«Gjort opp for seg»

[Gjest Belinda B]

I Norge kan det sies å være en allmenn oppfatning om at gjerningspersonen har gjort opp for seg ved ubetalt, samfunnsnyttig arbeid eller soning i fengsel.

Men ved alvorlig kriminalitet - er det egentlig så enkelt? Dersom noen har blitt skadet eller drept.

Straffen er å plukke søppel eller bli frihetsberøvet i kriminalomsorgen - men ved nærmere refleksjon kan angeren og skammen være så sterk at vedkommende føler at hen ikke gjør bot fordi det er ikke «straff nok» og angeren og skammen være så sterk at den oppleves verre som straffen i seg selv? At gjerningspersonen dømmer seg selv hardere enn domstolen. Joda - det er domstolens oppgave å dømme, men så klart vil noen som har et snev av empati bebreide seg selv for ugjerningen, i en eller annen form, i en eller annen grad.  Jeg tenker at en person som har drept et annet menneske har livets rett, men det er jo ikke gitt at alle føler det slik.

Håper dere skjønte poenget mitt. 😅 Uklare tanker kan gi uklare formuleringer, men det er mer en refleksjon jeg har gjort meg. Hva tenker dere?
 

[AnonymBruker]

Bare tull. Alt dette kommer an på hvordan gjerningspersonen selv oppfatter straffen.

Anonymkode: 743ce...65b

[Gjest Belinda B]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Bare tull. Alt dette kommer an på hvordan gjerningspersonen selv oppfatter straffen.

Anonymkode: 743ce...65b

Absolutt. Det har jeg også tatt høyde for og jeg lever på ingen måte i en Kardemomme by, men en refleksjon er at ikke alle opplever rettsvesenets straff som «straff nok» i forhold til ugjerningen de har begått.

[AnonymBruker]

Belinda B skrev (6 minutter siden):

Absolutt. Det har jeg også tatt høyde for og jeg lever på ingen måte i en Kardemomme by, men en refleksjon er at ikke alle opplever rettsvesenets straff som «straff nok» i forhold til ugjerningen de har begått.

Hvis noen blir dømt til fengsel for å ha tatt en tusenlapp av meg og må sone i 14 dager, eller kanskje jeg får manipulert rettsvesenet nok til at vedkommende blir dømt til to måneders fengsel. Da kan jeg jo likevel "føle" at "personen har ikke sonet nok, jeg vil at personen skal sitte på livstid for å ha krenket meg, helst få dødsstraff". Eventuelt kan jeg føle at personen helst skal tortureres og virkelig lide for å ha gjort meg såååå vondt.

Før du kommer med, "jevnfører du X med Y", nei. Jeg sier at følelser er følelser. Hvis følelser skal avgjøre straff så vil det at noen stjeler en kulepenn fra en annen være nok til at tyven kan dømmes til dødsstraff eller det som verre er, hvis den fornærmede føler det er den eneste riktige straffen.

Der er også et annet problem. Hvis en venn av meg flere ganger stjeler småting når vedkommende er på besøk, ikke tar noe dyrt eller verdifullt, men si stjeler kulepenner. Så er det en gang da jeg akkurat trenger å få underskrevet noe og ved jeg hadde en kulepenn i gangen, men nå har jeg ingen. Så husker jeg at den vennen var den siste til å være her. Da er det ikke det at en kulepenn er stjålet som er det som er "uoppgjort", men det med tilliten, det å kunne stole på. Det vil aldri kunne repareres igjen med mindre tyven tar ansvar, angrer oppriktig, ber om tilgivelse i tillegg til å vise anger. Selv en lang fengselsstraff vil ikke kunne rette opp i denne skaden hvis tyven ikke angrer. Da kan vi ikke være venner mer.

En straff kan ikke reparere skaden som er skjedd på det mellommenneskelige plan. Det vil den aldri klare. Det er det bare anger og tilgivelse som kan. Uansett hvor stor skade som er gjort.

Anonymkode: f192d...acd

[Gjest Belinda B]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis noen blir dømt til fengsel for å ha tatt en tusenlapp av meg og må sone i 14 dager, eller kanskje jeg får manipulert rettsvesenet nok til at vedkommende blir dømt til to måneders fengsel. Da kan jeg jo likevel "føle" at "personen har ikke sonet nok, jeg vil at personen skal sitte på livstid for å ha krenket meg, helst få dødsstraff". Eventuelt kan jeg føle at personen helst skal tortureres og virkelig lide for å ha gjort meg såååå vondt.

Før du kommer med, "jevnfører du X med Y", nei. Jeg sier at følelser er følelser. Hvis følelser skal avgjøre straff så vil det at noen stjeler en kulepenn fra en annen være nok til at tyven kan dømmes til dødsstraff eller det som verre er, hvis den fornærmede føler det er den eneste riktige straffen.

Der er også et annet problem. Hvis en venn av meg flere ganger stjeler småting når vedkommende er på besøk, ikke tar noe dyrt eller verdifullt, men si stjeler kulepenner. Så er det en gang da jeg akkurat trenger å få underskrevet noe og ved jeg hadde en kulepenn i gangen, men nå har jeg ingen. Så husker jeg at den vennen var den siste til å være her. Da er det ikke det at en kulepenn er stjålet som er det som er "uoppgjort", men det med tilliten, det å kunne stole på. Det vil aldri kunne repareres igjen med mindre tyven tar ansvar, angrer oppriktig, ber om tilgivelse i tillegg til å vise anger. Selv en lang fengselsstraff vil ikke kunne rette opp i denne skaden hvis tyven ikke angrer. Da kan vi ikke være venner mer.

En straff kan ikke reparere skaden som er skjedd på det mellommenneskelige plan. Det vil den aldri klare. Det er det bare anger og tilgivelse som kan. Uansett hvor stor skade som er gjort.

Anonymkode: f192d...acd

Interessante betraktninger.