Hva gjør jeg egentlig? Mann som er utslitt

[AnonymBruker]

Mannen har vært utslitt i 2 år. Han har blitt litt bedre. Men jeg drar lasset. Han kan bli sur fordi jeg spør om ikke han har gjort unna litt husarbeid mens jeg har lagt barna, slik at vi kunne slappe av og se på tv en liten stund før nattan. 

Eller så blir han sur fordi vi spiller sammen og taper. Jeg gjorde så vi tapte. (I hans øyne) og jeg gjør slik og slik så han blir oppgitt, lei og sur. Han tar aldri selvkritikk. Om han blir såpass at han roper og skriker til barna, så burde de ha gjort annerlezes. Sannheten er at han er utslitt og tålmodig finnes ikke.

Hva gjør jeg egentlig? Å dra til lege hjelper ikke sier han. 

Anonymkode: a09a9...613

[Pippi Lotta]

Han må ta ansvar og begynne med behandling! Enten må han gå til legen og be om henvisning ellers må han flyte ut. Han kan ikke tyrannisere helle familien på ubestemt tid!

[AnonymBruker]

Han liker ikke tilværelsen sin. 

Anonymkode: 100e9...6ac

[Gjest Raptuss]

Hva sier han da? 

Du har lov til å si at du ikke kan ha det slik, enten så jobber han aktivt for å bli bedre ellers så går det mot skilsmisse. For det er der dette kommer til å ende om han ikke skjerper seg. 

Tror han må ristes hardt for å våkne opp litt.

[Nikea]

Dette går jo ikke i lengden, skjønner han ikke det selv?

[AnonymBruker]

Jeg måtte gå fra min mann som var «sliten» i flere år. Han var egentlig deprimert, men nektet å gjøre noe med det eller innse at han var det. Når det begynte å gå utover min helse og barna begynte å tenke over det gikk jeg til slutt fra han. Da bikka det nok litt over for han, og han søkte endelig hjelp. Virker som han er på en bedre plass psykisk nå, to år etter. 

Anonymkode: 8cd21...37d

[AnonymBruker]

Vi har alle ansvar for vår egen helse. Han har ordnet seg en komfortabel tilværelse, mens du tar ansvar for alt i Familien AS, og sliter ut deg selv. Det du kan gjøre er å sette foten ned og å ikke lengre gjøre det komfortabelt for ham. Krev at han gjør endringer i egen situasjon og tar tak i problemene. I en periode får han heller betale for hjelp i hjemmet om han ikke orker å gjøre noen ting. 

Anonymkode: 442e7...445

[AnonymBruker]

Fysisk aktivitet, forsøk å få til en tur sammen, om det så er en runde rundt kvartalet. En kropp som er i aktivitet vil gjerne fortsette med det og motsatt 

Anonymkode: 4ae3f...856

[AnonymBruker]

Min mann har også hatt perioder med psykisk sykdom, både angst og utbrenthet. Det var helt avgjørende at han oppsøkte og tok i mot behandling for at vi skulle komme gjennom som en familie. 

I ettertid har det styrket oss, vi er mye tettere hverandre, og snakker åpent om psykisk helse. 

Å være pårørende til en syk mann er jo svært krevende, og dersom han ikke hadde jobbet aktivt med å endre situasjonen så ville jeg ikke holdt ut over lengre tid. Man er ikke en fange av sin egen skjebne, man kan bli syk - men kan alltid forsøke å bli frisk. Det er ikke alltid det går, men i første omgang så vil forsøket og innsatsen være mye verdt. 

Anonymkode: 87657...8d0

[AnonymBruker]

Takk for svar og råd. Om jeg sier noe så får jeg ofte beskjed om å la ting ligge så blir det ikke noe krangling og diskusjoner. 

Anonymkode: a09a9...613

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for svar og råd. Om jeg sier noe så får jeg ofte beskjed om å la ting ligge så blir det ikke noe krangling og diskusjoner. 

Anonymkode: a09a9...613

Det fungerer jo sikkert fint for han som slipper unna. Men ikke for deg. Dette kommer til å ende med to foreldre som er utslitt, dette bør du ta tak i. 

Anonymkode: 9a046...094

[AnonymBruker]

Ja. Jeg prøver. Men vet ikke helt hvor jeg skal starte...

Anonymkode: a09a9...613

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har alle ansvar for vår egen helse. Han har ordnet seg en komfortabel tilværelse, mens du tar ansvar for alt i Familien AS, og sliter ut deg selv. Det du kan gjøre er å sette foten ned og å ikke lengre gjøre det komfortabelt for ham. Krev at han gjør endringer i egen situasjon og tar tak i problemene. I en periode får han heller betale for hjelp i hjemmet om han ikke orker å gjøre noen ting. 

