De som får diagnosen autisme i voksen alder. Handler det bare om at de er flinke til å maskere?

[AnonymBruker]

Eller handler det heller mer om at de har en mildere grad? 

For jeg har diagnosen og selv jeg som er kvinne fikk diagnosen som barn, men det var jo fordi jeg hadde så store problemer at det ble oppdaget. Alt i barnehagen ble jeg henvist til bup pga at jeg blant annet ikke lekte med andre barn, ikke hadde øyekontakt og holdt meg bare for meg selv. I tilegg hadde jeg raserianfall som var umulige å overse dersom det var rutinebrudd eller forandringer. Men jeg føler ikke at grunnen til at jeg fikk diagnosen som barn og ikke som voksen var fordi jeg var dårligere til å maskere enn alle de andre voksne damene som får den så sent,men fordi jeg er hardere rammet. Merker bare at jeg blir litt lei meg når jeg hører om at spesielt kvinner begrunner sin sene diagnose med at de var så flinke til å maskere. For sier ikke de da indirekte at vi kvinnene eller mennene som fikk diagnosen som barn da fikk den fordi vi var dårlige til å maskere og at det kun handler om det? 

Anonymkode: b608d...a70

[AnonymBruker]

Du var nok heldig som ble fanget opp, autisme og ADHD var (er?) lenge under-diagnosiert hos jenter fordi man visste lite om hvordan symptomene viste seg. Jenter har ikke alltid de typiske tegnene. Du skal ikke tenke at du var verken bedre eller dårligere på noen måte! Det handler ofte om tilfeldigheter hvem som blir fanget opp og ikke.

Jeg har ikke autisme, men ADHD. Det ble aldri fanget opp da jeg var barn, selv om det nå er ganske åpenbart for meg at jeg slet. Jeg hadde mye problemer på skolen, men voksne hadde liksom bare holdningen at jeg måtte skjerpe meg og være mer normal. Henge med de andre jentene og være som dem. Har hørt jenter med autisme fortelle om det samme.

Anonymkode: bc429...dda

[Purple_Pixiedust]

Jeg har i hvert fall en såkalt mild grad, men det betyr ikke at jeg ikke hadde synlige problemer som barn. Min mor forsøkte å få hjelp, men skolen gjorde en slett jobb. Bhg gikk jeg bare ett år i. 

Jeg tror nok at med dagens kunnskap så hadde jeg blitt fanget opp. Jeg ble tross alt fanget opp som voksen. Det var ikke jeg selv som foreslo at jeg hadde asperger. Jeg trodde jeg bare var høysensitiv og sosialt klossete. 

[AnonymBruker]

Om man får diagnosen handler både om foreldre, lærere, osv skjønner symptomene for asperger. Som ABen over skriver så tok det lang tid før folk forstod symptomene for jenter/kvinner. I tillegg tok det også lang tid for gutter/menn selv om det ikke tok like lang tid som for jenter/kvinner. 

Lenge var det også slik at man kun fikk diagnose om man var problembarn. Om man ikke klarte seg faglig på skolen/lagde bråk. Og i voksen alder så fikk man kun diagnoser om man skulle uføretrygdes. Om man fungerte godt nok på skolen til at man bestod fagene og ikke lagde bråk så fikk man ikke diagnsoer. Og om man klarte seg i arbeidslivet så fikk man ikke diagnoser da heller. 

Anonymkode: 62e36...b0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Du var nok heldig som ble fanget opp, autisme og ADHD var (er?) lenge under-diagnosiert hos jenter fordi man visste lite om hvordan symptomene viste seg. Jenter har ikke alltid de typiske tegnene. Du skal ikke tenke at du var verken bedre eller dårligere på noen måte! Det handler ofte om tilfeldigheter hvem som blir fanget opp og ikke.

Jeg har ikke autisme, men ADHD. Det ble aldri fanget opp da jeg var barn, selv om det nå er ganske åpenbart for meg at jeg slet. Jeg hadde mye problemer på skolen, men voksne hadde liksom bare holdningen at jeg måtte skjerpe meg og være mer normal. Henge med de andre jentene og være som dem. Har hørt jenter med autisme fortelle om det samme.

