov, forpliktelser og liv. Man visker ut egne grenser, eller eget selv, eller hva man nå skal si. 

Anonymkode: 17ef0...94a

Javel

Anonymkode: a89be...d67

[AnonymBruker]

Snakker i telefonen titt og ofte, men vi sender meldinger først og avtaler på forhånd. Dager i forveien med noen. De jeg har rundt meg kan jeg finne på å ringe men ikke ofte. Og vi sender lydmeldinger innimellom som en slags mellomting mellom tekst og telefonsamtale.

Anonymkode: 9dccf...084

[AnonymBruker]

Altså ringe "uanmeldt" 

Anonymkode: 9dccf...084

[AnonymBruker]

Mener bhg at foreldre ikke skal snakke i tlf når vi har barna tilstede?

Anonymkode: ee1c2...2cf

[AnonymBruker]

Jeg ORKER ikke snakke i telefonen når barna er hjemme. Mamma i telefonen = ungemagnet. Jeg orker heller ikke prate med andre som driver og roper og snakker til ungene sine mens de prater med meg.

Telefonen er forbeholdt egentid. 

ORKER IKKE.

Anonymkode: 2f53a...63e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Før skulle ikke foreldrene være sammen med barna sine, de skulle være stille og holde seg ute av syne helst. 

I dag liker foreldrene stort sett barna sine, de liker å tilbringe tid sammen og barna skal bli hørt. Omsorgssvikt har vi lagt igjen på 80- og 90-tallet.

Anonymkode: c0732...0be

Tuller du? Har du lest alle tråder med "Å HJELP JEG MÅ VÆRE MED UNGEN MIN I FERIEN"? 

Anonymkode: 2f53a...63e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når mine foreldre fikk en telefon da jeg var barn, så snakket de seg alltid ferdig. Det var aldri snakk om å avslutte fordi de heller skulle snakke med oss barn. Det var heller ikke slik hos noen av naboene, det var oss unger som ble hysjet på, mens de gjorde sine ting. 

Har noen venninner som konsekvent ikke snakker i telefonen når «ungene» er hjemme, eller i nærheten. En svarer heller ikke telefonen, på ettermiddag. 

Dette er ting som gjelder fra barnehage til vgs. Poenget er å være til stedet for ungene. 

Det er en endring, fra 80 tallet til nå, og jeg er ikke sikker på om det er et gode. Tenker man setter seg selv i båsen som service forelder uten egne behov, forpliktelser og liv. Man visker ut egne grenser, eller eget selv, eller hva man nå skal si. 

Anonymkode: 17ef0...94a

Det er veldig lite tid med barna mellom plikter, aktiviteter og gjøremål. Og mye større mengde samtaler og annen telefonbok derfor må noen sette en strek. På 80 tallet ringte ikke mange så når noen ringte så satt man av tid til å snakke seg ferdig. Og tid med barna var det mye av. Ingen brukte tid på Internett 

Anonymkode: 22eeb...9a3

[AnonymBruker]

Det var forøvrig ingen foreldre som "underholdt" barna. Skaffe venner og underholdning måtte man stå for selv. Lekser gjorde man selv, husket tingene sine selv, kort sagt gjorde det meste selv fra tidlig av. 

Anonymkode: 22eeb...9a3

[Gjest ti10]

Det er vel noe som har kommet etter at vi begynte med meldinger, messenger, chat osv.

Jeg føler det nesten er invaderende å ringe folk nå. Da må jeg som oftest avtale det først, ellers har jo folk aldri tid til å snakke, ev. at de gjør så mye annet samtidig at det er umulig å ha en sammenhengende samtale.

Bortsett fra eldre folk, de blir gjerne glade for at man ringer.

 

[AnonymBruker]

Jeg hater å snakke i telefonen når barna er våkne, rett og slett fordi jeg ikke får snakke i fred. Jeg blir stresset av å måtte forholde meg til flere ulike samtaler på samme tid.

Skal jeg koseprate, så vil jeg koseprate og da må jeg slappe av. Jeg klarer ikke å slappe av om jeg hører barnet er på badet og vannkranen er aktivert flere sekunder enn håndvask tar. Eller at de klatrer på verandaen....

Anonymkode: a0f87...8d2

[fru Alving]

Mener å huske at det ble sagt ting som "vær stille når voksne folk snakker" til barna.

Det er det også helt slutt på nå🙃

[AnonymBruker]

Jeg liker å bruke tid med barna når jeg ikke jobber eller de sover. De er 7 og 10, de ønsker å gå turer sammen, spille spill sammen, snakke om alt mulig rart og utforske verden sammen. Jeg forstår det er kjipt for perifert vennskap, men for meg er det ikke en vanskelig prioritering i det hele tatt. 
 

Alle timene de er ute og leker med venner o.l gjør jeg gjerne husarbeid eller lufter hunden, da ringer jeg gjerne med venninner jeg har avtalt med. Eller ringer foreldre, besteforeldre, etc. 

 

Barn «før i tida» har vel store utfordringer med å legge for mye press på seg selv, engstelse og andre psykiske utfordringer. Meg selv inkludert en stund. Jeg skulle ønske jeg hadde foreldre som nedprioriterte alle telefonsamtalene og brukte tid med oss barna på å snakke om livet, følelser, hjalp oss å forstå oss selv, etc. 

Anonymkode: a7e9e...062

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ringt noen, da føler jeg at jeg forstyrrer. Har faktisk 4 venninner som ringer fremfor å bruke meldinger, spesielt, men litt koselig også. Ungen blir ikke nedprioritert om jeg snakker noen minutter i telefonen en gang annenhver uke eller så.

Anonymkode: 6ccee...781