Folk som skal påengtere hvor ille sin egen sorg er

[AnonymBruker]

Vi har mista to i nærme familie og da er jo høytid ekstra ille, men man finner en måte og overleve de og. Men så har man folk i famile som akkurat på disse dager legger ut hvor ille det er og hvor tøft det er. Ja er jo greit den første tiden, men nå er det gått en stund og man prøver selv og unngå de tyngste tankene på slike dager. Men så blir man på en måte påtvinga tankene gjennom mail.

Er jo greit og legge ut bilde og at man savner de. Men når personen alltid legger ut sine tyngste tanker og man selv ikke har lyst og gå dit. Har sagt at jeg synes dette er vanskelig, men får da bare til svar at hun må få si hva hun vil. 

 

Jeg har selv mye anna jeg sliter med også og det trigger meg veldig når man får sånne mld. Hvordan få personen til og forstå at ja man kan snakke om det, men akkurat på høytidsdager er kanskej ikke tiden. Hun ringer ikke så vil ikke snakke. Er som om hun ønsker vi skal føle hennes sorg og hvor ille hun har det. 

 

Er jeg ego om jeg sier at jeg synes det er vanskelig? Man sørger jo alle på ulike måter og man er ikke alltid mottakelig for andre sin sorg.

Vi er ikke så nærme og føler ikke jeg kan gå til henne med deg jeg sliter med. Har prøvd det tidligere, men har blitt avfeia at dette måtte jeg selv ordne opp i eller snakke med en psykolog med. Dagen i dag gikk greit, helt til hun sender sånne mld. Nå sitter jeg og har det tungt.

Tenker om at om hun vil snakker om det er hun vekommen til det. Men ikke alltid sende slike mld på høytidsdager. Hun er ikke alene og har folk hun kan snakke med om det. Så er ikke det hun feierer alene heller. Hva skal man gjøre, som sagt har prøvd og snakke med henne om det. Men fikk da bare høre at hun følte på dette masse og måtte snakke om det.

Anonymkode: d0b45...7b9

[AnonymBruker]

Kan du ikke blokkere henne da?

Anonymkode: 7147b...077

[AnonymBruker]

Er ikke så lett når det er nærme famile

 

Anonymkode: d0b45...7b9

[AnonymBruker]

Du skriver «legger ut», «mail» og «melding». Hvilket av de tre er det? Er det noe hun legger ut på sosiale medier kan du jo pause innlegg fra henne på fb hvertfall. Er det mail, kan du la være å åpne. Er det messenger eller tekstmelding, kan du la være å lese dem.

Anonymkode: 27efd...3d7

[AnonymBruker]

Altså jeg mistet onklen min den 18.mai for 5 år siden, og husker fortsatt hvordan vi bare ventet på telefonen den 17.mai (han var døende på det tidspunktet), så føler jo selvfølgelig på sorgen den 17.mai, selvom det er 5 år siden. For noen varer sorgen mye lenger en for andre, om det plager deg, så må du jo bare ignorere det, så mye som mulig.

Anonymkode: f3324...b56

[AnonymBruker]

Du har lov til å synes det er vanskelig. Men vi er mange som får hjelp via å poste slike ting. Det er en måte å komme seg gjennom. Og sorg har ikke en tidslinje. Kanskje du mener at man må «komme seg over det» etter en gitt tid, men sorg har ingen tidslinje man følger. Alle føler sorg på ulike måter. Som tar oss tilbake til det å lage slike innlegg som andre kan lese.

Jeg er selv en av de som finner hjelp i å dele tunge tanker på den måten. En av grunnene tror jeg er det at jeg ikke klarer å verbalt å snakke med noe om det, for det gjør for vondt og jeg begynner bare å gråte helt ekstremt.

Det du kan gjøre er å ignorere slike innlegg. Du er ikke den eneste som har rett til å sørge. Du gjør det på din måte, og andre på sin måte.

Det er litt bruk av ulikt språk. Om denne personen se der direkte meldinger til deg og deg alene på messenger ol. da er det en annen sak. Da sier du at du ikke er åpen for slike innlegg, for du går gjennom noe selv. Og om de ikke respekterer det du sier, da blokkerer du dem. Man har rett til å sørge på sin egen måte, men man kan faktisk ikke påtvinge andre sorgen man går gjennom. Et innlegg på facebook er helt annerledes enn en direkte melding til en person. For innlegget kan alle som ser det selv bestemme om de ønsker å lese og evt. skrive noe om.

Anonymkode: c4efa...c56

[AnonymBruker]

Folk er forskjellig, og hun ønsker kanskje å dele sorgen sin med deg? 
Å komme seg videre? Vel, folk kommer seg videre i ulikt tempo. 
At hun ikke ville/ kunne hjelpe deg med dine problemer? Er det derfor du ikke vil støtte henne i sorgen? 
For som hun sier kan en psykolog være til god hjelp. Siden dere ikke er så nære som du skriver følte hun kanskje det var vanskelig å hjelpe? Eller tidspunktet ikke var riktig? Men jeg skjønner deg også, å bli avvist når en søker hjelp er ikke en god følelse. 
Du kan fint sette grenser å si at i dag orker jeg ikke snakke om dette, da det er for sårt. Det har du fullt lov til- ivare ta deg selv

Anonymkode: dc7cc...946

[cassio]

Hvis det kommer meldinger via sms, messenger og some kan du kanskje la være å lese meldinger fra henne de dagene du ikke takler dem? Slå av varsler på mobilen og pause vedkommende på facebook. Siden du vet det kommer må du ha lov til å beskytte deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg er av dem som syns det er trøst i å legge ut mine tanker slik, få ut litt følelser. Og jeg vet at i sorgen er man litt ego, man sørger og ser sin egen sorg best. Så utenfra ser det navlebeskuende ut, men for den det gjelder er det intenst og vondt. Og jeg har ikke mange å snakke med om det, selv om jeg har folk rundt meg. Ikke alle det passer å snakke med om slik. 

Og er det slik at man skal ofre seg selv og sitte alene med tunge tanker for at andre ikke skal ha det vondt? En evig vond sirkel uansett. 

Anonymkode: 90cf1...1f3