Anonymkode: bc429...dda

Har en jente som maskerte mye, men slet enormt med konsentrasjonen. Vi så det og vi tok det opp mange ganger før vi fikk hjelp. Nei hun er jo så flink. Merker ikke noe. Nei hun løoer jo ikke rundt eller kaster stoler.. Slet lenge før vi fikk hjelp! Veldig tungt når systemet er sånn! Er nok mange som maskerer! Dummeste jeg vet er at det skal vises på skolen og. Hvorfor?? Maskeres det vises det ikke..

Anonymkode: 5d440...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har en jente som maskerte mye, men slet enormt med konsentrasjonen. Vi så det og vi tok det opp mange ganger før vi fikk hjelp. Nei hun er jo så flink. Merker ikke noe. Nei hun løoer jo ikke rundt eller kaster stoler.. Slet lenge før vi fikk hjelp! Veldig tungt når systemet er sånn! Er nok mange som maskerer! Dummeste jeg vet er at det skal vises på skolen og. Hvorfor?? Maskeres det vises det ikke..

Anonymkode: 5d440...b37

Har man autisme så vises det på skolen også tro meg, men selvsagt vanskelig for deg å vite siden du er forelder og ikke ser barnet mens det er på skolen.

Det vises jo spesielt i kontakt med jevnaldrende. Faktisk så er vansker i samhandling med jevnaldrende et symptom. Samme med øyekontakt kan vises selvom man prøve rå ha øyekontakt så blir det vanskelig for en med autisme så den blir ikke helt normal. 

Jeg ble henvist til bup etter at lærere og barnehagelærere hadde forklart til foreldrene mine at jeg var svært annerledes fra de andre barna. De nevnte ikke autisme. Det var noe som først bup skulle utrede. Da jeg kom til bup tok det ikke lang tid før diagnosen ble satt. Jeg gikk på en tilrettelagt skole hele barneskolen så fikk mye tilrettelegging. Hadde nok ikke klart vanlig skole. 

Anonymkode: b608d...a70

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har man autisme så vises det på skolen også tro meg, men selvsagt vanskelig for deg å vite siden du er forelder og ikke ser barnet mens det er på skolen.

Det vises jo spesielt i kontakt med jevnaldrende. Faktisk så er vansker i samhandling med jevnaldrende et symptom. Samme med øyekontakt kan vises selvom man prøve rå ha øyekontakt så blir det vanskelig for en med autisme så den blir ikke helt normal. 

Jeg ble henvist til bup etter at lærere og barnehagelærere hadde forklart til foreldrene mine at jeg var svært annerledes fra de andre barna. De nevnte ikke autisme. Det var noe som først bup skulle utrede. Da jeg kom til bup tok det ikke lang tid før diagnosen ble satt. Jeg gikk på en tilrettelagt skole hele barneskolen så fikk mye tilrettelegging. Hadde nok ikke klart vanlig skole. 

Anonymkode: b608d...a70

Men det er mange måter å ha problemer med jevnaldrende. Noen blir bare veldig stille og utenfor og det tolket skolen som om jeg bare var sjenert. 

[AnonymBruker]

Det handler nok like mye om hvor på spekteret skoen trykker! Noen autister sliter mer med det ene og andre sliter mer med det andre. At du ble fanget opp og ikke jeg kan ha med flere variabler å gjøre. Maskering er bare en av de mange variablene. Hvor hardt rammet man er kan nok også spille inn. Jeg har en høytfungerende grad av Aspergers og klarer meg i stor utstrekning godt, men brenner meg fort ut og sliter mer med komorbide lidelser som angst og depresjon.

Du er du, og det er jo helt fantastisk! 😄

 

Anonymkode: 648bd...c60

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Eller handler det heller mer om at de har en mildere grad? 

For jeg har diagnosen og selv jeg som er kvinne fikk diagnosen som barn, men det var jo fordi jeg hadde så store problemer at det ble oppdaget. Alt i barnehagen ble jeg henvist til bup pga at jeg blant annet ikke lekte med andre barn, ikke hadde øyekontakt og holdt meg bare for meg selv. I tilegg hadde jeg raserianfall som var umulige å overse dersom det var rutinebrudd eller forandringer. Men jeg føler ikke at grunnen til at jeg fikk diagnosen som barn og ikke som voksen var fordi jeg var dårligere til å maskere enn alle de andre voksne damene som får den så sent,men fordi jeg er hardere rammet. Merker bare at jeg blir litt lei meg når jeg hører om at spesielt kvinner begrunner sin sene diagnose med at de var så flinke til å maskere. For sier ikke de da indirekte at vi kvinnene eller mennene som fikk diagnosen som barn da fikk den fordi vi var dårlige til å maskere og at det kun handler om det? 