Anonymkode: 442e7...445

Enig!

Han har det jo helt prima nå som han ikke trenger å løfte en finger. At han blir sur på deg er en hersketeknikk. Noen mener faktisk at det er psykisk vold å bli sur når partner spør om helt adekvate ting. 

Vil DU har det sånn som dette? Hvordan vil DU leve DITT liv ts? Du skal ikke finne deg i hva som helst. ❤️

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen har vært utslitt i 2 år. Han har blitt litt bedre. Men jeg drar lasset. Han kan bli sur fordi jeg spør om ikke han har gjort unna litt husarbeid mens jeg har lagt barna, slik at vi kunne slappe av og se på tv en liten stund før nattan. 

Eller så blir han sur fordi vi spiller sammen og taper. Jeg gjorde så vi tapte. (I hans øyne) og jeg gjør slik og slik så han blir oppgitt, lei og sur. Han tar aldri selvkritikk. Om han blir såpass at han roper og skriker til barna, så burde de ha gjort annerlezes. Sannheten er at han er utslitt og tålmodig finnes ikke.

Hva gjør jeg egentlig? Å dra til lege hjelper ikke sier han. 

Anonymkode: a09a9...613

Å være syk eller utslitt betyr ikke at det er fritt spillerom til å behandle andre dårlig. Han kan bedre og du kan forvente bedre av ham. Er han syk må han oppsøke lege. Om ikke skal han ta sin del. 

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Takk for svar og råd. Om jeg sier noe så får jeg ofte beskjed om å la ting ligge så blir det ikke noe krangling og diskusjoner. 

Anonymkode: a09a9...613

Dette er jo ikke bra for deg! Du har blitt truet til stillhet, tenk litt over om dette er noe noen ville gjort om de elsket deg og respekterte deg.

Sett grenser! Hvis han ikke blir bedre hadde jeg bedt om skilsmisse. Blitt fri! Du er i fengsel.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja. Jeg prøver. Men vet ikke helt hvor jeg skal starte...

Anonymkode: a09a9...613

Fortsett å kreve at han tar tak sin mentale helse. Det kan være han har rett i at legen ikke hjelper, det kan være han ikke har klart å være tydelig nok hos legen etc. Men, du kan snakke med legen hans om hvordan det er for dere hjemme, hans symptomer etc. Du kan ta han til familiekontoret, få litt drahjelp der.

Anonymkode: c8d8f...9b0

[AnonymBruker]

Han trenger ikke hjelp. Han har hushjelp + at han kan bruke deg som søppelbøtte når han er sur. I tillegg er løsningen på problemet at du skal slutte å klage og bare godta. Det er selvsagt ikke greit. Du kan ikke tvinge han til å rydde. Men du kan velge om du vil være i et forhold hvor en pårørende blir utnyttet. Det jeg tenker du kan begynne med er å slutte å vaske klærne hans og lage mat til han. Klager han, så si at han kan bare slutte å klage så slipper dere krangling.

Anonymkode: 8da2a...dd9

[AnonymBruker]

Det kan være CFS altså kronisk utmattelsessyndrom på grunn av depresjon og langvarig mangel på fysisk aktivitet av ulike årsaker som perioder med mye jobb.  Det er ikke like tungt som ME men gir fatigue. At han blir sur på deg når du ber om hjelp til husarbeid er ikke greit for noe klarer han og du må sette klare grenser. Du har skjemt han litt bort. 
 

Send han ut på turer i frisk luft i første omgang og si at han bør sette seg som mål å nå 10 000 skritt etterhvert. I begynnelsen kan det hende han må legge seg etterpå i et mørkt rom men han må utfordre tilstanden. Etterhvert som han når målet bør han begynne å trene. 

Anonymkode: 32221...032

[AnonymBruker]

Du sier at enten så får han hjelp, ellers så går du. 

Anonymkode: babb6...6dc

[AnonymBruker]

Du må bare være klar og tydelig. Enten så søker han hjelp, NÅ! (Sett en dato, f eks førstkommende mandag), eller så pakker du tingene å flytter. Hvis han ikke tar kontakt med legen sin på den dagen du har oppgitt som frist, så begynner du bare å pakke og se deg om etter bolig. Du må stå i det, her gikk jeg så langt at jeg faktisk dro og var borte i 1 mnd, det var redningen for oss og i dag har vi det mye bedre enn noen gang. 

Anonymkode: 5b98b...fcf