Hvordan var forholdet mellom deg, dine foreldre, andre voksenpersoner og søsken i oppveksten?

[AnonymBruker]

I min familie var det et litt hardt klima i utgangspunktet. Mye krangling, kjefting og formaninger. Til og med fysisk avstraffelse og stor utrygghet for et lite barn. Vi sa aldri at vi var glade i hverandre, likte hverandre eller roste hverandre. Det var kaldt følelsesmessig på den gode måten som burde ha vært der. Jeg ble hard og påtatt følelsesløs for å beskytte meg selv så fort jeg forsto at det var nødvendig for å overleve. 

Selv ikke da mine foreldre ble syke og gamle til sist, sa jeg at jeg var glad i dem. Da min mor døde og jeg sa farvel for siste gang på sykehuset, da sa jeg det. Håper hun hørte meg der hun var.    Familieforhold er en vanskelig ting og jeg tror at mange sliter i det stille. Jeg har jobbet med meg selv og forsøkt å reparere, men det å stole på folk sitter langt inne fremdeles og jeg blir kanskje aldri helet i dette livet. 

Hvordan var ditt forhold til dine folk? 

Anonymkode: b0e2f...d1a

[AnonymBruker]

Dårlig . Broren min har jeg ingen kontakt med i dag.

Anonymkode: 5f60c...c82

[AnonymBruker]

Pappa hadde en personlighetsforstyrrelse og ADHD. Hjemme hos oss var det mye vold og misbruk, men den psykiske volden var verst. 

Trenger ikke utbrodere det noe mer, det er som det er og jeg kan uansett ikke gjøre noe med det. 

Anonymkode: 45652...4a1

[AnonymBruker]

En stor til deg.

Jeg hadde en fin oppvekst. Pappa var sjømann og en del vekke, men var tilstede når han var hjemme. Mamma var hjemme med oss. Ellers hadde vi mormor og morfar ikke så langt unna. Jeg og min kusine var ofte hele sommeren hos farmor og farfar. Var litt små krangling mellom min lille søster og meg i oppveksten, men ikke noe alvorlig. Er fire år mellom oss. I dag har vi kjempe god kontakt, og møtes så ofte som mulig. Snakker ofte med mamma og pappa i telefonen, og så er vi utom til de inni mellom. 

Anonymkode: 99701...84e

[AnonymBruker]

Skjønner dynamikken din. 

 

Hos oss var vi fire søsken og en varm mor. Far dro da jeg var i magen og valgte alkoholen og diverse damer. Mamma har vært en bærebjelke i husstanden vår, og alltid vært der når vi trenger det. Vi fikk også en stefar senere som har vært helt super og avgjørende for den stabile og gode oppveksten vi fikk. Vi er ikke den familien som blander seg inn i hverandres private liv, men vi er åpne og glade i hverandre, det syntes lang vei. 

Jeg sier at jeg er glad i dem alle hver gang vi prates, men jeg trenger også en viss distanse da jeg kom inn i bildet da ting var turbulent. De tre andre søsknene husker en ok-god far, jeg husker bare svik og fravær, noe som har gitt oss forskjellig opplevelse i oppveksten. Det er en nær trekløver også er det meg på siden. 

Anonymkode: 0c341...2e2

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en kald familie sånn sett. Fikk klem og kos når jeg var liten. Husker ikke helt når det tok slutt, men kanskje rundt tiårsalder. Har en bror som jeg aldri har hatt noe særlig til felles med. Vi er helt forskjellige typer og det er veldig anstrengende og snakke med ham. Har aldri fått høre at noen av de er glad i meg. Husker jeg var mye ensom under oppveksten og er det fortsatt. Om det er pga. det eller om det er andre årsaker vet jeg ikke.

Anonymkode: 4bd01...21d

[-Missi-]

Vi har vært en familie fullt av ulykker og død. Gjennomgående i mitt liv fra starten av. Så er mye død og begravelser gjennom livet og sett mye døde mennesker. Vært mye psykisk, fysisk og seksuell vold også. Den dag i dag har jeg kompleks PTSD på grunn av min barndom og går i terapi. Forhold til min mor er godt i den forstand at det nå er regulert og satt litt regler på det. Min far og bror er død. Min søster og jeg har et godt forhold men også et vanskelig ett. Jeg har en rolle som både storesøster og mor så relasjonen er kompleks. Jeg har overlevd mot alle odds men jeg har overlevd. Jeg og min søster er hverandres "viktige andre" vi er nok hverandres grunn til at vi er der vi er i dag. Vårt forhold er knall sterkt ❤️vi er en familie med mye nærhet som snakkes daglig og er opptatt av å fortelle hverandre at vi er glade i hverandre. Vi vet at livet ikke er en selvfølge. 