Anonymkode: b608d...a70

Synes ikke du skal være lei deg. Ja, kanskje var du rammet hardere av autisme enn de som ble fanget opp sent. Eller kanskje prøvde du ikke å maskere problemene dine. At du ikke prøvde å maskere sier jo ikke noe om at du var dårlig til å maskere.  Det er vel bare bra om du som barn ikke prøvde å skjule problemene dine. Det gjorde jo at du ble fanget opp tidligere og fikk bedre tilrettelegging enn de som ikke ble fanget opp tidlig. 

Samme har man jo sett med mange andre diagnoser. Barn med dysleksi som skjuler utfordringene sine og ender opp med å få det langt dårligere enn om de hadde vært ærlige. Mange barn som later som de ikke gidder å gjøre skolearbeid fordi de ikke klarer. Det er jo en form for maskering. Synes ikke man skal romantisere slik maskering som gjør at man ikke får hjelpen man har krav på og som kanskje gjør at man føler enorm skam. 

Anonymkode: 62e36...b0f

[AnonymBruker]

Det kan nok handle om både evne til å maskere (høytmaskerende) og hvor man er på spekteret. Det er klart at jo sterkere autistiske trekk man har, jo mer vil man slite og jo lettere blir man gjerne fanget opp. Så er det jo også sånn at en autistisk person kan ha mange autistiske trekk, men de er såpass lett å tolerere eller maskere bort at de fremstår mindre autistisk enn de egentlig er. Det betyr jo ikke at de sliter mindre, men de fanges ikke like lett opp. Man kan også være autist og ha bare noen få autistiske trekk, men at disse til gjengjeld er såpass utpreget at de ikke klarer å maskere bort og lettere blir lagt merke til av andre. Autister er like forskjellige som nevrotypiske mennesker.

Anonymkode: e3528...bc2

[AnonymBruker]

Mener du at de som får diagnosen i voksen alder ikke er autister?

Anonymkode: 588b4...a1d

[AnonymBruker]

En del autister (spesielt jenter/kvinner) kan godt ha venner og tilsynelatende fungere normalt sosialt. De bare sosialiserer på en annen måte enn nevrotypiske, og trenger mer pause for å hente seg inn (spesielt om de har maskert mye).
Jeg var en såkalt "beskjeden og sjenert" jente, og da spesielt i kontakt med voksne. I ettertid skjønner jeg jo at jeg rett og slett var veldig usikker på hvordan man oppfører seg i sosiale situasjoner. Dette ble ekstra synlig i puberteten når alle de sosiale kodene skulle læres og forstås. Jeg følte meg som en alien og skjønte ikke hvordan andre bare automatisk forsto hvordan man skal oppføre seg i ulike situasjoner. Så jeg fortsatte å være den sjenerte jenta, rett og slett fordi jeg brukte mye tid og energi på å observere andre og suge til meg kunnskap om sosiale koder og korrekt oppførsel. Jeg husker enda hvor innstudert jeg var i forhold til det å håndhilse på andre. Jeg forholdt meg til det som om jeg skulle opp i eksamen i håndhilsing, og både leste om det og observerte andre. Jeg sliter enda med håndhilsing, da det involverer både det å ta andre i hånden (kroppskontakt, nei takk) og problemet mitt med å tenke så mye på hvordan jeg fremstår at jeg ikke får med meg hva den andre heter.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har fått diagnosen, så jeg er bare selvdiagnostisert. Stort sett greier jeg meg helt fint og har levd et tilnærmet normalt liv, men de få tingene jeg virkelig sliter med har nok ødelagt en del for meg og gitt meg mange tunge stunder med overtenking, depresjon, angst og burnouts. Inntil nylig har jeg bare tenkt at jeg må skjerpe meg, men jeg har nå skjønt at jeg faktisk ikke bare kan skjerpe meg.
Jeg tror kanskje at jeg også har vært heldig og truffet mange mennesker på min vei som enten har vært nevrodivers selv eller nevrotypiske som bare har godtatt meg med alle mine rare quirks. I noen tilfeller føler jeg at nevrotypiske har sett på meg som en fortapt liten sjel som de følte for å hjelpe Jeg flyttet mye som ung mens jeg studerte og traff stadig nye mennesker. Jeg har fått svært få nære venner på min vei, men mange bekjente som jeg trivdes sammen med i små grupper og i små doser Og jeg tilbragte nok minst like mye tid alene på hybelen som sammen med andre. Alltid selvvalgt og jeg følte meg aldri ensom.
de eneste gangene jeg følte meg ensom var hvis noen dro meg med på fest med mange mennesker og var opptatt med å snakke masse med andre. Da ville jeg heller hjem og være alene i eget selskap.

For min del slites jeg mellom ønsket om å få diagnosen så jeg har "bevis" på at jeg er autist, og å la være siden jeg jo tross alt fungerer greit med noen tilpasninger både på jobb og privat.
 

Anonymkode: e3528...bc2

[AnonymBruker]

Mange som nå er voksen, vokste opp i en tid hvor det var lite kunnskap og fokus om nevrodiversitet. Da jeg vokste opp, på 80-tallet, fantes det ikke aspergers og adhd, det fantes bare vanskelige drittunger

Jeg er kvinne, født på 80-tallet. Jeg slet noe voldsomt allerede fra barndommen av. Men det var det ingen som fanget opp. 

Jeg hadde ingen venner - det ble tolket som at jeg var sjenert, ingen koblet det til noe annet enn det. 

Jeg var mye sint og sur og frustrert - da ble jeg stemplet som vanskelig drittunge. Ingen skjønte at det var fordi jeg slet noe voldsomt med sanseprossesering, og ble overveldet og ikke klarte å fungere. 

Jeg slet med depresjon og angst - eller som det ble sagt, jeg "skapte meg". 

Jeg slet ikke med språk eller humor eller øyekontakt eller noe sånt. Ikke var jeg utagerende, tvert om var jeg stille og sjenert på skolen, og skoleflink. Så lenge jeg ikke gjorde noe utav meg, var det ingen på skolen som så noen grunn til å reagere på noe. Det var jo bare bra at man gikk i ett med tapetet.. 

Anonymkode: 3cdbe...75f

[Iselinberg]

Jeg fikk diagnosen som 15 åring, noe somvar ekstremt vanskelig. Jeg gjorde alt kunne for å skjule det for folk, og det tok mye energi. Bruker fortsatt mye energi på å skjule det, og i sosiale situasjoner sier jeg heller for lite enn for mye for å ikke si masse feil. Vanskelig diagnose å leve med

[AnonymBruker]

I de tilfellene jeg kjenner til så handler det delvis om det ja.

Maskeringen førte jo til mye problemer i ulik variasjon (depresjon/angst/spiseforstyrrelser/selvskading/utmattelse osv). 
 

Du tolker dette litt bokstavelig - for dette er bare en mulig forklaring for enkeltpersoner.

For andre kan det handle om det som oftest er problemet: man får ikke henvisning selv om foreldre, fastlege og skole/bhg ser behovet. 

Anonymkode: 414da...db7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange som nå er voksen, vokste opp i en tid hvor det var lite kunnskap og fokus om nevrodiversitet. Da jeg vokste opp, på 80-tallet, fantes det ikke aspergers og adhd, det fantes bare vanskelige drittunger

Jeg er kvinne, født på 80-tallet. Jeg slet noe voldsomt allerede fra barndommen av. Men det var det ingen som fanget opp. 

Jeg hadde ingen venner - det ble tolket som at jeg var sjenert, ingen koblet det til noe annet enn det. 

Jeg var mye sint og sur og frustrert - da ble jeg stemplet som vanskelig drittunge. Ingen skjønte at det var fordi jeg slet noe voldsomt med sanseprossesering, og ble overveldet og ikke klarte å fungere. 

Jeg slet med depresjon og angst - eller som det ble sagt, jeg "skapte meg". 

Jeg slet ikke med språk eller humor eller øyekontakt eller noe sånt. Ikke var jeg utagerende, tvert om var jeg stille og sjenert på skolen, og skoleflink. Så lenge jeg ikke gjorde noe utav meg, var det ingen på skolen som så noen grunn til å reagere på noe. Det var jo bare bra at man gikk i ett med tapetet.. 