[AnonymBruker]

For å si det sånn så blir ikke jeg trist hvis noen i familien går bort🤗

Anonymkode: 8ba61...a85

[Jonas95]

Har alltid hatt god og jevnlig kontakt med foreldrene mine. Lillesøsteren min og jeg har alltid hatt god kjemi og vennlig stevning med hverandre men vi prater nesten aldri nå med hverandre.... men vi treffer på hverandre en sjelden gang på familiearrangementer og da er det hyggelig stevning. 👍🏿

[AnonymBruker]

Jeg og mine to søsken vokste e opp med to foreldre som ikke burde fått barn. I dag har jeg null kontakt med den ene forelderen og noe kontakt med den andre forelderen. Jeg har mye kontakt med mine søsken og de er en svært viktig del av mitt liv.

Anonymkode: 18455...001

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler. Tror det kan være ok å si ting som de er eller var her inne på en trygg plass. Jeg har tenkt at jeg håper jeg dør sist av mine søsken, så jeg kanskje får noen fredelige år på slutten, når den tid kommer. Det hadde gjort godt.   

Anonymkode: b0e2f...d1a

[Helene]

AnonymBruker skrev (På 17.5.2023 den 16.05):

I min familie var det et litt hardt klima i utgangspunktet. Mye krangling, kjefting og formaninger. Til og med fysisk avstraffelse og stor utrygghet for et lite barn. Vi sa aldri at vi var glade i hverandre, likte hverandre eller roste hverandre. Det var kaldt følelsesmessig på den gode måten som burde ha vært der. Jeg ble hard og påtatt følelsesløs for å beskytte meg selv så fort jeg forsto at det var nødvendig for å overleve. 

Selv ikke da mine foreldre ble syke og gamle til sist, sa jeg at jeg var glad i dem. Da min mor døde og jeg sa farvel for siste gang på sykehuset, da sa jeg det. Håper hun hørte meg der hun var.    Familieforhold er en vanskelig ting og jeg tror at mange sliter i det stille. Jeg har jobbet med meg selv og forsøkt å reparere, men det å stole på folk sitter langt inne fremdeles og jeg blir kanskje aldri helet i dette livet. 

Hvordan var ditt forhold til dine folk? 

Anonymkode: b0e2f...d1a

Dette oppsummerer godt hvordan min oppvekst var, bortsett fra at foreldrene mine lever fortsatt. Da jeg mistet en søster i godt voksen alder, begynte plutselig min mor å fortelle at hun er glad i meg, og skal klemme hele tiden. For meg virker det hele veldig påtatt og helt unaturlig. 
 

Samtidig har jeg tatt lærdom av egen oppvekst. Har aldri lagt en hånd på barnet mitt. Har alltid fortalt henne at jeg elsker henne, og at hun er det beste som har hendt meg. Hun er i dag voksen, og har valgt for en periode å bo sammen med meg. Vi har et trygt og godt forhold. 

[AnonymBruker]

Godt forhold i oppveksten, og godt forhold i dag. 
 

Anonymkode: b246e...1e5

[AnonymBruker]

Helene skrev (7 timer siden):

Dette oppsummerer godt hvordan min oppvekst var, bortsett fra at foreldrene mine lever fortsatt. Da jeg mistet en søster i godt voksen alder, begynte plutselig min mor å fortelle at hun er glad i meg, og skal klemme hele tiden. For meg virker det hele veldig påtatt og helt unaturlig. 
 

Samtidig har jeg tatt lærdom av egen oppvekst. Har aldri lagt en hånd på barnet mitt. Har alltid fortalt henne at jeg elsker henne, og at hun er det beste som har hendt meg. Hun er i dag voksen, og har valgt for en periode å bo sammen med meg. Vi har et trygt og godt forhold. 