Anonymkode: 3cdbe...75f

Sånn følte jeg det og i oppveksten mtp å vikse opp med omsorgssvikt.

Det er bra å «gå i ett med tapetet», da slipper noen ta et tak. Man plager jo ikke andre så mye at noen bare MÅ. 

Anonymkode: 414da...db7

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen først i voksen alder. Ble mobbet hele oppveksten ( ble heldigvis akseptert på videregående ) og sleit med spiseforstyrrelser, angst og selvskading i flere år. Foreldre visste og så mine problemer, men jeg fikk ingen hjelp for dem, de mente jeg hadde ansvaret selv. Nå må det jo sies at jeg ikke har vokst opp i et «sunt» miljø, men vokst opp med en forskjellsbehandling mellom søsken og meg, hvor jeg ble sett på som problembarnet og en som var vanskelig, men ikke hadde det vanskelig. 
Har alltid slitt med angst og det å fungere blant andre. Fikk først diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse i begynnelsen av 20 årene, ADD da jeg var 30 og nå når jeg nærmer meg 40 Asperger. 

Jeg har masket meg mye gjennom livet, men føler ikke akkurat at jeg har klart det godt med tanke på alt jeg har slitt med. Skulle gjerne fått diagnosen da jeg var yngre, for veien hit har vært vond. 

Anonymkode: 7a57e...2d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange som nå er voksen, vokste opp i en tid hvor det var lite kunnskap og fokus om nevrodiversitet. Da jeg vokste opp, på 80-tallet, fantes det ikke aspergers og adhd, det fantes bare vanskelige drittunger

Jeg er kvinne, født på 80-tallet. Jeg slet noe voldsomt allerede fra barndommen av. Men det var det ingen som fanget opp. 

Jeg hadde ingen venner - det ble tolket som at jeg var sjenert, ingen koblet det til noe annet enn det. 

Jeg var mye sint og sur og frustrert - da ble jeg stemplet som vanskelig drittunge. Ingen skjønte at det var fordi jeg slet noe voldsomt med sanseprossesering, og ble overveldet og ikke klarte å fungere. 

Jeg slet med depresjon og angst - eller som det ble sagt, jeg "skapte meg". 

Jeg slet ikke med språk eller humor eller øyekontakt eller noe sånt. Ikke var jeg utagerende, tvert om var jeg stille og sjenert på skolen, og skoleflink. Så lenge jeg ikke gjorde noe utav meg, var det ingen på skolen som så noen grunn til å reagere på noe. Det var jo bare bra at man gikk i ett med tapetet.. 

Anonymkode: 3cdbe...75f

Helt likt som meg, unntatt at jeg ikke var skoleflink fra ungdomsskolen, tvert imot. 
Jeg var også veldig stille og mye av min oppførsel ble bare forklart med at jeg var beskjeden. 

Anonymkode: 7a57e...2d3

[Andro]

Autismespekterforstyrrelser er et spektrum. Den nevrologiske grunnårsaken kan vi vel si er ganske lik, men symptomene arter seg ulikt i ulike individer. Noen sliter mye på ett område, men ikke på et annet, og vice versa.
Enkelte ting er umulige å maskere dersom de er veldig dominerende symptomer, mens de kan framstå som usynlige på andre - selv om vedkommende kanskje kjenner det på samme måten som den som har det mer synlig. Måten man selvstimulerer på kan f.eks. være helt skjult hos noen, mens det hos andre gir veldig synlige og kanskje voldsomme symptomer.

Ts får det til å virke som at maskering er en slags prestasjon, og at det er noe man kan være "flink" til. Jeg tenker at det er en misforståelse i så fall. Maskering er et tegn på manglende sosial trygghet, og en tvangspreget etteraping av det man oppfatter som "normaladferd" blant dem rundt seg. Maskering er veldig anstrengende, og ikke noe man vinner på.

[AnonymBruker]

Jeg har høyt fungerende autisme og ADHD. Fikk diagnosene stilt som voksen. På skolen trodde lærerne at jeg hadde generelle lærevansker. Ble ikke utredet som ung, men fikk ekstrahjelp sammen med andre elever med diverse utfordringer. Gikk i spesialklasse på videregående. Så burde jo fått en utredning mye tidligere.

Anonymkode: 12324...952