Det virker unaturlig? Din mor har mistet sin datter, og hun ser hvor skjørt livet er.. derfor vil hun klemme og si hun er glad i deg. Våre foreldre var kanskje ikke så flink med ord, da de ikke var vant til det selv, men de har alltid vist i handlinger hvor glad de er i oss. 
å miste et barn gjør noe med en

Anonymkode: b246e...1e5

[AnonymBruker]

Både og.

vi har aldri vært nære men heller ikke distansert. Aldri vært fysisk eller psykisk nære, dårlig oppfølging, men de har jo oppdratt meg og gitt meg det jeg har hatt behov for av ting og tang pluss en god del ekstra. Særlig min mor har vært en som har ‘hentet seg inn’ ved å kjøpe ting, og det kan hu gjøre den dag i dag også. Isteden for å ta opp problemet, prate om det og si unnskyld så kjøper hun noe.

Relativt distansert fra mine søsken også. Vi er spredt i alder, mulig det kan være årsaken. Vi møtes selvsagt innimellom slik at barna våre kan møtes og hjelper hverandre om det trengs, men det er ingen av oss som henger med hverandre eller ringer hverandre om det oppstår noe privat.

Jeg har heldigvis hatt mange og gode venner gjennom oppveksten og den dag i dag. Det er dem jeg går til om det er noe ❤️

Anonymkode: d8d29...16d

[Helene]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det virker unaturlig? Din mor har mistet sin datter, og hun ser hvor skjørt livet er.. derfor vil hun klemme og si hun er glad i deg. Våre foreldre var kanskje ikke så flink med ord, da de ikke var vant til det selv, men de har alltid vist i handlinger hvor glad de er i oss. 
å miste et barn gjør noe med en

Anonymkode: b246e...1e5

 Misforså meg rett. Jeg har mistet flere i selvmord og i sykdom. Jeg har bygd opp et liv hvor jeg viser følelser. Til mine nærmeste, som ikke inkluderer min mor.   Jeg vet at min mors følelser er ekte i dag. For meg er det bare for sent. Har et pragmatisk forhold til det. 

[AnonymBruker]

Helene skrev (1 time siden):

 Misforså meg rett. Jeg har mistet flere i selvmord og i sykdom. Jeg har bygd opp et liv hvor jeg viser følelser. Til mine nærmeste, som ikke inkluderer min mor.   Jeg vet at min mors følelser er ekte i dag. For meg er det bare for sent. Har et pragmatisk forhold til det. 

Så trist.. tenk om dine egne barn vendte deg ryggen? Tror nok mange av mødrene våre har gjort noen feil oppgjennom, som vi også gjør feil mot våre barn.. 

Anonymkode: b246e...1e5

[AnonymBruker]

Jeg fikk det jeg trengte liksom. Var ikke kald eller sulten. Men de klarte ikke dekke mitt emosjonelle behov for å bli sett og elsket.

Jeg husker ofte jeg gråt fordi jeg følte ingen var glad i meg. Da kan jeg ikke ha vært mere enn maks 7-8 år.  Mange søsken og lite tid til hver av oss. 

Komplisert forhold sånn innerst inne til mine to eldste søsken nå i voksen alder. De mobbet meg gjennom hele barndommen. I voksen alder har vi utad en grei relasjon, men det er sårt og vondt å tenke på hva de utsatte meg for som barn. Jeg får vondt av å se for meg min lille datter bli behandlet sånn, så jeg ser jo nå som voksen at det var helt unormalt. Og at mine foreldre burde klart å skåne meg fra det. Det er jeg innerst inne sint på de for. På vegne av det lille barnet meg som var så avhengige av de. 

Jeg, i motsetning til mine foreldre forteller barna mine hver dag at jeg er glad i de. Gir de klemmer og følger de tett opp. Er nok ekstra bevisst på det. 
 

Jeg har nok blitt et mye mer usikkert menneske på grunn av dette. Samtidig har jeg klart meg veldig godt både i jobb og privatliv, men det skyldes ikke min oppvekst. 

Anonymkode: 49e0c...63b

[Mardina]

Hadde et godt forhold til alle i familien i stort sett hele oppveksten. Mamma kunne være litt pågående på enkelte ting, men jeg visste at de var glad i meg og jeg i dem 😊 

Har et bra forhold til mine 2 tanter og min ene onkel. Min andre onkel fikk jeg aldri noen særlig kontakt med, da han var/er en sær og spesiell person, som er mest opptatt av seg selv.

Hadde også et godt forhold til alle mine søskenbarn, selv om jeg nå ikke har sett dem på veldig mange år. 

[AnonymBruker]

Jeg var nok usedvanlig heldig, har jeg skjønt. Jeg ble elsket og tatt godt vare på at foreldre, besteforeldre, onkler og tanter. Skulle ønske alle barn hadde en slik oppvekst! 

Anonymkode: 59f79...cc8